Månedlige arkiver: februar 2012

Mike Bassett: England manager

tja
Mike Bassett: England manager
TV2 Film 19.20
Ok, denne vil antakelig både YNWA-folka og ManU-fansen se. Britisk komedie om at Englands fotball-manager plutselig får hjerteinfarkt, så man må lete etter en ny nasjonaltrener. Den eneste som ikke har vett til å takke nei, er Mike Bassett, en fyr som er stor i kjeften og erstatter landslags-stjerna med en gammel spiller med alkoholproblemer. Ricky Tomlinson i hovedrollen. Regissør er Steve Barron. 2001.

Mesterdetektiven Blomkvist på nye eventyr

tja
Mesterdetektiven Blomkvist på nye eventyr
TV2 Film 17.40
«Mesterdetektiven Blomkvist» tilhørte barndommen for en rekke besteforeldre. Først bøkene, deretter sjarmerende svart hvitt-filmer med Kalle og Eva-Lotta og den hvite go den røde rosens forbund i evig strid. Jeg har såvidt vært innom denne filmen, og så vidt jeg kunne se, har den ikke originalenes sommervarme, sære sjarm. Men OK. Blomkvist er Blomkvist, og Stieg Larsson ga til og med sin idealistiske journalist-etterforsker navnet Blomkvist etter mesterdetektiven. 1996.

Luther

tja
Slik Luther Gjorde Det

«Luther»: Tysk drama. 2003. 2 timer. 11 år. Regi: Eric Till. Med: Joseph Fiennes, Jonathan Firth, Alfred Molina, Claire Cox, Peter Ustinov, Bruno Ganz.
Terningkast 4

Ingenting er som det var. I religionstimene på oversida av Lagård kirkegård virket Luther som et dystert og upoetisk potethode med rar hatt. I Joseph Fiennes magre skikkelse ser han mer ut som en kamerat av Leonardo DiCaprio, og man forventer at han bærer ukas nyeste Ipod. Det rare er at man liker mannen Det er enda rarere at det går an å trives med denne støle og stive skolekringastingsfilmen, der du hele tida forventer at Ragnar Baartvedt skal komme innom med beroligende forklaringer. Grunnen er antakelig at opprøret mot den katolske kirka var en heftig sak, og når Martin og nasjonaltyskerne hans kommer skikkelig i gang med folkeliggjøringa av religionen, føles det som en rett ting å gjøre. De skulle sannelig ha fortsatt med det.

Uten at de vil, går tankene til valget av oslobiskop forleden. Det virket nettopp som ei katolsk greie, der politikere og religions-byråkrater feira sin felles elitisme ved å velge en oslobiskop som antakelig ingen i Oslo ville ha, bortsett fra de som går i kirken. Martin Luther gjorde det vakkert revolusjonære: Han lot vanlige folk få tilgang til Bibelen, for at de skulle velge sin egen gode Gud og ikke italienernes administrerende direktør. Den inngrodde katolikken oppdaget selvsagt ikke at han egentlig opphevet behovet for prester, men det skal man ikke bebreide ham, for i hele Europa har prestene vært viktigere enn silda i Norge. Det vesentligste var at han åpnet for at kristenheten er et populistisk kollektiv med like mange gudsoppfatninger som det finnes individer, akkurat som det er med de politiske standpunktene i protestantismens videreføring Venstre.

Egentlig var Martin bare en dyster, kongsgårdkul anti-kommersialist. Den katolske kirken på 1500-tallet hadde passet bra i vår tid. Man måtte betale bompenger for å komme inn i himmelen, og hvor du enn snudde deg, ble det solgt kulturelt betinga stæsj som ingen trengte. Luther syntes at avlatshandelen til den ivrige blårussen Johann Tetzel ble en pinlig ting. Med det pubertetssøte overskuddet til en seksuelt uåpna 34-åring kasta han seg ut i voldsomme angrep på det han trodde ikke var Paven. Men det var det. Og da tyskerne oppdaget at en galning utfordret avhengigheten til landjordas hummere, ble de kjempebegeistra og begynte å slå i hjel. Sånn ble Martin utmeldt av den katolske kirkas presteskap og sjokkinnmeldt i ekteskap med Katharina von Bora, alt mens Peter Ustinov myste med sine milde Poirot-øyne.

Lutheranismen var et opprør mot eliten. Den var et opprør mot alle som tenker om vanlige mennesker at de er for dumme til innflytelse – og derfor må de foresatte ta viktige avgjørelser, for ellers blir det ikke bygd konserthus. Lutheranismen var et opprør mot at menneskene ikke er i stand til å skjønne sin egen Gud og sitt eget beste, og det nærmeste du kommer Luther i vår tid er antakelig Carl I. Hagen – i den gode tida før han ble ei regjeringskåt logrebikkje. Resten er stort sett katolikker.

From Paris with love

smil
Se opp for den store hvite hvalrossen!

ACTIONKOMEDIE

From Paris with love:

Amerikansk-fransk. 2010.

1 time, 32 minutter. 15 år. Regi: Pierre Morel.

Med: John Travolta, Jonathan Rhys Meyers, Kasia

Smutniak, Richard Durden.

Arild Abrahamsen tekst

Ta med bilen hvis dere skal til Oslo i helga, for taxiene kommer til å stå stille etter at hvalrossen John Travolta er sluppet løs på den muslimske befolkningen.

Når Luc Besson produserer film, er det ingen som vandrer asbestbeint langs de brennbare temaene og antyder at de ekstreme antroposofene utgjør terrorist-trusselen mot Vesten. I «From Paris with love» slenger Travolta så mye tungt ukrutt mot muslimske parisere at han antakelig aldri bør sette seg bak spakene i flyet sitt mer.

Jeg vet ikke om franskmenn vet hva politisk korrekthet er, men det er fare for at de tror det er en samleiestilling. Fransk action er noe for seg sjøl. Den utfolder seg i fri passe simple – de voldelig utfordra imperfektum-formene er enklere enn dynamittfiske, og resultatet omtrent likt.

Jonathan Rhys Meyers spiller en småsleip amerikansk ambassade-sekretær i Paris, og fordi CIA har mannskapsmangel (agentene står antakelig utenfor Det hvite hus med plakater mot helse) blir han deputisert som assistenten til Wax.

Wax spilles av John Travolta med omtrent samme subtilitet som hvis Mike Tyson var Einstein i en pikespeider-oppsetning av «Aldri mer Hiroshima». Han er uansvarlig skallete, nakken er som et hovent lårbrudds-bein og han beveger den Hummer-liknende kroppen rundt i Rue de Tourette med samme virkning som når parisere luke-parkerer. Det er en demonstrasjon av absolutte folkefristelser som vi sjelden får være med på, for i denne filmen får verken sannsynligheten eller den gode smak lov til å moderere ytringsgleden. Og når Travolta til og med tar en «Pulp fiction»-referanse med Royal wizz cheeze, da er den usjenerte lykken fullkommen.

Rhys Meyers har fin fransk forlovede og en John Waters-bart som kler rollen som amerikaner i Paris. Travolta brauter seg inn i EU på terroristjakt. Det gjør han med Blodskvettistan-dialekt og deilige overdrivelser som blant annet omfatter innendørs snøbyge i kinesisk restaurant og gesims-hopping som ellers bare finnes i Ninja Turtle-spillet på Xbox.

Jeg elsker sånt som dette. Derfor får ikke gutter fra pene familier lov til å gå på kino med meg.

The drone virus

tja
Drone virus
Showtime 19.20
Ukjente folk som Billy Wirth og Maeve Quinlan i en amerikansk thriller om den dagen dr. Colleen må velge mellom sykehusledelsen og en desperat far som har mistet et barn til en steingalen MRI-skanner. Laget i 2004.

Underworld – Rise of the lycans

tja
Og så litt vampyrvold

«Underworld – Rise of the Lycans»: Amerikansk grøsser. 2009. 1 time, 28 minutter. 15 år. Regi: Patrick Tatopoulos. Med: Michael Sheen, Bill Nighy, Rhona Mitra, Steven Mackintosh.

Etter så mye komplisert familie- og kjærlighetsliv kan det føles befriende å se folk som virkelig setter tennene i hverandre i stedet for å bleke dem på andre folks baderom.

«Underworld – Rise of Lycans» er uten Kate Beckinsale, men Rhona Mitra opptrer som erstatning og er Bill Nighys obsternasige datter med cro magnon-bitt og like triste øyne som vaskepersonale med hovedfag.

I denne tidløse middelalderen da vampyrene gikk kledd som Blue Oyster-vikinger og skjøt på hverandre med spyd, blir det født en slags superunge som heter Lycan. Som voksen blir han den primitive og bistre lederen av lykanene. Nå ser du for deg Conan i Schwarzeneggers skikkelse. Ikke gjør det, for Lycan spilles av Michael Sheen. Sheen er den porselenskjølige briten som først var Blair i «The queen» og deretter talkshow-pysa Frost i «Frost/Nixon». Han er en sånn mann som tygger havregryn før han kan svelge dem, og i denne filmen skal nettopp han være Villdyret med overlegen blodprosent.

Lost (2004)

tja
Lost
Showtime 19.30
Dean Cain spiller en vanlig mann som gjør en uvanlig feil, heter det om denne eventyrthrilleren fra 2004. Det er sånn at han havner langt inne i ødemarken der bensinstasjonene bare tar i mot kontanter. Nei, det er ikke en grøsser. Men et bankran har skjedd.

The gate

tja
The gate
Showtime 23.30
Kanadisk grøsser laget allerede i 1986, med Stephen Dorff i en av hovedrollene, og han var egentlig ikke født den gang, i hvert fall var han bare 13 år. Tibor Takacs har laget en film om barn som vil begrave en hund i hål i hagen og dessverre setter fri små demoner som trenger menneskeoffer for å overta jorden.

La prima linea

tja
La prima linea
Showtime 21.15
Ukjent italiensk drama av Renato De Mana. Den handler om en italiener som sitter i fengselscella si og ser tilbake på tiden som politisk ekstremist med både anerkjennelse og anger. Han var med i De Røde Brigader som var for politisk vold, og som alle folk har glemt i våre dager. Filmen handler om hvordan Sergio blir forelska i Susanna, og da hun blir fanget, bruker han de metodene han egentlig er blitt motstander av for å befri henne. Basert på en sann historie etter Sergio Segios egen bok. 2009.

Disappearance

tja
Disappearance
Showtime 19.30
Aldeles ukjent thriller med den fortjent ukjente Harry Hamlin som alle vet hvem er. Han spiller sammen med Susan Dey i en grøsser fra ødemarken: En familie som kjører gjennom det uforsiktige fylket Nevada tar en skjebnesvanger omvei innom spøkelsesbyen Weaver. Der begynner uhumske ting å skje. For at det hele skal se virkelig amerikansk ut, er filmen laget i byen Adelaide Hills i Australia. 2002.