Månedlige arkiver: februar 2012

Fallen (1997)

tja
Fallen

Grøsser. 1997. 2 timer. 15 år. Regi: Gregory Hoblit. Med: Denzel Washington, John Goodman, Donald Sutherland, Embeth Davidtz, James Gandolfini, Elias Koteas.

Den magre og macho-muskulære De Niro-etterlikningen Elias Koteas er dødsdømt seriemorder og inhalerer sin giftige gass med mer paradoksalt velbehag enn Sokrates da han i likhet med så mange andre drakk seg inn i verdenshistorien. Vi skal ikke vite hvorfor. Men vi skjønner at den døende mannen ser rommet i forvridd fugleperspektiv, som om han hang under taket med John Lennons solbriller og Timothy Learys blodomløp. Angel Vision. Denzel Washington spiller mord-etterforsker med en mildhet som får nasjonalmonumenter til å føle seg som myggstikk-ofre. Han treffer en selvdød politimanns teolog-datter i flyktig paranoia og avslører at halve verden deltar i en slags Ånden Som Går-bevegelse. Den likner en ond versjon av tikken.

«Fallen» er et litt frittstående og fri-evangelisk forsøk på å fastholde teorien om at populistisk religions-utøvelse først og fremst foregår i grøsser-genren, og derfor forteller den flyktig fartende og lett utfrika, som om vi er med på en slags visuell tungetale.

Filmen er ikke påfallende dum, og den er ikke kjedelig. Men man skal ha et lett nissesinn for ikke å bli grepet av medlidenhet med både Betlehems-stjerna (som ikke var en feilstyrt krysser-rakett på vei mot Rennesøy) og de tre vise menn.

Essential killing

sur
1001 flått
KRIGSDRAMA
Essential killing:
Polsk-norsk-ungarsk-irsk. 2010. 1 time, 20 minutter. 15 år.
Regi: Jerzy Skolimowski.
Med: Vincent Gallo, Emmannuelle Seigner.
Arild Abrahamsen tekst
Jerzy Skolimowskis spøkelse har laget et fluktdrama som beveger seg så langt over i miraklenes domene at det burde bli tatt inn som en egen del av «1001 natt». Eventuelt 1001 flått.
Hovedpersonen heter Mohammed, men det er ingen grunn til å bringe skikkelsen langt ut i karikaturen. Han er talibaner og skyter amerikanske soldater med bazooka i Afghanistan. Etterpå treffer kamphelikopter ham med en rakett. Han kommer fra eksplosjonen uskadd, men med øresus. Deretter blir han flytta til et hemmelig Nato-hovedkvarter i Polen eller noe sånt, der de clouseauske, amerikanske pamflettsoldatene havner utfor veien med fangen sin for ikke å kjøre på en gris.
Så starter en handling som ikke bare er mirakuløs, men også uinteressant på den andre siden av «Hør på når eselet snakker om Schopenhauer». Helikopteret finner ham – men mister ham igjen. Midt i ødemarka! En gjeng kvitkledde amerikanere leter etter ham med hunder, men de finner ham først ikke fordi han gir hund blodig sokk, og da stikker den lykkelig av gårde. Når en soldat oppdager den ubevæpna, utslitte fangen, får han juling og blir drept etter at de plutselig og ved åpenbart guddommelig innblanding detter ned issklie. Når Mohammed slåss med polsk skogsarbeider, opptrer det heldigvis en motorsag uten dødmanns-funksjon, så talibaneren dreper den andre på enslig skvælende sag.
Bedre blir det ikke da han kommer til den snille dama i skogen. I stedet for bare å stikke av når han peker på henne med våpen, roer hun ham slik hestehviskere gjør og gir ham suppe.
Da har Mohammed allerede vært så tørst at han i stedet for å drikke alt det vannet som finnes i skogen, har overfalt en mor med hylende bebi og drukket morsmelk av brystene hennes. Vincent Gallo spiller rollen uten replikker, men med voldsomme anstrengelser. Han bruker en stønnende fem-minutters scene på å komme opp ei skogsli som er slakere enn den onkel Per bar opp all maten den gang familien hadde hytte på Vier. Dette er en parodisk rolle i en helt uforståelig teit film der hovedpersonen enten bare går i skauen eller utfører ting du ikke tror på.

All good things

sur
Filmen som ikke finnes

All good things: Amerikansk drama. 2010. 1 time, 40 minutter. 15 år. Regi; Andrew Jarecki. Med: Ryan Gosling, Kirsten Dunst, Frank Langella, Lily Rabe, Philip Baker Hall.

2 Hele dette dramaet består av en tiltaksløs, litt forstoppa insinuasjon. Jeg har mange ganger minnet dere på at man skal være forsiktig med virkeligheten, for den er både ulovlig og utilgjengelig. Når manusforfatterne har fått det for seg at den autentiske eiendomsspekulanten (i våre dager) «David Marks» tok livet av kona si i 1982, så finnes det ikke beviser for det. Men de føler det må være sånn. Og dermed vandrer filmen inn i en sjelesjuk, fordomsfull omtrentlighet som man kan bli ganske lei av.

Ryan Gosling er en slags Keanu. Det gnistrer ikke akkurat av flinten når han spiller film, men han ser godt ut. Gosling spiller en opprørsk overklassegutt som tidlig på syttitallet stikker innom Kirsten Dunst for å skru rørene hennes, og nei, det er ikke en metafor. Dama har smilehull, hormon-shorts og uimotståelig glinsende ansiktshud, så han forelsker seg og gifter seg og alt det der. Men i overklassen går alt galt, og Gosling har sett mora ta livet av seg og ble ikke spesielt frisk av det. Han trøbler med en program-lojalt stutete kakse-pappa, og så blir kona borte en dag.

Gosling reiser til California og går i kvinneklær. Han er nødt til å være morderen.

Filmen er så kjedelig at den kjennes som et belegg på naboens kropp eller en passiv form for hodepine.

Life as we know it

tja
Integrer den hvite amerikaner!

Life as we know it: Amerikansk komedie. 2010. 1 time, 50 minutter. 11 år. Regi: Greg Berlanti. Med: Katherine Heigl, Josh Duhamel, Josh Lucas.

4Dette er en kultur-revolusjonær og naiv-visjonær amerikansk komedie der europeerne (utenfor det kjønnspolitisk tilbakestående Frankrike) kan lære at den hvite amerikaneren ikke er integrert i en moderne verden.

«Life as we know it» handler om to unge mennesker i Atlanta. Hun jobber med mat, for hun er dame. Han jobber med TV-sport og har mc, for han er mann.

Mannen kalles Messer, som på tysk betyr kniv. Messer er en Fetter Anton-kul seksual-sekterist som ikke har oppdaget at menn har deltatt i stell og oppdragelse og omsorg av barn de siste 70-80 åra. Han burde vært på sammenhengende livsstil-kurs, han burde vært tatt ut i bakgården og kastrert, han burde vært påtvunget jobb som forstmann på Island eller måttet tjene som gatekjøkken-imam i Texas, som skal være et sterkt integrerende sted for imamer.

Jeg vet at jeg har mast med dette før, og jeg maser mer. Så å si alle de mennene jeg kjenner, har daglig omsorg for unger eller har hatt det. På vegne av den kulturelt integrerte testikkel-bevegelsen blir jeg fornærma når Martini-svimle manusforfattere skildrer fedre som om de skulle vite mindre om egne avkom enn bavianer.

Det hjelper litt at dama er like mye en fjern Disney-fe som mannen. Hun blir også skremt av en ettårings syrligluktende melkebæsj.

Men OK. Katherine Heigl er i ferd med å bli den nye definisjonen på hverdag på samme måte som bombing av Libya er den nye beskrivelsen av fred.

Heigl og Josh Duhamel starter filmen med å avsky hverandre på en slags trusesøkende tøysekopp-måte som ingen lar seg lure av. De har felles venner, og vennene får et barn. For at moroa skal kunne begynne, tar filmen livet av de to foreldrene, og så arver galningene jentebarnet uten å være gift eller like hverandre. Det høres verre ut enn å vokse opp hos Woody Allen og Mia Farrow.

De flytter sammen i barnets hus, og der utfolder seg eller utforsker seg eller utfikler seg en slags fellesfølelse og -begeistring som understreker alle ordspråkene som at like barn ligger mest, og krake søler make, men motsetninger tiltrekninger hverandre og det er bare et halvt år til jul.

Det blir faktisk en ganske trivelig liten komedie. Messer er en ufølsom type på samme måte som Darth Vader. Han brummer ondt, men vi tror ikke på ham, for i forrige film gikk han (Vader) rundt og holdt Natalie Portman i hånda i en hengende hage. Historien blir søtt fri for overraskelser, og gleden er på deres side. Men vi tåler å se på.

Historien om Elizabeth Smart

tja
Historien om Elizabeth Smart
TV2 Film 23.05
Tydeligvis basert på autentisk historie. En 14-årig jente blit bortført fra sitt hjem utenfor Salt Lake City. Denne kidnappingen førte visstnok til at hele verden fulgte med. Dylan Baker, Lindsey Frost. 2003.

The company men

smil
Falle fra de rikes bord

The company men: Amerikansk drama. 2010. 1 time, 40 minutter. 11 år. Regi: John Wells. Med: Ben Affleck, Tommy Lee Jones, Kevin Costner, Chris Cooper, Maria Bello.


5 I 2008 gikk den skottbeskytta Titanic-staten USA på en iskald krise og revna som en papirbåt. «The company men» er en enkel, men ærlig film om de folka som drepte det folkelige USA ved å misbruke den skjøre liberalismen langt inn i skjærsilden. Det er også en film om en nasjon som kanskje bør oppdage sin moralske krise og gå hjem til basisverdiene igjen.

Det låter kjedelig som en valgtale. Men det er det ikke.

Ben Affleck er hva vi arrogante kaller en ujevn skuespiller, og i denne filmen gjør han antakelig den mest engasjerende rollen noensinne. Affleck spiller en Porsche-kjekkas i det verftsbaserte mega-selskapet GTX, men den 15. september blir han innkalt til sjefbøddelsken og får sparken fordi han er overflødig. En optimisme-dopa velstands-amerikaner tror ikke på katastrofer, men arbeidsplassen er på vei ned i koksgrusen, og i løpet av filmen ser vi hvordan solide, etablerte korpie-veteraner blir sendt hjem med pappeske under armen.

Det er lov å synes synd på de rike også. De er som oss. De har bare mer å tape og større gjeld å ivareta. De detter som dyr porselen.

Menneskeligheten er en viktig ting i «The company men». Se Tommy Lee Jones’ skjebnetunge dyrehage-fjes, en mann som opprinnelig skapte et så lønnsomt verft at bedriften hans vokste seg i hjel.

Indignasjonen er en viktig ting i «The company men». Store mamma-bowser Craig T. Nelson tjener en formue, og han prioriterer å bygge prestisjehus midt i krisa framfor å redde arbeidsplasser. De grådige pengeflytterne har suget blodet ut av USA, slik de vil gjøre i alle land hvis vi lar dem få lov.

Det gode livet er en viktig ting i «The company men». For å overleve begynner Affleck å jobbe som tømmermann for svogeren Kevin Costners byggmester-firma. Han er ikke flink, men han strever seg til troverdighet. «Du var aldri hjemme før», sier kona. Affleck er sliten og fattig, men han kan ta seg tid til å reparere tørketrommelen, og han har ei kone som får lyst på ham igjen, for han ble en handlekraftig abeidsmann. Det er en enkel virkelighetsbeskrivelse. Men den treffer.

Dette er en rørende film om et USA som sviktet sine egne ideer og ble kynikernes honningkube. Det er også en optimistisk film om at ålreite folk slett ikke er dumme som sauer.

Season of the witch

smil
En kul springskalle mot Satan
ACTIONGRØSSER
Season of the witch:
Amerikansk. 2011. 1 time, 35 minutter. 15 år. Regi: Dominic Sena. Med:
Nicolas Cage, Ron Perlman, Claire Foy, Ulrich Thomsen, Stephen Graham.
Arild Abrahamsen tekst
Nydelig. Jeg hadde egentlig gitt opp å få høre militant latin igjen, så tilspissa og elokvent at den skinnbarlige må forlate naken kvinnekropp for å vende tilbake til internett-bloggen sin. Da kom Nicolas Cage.
Det er litt synd at jeg må røpe hva «Season of the witch» handler om, for den starter som en uskyldig speidertur for korsfarere på midten av 1300-tallet. Men da Cage og hans venn Ron Perlman oppdager at de faktisk har slått i hjel kvinner og barn, deserterer de fra Guds Afghanistan-styrke og vil reise hjem.
Dessverre skjer det samtidig med Svartedauen. Derfor blir de fanga av Kaptein Kvarme og Katolikkgjengen hans, og så må de ledsage en jentunge av Twilight-størrelse til klosteret der munkene driver med boka. Hun er tydeligvis ei frisk og sterk idrettsjente med enarmsløft av tenåring, så vi kaller henne Marit. Med på reisen kommer en altergutt, en slags Bieber med krøllehår, og han er både uregjerlig og kvikk, så vi kaller ham Petter. Det blir Kollen-tåke før de kommer til klosteret i Severac, og frelserne må ha tatt like lang tid som svensker, for munkene er allerede døde.
Det er da det skjer. Jernsprinklene i heksas rullebur begynner å gløde. Da skjønner vi at hun ikke er ei vanlig Snåsekjerring, men faktisk tilhører det gamle laget som kjempet mot Max von Sydow den gang han stilte opp i VM for vannviftere og magimessere.
«Vi trenger mer vievann.» O yeah. De ville også hatt mye igjen for et mobilkamera.
Nå må jeg røpe igjen, for en av de minneverdige scenene i denne skrudde satangrøsseren er da Perlman forsøker å ta Djevelen med springskalle. Bønder har aldri vært skuggaredde. Ikke før de ble med i en Stoltenberg-regjering.
Vi tror at Svartedauen forsvant av seg sjøl fordi virusene ble slitne. Men pesten forsvant fordi det finnes ei hellig bok som kurerte den. Når boka omsider blir digitalisert og lagt på Kindle, blir vi aldri forkjøla mer. Og Marit og Petter får det fint.

Marley og jeg Marley and me

sur
Poeng-løshet med hund
DRAMAKOMEDIE
MARLEY & me: Amerikansk. 2008. 2 timer. 7 år. Regi: David Frankel. Med: Owen Wilson, Jennifer Aniston, Eric Dane, Kathleen Turner, Alan Arkin.
Arild Abrahamsen tekst
Terningkast 2
Owen Wilson og Jennifer Aniston raser gjennom en hund med en gretten og udeltakende fart som gjør at man får følelsen av at de vet noe om livet etter døden som er skjult for oss andre.
«Marley & me» er en deprimert livskomedie som bringer begrepet uinteressant til et nesten filosofisk akselerasjonspunkt. Filmen starter med et ingenting og utbroderer det med mistenkelig eksistensiell travelhet.
Først starter historien med at to mennesker uten synlig kontakt eller målbar sympati gifter seg og flytter til Florida. Fra det utbrukte utgangspunktet utvikler filmen en grillbenk-minimalistisk poengløshet som egentlig kan føre oss hvor som helst. Ekteparet kan forvandle seg til potetopptaksmaskiner, de kan kjøpe tolv gule kopper med stett, de kan grave meitemarkganger i middelalderen. Så vidt jeg forstår er filmen basert på den selvbiografiske boka til en amerikansk spaltist; det er sånne som eufemiserer sitt liv ved hjelp av ufølt selvironi i faste petitspalter. Han hadde det ikke spennende.
På forhånd trodde jeg at filmen skulle handle om en festlig og rampete hund, så jeg var nok forutinntatt. Men Marley er en eksistensiell statist i den frustrerte tomheten til det amerikanske borgerskapet. Owen Wilson blir bare en klisjéskadd voksen mann som driver med avfeldig Seinfeld-snøvling: Er jeg klar for ansvar? Vil jeg ha barn? Vil jeg ha hund? Vil jeg ha jobb? F you, Wilson! Jennifer Aniston er journalist som får barn og sier Huitfeldt-ting som at det er tøft å gå hjemme, og hvor ble det av kvinnenes russetid, hvorfor sitter jeg ikke som 45-åring og drikker småpils i Kongeparken med maur i tangaen? F you too.
Til slutt dør den snille hunden, antakelig av kjedsomhet. Da blir vi forbigående rørt. Så går vi hjem og leser livshistorien til familiemannen Fritzl.

Did you heart about the Morgans?

sur
Jeg vil se obduksjonen!

ROMANTISK KOMEDIE

Did you hear about the

Morgans?:

Amerikansk. 2009. 1 time, 43 minutter. 7 år. Regi: Marc Lawrence. Med: Hugh Grant, Sarah Jessica Parker, Sam Elliott, Mary Steenburgen, Natalia Klimas, Jesse Liebman.

Arild Abrahamsen tekst

Hugh Grant og Sarah Jessica Parker er så dårlige at jeg ikke bare vil at de skal bli skutt av filmens leiemorder. Som NCIS-fan vil jeg se Ducky obdusere dem, seint og smertefullt.

«Did you hear about the Morgans» er et sjeldent treff. Ikke ofte ser man skuespillere som passer så dårlig sammen. Ikke ofte ser man rutinerte yrkesfolk streve så håpløst med et elendig manus. Den innøvde tsunami-forvirringen i Grants ansikt ser etter hvert ut som desperasjonssmerte: «Uansett hva jeg sier så høres det ut som mø!» Det er helt rett. Han er klumpete, uelegant og bortkommet, som en mann på leting etter innholdet i sine egne setninger. Parkinson-dama har alltid sett ut som en ødelagt innretning med sitt endeløse, triste Skrik-maskefjes og sine demonstrative gulrotlår. Når hun snakker om ting, dør hjerneceller i en omkrets på 12 kilometer også i land med sjølbestemt analfabetisme.

Og de snakker. O alle tungeskjærerers helgener og guder som de snakker. Et separert nyork-ektepar med eventyrlig pysete dilldall-vaner som må vitne-relokeres til Wyoming der seine Sam Elliott går rundt med fluer i barten og ser ut som årsaken til at bilister hiver stein etter traktorførere på motorveien. De småsnakkende byfolka er patetiske, men den godslige gni-børsa-mi-romantikken på det hestedissende bondelandet er virkelig ikke noen grunn til å bekjempe Taliban, det heller.

Etter denne filmen er Grant virkelig så død. Hva skal han finne på i framtida? Skal han planlegge togran sammen med Richard Harris og Peter Sellers? Skal han spille Humlesnurr? Kan han bli transvestitt i en Eddie Murphy-film? Jeg tror han for framtida må spille hukommelsessvake humrefedre i Jane Austen-filmatiseringer for færøysk TV.