Månedlige arkiver: november 2011

Men seeking women

tja
Men seeking women
TV2 Film 21.00
Denne ville jeg ikke ha vurdert en gang. Tre ukjente skuespillere uten andre kjennetegn enn stygg basket-shorts vedder om hvem som kan sjekke opp ei dame og bo sammen med henne i tre måneder. Will Ferrell finns tydeligvis nede på rollelista sammen med den greske eksportvaren Nia Vadalos. 1997.

Audrey’s rain

tja
Audrey’s rain
TV2 Film 19.20
Det er egentlig rart at denne filmen er laget i 2003, for den virker påtakelig gammaldags. Men OK, den er laget for Hallmark TV. Det sier det meste. Jean Smart er blitt sånn omtrent i sekstiårsalderen og spiller tante Audrey som må ta seg av søsteras barn etter at mor deres begikk selvmord. Regissert av Sam Pillsbury som laget «Zandalee» i 1991. Nå kan dere lure, nå!

Come early morning

tja
Come early morning
Silver 21.00
Ashley Judd spiller i et romantisk drama om ei dame som leter etter kjærlighet sjøl om hun bærer på en tung skjebne. Joey Lauren Adams har skrevet og regissert, og det hele skjer i en liten sørstatsbuy der Judd jobber for en entreprenør og drikker nesten hver kveld og går hjem med forskjellige folk. Filmen foregår i huset til regissørens bestemor. 2006.

First to die

tja
First to die
Showtime 21.00
bOpprinnelig tre timer lang TV-thriller med Tracy Pollan og Gil Bellows. Den ville australieren Rusell Mulcahy («Highlander») regisserte i 2003 etter en roman av James Patterson. Polan spiller en etterforsker som sammen med andre kvinner forsøker å finne en seriemorder som spesialiserer seg på unge par på bryllupsreise. Men hun forelsker seg også i en kollega, og det oppstår alvorlig sjukdom. Og så er Angie Everhart og Sean Young med.

First target

tja
First target
Showtime 19.00
bØy, hør her: Noen vil forsøke å myrde presidenten, og Daryl Hannah deltar. Presidenten har tullet seg opp en taubane-vogn i Washington State Park, men Doug Savant spiller sjefen for Secret Service og må redde mannen. Hannah spiller ei dame som heter Alex, så det er ingen grunn til å tro at hun står hjemme og steker vafler. Laget for TV i 2000.

Terminator Salvation

smil
Kul, bilde-stygg Mad Max-kriging
SCI FI EVENTYR-ACTION

TERMINATOR Salvation: Amerikansk. 2009. 1 time, 50 minutter. 15 år. Regi: McG. Med: Christian Bale, Sam Worthington, Moon Bloodgood, Anton Yelchin, Bryce Dallas Howard, Jadagrace, Helena Bonham Carter, Michael Ironside.

Arild Abrahamsen tekst

Glem de andre Terminator-filmene. De ble laga med gutteglad og bildeklar Clas Ohlsonisme; denne hiver seg drønnende av gårde i bleik, kloakkbrun nåtidsaction. Det er ikke pent.

Historien starter med en lovende samtale mellom den dødsdømte Marcus (maskulint framført av Sam Worthington) og en døende og skallete Helena Bonham Carter. Livets kyss mellom de døde åpner for et sjokkerende bomberaid mot utvortes paraboler. Du kommer inn i en helt annen estetikk enn venta: Fargene er så veike og bleike at de ser ut som strålingsofre eller utbrukte mobil-displayer. Verdens hovedingrediens er kloakkbrun og motbydelig stygg, hudfargene har mistet vitaminer og proteiner og pigment, det er som om alle ble svidde i en usynlig sandstorm.

Midt oppe i dette kommer Christian Bale som John Connor og bærer tunge håndvåpen uten antydning til ironi. Han likner litt på lærlingen i Star Wars-spillet «The force unleashed» og stålsetter den heftige handlingen med en desperasjon som Bale virkelig er god på. Han ser ikke akkurat ut som en skjortefin meningmanns-MacGyver i klonekrigen. Etter at USA har forsvart Irak og Afghanistan i mange år, er soldatromantikk blitt Hollywoods nostalgiske publikums-agn, slik det var like etter annen verdenskrig. Bale ser ut som en GI John.

Opprører-miljøet rundt ham er også retro. Byene er ødelagte, og maskinene kriger videre mot sultne og trøtte mennesker. De bor som Mad Max-imitatorer i all slags istykker-revet skrap. En av dem er guttungen Kyle Reese (Anton Yelchin), som ble spilt av Michael Biehn i 1984. Han og den stumme leverandør-ungen Star er virkelig som åttitalls-ikoner i postwar-melankolien. Fillete, storøyde og alvorlige i restene av en nerbomba sivilisasjon.

Den brunbleike fargesjukdommen gjør at filmen ikke ser ut som en mekanoflørt med de tekno-glade. Det er noe usunt og primitivt med de herjende terminatorene, som om de var sjuke dyr eller zombier. De beveger seg som udøde og likner mer på en rusten Lada enn en nybona Ferrari. Triste T-600-maskiner og noen nye T-800 er ute for å ta livet av opprøreren Connors pappa mens han ennå er barn, og Connor kommer fra framtida for å fikse på det. Det er Connor som sier «I’ll be back» i denne filmen, sjøl om det plutselig dukker fram en naken Arnold fra klonefabrikken.

Mesteparten av «Terminator Salvation» er ubremsa action med drønn som kommer til å riste løs skruene fra lårhals-operasjonen og batteriledningene til pacemakeren. Innimellom kommer du til å ønske at menneskene så ut slik de gjør i «Hotel Cæsar». Men McGs robotkamp blir aldri visuelt behagelig. Så hygg dere med styggheten!

Yrke: reporter The passenger

smil
The passenger
Showtime 17.00
aEn av de mange glemte: I 1975 laget den rare italieneren Michelangelo Antonioni film med Jack Nicholson og Maria Schneider (fra «Siste tango i Paris»). Nicholson spiller en frustrert krigsreporter som ikke klarer å finne krigen sin, og da han finner en død våpenhandler, overtar han mannens identitet. Filmen er skrevet av Mark Peploe, som også skrev «Den siste keiseren» i 1987 og «Med himmelen som tak» i 1990. Filmen het «Yrke: reporter» på norsk.

The robber bride

tja
The robber bride
TV3 02.30
bDame forsvinner, og politiet tror det er mord. De tror elskeren gjorde det. Men det tror ikke den ene etterforskeren som er en kul fyr, og han finner ut at tre venninner hadde god grunn til å bli kvitt dama. Kanadisk-britisk krim etter Margaret Atwoods roman. 2006.

Twilight: Breaking dawn del 1

smil
Twilight: Breaking dawn del 1
Amerikansk fantasy drama. 2011. 1 time, 56 minutter. 11 år. Regi: Bill Condon. Med: Kristen Stewart, Robert Pattinson, Taylor Lautner.
5Egentlig tilhørte jeg den bastante trosretningen som hevder at Twilight-serien tok slutt etter den tredje filmen, og at «Breaking dawn» er overflødig. Der tok jeg feil igjen.
Det starter merkelig. Edward skal ha noe så harry som utdrikningslag og får oss uvlkårlig til å undres over merkelige muligheter: Drikker vampyrer alkisblod når de går på fylla, og kommer det strippere og viser dem en naken halspulsåre? Deretter oppstår omstendelige bryllupsforberedelser av så sjokkerende jentete karakter at Kate Hudson kunnet kommet flegrende forbi. I skogsbryllupet mangler bare noen Disney-ekorn – Bella soper mosen med jomfru-hvithet som er større enn seksmannstelt og kunne godt vært en Snehvit. Pappa holder tale med testikkel-bart . Og Bella er virkelig en bjørketynn tenåringsbrud, så sart som hvitveis og villfarelser. Katten min har bredere rumpe.
Jeg har ikke lest bøkene, så jeg visste ikke hvor de skulle hen. Men ikke før har man svelgt det tradisjonelle bryllupet, så drar paret til en søramerikansk øy og gjennomfører en nydelig liten oppvisning i ungdommelig seksualangst i den grad at senga revner og brura våkner med dun i håret. Fremdeles er filmen rar.
Så viser det seg at den skal et sted hen med all giftinga og den enerverende idyllen: Handlingen snur forskrekkelig og brutalt. For Bella er gravid med et vampyrbarn, og det oppfører seg verre enn Rosemary’s baby. Magen vokser som en gassballong, og den unge mora blir gradvis forvandla til utspist zombie med så innhole kinn at du kan rulle klinkekuler ned i dem.
Da nytter det ikke lenger å tro at man ikke bryr seg. «Twilight: Breaking dawn 1» brummer seg voldsomt til med det som kan komme til å bli dødelig fødsel, og tjafsete indianer-ulver venter hvesende i skogbrynet for å ta livet av det nye barnet. Jakob bringes inn som en snurt husvenn med valium-virkning, og du irriterer deg, du uroer deg, du ser måpende på at folka klarer å beholde Twilight-magien gjennom et smertelig kaos av blod, gørr og grining.
Nå lurer jeg virkelig på hvordan det går i del 2.

Fantastic Four – Rise of The Silver Surfer

tja
Søl servert på sølvfat

SCI-FI THRILLER

4: Rise of the Silver Surfer. Amerikansk. 2007. 1 time, 32 minutter. 7 år. Regi: Tim Story. Med: Ioan Gruffudd, Jessica Alba, Chris Evans, Michael Chiklis, Julian McMahon, Doug Jones, Andre Braugher.

Arild Abrahamsen tekst

Terningkast 4

Den andre Fantastiske Fire-filmen veksler uelegant mellom såpeopera-søl og ålreit science action, og hvis du enten er den teiteste jenta i klassen eller den eneste gutten som aldri har fulgt henne hjem – da er antakelig dette filmen.

Eneren flørtet også med frue-segmentet i den globale underholdnings-katastrofen, men om ikke hukommelsen min svikter på dette vesentlige memorasjonsområdet, var den filmen kjedeligere. I filmen om sølvfat-surferens reisning truer en inter-galaktisk klimakatastrofe på størrelse med juli i Møllebukta. Det viser seg at den er menneskeskapt. Eller vesentlig laget. For sølvmannen på sklibrettet fører vondt til jorden, og det verste han utretter, er et endeløst bryllupsforsøk med trikot-tanta Jessica Alba og den merkelig middelaldrende 34-åringen Ioan Gruffud, uttales Griffith med lam tungespiss.

Vi har alle sett komedier før der professoren aldri helt fikk gifta seg, og de ekstremt innsiktsfulle vil huske at Fred MacMurray var «The absentminded professor» i 1961, og han oppdaget gummien, men uteble hyppig fra bryllupet sitt. Gruffudd finner opp en Petter Smart-snedig energisuger, og han tar med seg Gameboy-en sin i smokingen, noe som gjør Alba ergerlig. Tenke på verdens skjebne når han skal gifte seg med henne!

Spesialeffektene er ålreit. Filmen forflytter seg generøst fra New York til Grønland, til London, til Sibir – som for øvrig er blitt det nye hovedkvarteret for Natos Nordkommando på grunn av det fine været. De fantastiske stråleofrene bytter evner rett som det er. Chris Evans er så fanatisk på jakt etter hunndyr at han antakelig har munn- og klovsjuke. Alba er korsett-trang i tøyet med fårehund-frisyre og tristere blikk enn en cocker spaniel i feriekennel. Her finnes nerveslitende småmandig hø-hø-humor og en framstilling av kvinner som egentlig hører hjemme i NRKs onsdagsserie om gamle reklamefilmer. Men OK. Da den grådige Univers-tåka kommer sigende som minnene om fire ukers sommerferie, kan man like fullt kjenne den herlige kilinga i hjernebarken som bare følger med fotofjong science fiction.