Månedlige arkiver: oktober 2011

Min kjære irriterende søster Les soeurs fachées

Min kjære irriterende søster
NRK2 23.25
Isabelle Huppert og Catherine Frot i en fransk dramakomedie om to søstre som er veldig forskjellige. Det blir på en måte historien om landmusa og bymusa, for den ene er enkel og liketil og bor i provinsen – mens den andre tilhører Paris’ øvre middelklasse. Så kommer landmusa til byen fordi hun har skrevet en roman. 2004.

Nicotina

tja
Nicotina
Showtime 24.00
Meksikansk og svart komedie fra 2003. En forelska hacker kommer i konflikt med gangstere etter at han leverer dem feil en helt feil computer-disk. Diego Luna i hovedrollen.

Trollmannens læregutt The sorcerer’s apprentice

smil
«Trollmannens læregutt»

(The sorcerer’s apprentice): Amerikansk eventyrkomedie. 2010. 1 time, 45 minutter. 11 år. Regi: Jon Turteltaub. Med: Nicolas Cage, Jay Baruchel, Alfred Molina, Teresa Palmer, Monica Bellucci, Alice Krige.

Ingen kan spille trollmann som Nicolas Cage. Gi ham et vilt og genialt hippiehår og la ham få spille på utsida av den plagsomme realismen – og der har du en Cage som er like god som ny. Skeiv i mimikken, jålete bekymra som en klimaforkjemper, eksplosiv og autoritær og vanvittig flott.

Nicolas Cage var det fjerneste vi kom fra influensa denne julen. Han hadde en testosteron-utfoldelse som antakelig kan kurere sykdommer du aldri har hørt om og ikke aner virkningen av.

I «Trollmannens læregutt» spiller han mot den nye tids minst sannsynlige ungdomshelt. Jay Baruchel er en malerisk avlang kanadier på 28 år. Han kom inn i «She’s out of my league» som en slags sosialdemokratisk valgkampsak: Denne mannen er et idol sjøl om han likner uoppdaga gnager, for han har en indre mangel på sammenheng som til slutt vil slite ut kvinner slik at de overgir seg til morsinstinktet. Men Baruchel vant både dama og filmen, for han har det særegne vi kaller absolutt og urolig tilstedeværelse.

I «Trollmannens læregutt» hyres han av Cage som lærling i en eldgammel familiebedrift som enkelt sagt bare skal forsøke å hindre at Alfred Molina overtar verdensherredømme i New York. Han og Cage spiller begge på den risikable yttersida av tirsdag formiddag, og de står til hverandre som tivoli og sukkerspinn. «Trollmannens læregutt» er ikke bare en visuelt oppstasa film, den er spennende og romantisk og hvis det fremdeles var jul, ville jeg ha foreslått at dere kjøpte den til noen.

Paranormal activity 2

smil
Virkelighet som fantasi
«PARANORMAL ACTIVITY 2»: Amerikansk grøsser. 2010. 1 time, 30 minutter. 15 år. regi: Tod Williams. Med: Katie Featherston, Micah Sloat, Molly Ephraim, Brian Boland.
µOgså denne autentisitets-fantasien bruker imitert virkelighet på en effektiv måte. Det skjer ikke mye her. Men det gjør det ikke i «Farmen» heller, så vidt jeg har forstått. Som betraktere blir vi buksevått velvillige hvis vi får følelsen av at skjulthet blir oppheva. Reality-skuespillere er ikke kule, men de er virkelighets-avatarer. De forstadsrunde velstandsfolka i «Paranormal activity 2» er heller ikke spesielt spennende. Men filmen bygger opp en reality-smiskende naturlighetsstemning som gjør at du tror at du får se inn i usminka engangs-menneskers uryddige soverom.
Jeg ville egentlig ha trodd at jeg var immunisert mot den formen for kikker-romantikk, men «Paranormal activity 2» hekta meg.
Det skyldes kanskje også at jeg elsker overvåkings-kameraer. Jeg ville helst hatt dem over hele huset og hele Tjensvoll, for jeg syns jeg gjør utrolig mange kule ting som ikke blir gjemt for ettertiden. Jeg ville helst hatt en klausul i EUs datalagringsdirektiv om at overvåkingsvideoer med meg skal sikres i atomsikre skap.
I de paranormales toer blir handlingen filma av overvåkingskameraer og på hjemmevideo. Det starter med bassenget. Renseren havner på land hver natt. Foreldre må stå opp med skrikende bebi på natta. Bacon til frokost. Søster på besøk.
Det er her du like gjerne kunne skrudd av. Du vet at alle kommer til å bli drept, og det kommer til å bli ganske creepy, men uten blod og uten beist med svarte tenner og pentagram-tegn på brystet. Men det går ikke. Du blir fanga, og da en usynlig dauing haler sovende toåring nedover i barnesenga, blir du helt skikkelig redd. Og verre blir det. Bare se.

Scott Pilgrim vs The World

tja
Livet som arcade-spill
«SCOTT PILGRIM VS THE WORLD»: Amerikansk fantasikomedie. 2010. 1 time, 52 minutter. 11 år. Regi: Edgar Wright. Med: Michael Cera, Mary Elizabeth Winstead, Kieran Culkin, Alison Pill.
µDenne lille ungdomskomedien hermer ikke virkeligheten, men den klisser betraktelig med uvirkelighetsdyrkingas sentimentale esoterisme. «Scott Pilgrim vs. The World» starter med EGA-grafikk og Star Wars-temaet i Commodore 64-lyd. Meta meta meta. Det er bare så 2000! Det er som å lage «8 mile 2» med Justin Bieber. Vel, det har man visst gjort.
Michael Gjesp Cera spiller den barnslige noenogtjueåringen Scott Pilgrim som spiller i et kanadisk gutteroms-band med en fyr som heter Stephen Stills og Young Neil. Hihi. Meta-meta-manisk for mumlere med stygge bukser. Gjesp Cera bor med den homofile Kieran Culkin og han dater en kinesisk syttenåring.
Men en dag får han se den über-kule Mary Elizabeth Winstead som har metapunkrosa lykketrollhår og fraværende emofjes. Han skjønner at hun er den utvalgte, men det viser seg at dama har sju ekser med overnaturlige krefter, og de må han bekjempe.
Dere som liker arcade-spill, vil finne dere vel til rette i det effekt-banale sammensuriet som følger. Regissøren hermer etter bevegelsene, lydene og tegnefilm-effektene i arcade-dueller. Vi som spiller dataspill med handling, blir heller litt frustrerte av en hel dag med folk som skvetter støyende rundt i et altfor lite rom der gigantiske masterbeist blir truffet av bein og armer mens elektronikken buldrer illevarslende som utemma kraftverk.
Kamper på film skal føre til noe, de skal ikke feire en annen genre. Men dette er en ikke-film, og jeg har en fornemmelse av at fansen liker den på samme måten som når 87-åringer får se svart-hvitt dokumentarer fra annen verdenskrig. Det er ikke det som er på skjerm eller lerret. Det er følelsen av å bli feira som fenomen.

The tree of life

smil
Filmen om alt
Film| drama

Amerikansk drama. 2011. 2 timer, 19 minutter. Tillatt for alle. Regi: Terrence Malick. Med: Brad Pitt, Jessica Chastain, Sean Penn, Hunter McCracken, Laramie Eppler.

6 Terrence Malick er en av de siste visjonære film-regissørene og en kosmosjonell blanding av dinosaur og romferje. Med «The tree of life» har han forsøkt å fange hele tilværelsen i et mega-minutt eller meta-minutt.

Filmen starter med et sitat fra Jobs bok, for eksistensen kan ramme alle slik Gud rammet Job, og det finnes en dobbelthet i skapelsen som det ytterste nødsfall kan beskrives som den grusomme, guddommelige dualisme.

Malick er en stillferdig betrakter av natur. Han beskrev voldsutøvelsene midt i jordens idyller i krigsfilmen «Den tynne røde linjen», han observerte de amerikanske indianernes umiddelbare enhet med omgivelsene i «A new world». I «The tree of life» holder han fast bildet av skapelses-tåkene, de kosmiske gåtene, livsopprinnelsene og den ubegripelige skjønnhet som vi alle er en del av, samtidig som han forteller den smertefulle historien om alt som ble. Det er som å stirre inn i Universets hjerte, det er som å lese DNA.

Historiens evige (hun blir ikke eldre) mor starter med å fortelle om oppdragelsen sin: På den ene siden er naturen, som står for alt det som er grådig, egoistisk og ærgjerrig i verden. Nåden derimot rommer tilgivelsen, beskjedenheten, livsgleden og den eksistensielle ro som gjør at du ikke bryr deg om de håner deg eller du mislykkes. Du er i balanse.

Så dør den ene sønnen.

Døden er den mest brutale av alle erkjennelser, og det er nærliggende å spørre hva poenget er. Hva driver denne angivelige guden med?

Familien i filmen tyranniseres av en frustrert, sint og mislykka far (Brad Pitt som natur) som stiller urimelige krav til sine barn og får dem til å hate ham. Mot den hensynsløse står en mild, lekende, føyelig mor (Jessica Chastain som nåden) som skaper latter i hjemmet og skjønnhet rundt seg. Verden består av dem begge.

Historien kunne blitt en oppvekstfilm om hvorfor sønner blir som fedrene sine og velger våpen og vold. Noe Clint Eastwood ville gjort. Men Malick ser på en måte tvers gjennom tiden, for ham er graset og mosen gåtefulle manifestasjoner av alle skapningers paradoksale, kaotiske men dypt rørende opprinnelse. Hvor kom vi fra? Hvem har brakt oss hit for at vi i tillit og håp skal plante livets tre og deretter bli skylt bort av den psykopatiske naturens vekst-nevroser?

Gudene vet. Hvis vi bare er tilfeldige byggesteiner og etterkommere av manetene, kan vi fremdeles elske hvert blad og velge tilgivelsen og nåden. Det er mors-prinsippet. Du må kontrollere din egen skjebne, sier faren. De andre vil bare utnytte din godhet. Vær så snill og drep ham, Gud, ber gutten.

Mot slutten av filmen erkjenner den eldste sønnens stemme: «Mor. Far. Dere kjemper alltid inne i meg».

Igjen har Terrence Malick laget en film som kommuniserer med en seinhet som gir deg sjanse til både å tenke og føle, ikke bare én av delene. Han har tatt konsekvensen av at forstanden vår er sein og lett å forvirre, så han samler uttrykk og inntrykk fra millioner av år og én eneste ettermiddag og lar dem gli inn i hverandre som om alt skjer samtidig i verden. Denne fullkomne tidløsheten kulminerer i sluttscenen der alle mennesker blir ett og hverandre i en poetisk, symfonisk, lekende og jublende sammensmelting av alle gode vesener og alt det vi egentlig ønsket oss.

En voksen-film. For en glede.

Carrie (2002)

tja
Carrie
Showtime 23.00
bDette er ikke den gamle grøsseren med Sissy Spacek, men en TV-versjon fra 2002 der Angela Bettis spiller skolejente med telekinetiske evner. Fordi hun blir mobba av medelever, tyr hun til blodig hevn. Og mora Patricia Clarkson er heller ikke snill. Etter en roman av Stephen King.

Rails & ties

tja
Rails & ties
TV3 03.30
bEt bil og et tog kolliderer. Togføreren og en ung gutt blir venner, en selvmorder venter på linja og mye følsomt kan skje. Clint Eastwoods datter Alison har regissert dette dramaet fra 2007 med Kevin Bacon og Marcia Gay Harden.

Bølgen Die Welle

tja
Bølgen
NRK2 23.15
«Die Welle» er en velrenommert tysk dramathriller fra 2008. En lærer gjennomfører et sosialt eksperiment for å demonstrere hvordan livet er under en diktator, men hele greia kommer skikkelig ut av kontroll.