American sniper

American sniper: Amerikansk biografi-actiondrama. 2014. 2 timer, 12 minutter. 15 år. Regi: Clint Eastwood. Med: Bradley Cooper, Sienna Miller, Kyle Gallner.

Kortversjon: Den halvgamle Texas-mannen Chris Kyle verver seg til SEAL og blir USAs mest vellykka snikskytter i Irak.

terning 3
Det følger bare én vesentlig sannhet med denne filmen: Vi her i Norge er ikke i krig, amerikanerne er. Dette er ikke vår film, for vår felles bevissthet og vår oppfatning av livet tilhører tilværelsens betraktende twitteriat. Vi er humanismens cheerleaders som sitter i trygg avstand fra banen og roper moraliserende motstridelser. Vi er en blanding av Apeberget på tribunene og de to gubbene i Muppet Show. Når alt kommer til alt, er det ingenting som angår oss.

Derfor trenger vi verken helter eller skurker. Vi kan holde oss med behagelige mellomting, versatile og relative skikkelser som er verken Peer Gynt eller både og Brand, og de plasserer vi inn i livssynene våre slik en flink unge leiter seg fram i puslespillet.
«American sniper» er en film om en såkalt autentisk helt. Sniperen Chris Kyle drepte 160 irakere og en syrisk snikskytter, og Clint Eastwoods film behandler ham som en blanding av familiegravsted og nasjonalmonument.

Som film er «American sniper» så uinteressant at det nesten er vanskelig å holde seg våken. Historien er hentet fra ei hyllestbok, og manuskriptet tar oss gjennom så mange sjøldaue og forlengst forstøva klisjeer om soldater og familier at det fortvila sukket ligger på lur gjennom hele filmen.

Når sukket likevel ikke kommer, skyldes det at dette ikke er min film, det er ikke vår film, det er et stykke USA. Når Kyle ser 9/11 på TV-skjermen er det for oss enda en framvisning av begivenheten som beviste at Bush var en dust. For amerikanere er det et symbol på uventa og uakseptabel sårbarhet, og Kyles liv drives av at han må ut av landet for å beskytte USA og familien sin, for faren har lært ham at det bare finnes tre typer mennesker: Rovdyra, sauene og fårehundene. Far ba ham være en fårehund, en som passer på flokken. Så han melder seg på spesialsoldat-trening som 30-åring og blir en begava sniper. Hvis målet er levende, kan han treffe det.

Som en nokså romlende dansegolv-bassgang eller jammer fra resonanskassen i den store celloen musiserer historien også hans smerte ved å måtte ta liv. Men etter hvert oppdager han at barmhjertighet ville ha ført til døde kamerater, og en fårehund relativiserer ikke liv. Han passer sine liv. De andre passer røkla.
Eastwood forsøker å få til en halv actionhandling ved at den stolte amerikanske helten har en nemesis. Det er snikskytteren Mustafa som til og med har vært i OL, og 1000-meters-trefferen er mannen han må ta før rifla kan legges til hvile.

Mot slutten setter Eastwood også opp en Alamo-kloning, der soldatene som skal hevne kameraten Biggles, havner i en sandstorm og et western-fort mens iraks utallige indianere vrimler femtitallisk fra alle sider for å ta dem. Det er engasjerende, men for seint. Eastwood har vandra lojalt fram og tilbake mellom store dåder på slagmarken og såre samtaler i heimen, og vi er slitne i gjenkjennelsen av alle disse forsøkene på å selge det bastardiske avkommet fra parringen av virkelighet og virkelighetsflukt.

Filmen er full av forståelig forenklings-sentimentalitet, den forteller kritikkløst som en nett-tabloid samtidig som den beveger seg slik en feature-artikkel i et magasin gjør. Dette er patriotisme i hytt og vær.

Litt om film og virkelighet: Det finnes ikke helter i virkeligheten, for virkeligheten er puristisk: Et sted uten helter og skurker, et vakuum uten religion eller moral, uten følelser og uten dramaturgi. Virkeligheten er det vi alle kan dele, uansett hva slags preferanser vi har og uansett hvilken livsstil vi tilhører. Virkeligheten er ufilmbar. Hendelser kan filmes, men de blir ikke gjengivelser av virkelighet, de blir tendensiøse minner.

«American sniper» er bare en pompøs actionfilm, en røver som sprader og breser, et sentimentalt, patriotisk soldat-epos. Jeg vet ikke riktig hva vi skal med det. Men jeg kan skjønne at amerikanerne vil ha det.

Bradley Cooper er virkelig ikke yndlings-skuespilleren min, men han funker ålreit. En liten stund var jeg redd for at jeg måtte se ham spille gal for annen gang, en opplevelse som jeg er villig til å spasere over sjøen til Haugesund for å unngå, men det skjedde ikke. Ikke noe galt med Cooper. Sienna Miller spiller den kjedelige, uanselige hjemmekona som egentlig bare har fått én eneste replikk i hele filmen: «Jeg føler at du ikke er her hos oss selv om du er her». Det er forslitt soldathustru-dramatikk fra TV-serienes reservoar av vulgær-feministiske tåre-sugere.

Ungene hans er likegyldig behandla.

Jeg skal fortelle om helter og unger, ganske kort: Hvis jeg uheldigvis kom gående ved en råk i isen og så en hund som holdt på å drukne, og dersom jeg i føleri og overmot kasta meg i vannet og døde av det, ville jeg for noen vært en helt. For ungene mine ville jeg vært en bølle og en idiot som hadde tatt fra dem noe av det kjæreste de hadde. Det perspektivet mangler filmen. Ungene er statister i en ekkel, voksen hasard.

Og enda verre: Filmen må jo følge boka sånn noenlunde, så slutten er teit. Jeg bare nevner det.

13 hours – The soldiers of Benghazi

13 hours: The secret soldiers of Benghazi: Amerikansk action-drama. 2016. 2 timer, 24 minutter. 15 år. Regi: Michael Bay: Med: John Krasinski, James Badge Dale, Pablo Schreiber, David Denman. Dominic Fumusa, Max Martini, Alexia Barlier. David Costabile, Peyman Moaadi.

Kortversjon: 11. september 2012 angrep libyske opprørere en midlertidig ambassadørbolig og en hemmelig CIA-base i Benghazi. Dette er historien til de soldatene som sloss mot dem.

terning 5
Michael Bays Libya-film går rett inn i Europas daglige traumaer som torpedo i karamellpudding (som for øvrig ville vært et vidunderlig jackass-prosjekt for den modige fysikeren Andreas i NRK). La meg spesifisere: Broken sweetness flying everywhere. «13 hours: The secret soldiers of Benghazi» er en fascinerende blanding av indianernes Alamo-beleiring og slintrete zombiefilmer der de talløse udøde velter seg inn over de rettferdige få. Og samtidig har filmen en slags historisk handling fra den gang i 2012 da libyske opprørere angrep en amerikansk base i Benghazi etter å ha drept en amerikansk ambassadør. Her er det mye.
Filmen garderer seg mot at folk i salen skal føle akutt fremmedfiendtlighet ved at den forteller at skikkelige muslimer aldri ville finne på å angripe amerikanere. Og Knut Arild elsker Sylvi. Og forholdet mellom Brann og Rosenborg er fordragelig som lønningspils. Fornektelse av motsetninger er blitt en religion for kaninhjertene.

Men det finnes ikke kaninhjerter i «13 h». Michael Bay er et begrep, og filmen hans er slik til og med små barn, Venstre-kvinner og buss-tilhengere vet den måtte bli. Soldater uten frykt, soldater med bilder av barn og koner. Soldater med hymnisk garderobe-patos og røff lowlife-stolthet. Eg sa det rett te ‘an. Du sko ha sett trynet på ‘an då! Dette handler om de mennene som gjorde det de måtte gjøre da ambassadøren og en hemmelig CIA-base ble angrepet, mens uniformsadelen og kontorfolka satt og tvinnet på mellomfag i statsvitenskap og ikke riktig visste hva de kunne gjøre. Vi kan ikke krenke et fremmed lands territorium. Det står i manualen. De har riktignok drept ambassadøren vår og er i ferd med å utrydde CIA-leiren, men det står i boka. Klukk-klukk-klukk-klukk-klukk. I Michael Bay-filmer lar ikke menn noe være. De ville ha skutt grillen hvis burgerne var svidde.
Dette kan vi. Til alle tider har det vært amerikanske kontorfolks viktigste yrkes-kriterium at de skal svikte når the tough gets going. Det blir det alltid kul film av. Film for de som ikke spiser rå fisk på bursdagen sin. En film for de som aldri heter Hillary Clinton.

John Krasinski spiller hovedpersonen Jack og får en slags gjenfødelse som mann. Han er hyra inn av CIA for å være en usynlig soldat i den hemmelige leiren i Benghazi. Men alle de skikkelige muslimene som aldri ville skade amerikanere, er tydeligvis på politisk avrusningsklinikk, for det varer ikke lenge i Libya før han og kameratene havner i trøbbel med gatemilits.

«Se opp,» sier Jacks buddy til den libyske gatelederen. «Kan du se dronen? For den kan se deg. Og den vet hvem du er, og den vet hvor huset ditt er, og den vet hvor familien din er. Og hvis det skjer noe med oss dør dere (han sa omtrent det). Senk våpnene.»

Den korte samtalen bør bli en klassiker.

Sånn starter det, og det stanser egentlig aldri. I to og en halv time (parkeringsgebyret mitt var 77 kroner) løper Bay-maskinen med robotisk rytmikk gjennom en handling som inneholder alt. Til og med replikkene har adrenalin-nerver og granatsjokk. En sjelden gang sitter hovedpersonene ned og snakker om at det finnes et liv der ute, men så er de i gang igjen, og faen ta meg så nervøs jeg blir, og hvordan skal det gå med den gravide kona og de to døtrene til mannen? «13 h» har en av de galneste biljakt-scenene jeg har sett. En traumatisert ambassadørvakt kjører gjennom Benghazis gater med wheels on fire running down the road (tatt fra rockeklassiker som burde vært på lydsporet) mens uskikkelige muslimer følger etter i utallige biler og setter flere kuler på det pansra kjøretøyet enn ti år med skiskyting. Det var helt vilt, og jeg kjente det i blindtarmen.

Filmen tillater seg alt, og det er også en selvfølge. Sjøl om den forteller om folk som finnes og fantes, betyr ikke det at den er historisk korrekt. Man kan hovere over den frie formidlingen av såkalte sannheter. Men dette skal ikke være «Kon-Tiki», sjøl om Benghazi etter hvert ble gjort til et slags Waterloo for Obama-folka. Dessuten: Er du gift? OK. Har du holdt bryllupstale noen gang? OK. Vil du si at talen først og fremst var presist sannferdig? OK. Du mener ikke at Michael Bay må ha et mer seriøst forhold til sannheten enn du hadde til din elskede den dagen dere ble sammen for livet?

La oss i den perfekte sannhetens navn være enige om dette: For skikkelige muslimer er USA hovedfienden. Det er ingen grunn til å fortie det. Også for norske sosialister og vegetarianere og pasifister og natteravner og filmklubb-tilbedere er USA hovedfienden. Ingen grunn til å fortie det heller. Men USA holder likevel med seg sjøl, og det må til og med amerikanere ha lov til, og «13 h» er en orgie i amerikanskhet, og den funker som bare far min satt på fysste benk og mor mi satt på aen.

Det var dette kinoen ble bygd for. Ingen grunn til å fortie det heller.

Pirates of the Caribbean: Salazars hevn Dead menn tell no tales

Pirates of the Caribbean: Salazars hevn: Amerikansk eventyr-action. 2017. 2 timer, 9 minutter. 12 år. Regi: Joacnhim Rønning og Espen Sandberg. Med: Johnny Depp, Javier Bardem, Geoffrey Rush, Brenton Thwaites, Kaya Scodelario, Paul McCartney.

Kortversjon: Will Turners sønn får i oppdrag å finne Poseidons gaffel, og de forbannede hollenderne vil ha Sparrows kompass.

terning 5

Før jeg ror meg ut på det åttende hav, og før jeg roter meg bort i melankolien over alt det som piratene mistet, skal jeg forsikre alle de som faktisk både leser terning og den første setningen etter terningen: Ja, det er en vellaga film. Ja, det er en herlig film. De to norske regissørene har gjort det bra. Det var pliktløpet.
Så til det interessante. Det må skje med alle. Før eller siden havner folk nesten umerkelig i utkanten av sin egen fortelling, mens yngre yndlinger yngler seg inn i handlingen som om de har en slags odelsrett til den. Kaptein Sparrow for eksempel. For fjorten år siden var han en klassisk førtiåring som førte piratskute med samme desperate resignasjon som når livsfriseramma (ja, det skal være livsfriseramma) ungdomsskolelærere og tannleger i sin tid kjørte motorsykler uten støttehjul. Nå er Jack blitt 54 år, han er rund av rom i kjakene, og den alkoholiske rampetheten får ham til å virke som en pleiehjems-rømling. Opp skvetter en ung mann som kunne vært Ullern-skuespiller fra «Skam», og så er filmhistoriens mest fantastiske pirat egentlig forvandla til en slags Arbeiderparti-veteran. Opp skvetter også en velutdanna ung kvinne. Før du vet ordet av det kan hun bli innblandings-minister.
Det beroligende for oss alle er at kapteinen fortsatt må være der. Uten Jack Sparrow ville filmen vært begrensa til sportskvikk og fiffig alminnelighet. Johnny Depp er fremdeles sjela i historien, han er det eneste elementet som får folk til å ville se noe så anakronistisk som en sjørøverfilm. Piraten skeiner rundt med en diksjon som er mer en diagnose enn kommunikasjon. Han kunne fremdeles vært en Chaplin i transeklær. Depp spiller den siste frie mannen. Konstant forstyrra av undring, varig uegnet til bærekraftige forhold og befriende egosentrisk. Uten han ville det ikke vært noen film. Akkurat som det ikke finnes noe Arbeiderparti uten Thorbjørn Berntsen.

Jeg skal prøve meg på en spådom: I neste film har kaptein Sparrow sluttet å drikke, og han sitter i en karibisk småby og bygger skuter av fyrstikker mens han styres og får kjeft av en dominerende hustru som er matematikk-geni og borgermester, spilt av Meryl Streep. Pilates of The Caribbean. Jeg har et alvorlig livsmotto. Det er sånn: «Jeg håper for Guds skyld at jeg aldri får rett.» Mottoet gjelder også Sparrow.

Filmen starter så vakkert. En gutt kjærtegnes av virtuelt månelys i en båt på havet. Gutten er sønnen til Will Turner (Orlando Bloom), han kaldstarter Den Flyvende Hollender og pappaen viser seg i et syn med skjell på kjakene og anbefaler sønnen at han skal finne Poseidons tretanna gaffel, The Trident. Den skal ordne alt. Spøkelsesmagre sjørøvere uten kroppsmasse jamrer seg inn i filmen, fyren som kaller seg Døden likner hvalfordøyd plastavfall fra Filippinene. Hollenderne vil ha Sparrows kompass. Kompost søker kompass. Filmen er i gang, og den er storarta.
Det varer ikke lenge før Jack Sparrow skal rane Karibiens sikreste bank, som faktisk blir konkret stjålet på en måte du aldri har sett før. Så kommer de nye folka. Brenton Thwaites spiller Will Turners sønn Henry, og han utsettes for atskillige prøvelser de neste to timene. Kaya Scodelario spiller en helt annen manns datter. Hun er astronom (som ifølge en av piratene betyr at hun avler esler), og hun fyller filmen med den uangripelige, ufeilbarlige moderne kvinneligheten. Kosmos-Carina gjør med andre ord bare kule og fornuftige ting, mens mennene rolser rundt som hjernerystelser. Javier Bardem er ny som spøkelsessjefen Salazar. Han ser ut som ei spansk Tim Burton-dokke og styrer sine paella-styrker med nydelige, bleike profiler. Det er også med ei skalla heks og onde fugler som ser ut som obduksjonsofre fra «Bones», men de var der kanskje før og. Blide Paul McCartney spiller gamle onkel Jack i ei celle og synger søtt. Han har ikke samme swag som Keith Richards, men er OK. Mye stas. Dessuten inntar Geoffrey Rush handlingen sammen med en kammermusikk-trio, og filmen unner seg også flyvende haier som antakelig er referanser til kult-fenomenet «Sharknado».

Nok om det. «Pirates of the Caribbean: Salazars hevn» er stappfull av fantastiske påfunn, som jeg ikke skal røpe. Det finnes ikke dødtid her (uninteded pun). Handlingen går ikke. Den er som turbulens. Ingen sitter ned på en benk og snakker ut om det. PoC4 er dessuten som en brutal øyeskylling med saltvann. Det blir sagt at de to nordmennene Joachim Rønning og Espen Sandberg fikk jobben som regissører fordi de hadde vist fornemmelse for sjø (i «Kon-Tiki»). Det ryktet har de tatt vel vare på.

Ved et uhell så jeg filmen i 3D. Det var litt dumt. Når filmer er like overfylte av visuelle detaljer og voldsomme handlinger som en tornado i et loppemarked, virker det bare forstyrrende at undertekstene henger og dingler langt ute i salen. Dessuten formørker brillene farge-intensiteten på en måte som jeg hater. Jeg vil se lyset. Jeg vil se fargene skinne. Men det er meg.

Lenge lurte jeg på om dette faktisk er den mest underholdende Caribbean-filmen på tross av den kjedelige guttungen og på tross av at Jack Sparrow ser ut som om han vurderer AFP. Det er nok ikke sånn. Men det føltes sånn. Jeg tar imot kjeft mellom kl. 05 og kl. 21.00.

The gunman

The gunman

Viasat4 22.00

4 Jeg har sett halve denne filmen, for den var virkelig ikke forheksende god. Men den delte seg i hvert fall i to. I første del er Sean Penn leiemorder i Kongo, der det er mineraler i jorden og bla bla meg i konvensjonene. Pen skyter en gruveminister og må stikke fra landet, mens den litt sjalu Bardem skal passe på dama hans, Jasmine Trinca. Så går det åtte år, da, og leiemorderen har mista barten sin og holder til i en bistandsleir i Afrika der ubetydelige skuespillere har samtaler av typen «Water for my people».

Dermed må hovedpersonen reise til London der han treffer Ray Winstone og insisterer på at ingen skulle vite at han skjøt en gruveminister. Penn må reise til Barcelona, og er i det minste en flott mann som kan slåss. Penn er en ulv, han er Tom Cruise med et fjes. Han er en snutemann, intens, sky og uberegnelig. Filmen tar seg opp her. Bardem har overtatt dama hans. O shit. Og så så jeg ikke lenger, for egentlig brydde jeg meg ikke. 2015.

 

The last stand

The last stand: Amerikansk actionkomedie. 2013. 1 time, 47 minutter. 15 år. Regi: Jee-won Kim. Med: Arnold Schwarzenegger, Forest Whjtaker, Luis Guzman, Eduardo Noriega, Johnny Knoxville.
5
«The last stand» foregår i et amerikansk myteland som nordmenn med grunnfag blir nervøse av, og som politikere så godt de kan forsøker å ignorere. I basis-Amerika, der folk går rundt og vedlikeholder de evige verdier som naboskap og kvasse, men ulærde sarkasmer, der har de en sheriff som til alt overmål er innvandrer fra Østerrike. «Du gir oss immigranter et dårlig rykte», sier Arnold Schwarzenegger til den steinrike og arrogante druglord-rømlingen Cortez fra Mexico. Bruken av en nasjonalitet fra den andre siden av USAs innbilte mur kunne ha ført til mistanker om politisk ukorrekthet, eller upolitisk korrekthet som jeg foretrekker å kalle det, men sheriff-assistenten Luis Guzman er i det minste fra Puerto Rico. Og den vakre trøbbelfyren som sheriffen henter ut av arresten og gir stjerne, spilles av brasilianeren Rodrigo Santoro. Santoro ser ut som en skøyeraktig reklame for trange truser, men han er i hvert fall latin-amerikaner.
Alt dette nevner jeg fordi man ikke kan mobbe Mexico lenger, så jeg har helt slutta å skrive at landet har verdens styggeste musikk. I stedet nevner jeg at det har fin strandlinje.
Østerrikeren er sheriff i en western-by som heter Sommerton Junction og består av harry-filmenes regelbundne mangfold av enkle menn og vakre kvinner. Her spiller for eksempel de jordiske levningene etter Jackass-offeret Johnny Knoxville en slags museumsbestyrer med egen låve, og sheriffkontoret består stort sett av en uerfaren ekstrem-yngling, Guzman og ei dame med aktivt utseende. Filmen starter med at sheriffens folk og museums-originalen skyter med .45 kaliber på dyreskrott, men det de ikke vet er at den meksikanske superskurken (Eduardo Noriega) har rømt i en über-rask Corvette og er på vei mot byen deres fordi den kyniske psykopaten Peter Stormare (enda en som gir immigranter et dårlig navn) skal bygge bru til Mexico. Over et søkk i Arizona.
Og her kommer det som i ettertid kan oppfattes som en slags profetisk Trump-vri. Fra fantasibyen Las Vegas kommer FBI for å ta rømlingen som lurte de føderale noe aldeles forferdelig. De er dresskledde og fulle av pene manerer, de kjører enten steindyre SUV-er på statens bekostning eller beveger seg rundt i helikoptere eller eget privatfly. Dette er kremen av amerikansk storbyartethet, og de ledes av den lett forvirra Forest Whitaker, som mer enn noensinne ser ut som om blikket lever sitt eget, uoppmerksomme liv.
Men hvem klarer å ta ressurs-skurkene? Vent og se.
Imens ute på landet. Harry Dean Stanton kjører traktor og trekker rifle mot den onde svensken. Det fører til en kortvarig harry-rolle for Stanton, som døde 15. september i år som 91-åring. Slik oppfatter sheriff Owens (Schwarzenegger) hva som er i ferd med å skje, og så ringer FBI og sier at rømlingen er på vei mot byen hans, så han bør holde seg helt i ro.
Folk fra Trumpland holder seg ikke i ro. Ikke på film. Rødnakkene i den uanselige ørkenbyen venter ikke på at fancy by-purk med satellitt-overvåking skal forsvare dem. En eldre-sheriff og tre-fire vanlige småbyhelter uten gode ungdomsskole-karakterer sperrer Main Street og venter med en skolebuss og en mitraljøse som skjøt tyskere i 1939. Dette er den edleste drømmen om folket. Det er en fantasi om normale menneskers evne til handling og patriotisme, og det er filma med øm humor og en avsindig sans for overdreven action. Regissøren heter Jee-won Kim og er fra Sør-Korea. Han burde lage flere filmer i USA, men de trenger han vel hjemme akkurat nå.
Schwarzenegger er en storarta karismatiker, og mannen er et mirakel for de som så de første filmene hans. Som sheriff ser han ut som et nylig oppgravd urmenneske som ville fått overbeviste arkeologer til å skrive om historien og hengitt seg til New Age og lukt-yoga. Han er godmodig som en blåbærmett hage-bamse, men de kvasse reptil-øynene ser konstant ut som livlige vardøgre før velgjørende eksapistvold. De andre folka er hva man kan kalle vaksinasjoner mot dialogene i Woody Allen-filmer. Enkle og overmodige. Som den ene kafe-kunden sier (omtrent) da sheriffen ber ham ta tilflukt: «Jeg har høyt kolesterol, og jeg har nettopp bestilt en tallerken bacon. Høres det ut som en mann som er redd for å dø?»
Klimaks kommer i en maisåker som er så overmoden at det er like før aksene forvandles til støv. American corn. 2013.

The magnificent seven

The magnificent seven: Amerikansk western. 2016. 2 timer, 12 minutter. 15 år. Regi: Antoine Fuqua. Med: Denzel Washington, Chris Pratt, Ethan Hawke, Vincent D’Onofrio, Byung-hun Lee, Manuel Garcia-Rulfo, Martin Sensmeier, Haley Bennett, Peter Sarsgaard.

Kortversjon: Denzel Washington blir hyra til å beskytte gruvelandsby mot en kakse og samler med seg seks andre krigere.

terning 4
Egentlig er denne filmen et litt tamt historisk tyveri på linje med bombinga av minnesmerker i Midtøsten. «De syv samuraier» gledet mange duffelcoater oppover sekstitallet. Antoine Fuqua har laget en så uvesentlig western-versjon at jeg finner fram firerterning av rein barmhjertighet med de edle filmkikkerne som uansett kommer til å elske mye skyting.

Til å begynne med er «The magnificent seven» en litt lovende leftover-western der filmfargene er så solmodne at du nesten kan høre dem samle fluer. Men den smuldrer. Etter at Peter Sarsgaard har vist seg fram som en av de mest parodiske skurkene siden Austin Powers’ glansdager, dukker Denzel Washington behagelig opp i det uendelige bak en telefotografert bakketopp. Han ser egentlig OK ut. Mager, ublid og ikke akkurat solbrent, men tydelig tørka av Arizonas uhemma sol. Det pleier følge en egen folkelig eleganse med Denzel. Men han virker ikke helt til stede.
Etter hvert får du en tvilsom fornemmelse av at action-guden som regisserte «Olympus has fallen» og «Shooter», har begått en ufrivillig antikrigsfilm. Heltene som kommer til landsbyen for å ordne opp med den nokså ubehjelpelige Sarsgaard, har ikke akkurat nimbuser. De virker mer som bakgate-slaurer som ikke har annet å finne på enn å dra ut på landsbygda og yppe til krig. Skildringen av pionerene som har bosatt seg i gruvebyen, er heller ikke plagsomt filantropisk. En tuslete gjeng med utvandrere som i grunnen ikke hadde tenkt seg muligheten av at det konkurransefrie Amerika faktisk også ville by på konkurrenter. De ser ut som sullikker og pusler rundt. Egentlig sånn jeg alltid har forestilt meg de som emigrerte til Amerika. For late til å bygge Europa.

Den voldsomme krigen mot kaksen etterlater en eventyrlig bråte menneskelik, og når dommedagsdrepinga omsider har avtatt, blir det naturlig å tenke på hva vitsen egentlig kan ha vært. De ble kvitt én plageånd og fikk tilbake gratislandet sitt. Men etter ett tiår eller to ville antakelig Erna Solberg bli statsminister, og hun ville ha gitt alle natur-ressursene til internasjonale konserner. Så hva er vitsen? Er ikke krigen i Syria egentlig bare for å erstatte diktatoren Assad med en annen diktator?

Dere kjenner handlingen. Den dugelige prestesønnen fra Mount Vernon (Washington) skal i løpet av uansvarlige begivenheter plukke opp en flokk med smådrukkent samarbeidsvillige voldsmenn som mot slutten av filmen blir framstilt som helter. De syv magnum-mennene i denne halvgode versjonen av Kurosawas «Syv samuraier» blir aldri noe du ville ha spandert øl på. Heller ikke i Kristiansand. De er dårlig tenkte og irriterende utydelige, og de er ikke en gang noe du ville ha tatt med hjem for å male huset billig. De er bare anstrengt multikulturelle. En svart mann (Denzel), en blid meksikaner (Manuel Garcia-Rulfo), en taus asiat som minner meg om The Stig fra Top Gear (Byung-hun Lee fra Sør-Korea), en slags halvfransk cajun-gubbe (Ethan Hawke), en indianer (Martin Sensmeier), og Vincent D’Onofrio som feit kristen samt Chris Pratt som hvitamerikansk skøyer eller noe der omkring. Denzel og Pratt er antakelig agnene her. Resten er listefyll. Det er som å se ei bystyre-liste med Per Inge Torkelsens navn og ellers noen tafatte slitere fra kompetansegruppa Dress & Slips.

Dette er ikke akkurat The A-Team. Dette er Denzels D-gjeng.
Da filmen var ferdig, tenkte jeg tilbake for å finne ut hvem jeg hadde likt. Dama. Haley Bennett burde hatt en stor rolle. Hun har ikke akkurat humor, men intensiteten og engasjementet flinter til langs kruttønna. Skurken er patetisk. Sarsgaard spiller den rike psykopaten Bogue, og han bruker opp flere tiårs ansiktstrekninger bare på innledningsscenen. Mannen vil underlegge seg byen Rose Creek for å utgrave gull. Han lar folka sine tenne på kirka og drepe mannen til Bennett. Dama gir seg ikke. Hun finner på en eller annen måte fram til Denzel og tilbyr ham alt hun har for å nedkjempe leiecowboy-hæren til mester Gullfinner. Slik blir det. Og så finner han fram til de andre seks, og deretter skal de magnificente trene opp hverdagsfolk som ikke ville ha truffet luftrommet over Madla med sprettert.

Da en halvtime gjenstår kommer den gigantiske massakren, og den blir man litt oppgitt av. Fordi det står et visst antall kors igjen på kirkebakken, skjønte jeg hvem som døde og hvem som ikke gjorde. Resten var kaos.

The hateful eight

The hateful eight: Amerikansk thrillerdrama. 2015. 3 timer, 7 minutter. 15 år. Regi: Quentin Tarantino. Med: Samuel L. Jackson, Kurt Russell, Jennifer Jason Leigh, Bruce Dern, Tim Roth, Michael Madsen, Walter Goggins, Demian Bichir, James Parks, Dana Gourrier, Channing Tatum.

Kortversjon: Til et slags handelslag og skysstasjon i ødemarken kommer to bountyhuntere og en kvinnelig fange og treffer på en mystisk blanding av muligens tilfeldige reisende. Streama på CMore+.

terning 5

Tarantinos lange teaterforestilling fra en avsides altmulig-butikk så langt fra folk at man inte ens kan höra Coca Cola-bilarna (Martin Ljung) er en omstendelig blanding av kaos-komedie og stilspøk, og det er så vidt jeg orker å avstå fra å kalle den «The heightful ate». Ikke fordi den nye tittelen betyr noe dypsindig, men fordi filmen er en spøkefull, halvfull H.C.-keiser med klær under klærne, så det finnes aldri noen avslørende nakenhet. Tarantino har kledd seg godt. Og det snør som bare Dunderlandsdalen.
Siden jeg skriver om «The hateful eight» (vrøvlete assosiasjon til «The magnificent seven») lenge etter at de andre har vendt tilbake til de iranske dramaene sine, tenkte jeg at jeg kunne klare å finne en tidsaktuell tolkning. Man bør ikke tolke Coen-brødrene, og man bør ikke tolke Tarantino. Han er ikke Costa-Gavras. Mot bedre vitende forsøkte jeg likevel å se filmen som en fantasi om den amerikanske borgerkrigens ovale varighet. En svart nordstatsmajor (Samuel L. Jackson) som er blitt bountyhunter deler nedsnødd butikklokale med en sørstatsgeneral (Bruce Dern) samt en identitetsløs gjeng med umenneskelige drivved-banditter, om man kan bruke en kyst-metafor i dette dødskalde innlands-dramaet. Innledningsvis er den eneste kvinnen den etterlyste psykopatdama Daisy Domergue (Jennifer Jason Leigh) som er lenka til Galgemannen John Ruth (Kurt Russell) og etter hvert ganske skamslått og blodspydd.

Jeg syns ikke den amerikanske borgerkrigen slutta noen gang. Kampen mellom folkegrupper har fortsatt i et voldskaos som egentlig er ganske merkelig siden USA feirer seg som et harmonisk vestlig demokrati med lojale innbyggere og politisk enighet mellom to helt like partier. For øyeblikket pågår en skitten valgkamp i USA, og det voldsundertrykte hatet og mistenksomheten i Wyoming-stua til Minnie med sytøyet kunne godt ha vært en ironi over fiendtligheten og aggresjonen i en tabloidisert politisk kloakk. USA er en altfor diger nasjon som ble grunnlagt på en av Stephen Kings indianer-kirkegårder og en multikultur der folk jamrer fælt når de blir smeltedigla.

Men det er det aldeles ikke. Tarantino følger sine egne logikker, og de fører ikke noe sted. Når han skrev en genialt rasende svart antirasist i «Django unchained» og herja med tyske nazitusser i «Inglourious basterds», skyldes det antakelig bare at han vet hvem publikum er. Quentin The Fool er regissøren for de danna voldsromantikerne, han er bibliotekets svar på Michael Bay.

Men modig er han. «The hateful eight» er en mer enn tre timer lang teater-forestilling som aldri beveger seg utforbi landsdelsbutikken, så da jeg hadde gitt opp å finne en politisk allegori, forsøkte jeg i stedet å se filmen som en fargerik og fandenivoldsk fortsettelse av Sartres skuespill «For lukkede dører». Det nytta heller ikke. Sartre formulerte eksistensiell klaustrofobi i påstanden «Helvete er de andre», men i «The Hateful eight» tumler tilfeldighetene sammen et skjebnesvangert fellesskap av reservoir dogs som straks setter seg ned og snakker oppstylta til hverandre. De er ikke fanga i evigheten. Langt fra.

Samtalen er hva Tarantino handler om. Folk som snakker paradoksalt og forteller historier. Men hele tida vet du at plutselig kommer en eller annen til å skyte en eller tredje sånn at hjernemasse og blodlegemer samler seg til en ironisk superspray. Det er hva det handler om. Anspentheten og utløsningen. Så er dette sexologi? Nei, aldeles ikke. Det er nydelig bildelek med paradoksene, og hederlig er denne alvarsamma leken fordi paradoksene er i ferd med å bli borte i vår verden. Vi ser ikke så ofte skjønnheten i det urimelige. Vi er borgerkrigsskadde streitinger som enten forteller bare Trump-vitser eller bare Hillary-vitser og har glemt hva åndsliv egentlig er. Mangfold og motstand og magisk mølje. Tarantino dyrker en egosentrisk form for muntert nittitalls-mangfold, en litterær filmstil med voldsomme effekter, en slags splatter-Ibsen.

La meg bare si noe om skuespillerne til slutt. Kurt Russell har en slags vår. Han spiller i to filmer på kino denne uka, og i «The hateful eight» er han utstyrt med en movember-bart som er så overdrevent historisk at den ikke bare fjerner prostatakreft, men antakelig også gnagsår og leddsmerter. Samuel L. har fått et grettent gremlins-tryne med hvite skjegg-forekomster, så han ser ut som en skamklipt svart julenisse med magesår. Det er en stor stor glede å se igjen Jennifer Jason Leigh i Halloween-fasong. Det er moro med Michael Madsen og Tim Roth, det er overraskende med Channing Tatum. Ennio Morricones hedenske helvetes-musikk er deilig.

Men mest av alt: Den hvite Wyoming-snøen og uvirkelighetens groteske skjønnhet.

San Andreas

San Andreas: Amerikansk katastrofefilm. 2015. 1 time, 54 minutter. 11 år. Regi: Brad Peyton. Med: Dwayne Johnson, Carla Gugino, Alexandra Daddario, Ioan Gruffud, Paul Giamatti, Hugo Johnstone-Burt, Art Parkinson, Kylie Minogue.

Kortversjon: Redningsmann i helikopter må forsøke å redde ekskona og dattera da San Andreas-forkastningen i California ryker skikkelig.

terning 4
Les dette som en femmer. I hovedrollen ruver Dwayne The Rock Johnson med en animalsk påtrengenhet som gjør at California føler seg lite og uvesentlig også når San Andreas-forkastningen sprekker sånn at hele staten risikerer å forsvinne i et Kina-hål.

For det er det som skjer. Jeg mener det virkelig: Hvis du syns mye gikk galt i «2012» og «The day after tomorow», så vil skalaen din måtte forlenges opp mot taklista. I et par timer skjer stort sett alt det gale som kan skje, og solmenneskenes kollektive desperasjon er så diger og så mange dør at Jan Egeland ville ha trukket på skuldrene, og så fortsetter bare galskapen familie-sjåvinistisk i racerbåt gjennom tsunami-flomma San Francisco der det pleide være bakker.

Det hele starter med at en jentunge med dårlig kjørekonsentrasjon havner i en diger fjellsprekk som faktisk var der fra før. Dwayne og de andre helikopterheltene kommer svevende som litt stor Finnmarks-mygg og redder henne, og deretter får vi vite at The Rock er pappaen til fjortisjente som bor i luksushus fordi mamma har flytta sammen med en eiendomskakse, Ioan Gruffud. Dette er ikke en film for de som ønsker å like mammas nye kjæreste. Jeg bare nevner det.
I historiens egentlige sentrum jobber Paul Giamatti som en vilt begeistra jordskjelv-ekspert. Han er oppglødd som en guttunge ved Tippeliga-start over seismiske forandringer, men i løpet av dagen forvandles den profesjonelle nerdegleden til mørk defaitisme, for Giamatti oppdager at staten komme til å gå under, og jordskjelvrystelsene fra Guds egentlige hjemland vil også forstyrre oss i de fjerne utkantene. Egentlig kler skuespilleren rollen som flått-profet, og filmen får en ufortjent tweed-følelse på tross av shortsdyret Johnson.

Det meste som kan gå galt, går galt i en nyansefri skildring av det totale sammenbrudd. Skyskrapere detter som sandslott, gigantiske skip skyller inn over San Francisco og antakelig omkommer i hvert fall mer enn én million mennesker bare i California, men handlingen feirer deres velsigna anonymitet ved å konsentrere seg om bekymringene til familien Johnson og sviket til den husbyggende stefaren. The Rock flyr tett til bølgende hustak og redder ekskona Carla Gugino uten å bli hemma av prestasjons-angst eller hyppige svettetokter. Men så ryker girkassa til chopperen sjøl om det ikke er en Puma, og så veksler ekseparet fargerikt mellom flukt i sviktende gater, små-fly og fallskjerm-pause i baseballstadion der Dwayne etter eget utsagn kommer til second base med kona for første gang på lang tid, en romantisk komedievits i en film som ellers er verbalt underutvikla. Men etter det kommer en tsunami av gammeltestamentlige dimensjoner inn over kysten, og da er eneste mulighet for det søkende foreldreparet at de tar en racerbåt og leter mellom oversvømte finansslott i San Francisco sentrum. Ja, det er kult.
Jeg må si at jeg ventet på at tigerhaiene skulle vake, og jeg regnet egentlig med at monster-krokodiller skulle komme svømmende fra Australia, jeg ville ikke blitt overraska om IS-terrorister og serbiske nasjonalister planla å sprenge ei atombombe i sprekken («let us show them the biggest asshole in the world») og det er rart at Roland Emmerich ikke har ringt regissør Peyton («The journey 2») og insistert på at San Andreas-forkastningen er et resultat av CO2-utslipp eller kloning av skotsk sau. Eller i hvert fall skulle visepresidenten ikke ha underbudsjettert jordskjelv-varslinga og brannvesenet. Og ja. San Andreas-forkastningen finner, og den vil helt sikkert kanskje føre til katastrofe og mel-pakker i posten.

Nede i en skyskraper-garasje er dattera Alexandria Daddario først bare fastklemt, men siden det faktisk også finnes rådsnare briter i en handling som nærmest roper på Mr. Bean, kommer hun seg av gårde til nye forferdelige farer. Jeg skal ikke røpe noe om det, sjøl om jeg har røpet alt annet. Ja, det er Kylie Minogue som spiller Susan Riddick, men jeg husker ikke hvorfor.

Jeg satte meg til med «San Andreas» på Netflix-streaming midt på dagen i storarta utevær, og forventningene var ubetydelige. Men filmen er underholdende og tankeløs, og det er selvsagt en slags eksistensiell bekreftelse når en film driter i at millioner dør så lenge Dwayne Johnson finner dattera. Jeg har sagt det før: This is what we came for. Hele verden måper.

The perks of being a wallflower

Fakta: Drama
Fakta: The perks of being a wallflower
USA 2012. 1 time, 42 minutter. 11 år. Regi: Stephen Chbosky. Med: Logan Lerman, Emma Watson, Ezra Miller, Paul Rudd.

2Denne filmen handler om krampekul åttitallsungdom som sitter der med kassett-utvekslinga si og The Smiths-plakatene (neida, ikke Renberg-kopi – alle Smiths venner ble forfattere) og syns synd på. De er ei plage. Hver gang du får se de triste ansiktene i nærbilde føles det som å være på en litt rørende kaninutstilling.
Jeg lengter tilbake fire-fem år da filmer fremdeles hadde handling. For øyeblikket sitter de og sturer velkledd som nipskjerringer på søndagskaffe, og alt som skjer, er en seig og ufullkommen form for uangripelig livs-sentimentalitet.
Filmen handler såvidt jeg kan se om Mitt Romneys unger. De kommer fra tause rikmannshjem. Charlie er stillferdigere enn biblioteket første juledag, og ansiktet hans er så følsomt at høsten føler seg uverdig. Logan Lerman (Percy Jackson) gjør egentlig en fin rolle, men den er infamt monoton, og den er absolutt uten noen gjenkjennelig oppfinnsomhet. Jeg liker egentlig også Emma Watson (fra Harry Potter-filmene), men hun sliter med å sannsynliggjøre at det juleskinnende barnetrynet sitter på en kropp som ble misbrukt av voksne. Ezra Miller spiller den utadvendte homofile med en salig, men patetisk forutsigbarhet som antakelig er beskrevet i kapitlet om sidekick-krav i den amerikanske konstitusjonen.
Filmen består av disse tre og vennene deres det året da Charlie begynner på videregående. Det er alltid trist å se ungdom uten pc, men det venner man seg til.
Forfatteren Stephen Chbosky har skrevet romanen, filmmanuset og han har regissert sjøl. Chbosky ble født i 1970 og var antakelig en sånn forfatter som nektet å kjøpe mobiltelefon i 2000. Han forteller med den empatiske delen av seg i det uendelige, inntil filmen slutter slik jentegrøssere pleier. Jeg skal ikke røpe det.

X-men: Days of future past

Hugh Jackman, James McAvoy, Jennifer Lawrence, Michael Fassbender, Ian McKellen, Patrick Stewart, Halle Berry, Nicholas Hoult, Evan Peters.

Kortversjon: X-men-mutantene trues av utryddelse fra Nixons toy soldiers, og Wolverine må dra tilbake til 1973 for å hindre Mystique i å gjøre en tabbe.

terning 5
Hvis du virkelig skjønner alt om hvem alle er og hvordan de kom dit og hva som skjer i forskjellige tidsplan etter hvert som handlingen forsøker å oppheve sin egen eksistens etter Terminator-prinsippet, da er du en håpløs Marvel-nerde og trenger verken kondomer eller hårvoks før om tjue år og dessuten leser du altfor lange setninger, som du faktisk vet at heter perioder.
Men for alle de andre som ga opp det teknofile innholdet etter fem minutter og gledet seg til drebingå, er dette også en storarta, handlingstung X-men-film med driv og drønn og utvist mesterskap i visuell fantasi. Jeg skal ikke røpe akkurat det, men i slutten kommer ett av de stiligste CGI-stunta så langt i nyere computerhistorie. Det eier. Det eier slik Røkke gjør.

Som vanlig starter filmen med at fremtiden er mørk og øde. (Tin soldiers and Nixon coming, we’re finally on our own). Menneskeskapte metall-gubber brister gjennom taket for å stråle i hjel alle avvikerne, som vi i denne filmen skal holde med. Flygende likkister svever over Moskva. Flygende likkister jakter mutanter over Kina, helt uten Harald Stanghelles visjonære motstand. Sentinelene tar den siste kampen mot mutantene. Fordums gene-transer er sorgtungt til stede. Halle Berry ser ut som ei Bowie-dokke, Stewart svever i stolen sin og Hugh Jackman har fremdeles denne aggressive midtskillen som vil minne alle bibelhistorie-kyndige om den dagen da Moses skilte Rødehavet.
Så kommer forklaringen. Elendigheta startet i 1973, da de fleste av oss faktisk gikk rundt og følte på barken. Mystique drepte våpenindustri-gründeren Trask, og derfor satte president Nixon i gang produksjonen av mutantjegere.

Så hva gjør man på avgrunnens rand? Den gjenværende mutant-yoda sender selvsagt skogens veteran-jerv Logan på tidsreise til syttitallet, der han våkner postkoitalt som forskrekka australier i vannseng. Men så må wolverinen finne og overbevise ungdomsversjonen av sine oppdragsgivere om at de må stanse Mystique.

Dama spilles ikke lenger av Rebecca Romijn, men er oppgradert til Jennifer Lawrence, som med utgangspunkt i en blå skjell-bh og en kysk lateks-tanga forvandler seg som inspecteur Clouseau fra venn til fiende, fra dame til mann. Lawrence har en godslig Zellweger-mimikk, men hun funker like imøtekommende som fløtefora brasilianerinne i sandvolley.
Hun er ikke min favoritt, for jeg har kjent så mange kvinner at jeg vet at det eneste som betyr noe, er om de klipper hekken mens du spiller Minecraft. James McAvoy har Myggen-frisyre og mye enerverende sårbarhet, og han bærer rollen som den unge Xavier med rødkanta øyne og fascinerende svakhet. Han er historiens følsomme sentrum, han er den kjute pinnsvin-ungen som denne futuristiske Prøysen-sangen handler om. Michael Fassbender (det selvopptatte svinet) spiller en robust monument-versjon av Magneto, og Evan Peters er altfor lite med i rolle n som Quicksilver. Peters er den vittigste i en film med mange vrier, og det er han som får sin egen musikkvideo i sakte film.

Jo. Dere kommer til å like det. «X-men: Days of future past» har sjel, som dere kaller chel, fordi dere tror man får det på boks hos frisøren. Regissør Singer vet selvsagt at «Days of future past» også er navnet på Moody Blues sitt 1967-album der «Nights in white satin» ligger og smelter sjeler med sin uventa himmelmusikk.
Før historien ender på folkemuseet The White House Lawn har den også vært innom feiringa av Vietnam-freden i Paris, og menn og kvinner med djupe sjelesår har utfordret sine legninger og sine egenarter så surrealistisk at det ikke er lett å vite hva som er identitet og hva som er drevet av to lommelyktbatterier. Når McAvery kobler seg til verdenssjelenes hylekor, opplever han den samme verdenssmerte som en kommentarfelt-moderator i VG eller kanskje heller Gud, siden han visstnok skal være i stand til å høre oss alle samtidig.

Handlingen er patetisk uten å bli parodisk, den er full av følelser og påfunn. Bryan Singer klarer å balansere historien mellom det mildt humoristiske og en pompøsitet som opphever eventuelle fornemmelser av at vi ser billigtekno med Ben 10 på Cartoon. Dette er real stuff, mens vi venter på den ultimate mobiltelefonen.