jack-reacher-never-go-back-hoved

Jack Reacher 2 på kino: Fattigbitter action med Voksen-Tom

Jack Reacher: Never go back: Amerikansk actionthriller. 2016. 1 time, 58 minutter. 15 år. Regi: Edward Zwick. Med: Tom Cruise, Cobie Smulders, Aldis Hodge, Danika Yarosh, Patrick Heusinger.

Kortversjon: Etter å ha avslørt svindlere oppdager Reacher at det finnes en konspirasjon i hans gamle arbeidsplass, og så blir det flukt og forferdelse.

terning 5 liten Den andre Jack Reacher-filmen henter miljøet fra americanaens genetiske opphav Trumpland, der Trump ironisk nok er mer hjemløs enn Saint-Laurent i en Springsteen-sang. Engelskmannen Lee Child startet livet sitt midt i industri-England (som det heter: Hvis du datt i vannet der, måtte magen pumpes), og han har bleike arbeiderklasse-celler i blodårene sine, han representerer utsikten fra en enkel burgerdiner der Hillary Clinton og Donald Trump aldri har satt sine parfymerte gullrumper ned og der folk spiser farlig mat fordi de likevel aldri blir gamle.

jack reacher never go back

Tom Cruise i bestefarskjorte får besøk av sheriffen. To ketchup-flasker.

Child (som egentlig het Grant) startet på skrivinga av Reacher-bøkene fordi han var øyeblikkelig blakk. Man skal tenke på det når man ser filmen, for den er skapt av opprinnelige ting som bitterhet og fattigdom. «Jack Reacher: Never go back» er en rå rømlingereise i en underklasse-amerikansk forestillingsverden. Jack tar bussen. Han haiker med en pickup, som er det egentlige USAs åndelige hjemstavn på hjul. Han kommer med mat i brune papirposer til motellet, og for euforiens skyld: Politibilene i New Orleans låter som en særs vellykka «Top Gear»-episode, de brummer på en diskantert vepsete pubertetsmåte som er mer gripende enn fortellinger om syke barn. Hei du, folket! Vi ser deg!

Derfor er filmen også full av militære ting. Reacher er en autoritets-fiendtlig og mennesky eremitt som en gang i tida tilhørte militærpolitiet, men som nå streifer langs landeveier som en masochist-stolt skjebnemyte på jakt etter juling. Han ser etter hvert litt paradoksal ut, for Tom Cruise er blitt en voksen mann med runde velstandskinn, og han skulle egentlig ha sovet middag i tjuefem minutter før han vandret til biblioteket for å sjekke opp femtito år gamle grønnkål-damer i yoga-tights.

jack reacher never go back-3

Cobie Smulders angriper Patrick Heusinger med kjøttklubbe.

I stedet møter han den svartøyde dama Turner, en overtrent 34-åring fra offiserskorpset. Ukjente Cobie Smulders spiller kontant militærkvinne med fotovennlig Penelope-fjes og fnysende fravær av fjas. Hun er bra. Du tror på at hun kommer til å banke småsmug-kjeltringer med triste statistblikk. Du tror på at hun lever for hevn og troppen sin i Afghanistan. Enda bedre er Danika Yarosh, som spiller den 15 år gamle dattera til en eks-prostituert serveringsdame, og som detter uforvarende inn i filmen fordi det oppstår rykter om at Reacher faktisk er pappa, sjøl om sædcellene hans antakelig er så sky at de vanligvis snur i penis på sjucentimeters-merket og tar tilflukt bak en polypp. Jenta vifter med en màn som ser ut som ei vill fane, en vanesint butikktjuv som flagrer flott med den eksistensielle indignasjonen sin, og etter hvert naturaliseres til mjukøyd unge med familieønsker. Det er deilig, og det er troverdig. Yaroshs rolle skaper mye av filmen. Jeg tenkte: Hun må da dukke opp i noe mer. Snart. Men det gjør hun faktisk ikke. En skandale.

jack reacher never go back-yarosh

Danika Yarosh er det bitre barnet som ser en framtid.

De to damene gir farge og musikk til den melankolske volden som flytter seg fra Washington til Louisiana og avsluttes med en bossfight som ser ut som paralympics for kickboksere. Jentene er solenergien til maskinen. De er håpet bak neste slumhjørne.

Tom Cruise er blitt fire år eldre, og flinke forbedrere kunne ha sminka vekk årringene hans, men de gjør ikke. Ansiktet er både blitt rundere i kantene og naknere i huden. Han fotograferes så nærgående at du kan telle porer, og når han er oppskaka kan du se den sterkt middelaldrende rødmen i huden, den som får gamle menn til å se ut som alkoholmisbrukere sjøl om de kommer fra avholdsbevegelsen. Rødmussa. Oh shit. Handelsreisende slipsselger på bar. Men Cruise er en kompromissløs utleverer av seg sjøl og fyller rollen med ubesværa troverdighet. Brukt Fretex-fjes er fint nok i felten. Og han slåss bra ennå.

Handlingen er grei, den er ikke fantastisk. Plottet er litt sånn «de slemme skurkene har smuglet skadelig smågodt i Husflidens strikkevotter»-tamt, det finnes for mange identitetslause torpedo-imitasjoner, men hovedrollene er ålreit. Cruise blir mistenkt for det ene og det andre mens skitne soldater og offiserer forsøker å utrydde alle som kan avsløre det skammelige næringslivet de driver med. Patrick Heusinger er skurkenes uslåelige sadistmorder, og det eneste kjedelige i «Jack Reacher: Never go back» er vissheten om at han og Cruise kommer til å slåss uavgjort helt til den avsluttende klimaks-scenen. Det tar en del spenning ut av filmen. Men Heusinger er irriterende nok til at du vil se ham lide. Det er et tegn på bra actionfilm.

Hvis det kommer enda en Reacher-film, syns jeg Cruise skal kjøre bil og skyte folk. Det er nifst mye løping i «Never go back», og sammen med den grå realismen gir den en behagelig følelse av desperasjon og intensitet. Men 54-åringer skal bare jobbe rundt Mosvatnet, og det føles mye tryggere at de kjører bil og sniper utlendinger. Men først skal Cruise spille inn en ny «Mission: impossible». Det blir stas, det og.

inferno-2016-hoved

Inferno på kino: Instagravalvorlig pensjonist-tur etter pest-helvete

 

Inferno: Amerikansk eventyrkrim. 2016. 2 timer, 1 minutt. 15 år. Regi: Ron Howard. Med: Tom Hanks, Felicity Jones, Irrfan Khan, Ben Foster, Side Babett Knudsen, Ana Ularu, Omar Sy.

Kortversjon: Langdon våkner i sykeseng og oppdager at død MDG-milliardær vil ta livet av nesten alle menneskene i hele verden for miljøets skyld.

terning 3 liten I Ron Howards nyeste forsøk på å filme en Langdon-historie svikter alt, som om et piratkopiert lifesupport-system slo seg av allerede i starten og overlot Tom Hanks til en ynkelig skjebne som delvis invalid og mumlende hukommelses-vrak. Når han og Sienna setter i gang Europa-reisen sin, er det som å se en klassisk Instagram-beretning om pensjonist-tur der gamlingen endelig skal innom attraksjonene sammen med en snill niese, men helst uten at reisen blir for intellektuelt krevende og helst uten at han detter i den glatte Holiday Inn-dusjen. «Da Vinci-koden» var treig, men stemningssterk, «Engler & demoner» var sprekere. «Inferno» lider av åndenød og forklarings-nevroser, og den forter seg avgårde på en sånn måte at du får følelsen av at ingenting skjer.

inferno 2016

Meget blek Tom Hanks i den mystiske hage med Felicity Jones.

Det starter med at den trente psykopaten Ben Foster erklærer at Jorden er dommedagsdømt overbefolka om 40 år så nå må vi starte med å ta livet av folk. Noe liknende kommer sikkert fra MDG foran neste valg, men allerede for to år siden sa jeg opp Aftenposten på grunn av hallusinatoriske dommedagsvarsler. Jeg er lei av dem. Jeg sukker tungt når dritten flyter opp igjen i noe jeg trodde skulle være religiøs mystikk.

Så tar Foster gudskjelov livet av seg, men Langdon lever. Han ligger i ei sjukehusseng i Firenze og gjennomfører en plagsom geriatri-sketsj som varer i det uendelige. Han kan nesten ikke gå, han husker ingenting, han er skutt i hodet og blir forfulgt av en underbitt italiensk politikvinne som ser ut som en carabinieri fra Hotel Transylvania. Da dama begynner å skyte på sjukehusdører, flykter Langdon sammen med akuttlegen (Felicity Jones), som er spelemma engelsk, men faktisk interessert i mange ting til å være ei ung jente. De to tar seg gjennom atskillige gåter som er døllere enn en kunsthistoriker-quiz uten alkohol og grove vitser. Langdon hallusinerer om helvete, og det viser seg at den oppskremte professoren også er bærer av en mystisk hylse med fingeravtrykkslås, og den vil politidama ha, og den vil også hele Verdens Helseorganisasjon ha, og alle løper og peker. Det er som å se Bourne det året han fylte 62 år og flykta rundt i en slags senil nostalgi mens han egentlig burde gått med stol. Satan er på beinbeholderen, og vi skjønner at milliardæren var en slags Djevelens Al Gore, og han hadde virkelig tenkt å utslette menneskeheten av økologiske grunner.

inferno 2016-2

Se her står det: Følg den grå valsekongen og les telefonkatalogen for Sortland.

Det bør man hindre. Men da må alle kunstgåtene løses, så send professor Dumle litt mer kjeks og hjelp ham med avførings-teen.

Vi blir kjent med Vasari, vi får høre om Faraday-pekeren og skriften på Dantes dødsmaske, og det meste er av den Hardygutt-typen koder som jeg velger å kalle «Bring det kalde museøre til den blå hestens firkanta baller på natten før det første flysete flammer mot Firenze, men helst 20 minutter før Dagsrevyen». Langdon har vært med på quiz før, så han skjønner mye mer enn Bourne ville ha gjort, og den oppvakte engelske legedama fra Firenze følger ham som en ekstra lojal hjemmehjelp. I hvert fall ganske lenge.

Klimaks kommer i Istanbul, og det skal jeg ikke røpe, men sluttåpoengene er ikke rare greiene egentlig. Det er ikke laga noen James Bond-filmer med så tam slutt. Det nytter ikke om Langdon må bade i kunstbassenget sammen med en gammel flamme som slett ikke hadde tenkt å ta livet av ham likevel. Dette er bare historien om at jubilanten likevel skleid i dusjen. Underveis blir de hjulpet av The Provost som spilles an indiske Irrfan Khan. Han snakker oppstylta som en dårlig bollywoodsk Sherlock Holmes-kopi og bringer ufrivillig sitcom-shit til filmen.

Jeg tror jeg har alt nå. Jeg burde gitt filmen en toerterning. Men det er fælt og. De reiser jo så langt og viser fram så mange steder. Jeg gir den en treerterning og glemmer alt.

american-hustle-hoved

American hustle omsider anmeldt: Dette er genier i arbeid. Virkelig.

 

American hustle: Amerikansk krimdrama. 2013. 2 timer, 18 minuttrer. 12 år. Regi: David O. Russell. Med: Christian Bale, Amy Adams, Bradley Cooper, Jennifer Lawrence, Jeremy Renner.

Kortversjon: En rar liten svindler som samarbeider med oppkava dame, skal hjelpe hysterisk politimann med et lureri som skal fange en kjent politiker. Basert på en sann historie.

terning 6 liten Det er ikke ofte at håret betyr så mye som i det nesten ubegripelig elegante liksom-dramaet «American hustle». Christian Bale starter rollen med å bygge et svart reir på skallet isse. Han limer først med kliss som likner papirlim. Så tar han det lange håret som henger ned på høyre side, og legger det varsomt som en wrap-kokk over hodet. Det er som demonstrasjonen av en feilaktig astronomisk matematikk, det er som om en blind baker legger lakrislokk over mislykka marsipankake.

american hustle bale

Christian Bale med lakrislokk og ny mage.

Du kommer til å stirre. Det er ikke sikkert du ler, for skuespilleren utfører den bisarre sketsjen med et smertelig alvor, som om han skaper seg sjøl på tross av alle odds. Men gjennom to timer film glemmer du aldri denne scenen. Når Bale tusler nerdete framoverbøyd med en korpulent figur som får ham til å likne mitt sinnbilde av Shylock da jeg leste «Kjøpmannen i Venedig», føler du ennå tilstedeværelsen av det ufordøyelig patetiske. Anspent foretaksom ynkelighet blir historiens vignett. Dette handler om mennesker som forsøker å overleve på utsida av tilgjengelig sannsynlighet. De er ikke bare svindlere, de er sjølbedragere og svikere, for livet på jorden ble til med en vesentlig svakhet: Det finnes ikke ett fnugg av rettferdighet. Det finnes bare overlevelse. Og de overlevende fortjente det som regel ikke.

Bale spiller luringen Irving Rosenfeld, og Shylock er ikke en analfabetisk assosiasjon. Skuespilleren gjør det med en egentlig rørende blanding av beregnende kynisme og en nervøs svakhet som burde føre til at kvinner løftet ham til brystet og ga ham mat. Rosenfeld slår seg sammen med den utemma eventyrersken Amy Adams, som sier at hun er engelsk adel med kontakter i kongehus og britisk bankvesen. Hun er laga for å tape. Sammen er Rosenfeld og Prosser (Adams) ikke bare bambier på isen, de er elger på såvidt tilfrosset vår-tjern. Du ser at det må gå galt når de syarter med å lure småpenger fra naive kunder.

american hustle cooper

Bradley Cooper, den småkrølla politimannen.

Det store som går galt er FBI-agenten Richie DeMaso, spilt av Bradley Cooper med vulgært overspent og tragisk optimisme. Hans antakelig nedarva svakhet materialiserer seg ved at han sitter hos mamma og ruller opp håret hver eneste dag mens han forsøker å ignorere en italiensk-ætta dame som sier hun er hans forlovede. FBI-agenten er splitter pine gal, men hans puslete street-makt kamuflerer galskap, og så lurer Rosenfeld spaneren til å bli med på en svindel som skal lure svære kakser i trøbbel og bringe ære til FBI. En lam skal lede en blind.

Det handler filmen om. Den er så velspilt at man nesten føler seg uvel. Amy Adams’ lykkejegerske befinner seg i et grenseland mellom ekte kjærlighetslengsel og nærhetshåp. Ufiks foretaksomhet tråkker i hjel filmens små amor-fluer med tynn hæl. Jennifer Lawrence er formidabel som Rosenfelds forsømte hustru, også hun et pinlig overlevelses-eksperiment på en nesten visjonært detaljrik grense mellom det vulgære og det rørende. Og det blir menneskelig nifst da handlingen involverer New Jersey-politikeren Carmine Polito (Jeremy Renner), som skvulper over av ekte kjærlighet til folket og vil gjøre hva som helst for at Atlantic City igjen skal bli en viktig arbeidsplass.

american hustle lawrence adams

Jennifer Lawrence herjer med Amy Adams på do.

Fra Polito vandrer en suicidal intrige videre til mafiafolka, og Michael Peña får spille den falske sheiken Abdullah i en sinnssvak svindel. Robert De Niro er innom som bossen Tellegio.

I løpet av innspillingen forandra regissøren David O. Russell på noen ting, og Bale innvendte: «Du er klar over at det vi gjorde nå kommer til å forandre handlingen.» Russell svarte at han ikke interesserte seg for handling, han interesserte seg for rollene. Det kan man se. Filmen skildrer mennesker som ikke bare utvikler seg gjennom filmen, men gjør det som en briljant balanse-kunst. Disse folka er bare 70 prosent realistiske. Resten er stilisert galskap. Du får følelsen av at filmen foregår i ren slags rusversjon av 1970-tallet, en etterlikning som overgår originalen og tillater roller å utvikle seg sånn at du blir skremt av dem, blir frastøtt av dem og nesten griner for dem i et nydelig avstemt kaos. Jeg kan ikke si det på en annen måte. Dette er genier i arbeid. Dette er så gjennomført og så utspekulert at beundringen blir som en byrde. Det er ikke alltid behagelig å bli utsatt for det praktfulle.

«American hustle» er laget med utgangspunkt i en kjent amerikansk skandale fra slutten av 1970-tallet. Det får holde.

magnificent-seven-hoved

“The magnificent seven” på kino: Denzel og hans litt dølle D-gjeng

 

The magnificent seven: Amerikansk western. 2016. 2 timer, 12 minutter. 15 år. Regi: Antoine Fuqua. Med: Denzel Washington, Chris Pratt, Ethan Hawke, Vincent D’Onofrio, Byung-hun Lee, Manuel Garcia-Rulfo, Martin Sensmeier, Haley Bennett, Peter Sarsgaard.

Kortversjon: Denzel Washington blir hyra til å beskytte gruvelandsby mot en kakse og samler med seg seks andre krigere.

terning 4 liten Egentlig er denne filmen et litt tamt historisk tyveri på linje med bombinga av minnesmerker i Midtøsten. «De syv samuraier» gledet mange duffelcoater oppover sekstitallet. Antoine Fuqua har laget en så uvesentlig western-versjon at jeg finner fram firerterning av rein barmhjertighet med de edle filmkikkerne som uansett kommer til å elske mye skyting.

Til å begynne med er «The magnificent seven» en litt lovende leftover-western der filmfargene er så solmodne at du nesten kan høre dem samle fluer. Men den smuldrer. Etter at Peter Sarsgaard har vist seg fram som en av de mest parodiske skurkene siden Austin Powers’ glansdager, dukker Denzel Washington behagelig opp i det uendelige bak en telefotografert bakketopp. Han ser egentlig OK ut. Mager, ublid og ikke akkurat solbrent, men tydelig tørka av Arizonas uhemma sol. Det pleier følge en egen folkelig eleganse med Denzel. Men han virker ikke helt til stede.

magnificent seven

Denzel Washington skyter like bra som Lucky Luke. Han i bakgrunnen er en tilfeldig forbipasserende fra Ålgård.

Etter hvert får du en tvilsom fornemmelse av at action-guden som regisserte «Olympus has fallen» og «Shooter», har begått en ufrivillig antikrigsfilm. Heltene som kommer til landsbyen for å ordne opp med den nokså ubehjelpelige Sarsgaard, har ikke akkurat nimbuser. De virker mer som bakgate-slaurer som ikke har annet å finne på enn å dra ut på landsbygda og yppe til krig. Skildringen av pionerene som har bosatt seg i gruvebyen, er heller ikke plagsomt filantropisk. En tuslete gjeng med utvandrere som i grunnen ikke hadde tenkt seg muligheten av at det konkurransefrie Amerika faktisk også ville by på konkurrenter. De ser ut som sullikker og pusler rundt. Egentlig sånn jeg alltid har forestilt meg de som emigrerte til Amerika. For late til å bygge Europa.

Den voldsomme krigen mot kaksen etterlater en eventyrlig bråte menneskelik, og når dommedagsdrepinga omsider har avtatt, blir det naturlig å tenke på hva vitsen egentlig kan ha vært. De ble kvitt én plageånd og fikk tilbake gratislandet sitt. Men etter ett tiår eller to ville antakelig Erna Solberg bli statsminister, og hun ville ha gitt alle natur-ressursene til internasjonale konserner. Så hva er vitsen? Er ikke krigen i Syria egentlig bare for å erstatte diktatoren Assad med en annen diktator?

Dere kjenner handlingen. Den dugelige prestesønnen fra Mount Vernon (Washington) skal i løpet av uansvarlige begivenheter plukke opp en flokk med smådrukkent samarbeidsvillige voldsmenn som mot slutten av filmen blir framstilt som helter. De syv magnum-mennene i denne halvgode versjonen av Kurosawas «Syv samuraier» blir aldri noe du ville ha spandert øl på. Heller ikke i Kristiansand. De er dårlig tenkte og irriterende utydelige, og de er ikke en gang noe du ville ha tatt med hjem for å male huset billig. De er bare anstrengt multikulturelle. En svart mann (Denzel), en blid meksikaner (Manuel Garcia-Rulfo), en taus asiat som minner meg om The Stig fra Top Gear (Byung-hun Lee fra Sør-Korea), en slags halvfransk cajun-gubbe (Ethan Hawke), en indianer (Martin Sensmeier), og Vincent D’Onofrio som feit kristen samt Chris Pratt som hvitamerikansk skøyer eller noe der omkring. Denzel og Pratt er antakelig agnene her. Resten er listefyll. Det er som å se ei bystyre-liste med Per Inge Torkelsens navn og ellers noen tafatte slitere fra kompetansegruppa Dress & Slips.

Dette er ikke akkurat The A-Team. Dette er Denzels D-gjeng.

magnificent seven bennett

Haley Bennett med lavahår og bitterblikk kunne ha blitt ei stor heltinne.

Da filmen var ferdig, tenkte jeg tilbake for å finne ut hvem jeg hadde likt. Dama. Haley Bennett burde hatt en stor rolle. Hun har ikke akkurat humor, men intensiteten og engasjementet flinter til langs kruttønna. Skurken er patetisk. Sarsgaard spiller den rike psykopaten Bogue, og han bruker opp flere tiårs ansiktstrekninger bare på innledningsscenen. Mannen vil underlegge seg byen Rose Creek for å utgrave gull. Han lar folka sine tenne på kirka og drepe mannen til Bennett. Dama gir seg ikke. Hun finner på en eller annen måte fram til Denzel og tilbyr ham alt hun har for å nedkjempe leiecowboy-hæren til mester Gullfinner. Slik blir det. Og så finner han fram til de andre seks, og deretter skal de magnificente trene opp hverdagsfolk som ikke ville ha truffet luftrommet over Madla med sprettert.

Da en halvtime gjenstår kommer den gigantiske massakren, og den blir man litt oppgitt av. Fordi det står et visst antall kors igjen på kirkebakken, skjønte jeg hvem som døde og hvem som ikke gjorde. Resten var kaos.

bridget-jones-s-baby-hoved

Bridget Jones 3: Derfor ble den mest unødvendige Biggie-filmen helt forferdelig

 

Bridget Jones’s baby: Britisk komedie. 2016. 2 timer, 2 minutter. 12 år. Regi: Sharon Maguire. Med: Renée Zellweger, Colin Firth, Patrick Dempsey, Gemma Jones, Sally Phillips, Emma Thompson.

Kortversjon: Bridget Jones er nyhetsleder i TV, men er ensom og uelska. Så blir hun gravid og vet ikke hvem pappaen til barnet er.

 

terning 2 liten Jeg føler sterkt at den tredje Jonse-filmen er blitt forferdelig av fem grunner.

For det første er Renée Zellweger kirurgisk frarøvet sin allerede begrensede uttrykksevne. Hun myser morgenblindt som en grønn stær i høyt kirketårn. Hun likner en mislykka animasjon fra tidlige dataspill da ansikter var ubevegelige og tennene så ut som sukkerbiter som var stukket inn i overleppa. Dessuten forholder Bridget seg ikke til noe. Zellweger er gullfisken i rommet, og hun er åpenbart inne i en bolle.

bridget jones s baby

Colin Firth og Patrick Dempsey bærer Renée Zellweger til sykehuset og setter henne fast i svingdøra. Nei, Bean er ikke med.

Bridget Jones ble opprinnelig skapt som en rørende og patetisk bønn om hjelp fra kvinner som tuslet rundt og feila i kjønnskampen og alle andre kamper som handler om vellykkethet og utseende. Noen annen identitet hadde ikke Bridget. Hun var et derivat. Når man forsøker å gjøre dama til kul nyhetsleder i en TV-stasjon som antakelig må være inspirert av Kensington folkehøgskule, gjør man skikkelsen den store teddybamse-tjenesten: You look frickin’ stupid, Biggie!

Filmen er så elendig skrevet at det antakelig finnes retningslinjer som forbyr den i apokryfe manusforfatteres rødvinsbibel. Dan Mazer har tidligere skrevet ekkel avviker-humor som «Borat» og «Brüno», og han forsøker å pisse reviret sitt i snøen også i denne filmen, men det er feil historie. Sammen med den opprinnelige Bridget-forfatteren Fielding skaper Mazer et defekt lite kulturmonster fra Lissomland, og Biggie går rundt og er samtidig råflott suksess-kvinne fra media og ensom og forlatt no-sex-offer som venninnene forsøker å prakke på puling. Hun henger ikke å greip, og Zellweger ser så intenst blondine-teit ut at filmen burde vært forbudt i Sverige.

Regissøren Sharon Maguire har gitt opp denne papirmassen. Hun har gitt opp hovedrollens ny-opererte utseende. Hun har gitt opp historiens nesten demonstrative fravær av elegant utvikling, hun har gitt opp de innholdsløse jabbjabb-samtalene, de billige stand-up-vitsene og det umulige i å få Patrick Dempsey og Colin Firth til å se ut som om de bryr seg. I rein desperasjon har hun landa på noen billige ecstasy-scener med hopla-dansing til popmusikk, en dum livsstil-invitasjon til den kvinnelige hvitvins-generasjonen som til og med tar kjendis-selfies på bystyre-nachspiel.

bridget jones s baby-3

Den sosialt uvante nyhetslederen fra TV detter i søla på festival og må ligge med Patrick D.

Den femte er grei.

Her er det ingenting å bli engasjert av. Biggie blir gravid, og befruktninga har enten skjedd ved Colin Firths antakelig depresjonsskadde sædceller, eller så kommer den fra nittitallets hønk Patrick Dempsey. Colin Firth er en snill og søt og kjærlig advokat som jobber for undertrykte minoriteter og menneskerettigheter. Dempsey er en bokskrivende milliardær som mener at det finnes algoritmer for hvem som kommer til å elske hverandre. Hvem tror DU er far til barnet? Nettopp. Det finnes antakelig bare én mulig partner i filmen, og han ser ut som om han snart kommer til å sovne fordi han er jevnaldrende med Gandalf.

Det finnes én sjarmerende rollefigur. Hun representerer Schibsted og vil at nyheter skal lages av sånne algoritmer som VGs nyhets-analytiker fortalte om da hun skulle forsvare Facebook. De moderne mediekvinne likner Lille My og er kul selv om hun er omgitt av fjorårets hipstere med dult og ISkjegg.

Jeg skal nå gå fort gjennom handlingen. Biggie våkner ensom på bursdagen sin til «All by myself», men ramler bipolært kvikt ut av depresjonen og havner i en slags hip-hoppende chablidhet. Mor skal stille til valg i menighetsrådet. Sært forsøk på få kjent skuespiller med i handlingen. Filmen lider under en udeltakende fortellerstemme, og de andre stemmene lider under at de låter like langt borte som fortelleren, som om de er dubba på fire meters avstand. Så blir det gebravelse, en betegnelse som passer på Hugh Grants lite troverdige bortgang. Zellweger går rart og inkontinent. Har hun et slags forvarsel om kommende bekkenløsning? Alle mystisk ensomme kvinner i film har en venninne som bare ønsker at de skal ha sex. I denne handlingen lurer hun bursdagsbarnet med på en slags barnehage-festival der feirersken detter på trynet i søla og blir liggende med Patrick Dempsey i seks timer. Dempsey har ubarbert sjarm, men ser likevel ut som om han har dobbelthaker sidelengs. Så kommer Ed Sheeran inn i filmen, og ingen kjenner igjen han, for Bridget er jo 43 år. Etter det ligger Bridget også med Colin Firth, sjøl om den stakkars skuespilleren ser ut som om han ønsker seg en ensom stund på herretoalettet.

bridget jones s baby-2

Skyggen på bildet er Bridget Jones’s baby. Den spiller bra.

Disse ikke-begivenhetene fører til at hovedpersonen blir gravid. Dermed skal hun i resten av filmen forsøke å finne ut hvem som er pappaen sjøl om hun ikke vil ta DNA-test av barnet. Den patetiske konkurransen mellom kandidatene er kjedeligere enn dag 47 i EM i fotball og ender med at Colin Firth forsøker å bære Zellweger til sykehuset, en scene som ville vært minneverdig hvis han hadde dødd. På fødestua oppfører de to mennene seg historisk kløne-korrekt slik morfar min ville ha gjort i 1916 hvis det ikke var for at mormor fødte hjemme.

Deretter føder Biggie med mye stereotyp aggresjon, og magen hennes ser forstyrrende ut som brystet til John Hurt like før dyret spratt ut i «Alien».

En Facebook-venn har allerede sagt at jeg ikke er i målgruppa for filmen. Det er nok ikke sant. Forfatter Fielding er 58 år. Regissør Maguire er 56 år, det samme som Firth. Emma Thompson var også med på manus, og hun er 57. Mazer er riktignok bare 45, men også han tilhører den gamle garde som syns algoritmer er merkelig-moderne drid. Dette er en film for gamle folk, ikke for ungdom. Dessuten er det ingenting som heter målgruppe i et multikulturelt samfunn. Alle interesserer seg lojalt for at vekta til Sophie Elise har økt med 15 kilo, og det er imponerende at hun er så åpen med det. Algoritmer feiler aldri.

cave hoved

Cave på kino: Tam og klam hulekryping i Mord Norges trange innvoller

 

Cave: Norsk thrillerdrama. 2016. 1 time, 25 minutter. 15 år. Regi: Henrik Martin Dahlsbakken. Med: Heidi Toini, Mads Sjøgård Pettersen, Benjamin Helstad, Ingar Helge Gimle.

Kortversjon: Tre venner med komplisert felles fortid skal klatre i en trang hule, og dramatiske ting skjer.

terning 3 litenNaturen er en viktig hindring når nordmenn lager film. Hvis kameraet har helikoptra seg med visuell forslukenhet langs fjellsider og evig kalender-snø, når den første transport-etappen i filmen blir en slags Discovery-opplevelse av mektighet og skjønnhet tilført New Age-høytidelig musikk, blir menneskene av og til litt uvesentlige. Næmen. Se der, ja! Der kommer en rufsete dusin-kamerat til ekstremsport-treff med ekskjæreste og kameraten Adrian inn i fjellheimen. Som om de skulle ha ramla av kneipp-bilen. Puslinger i presens. Du håper at det skal skje noe ubegripelig dramatisk med dem, og du håper tynt som en tigger at det ikke blir noe personlig uoppgjort som de heller skulle ha snakket ut om, du ber om at et underjordisk monster eller en nazizombie kaster seg over fjellvandrerne. Og lensmannen og. Hvis han kommer. Men det gjør han jo ikke.

cave

Heidi Toini foran de anstrengende klatre-kameratene.

Det blir verken gene-sadistiske banjo-galninger eller fortids-daudinger fra en eller annen krig de aldri deltok i. I stedet opplever jenta og de to kjærestene hennes den evige trekant. De har jo ikke behandla følelsene sine for hverandre, de har aldri snakket ut. Det er ikke bra å ta med uløste konflikter hundre meter inn i en utilgjengelig grotte med vann, der deltakerne tilogmed er avhengige av at ingen tømte surstoff-tanken før dykket.

Det skjer etter hvert voldsomme ting i det digre hålet, men ikke en gang jeg, som virkelig lider av en perfekt utforma klaustrofobi, føler noe særlig når de stønner seg på langs av Mord Norges trange innvoller og skuler overtydelig gjennom den tynne fernissen av vennskap.

Folka er ikke spennende nok. Viktor har kul nese og virker som en halvt friskmeldt eksnarkoman. Adrian er soldataktig friskus med så lite personlighet at kameraten til Stomperud (87) fortoner seg som en komplisert Hamlet. Dama Charlie er amasoneflott og skapt for heltemot, men det modigste hun gjør er å sove uforstyrra videre da den nattlige sex-piraten Victor tukler med tissen hennes i fellesteltet før han onanerer seg i søvn.

Charlie har kropp og fjes til å fylle en fæl historie som forfatterne forsømte. Hun skulle ha vært en slags Shauna fra britiske «The descent» (2005), hun kunne stått naken og blodig som en nyvakt barbar I sluttscenene og fylt underjorden med sitt feministiske primalskrik. I stedet forvandles hun bare fra likegyldig til varig lei seg og ganske redd.

cave toini

Heidi Toini har fjeset og fasongen til å fylle denne filmen aleine, hvis hun fikk.

Det er ikke hennes skyld. Historien i «Cave» er ikke tilforlatelig nok til å engasjere, og den er ikke vill nok til å bli kul. Dette er en tam ting. Noen har gitt handlinga valium før den kom i gang, og så skjer bulder og stønn på samme måte som hvis vaskemaskinen blir ødelagt på en søndag. Det hjelper aldeles ikke at filmen utvikler seg til en underjordisk selskapslek der det mest spennende blir å finne ut hvem som er hvem.

Et paradoks er utstyret. Når drama, sjalusi og begjær skal kunne leses i ansiktene, bør man ikke kle folk i badeburkaer sånn at ikke en gang kroppsfasongen røper hvem som er hvem. Her skjer mye kamuflert bobling og stønning og pusting og ting, mens de avgjørende action-scenene slumses vekk i et aldeles uforståelig hastverk. For en gang skyld er en film ett kvarter for kort. Tre scener som jeg ikke kan røpe skulle vært utpensla og utbrodert. Du skulle ha kjent dem i huden, de skulle ha skremt Ricola-en ut av munnhula.

Utydelighet er OK når man bruker den bevisst. I «Cave» finnes en dårlig utvikla overtydelighet, og den er kjedeligere enn oppdretts-konfliktene i NRK-puberteter.

Dessuten er slutten ille.

november man, the hoved

Streaming: Gjenfødelse av den pene Pierce Brosnan

 

The november man: Amerikansk britisk agent-thriller. 2014. 1 time, 48 minutter. 15 år. Regi: Roger Donaldson. Med: Pierce Brosnan, Luke Bracey, Olga Kurylenko, Will Patton, Lazar Ristovskij, Mediha Musliovic.

Kortversjon: Pensjonert CIA-agent blir vekka av gammel kollega til finurlige konspirasjoner og forviklinger i Russland.

 

terning 5 liten Det var nå Pierce Brosnan skulle ha spilt James Bond. Aldring gjør noe fint med pene menn (stygge menn blir seende forferdelige ut, men sånn er DNA-ets terror). Huden finner seg endelig til rette og utsletter en del overfladiskhet. Pene unge menn ser merkelige ut, som uferdige prototyper som står til tørk i en tålmodig kunstners entré. Når en mann som Brosnan blir så gammal at han vurderer å samtale med andre mennesker om vannlating og mørke netter, da blir ansiktet omsider til, da formes et uttrykk og et budskap i fjesets fantastiske flertydelighet. Med litt mascara. Men det starter kvinner med når de er åtte.

november man, the

Pierce Brosnan er like hel, men bilen brenner.

Der starta omtalen slik den ikke skal, med en esoterisk digresjon. Jeg ber om forlatelse og skynder meg videre.

«The november man» ser egentlig betryggende ut som en low energy-film uten egentlige ambisjoner om å bli lagt merke til mellom to gamle skinkesmørbrød og en ukokt asparges, den ser ut som en VHS-nostalgi eller noe som katten slepte inn den dagen alle kråkene døde. Men boka av Bill Granger ble belønna med Edgar Allan Poe-prisen tilbake i 1981, som nesten var før VHS-en, og filmen er regissert av en skikkelig veteran. Roger Donaldson har laga så mange filmer at bare Rainman ville giddet å ramse dem opp.

Brosnan spiller mot Luke Bracey, en australsk 27-åring som ser ut som en kristen fotballspiller, men gjør seg godt på film. Han er den talentfulle, men altfor ivrige agenten som blir oppdratt av Brosnan, men dessverre havner der elever ikke skal gå. Han blir mannen som skal innhente og avlive og stoppe ut og glemme den aldrende agenten, som riktignok har overnaturlige pensjonist-evner når det gjelder å vinne seg ut av håpløse kamp-situasjoner. Dessuten dukker hu Olga opp. Kurylenko har en stilig rolle i dramaet «A perfect day», men før det levde hun av imaget russisk actionfilm-beib uten egentlig innhold eller forstand. I «The november man» er hun ålreit. Etter at Mediha Musliovic blir beklagelig drept ut av filmen, blir det Kurylenko som skal følge Brosnan i hans humørsjuke kamp mot venner og fiender.

november man, the kurylenko

Også Olga Kurylenko har fått pistol.

La oss nå se.

Det starter egentlig med at Brosnan gir den unge agenten et kurs i samliv. Ikke ha det. Mordere skal ikke ha kjærester. Det gjør dem sårbare. Vil du ha et forhold, skaff en hund. Han glemmer at folk ofte elsker hunden sin mer enn de elsker kjæresten.

Deretter dreper agentene uheldigvis ei lita jente som ikke er spion, bare i veien. Så går det fem år.

Da kommer en av disse uunngåelige messenger-psykopatene og henter Brosnan fordi den avhoppende russer-Natalie med alle informasjonene bare vil snakke med den gamle agenten. Etter at Natalie har vært redhead med hele overkroppen oppstår en haug med infløkte situasjoner. Men de skremte ikke meg, for TV2 Nyhetene har en fast Russland-paranoiker, og det skjer ikke noe fælt i denne filmen som TV2 ikke kunne ha overgått i tomrommet mellom Sporten og en skøyeraktig Telenor-reklame. Alt dreier seg om Federov. Han er en slags Putin, og han vil bli sjef for Russland for å utslette verden og omegn mens han antakelig sitter med kvit katt som testikkelvarmer eller noe. Federovs baller har vært med på utprega ukule manneting. Fæle lurerier mot Tsjetsjenia  er ikke bra, og overgrep mot kvinner er enda verre. Kurylenko er sørgmodig spesialist på begge deler, for hun har jobba med russiske kvinner på flukt i Beograd, og rømte kvinner snakker fort. Filmen foregår for det meste i Beograd, for Berlin ble for dyr.

november man, the bracey

Frisk og turistsprek Luke Bracey løper i Beograd.

Mye voldsomt skjer i utenrikspolitisk warp-fart og gledelig avstand til sannsynligheten.

Ei russisk halvmåne-morderske har Zlatans profil og dystrer seg ubønnhørlig rundt i terrenget. Det oppstår russisk rulett. Det blir kidnapping av et barn som jeg ikke skal røpe noe om. Det blir lojalitets-dilemma og valg-frustrasjon for den unge agenten Mason (Bracey), som dessuten får kutta arterien i låret sitt uten bedøvelse sjøl om han ledes av en visjonær overvåkingsdrone. I det hele tatt. De som syns at nyhetene er ille, vil sukke tungt over depresjonsnivået i filmen om november-mannen Brosnan, som blir kalt det fordi alle dør der han har vært.

«The november man» er en fargerik og frodig film. Fordi jeg ikke hadde orket å skru den av sjøl om vegetarburgerne brant seg i ovnen, må den ha terning 5. Alle som egentlig savner kassetthyllene i Videoverden vil ha forståelse for det.

san andreas hoved

Streaming “San Andreas”: Sjukt kaos er den egentlige grunnen til at vi elsker film

San Andreas: Amerikansk katastrofefilm. 2015. 1 time, 54 minutter. 11 år. Regi: Brad Peyton. Med: Dwayne Johnson, Carla Gugino, Alexandra Daddario, Ioan Gruffud, Paul Giamatti, Hugo Johnstone-Burt, Art Parkinson, Kylie Minogue.

Kortversjon: Redningsmann i helikopter må forsøke å redde ekskona og dattera da San Andreas-forkastningen i California ryker skikkelig.

terning 4 liten Les dette som en femmer. I hovedrollen ruver Dwayne The Rock Johnson med en animalsk påtrengenhet som gjør at California føler seg lite og uvesentlig også når San Andreas-forkastningen sprekker sånn at hele staten risikerer å forsvinne i et Kina-hål.

For det er det som skjer. Jeg mener det virkelig: Hvis du syns mye gikk galt i «2012» og «The day after tomorow», så vil skalaen din måtte forlenges opp mot taklista. I et par timer skjer stort sett alt det gale som kan skje, og solmenneskenes kollektive desperasjon er så diger og så mange dør at Jan Egeland ville ha trukket på skuldrene, og så fortsetter bare galskapen familie-sjåvinistisk i racerbåt gjennom tsunami-flomma San Francisco der det pleide være bakker.

Det hele starter med at en jentunge med dårlig kjørekonsentrasjon havner i en diger fjellsprekk som faktisk var der fra før. Dwayne og de andre helikopterheltene kommer svevende som litt stor Finnmarks-mygg og redder henne, og deretter får vi vite at The Rock er pappaen til fjortisjente som bor i luksushus fordi mamma har flytta sammen med en eiendomskakse, Ioan Gruffud. Dette er ikke en film for de som ønsker å like mammas nye kjæreste. Jeg bare nevner det.

san andreas-2

Her løper fra venstre Hugo Johnstone-Burt, Art Parkinson og Alexandria Daddario mot enda en fare.

I historiens egentlige sentrum jobber Paul Giamatti som en vilt begeistra jordskjelv-ekspert. Han er oppglødd som en guttunge ved Tippeliga-start over seismiske forandringer, men i løpet av dagen forvandles den profesjonelle nerdegleden til mørk defaitisme, for Giamatti oppdager at staten komme til å gå under, og jordskjelvrystelsene fra Guds egentlige hjemland vil også forstyrre oss i de fjerne utkantene. Egentlig kler skuespilleren rollen som flått-profet, og filmen får en ufortjent tweed-følelse på tross av shortsdyret Johnson.

Det meste som kan gå galt, går galt i en nyansefri skildring av det totale sammenbrudd. Skyskrapere detter som sandslott, gigantiske skip skyller inn over San Francisco og antakelig omkommer i hvert fall mer enn én million mennesker bare i California, men handlingen feirer deres velsigna anonymitet ved å konsentrere seg om bekymringene til familien Johnson og sviket til den husbyggende stefaren. The Rock flyr tett til bølgende hustak og redder ekskona Carla Gugino uten å bli hemma av prestasjons-angst eller hyppige svettetokter. Men så ryker girkassa til chopperen sjøl om det ikke er en Puma, og så veksler ekseparet fargerikt mellom flukt i sviktende gater, små-fly og fallskjerm-pause i baseballstadion der Dwayne etter eget utsagn kommer til second base med kona for første gang på lang tid, en romantisk komedievits i en film som ellers er verbalt underutvikla. Men etter det kommer en tsunami av gammeltestamentlige dimensjoner inn over kysten, og da er eneste mulighet for det søkende foreldreparet at de tar en racerbåt og leter mellom oversvømte finansslott i San Francisco sentrum. Ja, det er kult.

san andreas

Her løper fra venstre Carla Gugino og Dwayne Johnson mot enda en fare.

Jeg må si at jeg ventet på at tigerhaiene skulle vake, og jeg regnet egentlig med at monster-krokodiller skulle komme svømmende fra Australia, jeg ville ikke blitt overraska om IS-terrorister og serbiske nasjonalister planla å sprenge ei atombombe i sprekken («let us show them the biggest asshole in the world») og det er rart at Roland Emmerich ikke har ringt regissør Peyton («The journey 2») og insistert på at San Andreas-forkastningen er et resultat av CO2-utslipp eller kloning av skotsk sau. Eller i hvert fall skulle visepresidenten ikke ha underbudsjettert jordskjelv-varslinga og brannvesenet. Og ja. San Andreas-forkastningen finner, og den vil helt sikkert kanskje føre til katastrofe og mel-pakker i posten.

Nede i en skyskraper-garasje er dattera Alexandria Daddario først bare fastklemt, men siden det faktisk også finnes rådsnare briter i en handling som nærmest roper på Mr. Bean, kommer hun seg av gårde til nye forferdelige farer. Jeg skal ikke røpe noe om det, sjøl om jeg har røpet alt annet. Ja, det er Kylie Minogue som spiller Susan Riddick, men jeg husker ikke hvorfor.

Jeg satte meg til med «San Andreas» på Netflix-streaming midt på dagen i storarta utevær, og forventningene var ubetydelige. Men filmen er underholdende og tankeløs, og det er selvsagt en slags eksistensiell bekreftelse når en film driter i at millioner dør så lenge Dwayne Johnson finner dattera. Jeg har sagt det før: This is what we came for. Hele verden måper.

perfect day, a hoved

A Perfect Day på kino: Vittig-bittert om Balkan-krig og overlevelse

A perfect day: Spansk dramakomedie. 2015. 1 time, 46 minutter. 12 år. Regi: Fernando Léon de Aranoa. Med: Benicio Del Toro, Tim Robbins, Mélanie Thierry, Olga Kurylenko, Fedja Stukan, Eldar Residovic.

Kortversjon: Hjelpearbeidere forsøker å gjøre ting for sivilbefolkningen i 1995 etter at Balkan-krigen er slutt.

terning 5 liten I den egentlig spanske komedien «A perfect day» er Benicio Del Toro og det glemte geniet Tim Robbins så vanvittig gode at de beveger seg på grensen til det uanstendige. Det er nesten sånn at Bosnia-krigen og 1995 blir borte i deres skygge, eller som om man brukte «Guernica» som stuegardin og Sachsenhausen som sengeteppe. Filmen er en fryd. Det som redder den fra ekshibisjonismens kulde er en oppgitt melankoli. Sjøl om guttene er perfekte, fortsetter verden sin djevelske feilaktighet (Arild Haaland: «Det er menneskelig å feile, men djevelsk å fortsette med sine feil»). Og da skjer det som regissøren antakelig tenkte skulle skje, at skuespillernes briljans blir en garanti for at man godtar innhold.

perfect day, a brønnen

Mélanie Thierry og Benicio Del Toro har en død mann i brønnen og ikke tau.

Det er umulig å kvitte seg med «A perfect day» fordi den er sentimental skit. For det er filmen ikke. Den er en trist og sarkastisk komedie, og det er alt, men det er mer enn du betalte for.

Nå skal jeg si noe om avstand, sjøl om dere skulle ønske at jeg lot det være.

Distanse er forutsetningen for at en fornemmelse blir en tanke. Den gode komedien, karikaturen, parodien gjør det med persepsjonsnivået ditt. Slik Brecht brukte plutselig kabaretmusikk som Verfremdung for at publikum ikke skulle bli sittende der og gråte over sin egen storarta innlevelse. Humoren er en avstandsfunksjon, og den er det viktigste vi har. Som i «M.A.S.H.» (1970) som minnet folk på krigens uoverseelige galskap ved å få oss til å le av den. Latteren overgår gråten, for den er ikke selvisk.

OK. Dette kommer til å ende i babbel, så jeg skal skrive mer om filmen.

perfect day, a

To utrolige roller: Tim Robbins som halvgal og Benicio Del Toro som desillusjonert, men sta hjelpearbeider.

Benicio Del Toro spiller hjelpearbeider med ei lue som får ham til å likne Kjetil Rekdal på en dag med regn og Vålererenga-tap. Tim Robbins er blitt vilt hvithåra og en slags «Husker du Nick Nolte?»-figur. Han er de grenseløse hjelpernes Hawkeye, anti-autoritær, intuitiv og uten bånd til borgerligheten og dens sivilstand-identitet. De to har en egentlig ikke en perfekt dag, men da Bosnia-krigen offisielt er slutt og menneskene skal forsøke å late som fred, finnes ikke perfekte dager, så denne blir bra nok.

I starten forsøker de å få en død mann opp av en brønn for at folk skal få drikkevann. Han er for tjukk, så tauet ryker. De kjører ut på landsbygda et sted på Balkan (som egentlig er filmet i Spania) for å finne tau, og de har med seg en tungsinna tolk, ei ung fransk jente som nettopp kom – og etter hvert en guttunge uten fotball og ei litt byråkratisk eks-kjæreste (Olga Kurylenko) med et oppdrag. På grunn av en død mann i en forurensa brønn kjører de rundt i Balkan-krigens etterlatenhet, en sannsynlig, forutsigbar og gjenkjennelig indignert skildring av hva krigen har gjort med land og folk. Ingenting nytt i det, for antakelig skaper aldri krigsskildringer nyheter, de fornyer bare sine egne tragiske klisjeer.

perfect day, a Thierry

Mélanie Thierry gjør en stor rolle som rookie.

Det som skaper filmen er ikke gode holdninger. Det er folka. Humorens genialitet er at den gjør mennesker mer levende enn hva alvor får til. To ganger diskuterer hjelpearbeiderne om de skal kjøre til høyre eller venstre for den døde kua i grusveien, siden det helt sikkert ligger ei landmine på en av dem. Over jordene småløper ei bondekone bak dyra sine. Hun har ikke noe annet valg enn de minelagte markene, og hun forserer dem med en sta, bitter fatalisme som er både vittig og fæl. Den lille gutten (Eldar Residovic) har sin egen historie, og den franske jenta (Mélanie Thierry) blir i løpet av sin første dag tjue år eldre og en rutinert betrakter av verdens grusomhet. Ikke noe nytt i det heller. Men ingen har gjort det sånn som dette. Ingen har gjort det med Del Toro og Robbins – og de veldig få har skildra krigen med spanjolen Fernando Léon de Aranoas fine balanse og nydelige håndlag med bilder og folk.

Hvis du sier at «A perfect day» er viktig, slår jeg deg med en champagnestenka serviett. Den døde kua i veien er viktigere. Men det er deilig at de Aranoa har laget en film som hvisker og ler for å overdøve måkeskrika og at stilen hans er så lite smiskete at du føler deg tankefull og fri etter å ha sett filmen.

10.000 B.C.

10.000 B.C. Amerikansk-sør-afrikansk drama. 2008. 1 time, 48 minutter. 11 år. Regi: Roland Emmerich. Med: Steven Strait, Camille Belle, Cliff Curtis.

4 De svært konstruktive kan se «10.000 B.C.» om steinalderfolka et sted i Midtøsten som et Roland Emmerich-prosjekt for folk med særlig innsikt. Hvorfor i himmelens navn ville den feira tyskeren finne fram en halvkvasi panteisthistorie om fjernt fjellfolk som på grunn av vinter og annen elendighet havna i et underlig Egypt der pyramidene ble konstruert ved hjelp av teknikker fra det sunkne Atlantis – eller fordi Dänichen hadde stukket innom med Stargate-gjengen sin. «10.000 B.C.» er en gåtefull film. Det er ikke mulig å finne ut hvorfor den handler om det den handler om.
Vi starter hos yagha-folket som bor i et ekstremt høyfjell som minner om Himalaya, men det er det nok ikke. Seinere i filmen ser det ut som de har tenkt å dyrke mais, så helt borti steinura kan biotopen deres ikke være. Uansett. Også fjerne fjellfolk blir funnet av røvere. De reiser rundt og tar fanger, så helten D’Leh (det tyske ordet for helt baklengs) mister dama som han nettopp vant seg ved å snuble i hjel en mammut. Hun spilles av Camille Belle, mens den viktigste rollen er gitt til Steven Strait, en halvt italiensk nyorker som først og fremst er ballett-tynn og spinkel og antakelig ville blitt drept og spist av ekorn om han forsøkte å jakte dem. Dessuten er han nesten patologisk ukjent og en åpenbar grunn til ikke å ville se filmen.
Men Evolet vil han ha, siden han vant henne i uærlig kappestrid, og dessuten hadde han en heltepappa som ble borte og etterlot sønnen i en typisk NY-deprimert oppvekst i et stammesamfunn der Mor Epileptiker går rundt og spår i spasmer. Sammen med noen andre forfølger han de paramilitære røverne ned fra fjellene og til en ørken som minner om Nord-Afrika fordi den bebos av folk som vi kan se er afrikanere og som antakelig kunne ha valgt kaptein Langstrømpe til konge. I hvert fall hadde de et godt forhold til D’Lehs forsvunne pappa.
Yagha-gutten blir fører for en kombihær av afrikanske stammer, og uten egentlige våpen invaderer de et forsvarsdyktig Egypt, som blir rula av en merkelig skapning bak slør og noen patetiske prester. I Egypt bygger slaver pyramidene. Det må det bli slutt på.
Det fine ved filmen er verken skuespillerne eller handlinga, men en generøst voldsom natur. Det er tørt i ørkenen. Det er flott på fjellet. Dessuten fortelles historien med et fravær av humor og frodighet som gir en høytidelig fornemmelse av Dagsnytt 18. Folk som liker å forestille seg at menneskenes uvaska fortid var den stilige tida da alle gikk rundt og så guder i mosen, vil ha en fin opplevelse av gjensyn. Det er fremdeles uforståelig hva Emmerich ville her. Han skrev «10.000» B.C.» sammen med Harald Kloser, en østerriksk komponist som laget musikken til «2012» og er Nirvana-fan. Han og Roland kan ha spist sære sopper sammen.
Filmen ble laga i 2008, og den ble aldri vist for pressen.