Forfatterarkiv: Arild Abrahamsen

thelma hoved-1

Thelma på kino: You got the power, girl, hallelujah!

Thelma: Norsk grøsserdrama. 2017. 1 time, 56 minutter. 15 år. Regi Joachim Trier. Med: Eili Harboe, Kaya Wilkins, Henrik Rafaelson, Ellen Dorrit Petersen.

Kortversjon: Ei ung jente fra sørvestlandet kommer til Blindern for å studere biologi, og der møter hun utfordringer fra en verden utenfor sin religiøse oppvekst.

terning 5 litenJoachim Triers nye film «Thelma» er i hvert fall en tredelt opplevelse. Tidligere har jeg opplevd Trier som en poengløs regissør. Den såkalte grøsseren «Thelma» har til gjengjeld mange poenger, og et par av dem er hver for seg så fascinerende at det er umulig å bestemme seg for hva som er det mest vesentlige ved filmen. Er den en aggresjonshemma versjon av «Carrie», er den et frigjøringsdrama om lesbisk kjærlighet eller handler den om hedonistens demoniske egosentrisitet?

La meg ta det selvfølgelige først. Oslo er en kjedelig filmby, og Blindern er verst. Den første timen er kjedelig, men i ettertid har jeg fått en mistanke om at Trier har ment det sånn.

Universitetet på Blindern blir skildret som et pludre-passivt oppsamlingssted for ungdoms-klisjeer, og Thelma innføres i det jeg oppfattet som en blanding av tradisjonell oppvekst-smerte og SKAM-følsomhet, men Kristin sa at SKAM ikke er sånn, og jeg har aldri sett serien. UiO som landskap er kjedeligere enn TV-reklame. Arkitektur og omgivelser skriker etter fasonger og livsformer, studentene er alminnelige på en måte som får deg til å føle at alle ble født av en fet NRK-logo. Den første timen av filmen har en plagsom mangel på forteller-originalitet og visuell resonans.

thelma

Kaya Wilkins og Eili Harboe i foreløpig forelskelse og harmoni.

Vekkelsen fra Triers smertefulle kjedsomhet kommer i operaen. Ja, det er bra. Det er ikke jålete. Trier får til å skildre sammenhengen mellom villskapen og styrken i Leon og Lightfoots ballett «Sleight of hand» (ifølge Dagbladet) og den erotiske klekkinga som skjer med to i salen. Jeg sliter for ikke å røpe noe her. Jeg kommer ikke til å få det til. Ifølge Google er «Sleight of hand» en betegnelse på magiker-illusjoner, og operaen handler om to som møtes, mister hverandre og treffes igjen. Scenebildet er urovekkende og vakkert, og i salen forvandler en vennehånd seg til en snikende seksuell søker, en slange i fanget. Ikke uvelkommen, men skremmende.

Her har vi egentlig det opplagte «God Morgen, Norge»-temaet. To jenter opplever seksuell tiltrekning, men den ene har kristen-pietistisk bakgrunn og må strøggle med familien sin. Foreldrene er dessuten altfor mye til stede i livet hennes, masete og detaljorientert paranoide på mobiltelefonen. OMG. LOL.

Men det er en grunn som vi ikke vet om. Den er fantastisk bra, og det går nesten risikabelt lang tid før vi oppdager foreldrenes egentlige rolle i historien. Lenge virker de bare rare. Thelma forteller at pappa brente håndflaten hennes da hun var lite barn og sa: «Sånn er det hele tiden i helvete». Pappaen, som spilles med en nydelig, spissfindig tvetydighet av Henrik Rafaelsen, er en slags tidsreise. Det finnes selvsagt ekstreme kreasjonskristne i Norge, men hvis de skal ha noen relevans i en filmhistorie, må det være fordi regissøren lager om igjen hevnskrekken «Carrie».

thelma-1

Eili Harboe i operaen: Hva i himmelske helvete var det som skjedde?

Det gjør Trier på en måte. Men han gjør mer enn det.

På grunn av Thelmas ikke-epileptiske, psykogene kramper kommer en kort psykiatrisk fase. Den er fortalt med ikke-realistisk ambivalens, fordi Thelmas tilstand både kan være en stress-sykdom, et overnaturlig grøsser-tema og en eksistensiell metafor. Et sted i historien og hovedpersonen finnes det en uavklart tilstand. Langsomt og logisk glir personene ut av den plagsomme realisme-rollen sin og blir gåtefulle. Tilstanden forklares først som stress, men Thelma vet hva det er og foreldrene vet hva det er, så de ber henne komme hjem. Og de stenger henne inne. Grunnen er ikke den vi trodde.

Dermed blir den klissete fortellerstilen på Blindern også noe annet. La meg si det sånn: Det finnes noe fælt i samtida som jeg kaller hypersensitiv realisme. Det vil si at hovedpersonene lever en gjenkjennelig virkelighet, men alt blir fortalt så inn i helvete (og der er det sånn hele tida) følsomt at man lengter etter luft og liv og akutt renselse i en Tourette-pub. Den første timen av filmen er sånn. Det var så vidt jeg ikke gikk. Men når den fantastiske, fantasi-flørtende dobbeltheten dukker opp i handlingen, opplever jeg en uventa uro og en tvil og en nysgjerrighet som aldri ville vært der om det ikke hadde vært for at filmen startet på et bastant fundament av alminnelighet.

For dette blir bra. Og jeg skal forsøke å fortelle om det uten å røpe for mye. De som skal se filmen, burde antakelig slutte å lese her.

thelma-2

Ellen Dorrit Petersen og Henrik Rafaelson konfronterer dattera si med lavmælt autoritet.

På det psykologiske planet, der metaforene og symbolene tumler rundt hverandre som sukkerhøye bursdagsbarn, og Bibelens slange kryper over Helleberget eller jentelåret, der opplever Thelma sin styrke. I den underligheten som vi for enkelhets skyld kan kalle freudiansk, handler filmen om Girl Power (you got the power, girl! Hallelujah!), og Thelma blir ikke bare en følsomt moderne skikkelse som opplever lesbisk kjærlighet, hun blir en opprører mot det gamle inni seg. Foreldrenes eksotiske religionsutøvelse blir en metafor for den indre moralisten som ifølge gammal psykologi (Freuds personlighetsmodell) styrer livet ditt ved hjelp av innlærte moralregler. Men dette gamle har Thelma kontroll over, for det finnes egentlig bare inne i hodet hennes, og der regjererer hun sjøl. I ditt eget sinn er du Gud. Ingen andre. Der kan du fjerne Overjeget dersom det blir plagsomt og dyrke id i frihet og uten frykt. Du kan flytte det og brenne det som du vil. Og ikke bare det: Du kan ta vekk også id (driftene) når de blir for påtrengende og skumle.

På dette nivået er filmen også en modernitet, men den er klassisk, og den funker utrolig bra.

Det siste nivået er mer spissfindig, og jeg er antakelig den eneste som bryr seg om det.

For fjerning av Overjeget er egentlig hedonistens arbeidsform. Og hvis vi ser logisk på hva Trier forteller om Thelmas bruk av overnaturlige evner, har hun misbrukt dem på det mest groteske. Dermed er vi tilbake i grøsseren igjen. I grøsseren er utøveren av okkult vold alltid den ekstremt egosentriske og ufølsomme. Thelma befinner seg i et nesten plagsomt smart mellomsted i skillet mellom det demoniske og det frigjørende. For det stedet finnes. Hver eneste dag blir mennesker skadd eller såret av folk som misbruker sin utøvelse av personlig, amoralsk frihet.

Det var det. Og så kommer det viktigste til slutt. «Thelma» hadde aldri fungert slik filmen gjør om det ikke hadde vært for Eili Harboes hovedrolle. Hun er så bra at det nesten er skummelt. Harboe klarer å spille overfølsom og innestengt samtidig. Med kontrollert og beskjeden mimikk skaper hun en filmskikkelse som både er en troverdig grøsserdjevel og en frigjørerske fra tvang. Kaya Wilkins er også utrolig bra, og Ellen Dorrit Petersen vokter på verden og dattera med en subtil blanding av bekymring og fordømmelse. Skuespillerne skaper si egen severdighet i filmen, og jeg er imponert av Trier som balanserer dem så perfekt at de blir to forskjellige skikkelser hver.

rough night hoved

Rough night på kino: Før var det menns humor. Nå er det mens-humor

Siste kveld med jentene (Rough night): Amerikansk komedie. 2017. 1 time, 41 minutter. 12 år. Regi: Lucia Aniello. Med: Scarlett Johansson, Kate McKinnon, Zoë Kravitz, Jillian Bell, Ilana Glazer, Paul W. Downs, Demi Moore, Ty Burrell.

Kortversjon: Fire amerikanske venninne og ei fra Australia skal ha utdrikningslag i Miami. Det går veldig galt.

terning 3 liten «Rough night» er muligens en lang opplysningsvideo laget for kulturell trøst i Iran og Saudi-Arabia. Helse i Halal-departementene vil at de to landene skal oppdage hvor mye de har til felles, og alle må forstå nytten av at arabiske kvinner ikke går ut av hjemmet, man bør få bekreftet verdien ved at de ikke har førerkort, de bør ikke ha adgang til internett, ta fly, besøke barer, se hotellporno eller ha mobiltelefon. De bør ha slør på hodet for å symbolisere ønsket om å bevare forstanden, og etterpå bør de ikke lese seg opp på populær-gynekologisk litteratur eller ha single venninner. Hvis de forsøker å komme inn i USA, bør det stå en imam på hver flyplass, og han bør sende dem hjem igjen eller til Stockholm. Grunnen er enkel: Vestlige kvinner har etter avslutta undertrykkelse nådd en slags frihets-schizofreni som gjør at de bare vil og må nedverdige seg sjøl og andre kvinner. Før var dette menns humor. Nå er det mens-humor. USA driver en slags livsstil-terrorisme mot ikke-verdinøytrale kulturer. «Rough night» er en kampanjefilm for at i hvert fall framtidas arabiske kvinner skal få et sunt og anstendig liv, og de fem hovedpersonene er advarsler på samme måte som de brunflekkete lungene på sigarettpakker.

rough night

Zoë Kravitz, Ilana Glazer, Scarlett Johansson, Kate McKinnan og Jillian Bell på nattklubb.

Når det er sagt. En ukjent manusforfatter og regissør som heter Lucia Aniello har laget en slags kombo av «Hangover» og «Weekend med Bernie», tilført åndelig smitte fra «Date night» og «After hours» og til dels pubertetssviska «Superbad». En fest starter med rundt tusen rosa plastpeniser som kunne vært trær i en Barbie-skog, limt på forskjellig fest-tilbehør. Feiringa av den hellige forening av kvinner og menn utvikler seg til et panisk østrogen-kaos der ikke bare én mannlig stripper, men to mannlige strippere ligger kalde eller halvkalde på flisegolvet i en luksusleilighet i Miami.

I en komedie som denne betyr skuespillerne 74 prosent og replikkene 38 prosent, mens handlingen egentlig bare skal være svimete til stede som en instinktiv bekreftelse på kaosteoriene om at noen ting fører til andre ting, og hva bryr det deg?

Nesten alle replikkene er kulturelle klisjeer, for gale komedie-kvinner på film uttrykker seg med utsøkt gjentakelsesglede og intellektuelt begrensa ufølsomhet. Ukule er den milde karakteristikken. Men i komedier kan egentlig skuespillerne nøytralisere tilbakestående skriving. Og det gjør de egentlig i «Rough night».

Scarlett Johansson er en begava komedieskuespiller som kan holde i gang en vittig personlighet uten å ty til fakter og fjes som akademikere ville ha kalt narsissistiske adferdsforstyrrelser eller monopolar tispe-mani. Filmen starter med en langhåra Scarlett som ser ut som en vanlig torsdagsstudent, men mange år etterpå er dama blitt så mye politiker at hun har fått satin-spraya Hilary-hår og seriøse klær i puddingfarger. Hun skal gifte seg med en litt inkjevetta fyr som spilles av Paul W. Downs, og han har så vidt jeg kan se vært med i alle Aniellos filmer. Downs opptrer kledd i bleier gjennom lange scener, og det er egentlig det beste man kan si om ham. Bortsett fra at bleiescenene antakelig er en straff for at han var med på manus.

rough night johansson bell

Selfie er med i alle komedier nå. Her Scarlett Johansson og Jillian Bell.

Ilana Glazer har også vært med i de andre filmene til Aniello, og hun spiller korthåra lesbisk venstreradikal med mye klassisk dike-aggresjon, men til og med hun funker som søt særing på fest. Det er kanskje ikke så rart. Man skal være ekstremt uproff for ikke å få til en fanatisk lesbe i en ruskåt damekomedie. Jillian Bell spiller på en måte den rollen som Melissa McCarthy har gjort uunnværlig i venninne-komedier. Ingen sier at dama er tjukk, og det gjør ikke jeg heller, men hun er ikke med fordi hun ser ut som bjørk i bikini. Bell er ålreit. Ingen McCarthy, men tilforlatelig. Zoë Kravitz (datter til Lenny) er separert overklassedame med seksuell ambivalens, så det blir hun som må betjenes av den nymagre Demi Moores hese munnsex. Kate McKinnon er storarta som australske Pippa, men skuespillerinnen er egentlig fra New York, så australsk snakket hun ikke i den salen jeg satt. Kanskje er hun dubba i en 3D-versjon eller noe.

Kvinnene bærer filmen i den grad det er noe å bære. Handlingen og replikkene er bulimisk sesongvittige, og egentlig blir det slitsomt, som å se førti forskjellige unger som detter av rutsjebanen i America’s Funniest Home Videos. Men damene er søte. Jeg gjentar det. Du føler at de er ålreite sjøl om de anstrenger seg for ikke å virke sånn.

Handlingen er slik den må bli. Fire amerikanske venninner og ei australsk jente drar til Miami på utdrikningslag. Etter at de har vært støyete på nattklubber kommer de hjem til den leiligheten brura Scarlett har lånt av en politisk donor. Da har de drukket masse, og så har de sniffa kokain, antakelig som et product placement fra Kokaingrossistenes Fellesforbund. Da det banker på døra antar de at det er stripperen, og så skjer ting som av og til kan skje. Og så blir alt kaos i en handling som snupper seg av gårde i retning grining og uvennskap uten at det egentlig oppstår ting du vil huske etterpå. Ytterst få menn vil se på kvinner som snakker sammen. Ikke alle kvinner vil heller.

Det sedvanlige sex-skvipet er med, men det er ikke grotesk. Filmen er laget med en slags frigjort tvangs-vulgaritet som pleier å prege venninne-historier, og du venner deg til det, akkurat som det virker ganske ålreit å ta firerbussen til Tjensvoll når du har holdt på et halvt år. Kvinner har frikort når det gjelder graps. Det er fordi de var tvangs-dydige i så mange år at det gikk dem på nervene. Note to Saudi-Arabia: Man skal ikke undertrykke andre mennesker, for da begynner de å bestille nakne menn til bryllupsfeiringer. Og det er faktisk grotesk. Jeg tar meg i å tenke at hvis Trump er vulgær, har han antakelig vært innom en venninne-fest, og der ville grabbing ha vært en høflig gest.

Filmen er også effektiv avholds-propaganda. Folk endrer personlighet når de drikker, og det er bare andre fulle folk som syns de er sjarmerende. Ikke gå edru på kino. Virkningen kan bli katastrofal. I det hele tatt: De pedagogiske bivirkningene av «Rough night» kunne lett ha blitt oversett. Nå har jeg fiksa på det.

Pirates of the Caribbean Salazars hevn hoved

PoC4: AFP-klar Sparrow og tornado i loppemarkedet

Pirates of the Caribbean: Salazars hevn: Amerikansk eventyr-action. 2017. 2 timer, 9 minutter. 12 år. Regi: Joacnhim Rønning og Espen Sandberg. Med: Johnny Depp, Javier Bardem, Geoffrey Rush, Brenton Thwaites, Kaya Scodelario, Paul McCartney.

Kortversjon: Will Turners sønn får i oppdrag å finne Poseidons gaffel, og de forbannede hollenderne vil ha Sparrows kompass.

terning 5 liten Før jeg ror meg ut på det åttende hav, og før jeg roter meg bort i melankolien over alt det som piratene mistet, skal jeg forsikre alle de som faktisk både leser terning og den første setningen etter terningen: Ja, det er en vellaga film. Ja, det er en herlig film. De to norske regissørene har gjort det bra. Det var pliktløpet.

Pirates of the Caribbean Salazars hevn

Johnny Depp har tilogmed skuta si på flaske.

Så til det interessante. Det må skje med alle. Før eller siden havner folk nesten umerkelig i utkanten av sin egen fortelling, mens yngre yndlinger yngler seg inn i handlingen som om de har en slags odelsrett til den. Kaptein Sparrow for eksempel. For fjorten år siden var han en klassisk førtiåring som førte piratskute med samme desperate resignasjon som når livsfriseramma (ja, det skal være livsfriseramma) ungdomsskolelærere og tannleger i sin tid kjørte motorsykler uten støttehjul. Nå er Jack blitt 54 år, han er rund av rom i kjakene, og den alkoholiske rampetheten får ham til å virke som en pleiehjems-rømling. Opp skvetter en ung mann som kunne vært Ullern-skuespiller fra «Skam», og så er filmhistoriens mest fantastiske pirat egentlig forvandla til en slags Arbeiderparti-veteran. Opp skvetter også en velutdanna ung kvinne. Før du vet ordet av det kan hun bli innblandings-minister.

Pirates of the Caribbean Salazars hevn-bardem

Javier Bardem er et månelyst spøkelse.

Det beroligende for oss alle er at kapteinen fortsatt må være der. Uten Jack Sparrow ville filmen vært begrensa til sportskvikk og fiffig alminnelighet. Johnny Depp er fremdeles sjela i historien, han er det eneste elementet som får folk til å ville se noe så anakronistisk som en sjørøverfilm. Piraten skeiner rundt med en diksjon som er mer en diagnose enn kommunikasjon. Han kunne fremdeles vært en Chaplin i transeklær. Depp spiller den siste frie mannen. Konstant forstyrra av undring, varig uegnet til bærekraftige forhold og befriende egosentrisk. Uten han ville det ikke vært noen film. Akkurat som det ikke finnes noe Arbeiderparti uten Thorbjørn Berntsen.

Jeg skal prøve meg på en spådom: I neste film har kaptein Sparrow sluttet å drikke, og han sitter i en karibisk småby og bygger skuter av fyrstikker mens han styres og får kjeft av en dominerende hustru som er matematikk-geni og borgermester, spilt av Meryl Streep. Pilates of The Caribbean.  Jeg har et alvorlig livsmotto. Det er sånn: «Jeg håper for Guds skyld at jeg aldri får rett.» Mottoet gjelder også Sparrow.

Filmen starter så vakkert. En gutt kjærtegnes av virtuelt månelys i en båt på havet. Gutten er sønnen til Will Turner (Orlando Bloom), han kaldstarter Den Flyvende Hollender og pappaen viser seg i et syn med skjell på kjakene og anbefaler sønnen at han skal finne Poseidons tretanna gaffel, The Trident. Den skal ordne alt. Spøkelsesmagre sjørøvere uten kroppsmasse jamrer seg inn i filmen, fyren som kaller seg Døden likner hvalfordøyd plastavfall fra Filippinene. Hollenderne vil ha Sparrows kompass. Kompost søker kompass. Filmen er i gang, og den er storarta.

Pirates of the Caribbean Salazars hevn Scodelario Thwaites

Kaya Scodelario og Brenton Thwaites bundet til mast.

Det varer ikke lenge før Jack Sparrow skal rane Karibiens sikreste bank, som faktisk blir konkret stjålet på en måte du aldri har sett før. Så kommer de nye folka. Brenton Thwaites spiller Will Turners sønn Henry, og han utsettes for atskillige prøvelser de neste to timene. Kaya Scodelario spiller en helt annen manns datter. Hun er astronom (som ifølge en av piratene betyr at hun avler esler), og hun fyller filmen med den uangripelige, ufeilbarlige moderne kvinneligheten. Kosmos-Carina gjør med andre ord bare kule og fornuftige ting, mens mennene rolser rundt som hjernerystelser. Javier Bardem er ny som spøkelsessjefen Salazar. Han ser ut som ei spansk Tim Burton-dokke og styrer sine paella-styrker med nydelige, bleike profiler. Det er også med ei skalla heks og onde fugler som ser ut som obduksjonsofre fra «Bones», men de var der kanskje før og. Blide Paul McCartney spiller gamle onkel Jack i ei celle og synger søtt. Han har ikke samme swag som Keith Richards, men er OK. Mye stas. Dessuten inntar Geoffrey Rush handlingen sammen med en kammermusikk-trio, og filmen unner seg også flyvende haier som antakelig er referanser til kult-fenomenet «Sharknado».

Nok om det. «Pirates of the Caribbean: Salazars hevn» er stappfull av fantastiske påfunn, som jeg ikke skal røpe. Det finnes ikke dødtid her (uninteded pun). Handlingen går ikke. Den er som turbulens. Ingen sitter ned på en benk og snakker ut om det. PoC4 er dessuten som en brutal øyeskylling med saltvann. Det blir sagt at de to nordmennene Joachim Rønning og Espen Sandberg fikk jobben som regissører fordi de hadde vist fornemmelse for sjø (i «Kon-Tiki»). Det ryktet har de tatt vel vare på.

Ved et uhell så jeg filmen i 3D. Det var litt dumt. Når filmer er like overfylte av visuelle detaljer og voldsomme handlinger som en tornado i et loppemarked, virker det bare forstyrrende at undertekstene henger og dingler langt ute i salen. Dessuten formørker brillene farge-intensiteten på en måte som jeg hater. Jeg vil se lyset. Jeg vil se fargene skinne. Men det er meg.

Lenge lurte jeg på om dette faktisk er den mest underholdende Caribbean-filmen på tross av den kjedelige guttungen og på tross av at Jack Sparrow ser ut som om han vurderer AFP. Det er nok ikke sånn. Men det føltes sånn. Jeg tar imot kjeft mellom kl. 05 og kl. 21.00.

kong skull island hoved

Kino: SamTheMan tar en mislykka Foster Dulles i jungelen

 

Kong: Skull Island: Amerikansk eventyr-action. 2017. 1 time, 58 minutter. 12 år. Regi: Jordan Vogt-Roberts. Med: Tom Hiddleston, Samuel L. Jackson, John Goodman, Brie Larson, John C. Reilly.

Kortversjon: Syttitalls-amerikanere med Vietnam-militære invaderer en mystisk øy for å finne ut hva som finnes der av uhyggelige ting og treffer diger ape.

terning 3 liten Et sted i villmarka mistet regissøren Jordan Vogt-Roberts oversikten og selvinnsikten og alle de syner og visjoner som skal til for at en film blir vellykka. Han er ikke James Cameron. Han er ikke Peter Jackson. Et sted i villmarka burde han ha oppdaga at filmen hans ikke går noe sted hen, og at den er satt sammen av en shitload av middelmådighet som grafikknerdene med de kosmogigantiske grafikk-kortene kanskje kunne redde. Vel. CGI-folka gjør en ålreit jobb. Men hvor interessant er det egentlig i 2017 å se på at en King Kong-kopiert gorilla og en dødsmaske-dinosaur fribryter i nesten ett kvarter? Teknikk-begeistringen er anakronistisk. Og så lenge ingen av skapningene er utstyrt med mystikk eller sjel eller originalitet, fører de filmen til det eneste stedet den skulle: Rett i dass. Et sted i villmarka burde han ha tilkalt en forfatter.

kong skull island

Rett gjennom Jacksons lille napalm-helvete, den store apen fra Skull Island.

Som med «King Kong» handler det om en ekspedisjon. Et par ustabile amerikanere har fått det for seg at det finnes et digert tomrom i jorden, og der bor alle helvetes skapninger, og en dag kommer de til overflaten og invaderer oss.

Spørsmål fra salen: Får vi se disse giganthulene som filmen egentlig handler om?

Svar fra podiet: Nei. Vi får se så mange grønnsaker i så tett formasjon at filmen kommer til å kurere vegetarianere og hagebruks-pensjonister.

For ekspedisjonen (som foregår rundtomkring 1973-75) får med seg arbeidsledige amerikanske Vietnam-soldater i helikoptere til Skull Island, som er et mytisk sted. Samuel L. Jackson spiller offiser, Tom Hiddleston er en slags ekspedisjonsleder og John Goodman er gal. Og det er med flere, først og fremst fordi de skal bli rutinemessig lemlesta og spist av den grønne øyas fantasifulle fauna. Det er ikke noe galt i at dyra først spiser de mest uinteressante statistene, siden det er en spøkefull grøsser-tradisjon. Men det er ille at skikkelsene er likegyldige. Det er leit at samtaler aldri handler om noe eller har stil eller sjølironi eller følsomhet. Det er katastrofalt at filmen ikke har genre-humor eller oppfinnsomhets-sjarm, men lunter lojalt av gårde som øk foran vogn. Det er ille at folk stiller seg opp når de snakker sammen, så de likner buss-ventere. På benken-scener kaller vi det.

kong skull island-2

John Goodman, Tom Hiddleston og Brie Larson foran restene av gorilla-fedrene.

Filmen handler dessuten bare om så trauste nowhere-folk at du ville fått panikk om de satt ved siden av deg på en halvtimes togtur. Først skapte Gud himmel og jord. Så skapte han dyr og fisker og sånn. Til slutt skapte han menneskene. Det var da det ble interessant her. For menneskene sa mye rart og tenkte mye rart og gjorde mange personlige ting. Det gjør de ikke her.

Tom Hiddleston var en perfekt Loke, helt passelig forkledd i norrøn mystisisme, en egentlig perifer religionsretning med voldsomt rocke-potensiale. Når han skal se ut som en ganske flink fyr på tur til ekstrem-Asia, blir han en utilsikta formidler av alminnelighets-tæring.  Personligheten til den greie speidergutten som skal lede folket gjennom jungelen, viser seg verken i handling eller dialog, Hiddleston starter som en parentes med bare et kolon inni, og når filmen er slutt, kan du ikke huske hva han egentlig utretta der.

Samuel L. Jackson og John C. Reilly skal ivareta historiens behov for sære karismaer. John C. pleier være rødvinselskernes og bibliotek-fansens yndlingsmann, men her blir han overinstruert til en fargerik overpersonlighet som egentlig er forbeholdt transvestitter i Eddie Murphy-filmer. Og igjen: De likegyldige replikkene gjør mannen til ei ferdigskutt tomhylse, og han fanger aldri filmen. SamTheMan spiller kompromissløs amerikansk offiser som vil drive krig mot økologiens hersker Kong på den altfor multikulturelle Stillehavs-øya. Feil mann i feil rolle. Preston Packard er tenkt som en farlig fyr. Her ser han ut som en dopa karnevalsoffiser fra Løgnaslagets Sommer-revy «Rett i rauå» i 1957 eller vinneren av Folkereisningen mot Krigs karikatur-konkurranse for småskulen. John Goodman ser også ut som om han enten drakk helikopterbensin eller helte ei flaske grå stær-medisin over øynene i fylla. Goodman er blitt mager, og han stirrer skrekkslagent, med vidåpent blikk som kan være et søvnhemmende forsøk på å gi rolleskikkelsen sin en slags edge. Alt dette er fælt.

kong skull island-3

Semper fi. Samuel L. Jackson ser ut som noe fra «Tropic Thunder».

I tillegg har vi Brie Larson, som spiller krigsfotograf, men presenterer seg som anti-krigs-fotograf, og den forvridde yrkestittelen er ikke ment som en vittighet. Den skal fortelle om hennes inderlighet og PK-ryggrad. Jeg så pressevisningen på åttende mars og var allerede litt lei av ny-eufemistenes kollektive venninnendørs-storhet. Brie sier likegyldige blogger-ting allerede i 1973, og så skjønner alle hvor galt det er å drepe en 50 meter høy gorilla bare fordi dyret massakrerte sju helikoptere. Soldatene kommer som nevnt rett fra den tapte Vietnam-krigen og burde sjøl ha visst hvor meningsløst det er å reise til andre sida av jordkloden for å ta livet av de som bor der.

(Vi snakker her om politikken til utenriksminister Foster Dulles. Han holdt august 1949 en berømt tale der han sa at USA ikke kan begrense seg til forsvarskrig i egen nasjon, men må drive oppsøkende krig på steder der fiender forstyrrer den balansen som gavner USAs interesser. Han sa også at for eksempel et konvensjonelt russisk angrep på Berlin, ville bli gjengjeldt med amerikanske atomvåpen mot Sovjetunionen. Mange var galnere enn Trump på den tida. Jeg beklager vandringen på viddene)

Det bor forresten noen stumme, men høytidelige klisjé-innfødte også på øya. De er det nærmeste filmen kommer parodien. Lat som ingenting.

Helt på slutten får vi vite at raringen de treffer i bushen skulle ønske at han fikk se den sønnen som kona fødte da han befant seg i andre verdenskrig. Det funker. Så enkel er film. Hvis den hadde handla om en mann som ville hjem til Chicago for å se gutten sin, og hvis handlingen forholdt seg til noe så følbart lite storarta, kunne dette kanskje blitt bra.

Ikke hvis det gjelder din datter

Ikke hvis det gjelder din datter

Norsk TV2 22.40

4 La oss starte kvinneåret med en film om rå menn. I den siste Hamilton-filmen spiller den sympatiske drama-dama Frida Hallgren følsom politikvinne med datter, og da jentungen bortføres av sterkt udemokratiske muslimer i samarbeid med britisk etterretning og beskyttet av CIA (Jan Guillou har et fargerikt syn på verden) blir hun både bekymra mor og saklig sikkerhetspurk.

Mens saudiene driver uavgjorte teologiske familie-diskusjoner om bruken av vold, lurer Hamiltons svette selvmordere seg iført hodekamera inn i borgen som en paradoksal blanding av Black Ops 2 og Prince of Persia. Og der utretter de etter hvert overmenneskelige ting som ville ha forskrekka både utviklings-optimisten Darwin og illusjonisten Bin Laden.

Mikael Persbrandt har aldri sett bedre ut. Humoren er så miniskul at man skulle tro agenten nettopp hadde sluttet å røyke. Han er stengt, tungsindig og imponerende. Det burde egentlig være trafikkskilt som advarte mot Persbrandt i Sverige, det burde bli satt opp humane feller mot ham i folkelige dalstrøk, skolebarn burde lære at de aldri skulle fore ham og jenter skulle ha blitt fratatt mobilen hvis de spredde nakenbilder av øynene hans. Ingen andre svensker er sånn. Derfor funker den ulenkelige logikken og den vimsete historien. Alt blir spennende med Persbrandt. Hils Skavlan. 2012. Programoversikten antyder at dette er en 60 minutters versjon. De om det.

xxx return of xander cage hoved

Ny xXx-film: Egentlig ganske pinlig, men antakelig en spøk

xXx: Return of Xander Cage: Amerikansk actionkomedie. 2017. 1 time, 46 minutter. 12 år. Regi: D.J. Caruso. Med: Vin Diesel, Donnie Yen, Deepika Padukone, Toni Collette, Samuel L. Jackson.

Kortversjon: Xander Cage må hjelpe CIA med å få tak i en fjernkontroll som kan styre satellitter og dessuten ta knekken på superskurker i Asia-gjeng.

terning 5 liten Først må vi diskutere noe så pinlig som terningkast. Terningkast er kulturens gonorée. De skyldes ukul moro, de svir og gjør svakhetene dine synlige for all verden. Starten av «xXx: Return of Xander Cage» er himmelsk, og det skyldes mest Samuel L. Jackson som bringer med seg en smal og irrasjonell duft av Tarantino. Midten er ille. Ikke bare er den elendig skrevet, og ikke bare lager den mager kyllingfrikassé av en parodisk bråte damer i gammeldagse kjønnskostymer. Den Jackie Chan-enkle moroa er dessuten overdreven, som hvis et utdrikningslag starter med at verten tar på seg elgklafflue mens han vifter med en nissedildo som spiller «Sound of music» på xylofon. Og Vin Diesel er en elendig komiker. Slutten tar seg skikkelig opp igjen med betryggende våpenbegeistring, asiatiske lettfot-slagsmål og vektløshet i styrtende monsterfly. Altså: Starter som femmer, tar seg ned til en langvarig toer og slutter som ressurs-firer med sterk oppdrift.

xxx return of xander cage

Dette er en slags xXx-gjeng. Vin Diesel er han med overkropp.

Vi må også diskutere noe så pinlig som film og kvinnesyn. Kvinnesyn er verre enn terningkast. Alle har ett, men ingen sier sannheten om det. Jeg motsetter meg egentlig at underholdning skal reflektere en politisk korrekthet som om få år vil ha gjort testosteron like forbudt som heroin. Men det får være grenser. Kvinnene er tallrike i «xXx3», men på samme måte som de dominerer catwalker og onani-fantasier. De kunne vært kloninger eller søstre. De kunne vært plastjuletrær. Det er noe uniformt med kvinnerollene som får dem til å virke deprimerende uviktige, og dessverre spiller dyktige Toni Collette CIA-sjef og dusteskurk med en utilpass heliumpersonlighet som egentlig bare forsterker følelsen av at vi har ramla inn i en verkstedkalender.

Det går an, for det gode humørets skyld, å snu på dette resonnementet og anta at jentene er deler av en frekk spøk (sprekk frøk) som er så ufin at du antakelig aldri kommer inn i Sverige med den, som gjør at ikke en gang kverulant-hipsterne i kulturhuset vil snakke åpent med deg, du får ikke kjøpt olivenolje i ludenfrakk-butikken lenger, de koker sushien din på Tvedtsenteret og Michelle Obama kommer til å nevne seksualvanene dine i nyttårstalen. Det er egentlig stas. Sånn er det blitt. Harry kan være i ferd med å bli kult, og det skyldes antakelig Audun Lysbakken og Heiki Holmås. Eller Knut Nærum. Husker Knut Nærum? Den politiske korrekthetens velformulerte hoffnarr. En skjønn mann. Men monoton.

xxx return of xander cage-2

Det er aldri feil med en motorsykkel.

Så jeg antar det. Filmen er nok en spøk, men som antydet er ikke Vin Diesel flink nok til å delta i humor. Replikkene hans låter som radioreklame, og han omgir seg med en globalisme-gjeng statistskuespillere som ikke bare snakker engelsk som om de hadde åpen gane, men dessuten er så ubehjelpelige at de ville blitt påtvunget husbanklån og uføretrygd i Norge.

Det er så synd. Når Samuel The Man inntar åpningen i en slags «Pulp fiction»-diner og presenterer oss for ballgeniet Neymar som feller forbryter med heftig frispark, da lover filmen noe den aldri hadde tenkt å holde. Med fire kule menn og femti færre damer kunne det blitt en deilig film, sjøl om handlingen svermer svimete av gårde som en bakfull flaggermus med solbriller.

Det handler om at Skurker har funnet opp Pandoras Boks, som er en magisk fjernkontroll som kan få satelitter til å bli bomber. Skurkene beskyttes av umenneskelig bevegelige asiater av den sorten som viser brettkunster på Youtube, og derfor trenger CIA en helt. Xander Cage dukker opp blant de glade fattigbarna i Colombia og får oppgaven sammen med restene av xXx. Han er for grei. Han er for blid. Og jeg vil benytte anledningen til å lyse i bann de som i sesong 12 og 13 av «NCIS» gjorde spesialagent Gibbs menneskelig.

Midt-delen av filmen ser ubehagelig ut som er loser-party på Ibiza, men teknisk er den på høyden. En representant for den fakta-vegrende pressen sa riktignok før jeg gikk til visning at Diesel kjørte slalåmski ned Eiffeltårnet, og det var ikke sant. Men det var ikke veldig løgn. Her skjer det mange ting som Snåsamannen antakelig står bak. Noen av dem er OK. Ikke alle. Nesten alle replikkene ligger døende rundt i landskapet og påkaller kollektiv medlidenhet og trøstevers fra facebooksider, og da blir ikke teknostasen så relevant som den burde.

Slutten er slik den skal. Den er langvarig, den har en slags revysketsj-dramaturgi, men den begeistrer. Jeg skal ikke røpe hvem som plutselig står overbevæpna på en haug og drønner rap, men han var med i en tidligere xXx-film som Vin Diesel droppa. Gjesten trekker opp inntrykket. Det er også et pluss med filmen at den har gitt skuespiller-jobber til folk som ellers ville ha vaska golver og solgt burgere. Dessuten er det antakelig en true story, som alle andre. True story untold.

Og så var det terningkastet. Kanskje er en film som denne faktisk den mest moderne spøken når resten av filmverdenen insisterer på at du skal se på at Kongen for 77 år siden sa nei og grine til sanne dramaer om fotsopp og landsbylengsel. The times they are a-changing. Jeg får henge med. Femmer.

assassins-creed-hoved

Assasin’s creed ble dessverre en uforståelig mumle-høytid

Assassin’s creed: Amerikansk fantasy. 2016. 1 time, 40 minutter. 12 år. Regi: Justin Kurzel. Med: Michael Fassbender, Marion Cotillard, Jeremy Irons, Brendan Gleeson, Charlotte Rampling.

Kortversjon: En gutt fra California viser seg å tihøre assassinerne og verves av en forsker for å finne Edens savnede eple ved hjelp av en virtuell heisekran.

terning 3 liten Jeg må innrømme at jeg gikk til kinoen med større forventninger enn vanlig. For noen år siden spilte jeg to «Assassin’s creed»-spill på xbox 360 og skjønte aldri hva de handla om. I sal 2 håpet jeg å finne en intellektuell eller kunstnerisk klarhet i sammensuriet av eldre-mystikk og vegg-til-vegg-løpeturer. Filmen hjalp ikke. Men den befestet inntrykket av at dataspill-skapere er forvirra folk som som dyrker sjølhøytidelig tomhet tilsatt kunstig smak og farge. Det har smitta over på filmen. Den er grunnløst tungsindig og trygler om psykiatri eller selvmord.

assassins creed

Michael Fassbender hopper rundt på takene, men dessverre ikke ofte nok.

Det hjelper ikke veldig mye at Michael Fassbender har hovedrollen. Tyskeren fra Heidelberg i Baden-Württenberg er gang på gang så kjedelig at han får Angela Merkel til å se ut som ei seidelbærende skojarsjente fra Die Beerstuben. Fassys ubevegelighet er ikke mandig og klassisk som Clint Eastwoods. Tyskeren virker merkelig uvesentlig. Han formidler enda en gang en ikke-person. Som om sjenanse hindrer ham i å bli til noen. Til og med som robot i «Prometheus» virket skuespilleren for mekanisk til å være sann. Han var en skumgummi-dildo i «Skam» og en marionette som hadde forsynt seg av fruens natte-valium som Jung i «A dangerous method». For «Assassin’s creed» er Fassbender en tragedie. Rollen kunne blitt bra med en skuespiller som aldeles enkelt og ganske greit eller med Christian Bales talent for presis sinnslidelse kunne uttrykt liv og paradokser i spill-skapernes fantasiløst ambivalente morderskikkelse. Det er kjedelig å se på en dyster mann i en dyster handling der også alle andre ser ut som de nettopp har pisset i buksa og gruer seg til at flekken syns. Folk snakker som seminar-hypnotiserte personlighetsutviklere og tankesmie-byråkrater, kamerabevegelsene likner varsler om batterisvikt. Monotoni er interessant når den er der for å brytes. Her består samtalene av innholdsløse plakat-postulater med polert intensitet, og over det hele stønner et musikkspor som for meg høres ut som om heis-techno ble smitta av mindfullness og fortapte seg i sitt eget speilbilde.

«Assassin’s creed» er egentlig en form-sta og vakker film, så det patetiske depresjonsrotet er litt leit. Da Gud ga menneskene liv i Edens hage, var det ikke for at de skulle oppføre seg som California-buddhister. Eple eller ikke eple. Vårt talent for liv er vår beste arv. Innendørs-samtaler er vår verste forbannelse.

assassins creed-2

Marion Cotillard behandler assassineseren i anstalten sin.

Bildene utsletter den estetiske avstanden mellom nåtid og fortid og gjenskaper fint fantasy-folkas fornemmelse for filmbilder med filtre. I nåtid bestemmer den gipsfjesa forskerdama Marion Cotillard seg for at en virtuell heisekran som heter Animus skal gi assassinesere (utledet av arabisk for utskudd, de fredløse, visstnok hasjusjun eller noe som likner veldig) en mulighet til å reise i tilbake, kjempe og finne ut ting fra Inkvisisjonens og Tempelriddernes tid. Assassins var riddernes fiender, men jeg skjønte ikke helt hvorfor. Cotillard vil at den gjenfødte Aguilar skal finne Edens Eple, det som representerer menneskenes første ulydighet mot Gud. Hvis han får tak i det, blir alle mennesker frie og så stanser all krig. Det skjønte jeg virkelig ikke. Og pappa Jeremy Irons vil gjøre eplet til et verktøy for de undertrykkende Tempelridderne, og hvorfor han trengte frukt til det, var enda lenger unna mine gjesp og min begripelse. Det blir Illuminati så aldeles uti skodda confirmed, og Irons og frimurerne hans ser ut som kappekledde sektmedlemmer i en nesten ukjent djevlegrøsser fra åttitallets tallrike fredagskvelder.

Filmen starter i Spania, der de kristne vil hive den siste rest av maurere ut av Granada. Muslimene er høviske og vakre, og kristenfolket fortoner seg tidskorrekt som sadistiske undertrykkere. Handlingen hopper fra inkvisisjonens grusomheter til 1986 der pappaen til guttungen Cal dreper kona si sånn at sønnen blir kriminell. Men hele greia skyldes altså at slekta tilhører assassin-folket, som tydeligvis er en slags etnisk minoritet på transcend-tur gjennom seklene. Cal som voksen blir til Aguilar, og så kjemper han seg inn i et klassisk maleri fra 1492, som er det året da Kolumbus kom til Amerika, og det er faktisk ikke tilfeldig.

Det kuleste ved spillet var ikke mystikken, men løpinga på vegger og hoppinga fra tak til tak. Sånn er det med filmen og. Når den får opp farten blir det ganske moro. Men følelsen av påtvungen helligdags-høytid ligger framleis rundt handlinga som ei tvangstrøye. Dette burde faktisk ha vært en frodig actionfilm, som «Prinsen av Persia». Dessuten syns jeg godt eplet fra Eden kunne ha vært kulere og ikke sett ut som en forelda «Matrix»-effekt.

Stilistisk storartethet er for de flinke. De middelmådige, som regissøren Kurzel, skal gjøre enkle, greie ting og kjøpe billige gulrøtter på Rema.

rogue-one-hoved

Kino: Gnistløs og alminnelig Star Wars-mequel, men fin

 

Rogue One: A Star Wars story: Amerikansk science action. 2016. 2 timer, 14 minutter. 12 år. Regi: Gareth Edwards. Med. Felicity Jones, Diego Luna, Alan Tudyk, Donnie Yen, Wen Jiang, Forest Whitaker, Mads Mikkelsen.

Kortversjon: En rufsegjeng med blant annet lovløs forskerdatter skal finne tegningene som avslører dødsstjernens svakheter.

terning 4 liten Årets Star Wars Xperience heter «Rogue One», og den er en ekte, skikkelig actionfilm med Star Wars-relaterte hendelser og figurer, men den kunne like gjerne ha handla om Ethan Hunt eller Jack Bauer. Dette er system-spenning, det er data-action, det er poesifri etteraping, og den engasjerer ikke veldig sterkt. Imponerende er den riktignok.

I et dystert, malerisk myrlandskap bor Mads Mikkelsen med kone og datter. Mikkelsen er ett av de beste Star Wars-påfunnene på lenge, for ansiktet hans ser ut som et helte-epos i svette fantasy-farger, og etter få minutter visste jeg at det var Mikkelsen jeg ville sett i denne filmen.

rogue one

Felicity Jones er sterk og sart som hun skal, og Diego Luna er som vanlig kjedelig.

Det fikk jeg ikke. I myrkanten dukker The Empire opp med en jålete offisergubbe som fakker forskerpappa Mikkelsen og sender den lille dattera ut i veum. Hva hun driver med der vet vi ikke, bortsett fra at halve kroppen til opprøreren Forest Whitaker bidrar til oppdragelsen hennes. Som svanekylling fra dansk tjern finner vi henne igjen i et rullefengsel ved handelsutpost på en eller annen planet. Forvirrende SW-geografi flakser i replikkvekslingene. Jedha. Wobani. Yavin 4. Slapp av. Du slipper å huske dem. Det blir ganske streit etter hvert.

Etter innledende attogframheter samler handlingen seg til en slags Dirty Dozen in Space. Meksikaneren Diego Luna spiller konstant irritert utfartsmorder for Opposisjonen, også kalt Opprørerne. Jeg kaller dem IS. Riz Ahmed er en avhoppa Empire-pilot med hemmelig melding fra Mikkelsen, Wen Jiang er superkiller i Mad Max-utstyr og Donnie Jen spiller en blind Kraften-buddhist som Lucas virkelig kunne ha funnet på i sin ungdoms hippie-forvirring.

Dette er enda en Star Wars-film med kvinnehelt, og sjøl om alle med normal evne til skepsis regner med at kjønnsvalget er en slags botsøvelse, blir dama det mest vellykka i filmen. Felicity Jones spiller kampkånå Jyn med forutsigbar, feministisk fasthet og enkle, ungdommelige følelser, og hun er storarta. Men handlingen i «Rogue One» skjer forut for de klassiske SW-filmene, så vi vet dessverre at jentas behagelige filmskikkelse kommer til å forsvinne inn i Tiden og aldri vende tilbake. Hvis hun ikke oppstår som et slags påskespøkelse, en Obi Wan.

Filmen er en prequel i midten (mequel?), for Annakin er blitt Vader. Handlingen forteller hvordan opprørerne finner ut at imperiet bygger en litt Clas-aktig dødsstjerne som kan utslette hele planeter. Men stjerna har en svakhet, slik Hollywood-stjerner pleier. Den hemmeligheten må Diego Lunas uvaska røvergjeng få tak i. Sånn oppstår en rein actionfilm.

rogue one-2

Halvdelen av gjengen samla før de skal ta Citadel-tårnet.

Data-grafikken i moderne filmer har kommet til det stadiet da man ikke trenger si noe mer om den. Til og med de computersminka ansiktene er etter hvert blitt perfekte. Når handlingen svever langsomt på ørnevis over landskapene, føles det som å være på ferie i Star Tours’ framtidige turist-satellitt. Her er det imponerende. Her er det vakkert. Her kunne jeg ha sittet med en Cola Zero og et halvt horn med skinke og ost hele dagen. Utsikten er det beste ved «Rogue One».

Handlingen er OK på en litt luksuriøs VHS-måte. Her finnes ingen spor av forteller-genialitet, og ingen rollefigurer oppfører seg i utkanten av det du venter av dem. Det som finnes av replikk-vidd er OK, men gnistløst. Handlingen tar aldri fyr. Vi vet hvordan det går med dødsstjerna. Vi vet at vi aldri skal se personene igjen. Hvis så mye forutbestemt skal fungere som drama, må man finne noen kule vrier og dikte i stedet for å la seg diktere av paradigmer, som er de datastyrte lokke-systemene som i våre dager skal skaffe klikk til nettpressen og velgere til politikere. Jeg syns det er OK at «The expendables» er lettkjøpt moro-action. Jeg leter etter litt mer i en Star Wars-film. Sånn er romantikkens vesen. Du vil at det du liker, skal være litt ekstra stas.

«Rogue One» er grusomt alminnelig.

allied-hoved

“Allierte” på kino: Wake me up when it’s all over

 

Allierte: Amerikansk krigsdrama-romanse. 2016. 2 timer, 4 minutter. 12 år. Regi: Robert Zemeckis. Med: Brad Pitt, Marion Cotillard, Lizzy Caplan, Jared Harris.

Kortversjon: Spion treffer spion i Casablanca og blir motvillig følelsesmessig engasjerte i hverandre.

terning 3 liten Tom Lehrer sa det som skulle sies: «I feel that if a person can’t communicate, the very least he can do, is to shut up!» Denne filmen burde holdt kjeften, for den er omtrent like underholdende som TV-intervjuer med støttepartiene under budsjettforhandlinger. Og like troverdig. Sjøl om kjærlighets-involverte mennesker er introverte, følelsesskjulte og ekstremt hemma, bør ett eller annet bli synlig en eller annen gang i løpet av en film.

ALLIED

Brad Pitt på sitt mest følsomme sammen med monotoniens Marion Cotillard.

Spesialeffekt-klovnen Robert Zemeckis (65 år) forsøker å lage en slags «Casablanca»-romantikk for ei tid som driter i annen verdenskrig og som er utålmodigere enn pissetrengt femåring midt i julemiddagen. «Allied» er ikke genialt sein og vaktsom. «Tinker tailor soldier spy» var det. Zemeckis har bare laget en film som ikke samler seg til en handling før filmen nesten er slutt og Brad Pitt forsøker å få et fly til å starte i britisk regn. Dette er den dramatiske scenen i filmen, og låten av flymotoren som bare hoster og ikke vil, er som en ond Monty Python-parodi på et krigsfilm-klimaks. Man fniser. Brrr brrr brrr, sier det søkkblaute flyet. Brrr. Brrr. Brrrrrrr-brrr. Brr. Hihi.

Det går ikke an å fortelle handlingen i det konstruerte dramaet uten å røpe poenget, så jeg får starte med folka. Brad Pitt er blitt en 53 år gammel mann med dobbelthake og ufølsomt fettfjes. Det forsøker sminke-avdelingen å rette på ved litt mascara og pudder, men helter skal ikke se forbedra ut. Ikke sånne helter som dette. De skal heller ikke virke likegyldige. Pitt ser ut som om han har nådd fram til et nevrotisk netthandel-zen, en billigversjon av sjel som bare kommer til analfabetene.

Pitt detter lovende i fallskjerm over ørkenen i Marokko, og straks kommer det en gammeldags bil kjørt av en gammeldags araber, og så får han gammeldags falske identitetspapirer, våpen og en giftering. Året er 1942. Som vi vet fra Bogarts bar styrer franske nazister og tyskere Casablanca, og Pitt får vite at kona hans har lilla kjole.

Det finnes en rekke kule måter å skape anspenthet på når spionen Pitt skal presenteres for den fremmede dama som skal late som om hun er kona hans. Her er ingen av dem. Skjebnemøtet mellom den identitets-forvandla amerikaneren og monotoniens Marion Cotillard er underformulert, for å si det mildt. Hvis en av personene plutselig matet sin gullfisk, ville du følt pulsen løpe opp adrenalinstigen. Til og med denne: Amerikaneren Max Vatan skal snakke fransk som om han var fra Paris, og det er en pariser i forsamlingen. Ooops. «Vær forsiktig med ham». Nervepirrende møte? Non, merci. De treffes ikke.

ALLIED

Ute i ørkenen kommer de hverandre nesten i møte, men så kommer sandstormen og de må inn i bilen, og det er utrolig hva biler gjør med kjønnsdriften.

Men sånn er det. Zemeckis liker tidskoloritten, og han tror at en film om 1942 må se like kjedelig ut som 1942. Når Pitt og Cotillard skal sitte på taket og late som om de elsker og begjærer hverandre fordi naboen ser på, er det som en Snipp og Snapp-episode fra «From all of us». Brad Pitt kan egentlig spille elsker så du kan føle hormoner blitze som ildfluer ved høylys dag. I «Lidenskapens pris» var han en langhåra bror fra villmarka med øyne som hovne testikler, og han var så kåt at det gikk ut over diksjonen. Her er han sivilisert middelaldrende. Når dama omsider hopper på ham i sittesex mens ørkenen hyler stormende utenfor den eksotiske veteranbilen, da ser det fremdeles ut som om han tenker på innlevering av Tippekupongen eller stryking av boxershorts.

Mellom Pitt og Cotillard er det dødt. Det kan tenkes at folk var sånn i 1942. Det kan ha med oppdragelse å gjøre. Det kan også tenkes at den trente underholderen Zemeckis har fått det for seg at han skal vise fram hvor vanskelig det er for spioner å være åpne med hverandre. Men i så fall må en film i 2016 utstyres med en lærd psykiater og historiker som forklarer fortløpende hvorfor hovedpersonene ser så merkelig bedøvde ut.

Jeg kan røpe at handlingen i Casablanca gjelder et attentat. Det kjedeligste jeg har sett. Og her kommer den tradisjonelle digresjonen. Jeg har tilbrakt noen uker av høsten med å se de tre første sesongene av den gamle TV-serien «24», og den har opplyst meg om ting jeg ikke visste. TV-serien er intenst spennende og irriterende hvert eneste minutt, og det får man til ved å innføre så mange urimeligheter i handlingen at det ser ut som forberedelsen til en ny religion. Dette er spenningsporno. Du blir så nervøs. Du blir så forbanna. Du blir så jæklig lei deg. Manusforfatteren bare stikker hånda ned i ei vanvittig smågodt-krukke og kommer opp med alt det mest usmakelige og sjukeste og mest spennende du kan tenke deg. Bad taste party, Baby! Jeg innbiller meg at «24» var starten på de nye forventningene til underholdning, og når det lille jeg har sett av moderne TV-serier virka mer overdrevne enn Disney-animasjoner, skyldes det at folk vil ha følelser som hyler. De vil se hylekor.

Blant annet derfor gjør Zemeckis alt feil. En vanlig novemberdag i 2016  kan en film ikke være underholdende hvis den spesialiserer seg på å holde igjen og holde igjen, og dere vet hva som da skjer. En klok og velskapt film kan gjøre det. Men dette er ikke silke, det er skai. Her skulle vi ha følt skriket. Det uteblir. Så «wake me up when it’s all over, when I’m wiser and I’m older.»

lucy-hoved

Streaming “Lucy”: Bessons moro-voldelige mindblower er nesten religion

Lucy: Fransk actiondrama. 2014. 1 time, 29 minutter. 15 år. Regi og manus: Luc Besson. Med; Scarlett Johansson, Morgan Freeman, Min-sik Choi, Amr Waked, Julian Rhind-Tutt.

Kortversjon: Lucy blir lurt av mannen hun dater og må levere koffert til mafia på Taiwan, men hun får supermolekyl inn i kroppen og får super-evner.

terning 5 liten Luc Besson har laget en actionfilm som eksploderer så langt fra Snekker’n og Julenissen at E.T. ikke hadde orket reise hjem igjen, en enkel voldsfilm sprenger hodet ditt med et virtuelt-visjonært luftgevær som banger anelser på størrelse med Betlehems-stjerna. Dette likner ikke på noe. Det er en superhelt-film, men det er det ikke. Det er en slags religions-stiftelse, men det er det ikke. Det er en visuell mantraspøk for de som så litlegud i mosen og storegud i urteteen, men egentlig ikke. Vitenskapen sto med hengende armer og et litt forskrekka hånflir da franskmannen hadde lansert «Lucy», for folk ville plutselig ha det hun fikk.

La oss ta det forskiftsmessig eller kanskje heller forsøksvis systematisk.

lucy

Scarlett Johansson nedover hotellkorridoren. Hun fikk livets gåte i seg.

New Age er i post-hippilogiens tid en blanding av rare ting som antakelig strekker seg fra hvitvin-yoga til mindfulness og teosofiske avleiringer i sinn som egentlig forlengst har forlatt Jesus, men fortsatt sitter fast i lengselen. Antakelig er alle de uformulerte og til dels folkelige forklaringene på at Gud både finnes og ikke finnes samtidig en antydning om at New Age er den eneste gjenlevende religionen i Vesten, men den har ingen kirke, og den har absolutt ingen kred eller bibel. Ønsket om at Gud er en del av Deg er fornemmelsenes religion, og i så måte reflekterer den samtidas forvirra sammenblanding av tanker og følelser på en rørende, nesten vakker måte.

Hos oss på Klippfiskberget finnes det nesten ingen som tror på noen allmektig, dømmende Gud lenger. De fornemmer bare at det må være noen her en gang, og de gjorde ting med oss. Det er som når et barn ser alt hva det frykter i nattemørket. Tvangstanker er normale. Vitenskapen har allerede fortalt så mye vanvittig nifst om Universet utenfor oss og mikro-kosmos inne i oss at gammeldagse gudeforestillinger er blitt som lysbilder fra bibelhistorien i Bethel i en tid for computergrafikk. Jo. Alt dette henger sammen med Bessons film, for den er en fantasi omkring de nitti prosentene av hjernen som vi ikke bruker, og hva finnes der? Finnes Universet der? Finnes den absolutte, totale bevissthet der? Ideen om at alle ting består av sammenhengen mellom tid og rom finnes der, og hvis man behersker den fysikken, oppstår (i filmen) den allmektigheten som ifølge sin egen udokumenterte logikk oppfant et endeløst univers uten annen mening enn at det er der. Den er basert på en molekylær fornemmelse. Fornemmenhet. Fornemhet.

De gamle religionene er moralske systemer som har overlevd. Som observasjoner av den fysiske eller metafysiske verden er de stein daue. Det betyr ikke at Gud ikke finnes. Det står bare noe helt annet på dørskiltet Hans, og adressen er de 90 prosentene av hjernen som mennesket ikke bruker. Spør Morgan Freeman. Han har vært Gud, og i denne filmen er han hjerneforsker eller egentlig kanskje filosof.

Luc Besson har laget en utrolig fascinerende (besnærende er et gammelt uttrykk som inneholder både undring og engasjement) film om ei dame som får i seg CPH4, som faktisk er et molekyl som skapes av mødre under svangerskap for at ikke fosteret skal føle smerte når skjelettet vokser i urimelig fart. Forestillingen om CPH4 som syntetisert dop er så voldsom i Bessons film at forskere har rykket ut på internett for å forsikre alle om at det ikke finnes og at det ikke kan finnes.

Scarlett Johansson spiller Lucy. Lucy er også navnet forskerne ga det mest kjente fossilet fra ca. 3 millioner år siden, hun er urkvinnen. Dama døde antakelig da hun datt fra tre og ble oppdaget blant annet av en mann som faktisk het Johanson. Besson works in wonderous ways. Lucy er amerikaner på Taiwan og dater den idiotiske Richard med cowboyhatt av strå. Det er bare det at han skal levere en koffert til en tegneserie-gjeng fra antakelig koreansk mafia. I den kofferten finnes en hemmelighet, og Lucy må motvillig bli kurer. Det går sjukt dårlig for mange folk. Men Lucy får etter hvert i seg CPH4, og så utvikler hun seg tusen ganger kraftigere enn da ungdommen Peter Parker ble bitt av en edderkopp.

lucy-2

Morgan Freeman har forska på hjernens ukjente deler, og han blir veldig forskrekka.

Utviklingen er nydelig i filmen. Johansson med Anne Kalvig-hår utvikler en allmektighet uten kryptonitt. Hun blir usårbar, og hun har kontakt med alle cellene i kroppen sin og de fleste av andre folk sine. Utstyrt med en paradoksal leopardskinnsjakke oppnår Lucy en slags fullføring av skaperverket, en fullførelse, en fullkommelse, et fullkommenhetlig overmenneske som søker total forståelse, forståenhet, forståelighet av tilværelsen. Derfor vil hun ha alt det CPH4 som den gale vitenskapsmannen laget for å selge det, og så vil hun bli univers, universell, unikal. Det må jeg ikke fortelle mer om, men filmen gir en rar mellomfølelse av å se en nesten ironisk science fiction-fantasi samtidig som den herjer med hodet ditt. Vitenskapsfolk har rykket ut og skrevet at Bessons forestillinger om hjernekapasitet er bare tull, og det burde vært unødvendig, men filmen fanger deg og gir deg en uvettig følelse av at den forteller en historie du kjenner igjen.

Dette er oss. Dette er deg. Det er verden på makro- og mikro-nivåer som er så tallrike og så kompliserte at vi egentlig bare burde sitte helt stille i nordavinden og tenke oss om. Hele livet.

Parallelt med Lucys opplevelser i actionfilmenes ballettvakre ødeleggelser forteller Morgan Freeman om alt som skjedde med oss fra vi var encella vesener, til vi ble tocella vesener (da oppsto bevegelsen) og siden til apemennesket sitter ureflektert på en strandkant og plutselig får se ei amerikansk tidsreiserdame i en fransk stol. Vel. Det forteller ikke Freeman. Han blir bare fryktelig forskrekka av Lucy.

Franske filmfolk var en gang tida veldig opptatt av natur. I «Lucy» kuttes gepardens jakt på antilopen som innsmett inn i filmen, og det gir nok en fornemmelse av at regissøren leker med viltre sammenhenger som for eksempel den at vi egentlig alle er umælende rovdyr eller ofre.

Luc Besson er et råskinn, og «Lucy» er en actionfilm. Men den er en actionfilm for fysikknerder og zen-damer, og med en gigantisk frekkhet formulerer den en romantisk-filosofisk eksistensialitet: «Livet ble gitt oss for en milliard år siden. Nå vet dere hva dere skal gjøre med det.»