alien covenant hoved

Alien: Covenant på streaming: Nei, pliiis, ikke nå igjen!

Alien Covenant: Amerikansk science fiction. 2017. 2 timer, 2 minutter. 15 år. Regi: Ridley Scott. Med: Michael Fassbender, Katherine Waterston, Billy Crudup, Danny McBride.

Kortversjon: Enda et romskip reiser avgårde til andre solsystemer og lokkes ned på en planet der aliener bor.

terning 3 liten Følelsen av avfeldighet blir fort påtrengende i det som forhåpentlig er den siste Alien-filmen i de nålevendes tid på Jorden. Allerede da du oppdager at det ligger kryodopa mannskap og emigranter og dvaler i romskipet «Covenant», kommer fristelsen til å si høyt til ingen andre enn deg sjøl: Nei. Ikke nå igjen. Ikke enda et sjølhøytidelig reisefølge som drar avgårde, uten å bry seg om at dette er gammalt nytt til og med for steinerskolebarn og velstands-SV-ere som foret sin misbilligelse med å se vhs-filmer på furu-video så seint som i 1995, til og med biologi-lektorer og imamer og fribyforfattere: For ute i verdensrommet finnes et ondt overlevelsesgeni med digert hode og svære tenner, og hvis hun blør, etser væskene hennes hål i skroget. Akkurat som før. De burde ha hørt om det. De burde holdt seg hjemme.

Ingen reiser ut i verdensrommet uten å ha med seg alien-spray.

alien covenant

Danny McBride og Katherine Waterston leter etter dyret.

Men det gjør de. Og ikke bare det. De har kopiert det mest humørløse påfunnet siden Ryan Gosling forelska seg. Også på denne ferden spiller Michael Fassbender, den plakatstaute, tyske iren fra Baden-Württenberg, en bot (dataspill-short for computerstyrt robot). Han spiller om igjen en skjebnesvanger romreises artifisielle intelligens med mindre sjarm enn trykkoker-sida i Jernia-katalogen. Father, spilt av Guy Pearce, har nok en gang konstruert en deprimert og tantesnill android med flott fjes og ubeskrivelig plagsomme butler-fakter. Og den nye butleren treffer faktisk igjen artsfrenden fra «Prometheus», sånn at de to fører samtaler som ikke en gang elektrikere og prostituerte ville orke å følge med på.

Men jeg rusher ting. Min utålmodighet gikk over i en ny dimensjon da jeg så «Alien: Covenant», og jeg kan ikke en gang skrive om filmen uten å føle desperasjonen: «Who do I have to fuck to get out of this movie?»

Likevel. Det avlange skipet, som likner en krysning mellom elektrisk hekkesaks og android tusenbein, havarerer ganske kvikt. Egentlig før du kjenner noen om bord. En stjerne-erupsjon forårsaker at kapteinen dør. Det vil ta 48 timer å reparere skadene, og så bør de komme seg ut av sektoren de har havna i med 2000 sovende kolonister om bord. Den døde Jake drømte om å bygge hytte i et nytt solsystem, for det er de siste dagers hellige som er ute og farter med «Covenant», de som har skjønt at alle de andre menneskene enn de sjøl er onde, og derfor må de flytte langt bort.

Neida, det er ikke ironisk. Det skal ikke være vittig.

Så skjer det bisarre med maskinmesteren Tennessee, som til og med spilles av super-harryen Danny McBride. Han tar imot signaler i hjelmen, og du gjetter aldri hva det er. I et slags mikro-uvær inne i McBrides boble spilles John Denvers «Country road». Fremdeles er det ikke meningen at du skal le. For handlingen skal siden vise at den onde og den ondes hjelper bruker John Denver som agn for å lokke idioter ned på planeten sin.

For etter at overleverne fra de første ulykka har krangla om veien videre, lander de faktisk på stedet med sangen.

Geografien er den første mega-skuffelsen. Planeten i et annet solsystem ser nøyaktig ut som landskapet når du kjører E39 gjennom dalstrøka innenfor med lavt skydekke og fargefeil. Det ser ut som et ulendt sted mellom Heskestad og Ualand.

Ærlig talt. Vi vet at den uslåelige krypdyrarten kommer til å plante sine irrasjonelle befruktninger inne i folka, vi vet at monstere vil skvette ut av kroppene, vi vet at alien-bossen antakelig skal tas av dage ved at den hives ut av en airlock. Vi gjetter slutten før eksposisjonen er helt ferdig, så hvorfor kunne det ikke i hvert fall vært kult her? Til og med en slags Las Vegas-kopi ville vært koseligere enn dette vintertriste Vestlands-helvetet.

alien covenant-2

Noe kjent ved denne dama?

Da landingsfartøyet fra «Covenant» er rituelt ødelagt, starter drepingene. De bekrefter filmens forbannelse, som er «ikke nå igjen»-nevrosen. Greit nok. Skuespillerne kunne fremdeles ha redda mye av opplevelsen. Men casting-folka til Ridley Scott har klart å finne ei dame som gjør at du begynner å huske Noomi Rapace som ei skøyerjente. Hun heter Katherine Waterston og spiller kona til den døde kapteinen. Jeg ville heller hatt med Pamela Anderson eller Susan Sarandon. McBride er filmens lyspunkt etter hvert som Billy Crudup sutrer rundt som en Liv Ullmann-imitasjon og de to Fassbender-skapningene overgår hverandre i å uttrykke et eksistensielt og filosofisk ingenting.

Mer er det ikke å si. Alt det du tror vil skje, skjer faktisk. Det oppstår ingen overraskelser. Det oppstår ikke noe som er moro å se på heller. Verdensrommet er et deprimerende sted, og menneskene er det mest mislykka som er blitt laget av en robot eller en Gud. Tannmonstre kommer til å utslette vår art, og fremdeles vil Michael Fassbender gå rundt i det grenseløse kosmos med blokkfløyta si og et blogger-jabbende super-tungsinn.

Det er fader meg på tide at folk begynner med sex og fyll igjen på film.