thelma hoved-1

Thelma på kino: You got the power, girl, hallelujah!

Thelma: Norsk grøsserdrama. 2017. 1 time, 56 minutter. 15 år. Regi Joachim Trier. Med: Eili Harboe, Kaya Wilkins, Henrik Rafaelson, Ellen Dorrit Petersen.

Kortversjon: Ei ung jente fra sørvestlandet kommer til Blindern for å studere biologi, og der møter hun utfordringer fra en verden utenfor sin religiøse oppvekst.

terning 5 litenJoachim Triers nye film «Thelma» er i hvert fall en tredelt opplevelse. Tidligere har jeg opplevd Trier som en poengløs regissør. Den såkalte grøsseren «Thelma» har til gjengjeld mange poenger, og et par av dem er hver for seg så fascinerende at det er umulig å bestemme seg for hva som er det mest vesentlige ved filmen. Er den en aggresjonshemma versjon av «Carrie», er den et frigjøringsdrama om lesbisk kjærlighet eller handler den om hedonistens demoniske egosentrisitet?

La meg ta det selvfølgelige først. Oslo er en kjedelig filmby, og Blindern er verst. Den første timen er kjedelig, men i ettertid har jeg fått en mistanke om at Trier har ment det sånn.

Universitetet på Blindern blir skildret som et pludre-passivt oppsamlingssted for ungdoms-klisjeer, og Thelma innføres i det jeg oppfattet som en blanding av tradisjonell oppvekst-smerte og SKAM-følsomhet, men Kristin sa at SKAM ikke er sånn, og jeg har aldri sett serien. UiO som landskap er kjedeligere enn TV-reklame. Arkitektur og omgivelser skriker etter fasonger og livsformer, studentene er alminnelige på en måte som får deg til å føle at alle ble født av en fet NRK-logo. Den første timen av filmen har en plagsom mangel på forteller-originalitet og visuell resonans.

thelma

Kaya Wilkins og Eili Harboe i foreløpig forelskelse og harmoni.

Vekkelsen fra Triers smertefulle kjedsomhet kommer i operaen. Ja, det er bra. Det er ikke jålete. Trier får til å skildre sammenhengen mellom villskapen og styrken i Leon og Lightfoots ballett «Sleight of hand» (ifølge Dagbladet) og den erotiske klekkinga som skjer med to i salen. Jeg sliter for ikke å røpe noe her. Jeg kommer ikke til å få det til. Ifølge Google er «Sleight of hand» en betegnelse på magiker-illusjoner, og operaen handler om to som møtes, mister hverandre og treffes igjen. Scenebildet er urovekkende og vakkert, og i salen forvandler en vennehånd seg til en snikende seksuell søker, en slange i fanget. Ikke uvelkommen, men skremmende.

Her har vi egentlig det opplagte «God Morgen, Norge»-temaet. To jenter opplever seksuell tiltrekning, men den ene har kristen-pietistisk bakgrunn og må strøggle med familien sin. Foreldrene er dessuten altfor mye til stede i livet hennes, masete og detaljorientert paranoide på mobiltelefonen. OMG. LOL.

Men det er en grunn som vi ikke vet om. Den er fantastisk bra, og det går nesten risikabelt lang tid før vi oppdager foreldrenes egentlige rolle i historien. Lenge virker de bare rare. Thelma forteller at pappa brente håndflaten hennes da hun var lite barn og sa: «Sånn er det hele tiden i helvete». Pappaen, som spilles med en nydelig, spissfindig tvetydighet av Henrik Rafaelsen, er en slags tidsreise. Det finnes selvsagt ekstreme kreasjonskristne i Norge, men hvis de skal ha noen relevans i en filmhistorie, må det være fordi regissøren lager om igjen hevnskrekken «Carrie».

thelma-1

Eili Harboe i operaen: Hva i himmelske helvete var det som skjedde?

Det gjør Trier på en måte. Men han gjør mer enn det.

På grunn av Thelmas ikke-epileptiske, psykogene kramper kommer en kort psykiatrisk fase. Den er fortalt med ikke-realistisk ambivalens, fordi Thelmas tilstand både kan være en stress-sykdom, et overnaturlig grøsser-tema og en eksistensiell metafor. Et sted i historien og hovedpersonen finnes det en uavklart tilstand. Langsomt og logisk glir personene ut av den plagsomme realisme-rollen sin og blir gåtefulle. Tilstanden forklares først som stress, men Thelma vet hva det er og foreldrene vet hva det er, så de ber henne komme hjem. Og de stenger henne inne. Grunnen er ikke den vi trodde.

Dermed blir den klissete fortellerstilen på Blindern også noe annet. La meg si det sånn: Det finnes noe fælt i samtida som jeg kaller hypersensitiv realisme. Det vil si at hovedpersonene lever en gjenkjennelig virkelighet, men alt blir fortalt så inn i helvete (og der er det sånn hele tida) følsomt at man lengter etter luft og liv og akutt renselse i en Tourette-pub. Den første timen av filmen er sånn. Det var så vidt jeg ikke gikk. Men når den fantastiske, fantasi-flørtende dobbeltheten dukker opp i handlingen, opplever jeg en uventa uro og en tvil og en nysgjerrighet som aldri ville vært der om det ikke hadde vært for at filmen startet på et bastant fundament av alminnelighet.

For dette blir bra. Og jeg skal forsøke å fortelle om det uten å røpe for mye. De som skal se filmen, burde antakelig slutte å lese her.

thelma-2

Ellen Dorrit Petersen og Henrik Rafaelson konfronterer dattera si med lavmælt autoritet.

På det psykologiske planet, der metaforene og symbolene tumler rundt hverandre som sukkerhøye bursdagsbarn, og Bibelens slange kryper over Helleberget eller jentelåret, der opplever Thelma sin styrke. I den underligheten som vi for enkelhets skyld kan kalle freudiansk, handler filmen om Girl Power (you got the power, girl! Hallelujah!), og Thelma blir ikke bare en følsomt moderne skikkelse som opplever lesbisk kjærlighet, hun blir en opprører mot det gamle inni seg. Foreldrenes eksotiske religionsutøvelse blir en metafor for den indre moralisten som ifølge gammal psykologi (Freuds personlighetsmodell) styrer livet ditt ved hjelp av innlærte moralregler. Men dette gamle har Thelma kontroll over, for det finnes egentlig bare inne i hodet hennes, og der regjererer hun sjøl. I ditt eget sinn er du Gud. Ingen andre. Der kan du fjerne Overjeget dersom det blir plagsomt og dyrke id i frihet og uten frykt. Du kan flytte det og brenne det som du vil. Og ikke bare det: Du kan ta vekk også id (driftene) når de blir for påtrengende og skumle.

På dette nivået er filmen også en modernitet, men den er klassisk, og den funker utrolig bra.

Det siste nivået er mer spissfindig, og jeg er antakelig den eneste som bryr seg om det.

For fjerning av Overjeget er egentlig hedonistens arbeidsform. Og hvis vi ser logisk på hva Trier forteller om Thelmas bruk av overnaturlige evner, har hun misbrukt dem på det mest groteske. Dermed er vi tilbake i grøsseren igjen. I grøsseren er utøveren av okkult vold alltid den ekstremt egosentriske og ufølsomme. Thelma befinner seg i et nesten plagsomt smart mellomsted i skillet mellom det demoniske og det frigjørende. For det stedet finnes. Hver eneste dag blir mennesker skadd eller såret av folk som misbruker sin utøvelse av personlig, amoralsk frihet.

Det var det. Og så kommer det viktigste til slutt. «Thelma» hadde aldri fungert slik filmen gjør om det ikke hadde vært for Eili Harboes hovedrolle. Hun er så bra at det nesten er skummelt. Harboe klarer å spille overfølsom og innestengt samtidig. Med kontrollert og beskjeden mimikk skaper hun en filmskikkelse som både er en troverdig grøsserdjevel og en frigjørerske fra tvang. Kaya Wilkins er også utrolig bra, og Ellen Dorrit Petersen vokter på verden og dattera med en subtil blanding av bekymring og fordømmelse. Skuespillerne skaper si egen severdighet i filmen, og jeg er imponert av Trier som balanserer dem så perfekt at de blir to forskjellige skikkelser hver.