Månedlige arkiver: juni 2017

rough night hoved

Rough night på kino: Før var det menns humor. Nå er det mens-humor

Siste kveld med jentene (Rough night): Amerikansk komedie. 2017. 1 time, 41 minutter. 12 år. Regi: Lucia Aniello. Med: Scarlett Johansson, Kate McKinnon, Zoë Kravitz, Jillian Bell, Ilana Glazer, Paul W. Downs, Demi Moore, Ty Burrell.

Kortversjon: Fire amerikanske venninne og ei fra Australia skal ha utdrikningslag i Miami. Det går veldig galt.

terning 3 liten «Rough night» er muligens en lang opplysningsvideo laget for kulturell trøst i Iran og Saudi-Arabia. Helse i Halal-departementene vil at de to landene skal oppdage hvor mye de har til felles, og alle må forstå nytten av at arabiske kvinner ikke går ut av hjemmet, man bør få bekreftet verdien ved at de ikke har førerkort, de bør ikke ha adgang til internett, ta fly, besøke barer, se hotellporno eller ha mobiltelefon. De bør ha slør på hodet for å symbolisere ønsket om å bevare forstanden, og etterpå bør de ikke lese seg opp på populær-gynekologisk litteratur eller ha single venninner. Hvis de forsøker å komme inn i USA, bør det stå en imam på hver flyplass, og han bør sende dem hjem igjen eller til Stockholm. Grunnen er enkel: Vestlige kvinner har etter avslutta undertrykkelse nådd en slags frihets-schizofreni som gjør at de bare vil og må nedverdige seg sjøl og andre kvinner. Før var dette menns humor. Nå er det mens-humor. USA driver en slags livsstil-terrorisme mot ikke-verdinøytrale kulturer. «Rough night» er en kampanjefilm for at i hvert fall framtidas arabiske kvinner skal få et sunt og anstendig liv, og de fem hovedpersonene er advarsler på samme måte som de brunflekkete lungene på sigarettpakker.

rough night

Zoë Kravitz, Ilana Glazer, Scarlett Johansson, Kate McKinnan og Jillian Bell på nattklubb.

Når det er sagt. En ukjent manusforfatter og regissør som heter Lucia Aniello har laget en slags kombo av «Hangover» og «Weekend med Bernie», tilført åndelig smitte fra «Date night» og «After hours» og til dels pubertetssviska «Superbad». En fest starter med rundt tusen rosa plastpeniser som kunne vært trær i en Barbie-skog, limt på forskjellig fest-tilbehør. Feiringa av den hellige forening av kvinner og menn utvikler seg til et panisk østrogen-kaos der ikke bare én mannlig stripper, men to mannlige strippere ligger kalde eller halvkalde på flisegolvet i en luksusleilighet i Miami.

I en komedie som denne betyr skuespillerne 74 prosent og replikkene 38 prosent, mens handlingen egentlig bare skal være svimete til stede som en instinktiv bekreftelse på kaosteoriene om at noen ting fører til andre ting, og hva bryr det deg?

Nesten alle replikkene er kulturelle klisjeer, for gale komedie-kvinner på film uttrykker seg med utsøkt gjentakelsesglede og intellektuelt begrensa ufølsomhet. Ukule er den milde karakteristikken. Men i komedier kan egentlig skuespillerne nøytralisere tilbakestående skriving. Og det gjør de egentlig i «Rough night».

Scarlett Johansson er en begava komedieskuespiller som kan holde i gang en vittig personlighet uten å ty til fakter og fjes som akademikere ville ha kalt narsissistiske adferdsforstyrrelser eller monopolar tispe-mani. Filmen starter med en langhåra Scarlett som ser ut som en vanlig torsdagsstudent, men mange år etterpå er dama blitt så mye politiker at hun har fått satin-spraya Hilary-hår og seriøse klær i puddingfarger. Hun skal gifte seg med en litt inkjevetta fyr som spilles av Paul W. Downs, og han har så vidt jeg kan se vært med i alle Aniellos filmer. Downs opptrer kledd i bleier gjennom lange scener, og det er egentlig det beste man kan si om ham. Bortsett fra at bleiescenene antakelig er en straff for at han var med på manus.

rough night johansson bell

Selfie er med i alle komedier nå. Her Scarlett Johansson og Jillian Bell.

Ilana Glazer har også vært med i de andre filmene til Aniello, og hun spiller korthåra lesbisk venstreradikal med mye klassisk dike-aggresjon, men til og med hun funker som søt særing på fest. Det er kanskje ikke så rart. Man skal være ekstremt uproff for ikke å få til en fanatisk lesbe i en ruskåt damekomedie. Jillian Bell spiller på en måte den rollen som Melissa McCarthy har gjort uunnværlig i venninne-komedier. Ingen sier at dama er tjukk, og det gjør ikke jeg heller, men hun er ikke med fordi hun ser ut som bjørk i bikini. Bell er ålreit. Ingen McCarthy, men tilforlatelig. Zoë Kravitz (datter til Lenny) er separert overklassedame med seksuell ambivalens, så det blir hun som må betjenes av den nymagre Demi Moores hese munnsex. Kate McKinnon er storarta som australske Pippa, men skuespillerinnen er egentlig fra New York, så australsk snakket hun ikke i den salen jeg satt. Kanskje er hun dubba i en 3D-versjon eller noe.

Kvinnene bærer filmen i den grad det er noe å bære. Handlingen og replikkene er bulimisk sesongvittige, og egentlig blir det slitsomt, som å se førti forskjellige unger som detter av rutsjebanen i America’s Funniest Home Videos. Men damene er søte. Jeg gjentar det. Du føler at de er ålreite sjøl om de anstrenger seg for ikke å virke sånn.

Handlingen er slik den må bli. Fire amerikanske venninner og ei australsk jente drar til Miami på utdrikningslag. Etter at de har vært støyete på nattklubber kommer de hjem til den leiligheten brura Scarlett har lånt av en politisk donor. Da har de drukket masse, og så har de sniffa kokain, antakelig som et product placement fra Kokaingrossistenes Fellesforbund. Da det banker på døra antar de at det er stripperen, og så skjer ting som av og til kan skje. Og så blir alt kaos i en handling som snupper seg av gårde i retning grining og uvennskap uten at det egentlig oppstår ting du vil huske etterpå. Ytterst få menn vil se på kvinner som snakker sammen. Ikke alle kvinner vil heller.

Det sedvanlige sex-skvipet er med, men det er ikke grotesk. Filmen er laget med en slags frigjort tvangs-vulgaritet som pleier å prege venninne-historier, og du venner deg til det, akkurat som det virker ganske ålreit å ta firerbussen til Tjensvoll når du har holdt på et halvt år. Kvinner har frikort når det gjelder graps. Det er fordi de var tvangs-dydige i så mange år at det gikk dem på nervene. Note to Saudi-Arabia: Man skal ikke undertrykke andre mennesker, for da begynner de å bestille nakne menn til bryllupsfeiringer. Og det er faktisk grotesk. Jeg tar meg i å tenke at hvis Trump er vulgær, har han antakelig vært innom en venninne-fest, og der ville grabbing ha vært en høflig gest.

Filmen er også effektiv avholds-propaganda. Folk endrer personlighet når de drikker, og det er bare andre fulle folk som syns de er sjarmerende. Ikke gå edru på kino. Virkningen kan bli katastrofal. I det hele tatt: De pedagogiske bivirkningene av «Rough night» kunne lett ha blitt oversett. Nå har jeg fiksa på det.