Pirates of the Caribbean Salazars hevn hoved

PoC4: AFP-klar Sparrow og tornado i loppemarkedet

Pirates of the Caribbean: Salazars hevn: Amerikansk eventyr-action. 2017. 2 timer, 9 minutter. 12 år. Regi: Joacnhim Rønning og Espen Sandberg. Med: Johnny Depp, Javier Bardem, Geoffrey Rush, Brenton Thwaites, Kaya Scodelario, Paul McCartney.

Kortversjon: Will Turners sønn får i oppdrag å finne Poseidons gaffel, og de forbannede hollenderne vil ha Sparrows kompass.

terning 5 liten Før jeg ror meg ut på det åttende hav, og før jeg roter meg bort i melankolien over alt det som piratene mistet, skal jeg forsikre alle de som faktisk både leser terning og den første setningen etter terningen: Ja, det er en vellaga film. Ja, det er en herlig film. De to norske regissørene har gjort det bra. Det var pliktløpet.

Pirates of the Caribbean Salazars hevn

Johnny Depp har tilogmed skuta si på flaske.

Så til det interessante. Det må skje med alle. Før eller siden havner folk nesten umerkelig i utkanten av sin egen fortelling, mens yngre yndlinger yngler seg inn i handlingen som om de har en slags odelsrett til den. Kaptein Sparrow for eksempel. For fjorten år siden var han en klassisk førtiåring som førte piratskute med samme desperate resignasjon som når livsfriseramma (ja, det skal være livsfriseramma) ungdomsskolelærere og tannleger i sin tid kjørte motorsykler uten støttehjul. Nå er Jack blitt 54 år, han er rund av rom i kjakene, og den alkoholiske rampetheten får ham til å virke som en pleiehjems-rømling. Opp skvetter en ung mann som kunne vært Ullern-skuespiller fra «Skam», og så er filmhistoriens mest fantastiske pirat egentlig forvandla til en slags Arbeiderparti-veteran. Opp skvetter også en velutdanna ung kvinne. Før du vet ordet av det kan hun bli innblandings-minister.

Pirates of the Caribbean Salazars hevn-bardem

Javier Bardem er et månelyst spøkelse.

Det beroligende for oss alle er at kapteinen fortsatt må være der. Uten Jack Sparrow ville filmen vært begrensa til sportskvikk og fiffig alminnelighet. Johnny Depp er fremdeles sjela i historien, han er det eneste elementet som får folk til å ville se noe så anakronistisk som en sjørøverfilm. Piraten skeiner rundt med en diksjon som er mer en diagnose enn kommunikasjon. Han kunne fremdeles vært en Chaplin i transeklær. Depp spiller den siste frie mannen. Konstant forstyrra av undring, varig uegnet til bærekraftige forhold og befriende egosentrisk. Uten han ville det ikke vært noen film. Akkurat som det ikke finnes noe Arbeiderparti uten Thorbjørn Berntsen.

Jeg skal prøve meg på en spådom: I neste film har kaptein Sparrow sluttet å drikke, og han sitter i en karibisk småby og bygger skuter av fyrstikker mens han styres og får kjeft av en dominerende hustru som er matematikk-geni og borgermester, spilt av Meryl Streep. Pilates of The Caribbean.  Jeg har et alvorlig livsmotto. Det er sånn: «Jeg håper for Guds skyld at jeg aldri får rett.» Mottoet gjelder også Sparrow.

Filmen starter så vakkert. En gutt kjærtegnes av virtuelt månelys i en båt på havet. Gutten er sønnen til Will Turner (Orlando Bloom), han kaldstarter Den Flyvende Hollender og pappaen viser seg i et syn med skjell på kjakene og anbefaler sønnen at han skal finne Poseidons tretanna gaffel, The Trident. Den skal ordne alt. Spøkelsesmagre sjørøvere uten kroppsmasse jamrer seg inn i filmen, fyren som kaller seg Døden likner hvalfordøyd plastavfall fra Filippinene. Hollenderne vil ha Sparrows kompass. Kompost søker kompass. Filmen er i gang, og den er storarta.

Pirates of the Caribbean Salazars hevn Scodelario Thwaites

Kaya Scodelario og Brenton Thwaites bundet til mast.

Det varer ikke lenge før Jack Sparrow skal rane Karibiens sikreste bank, som faktisk blir konkret stjålet på en måte du aldri har sett før. Så kommer de nye folka. Brenton Thwaites spiller Will Turners sønn Henry, og han utsettes for atskillige prøvelser de neste to timene. Kaya Scodelario spiller en helt annen manns datter. Hun er astronom (som ifølge en av piratene betyr at hun avler esler), og hun fyller filmen med den uangripelige, ufeilbarlige moderne kvinneligheten. Kosmos-Carina gjør med andre ord bare kule og fornuftige ting, mens mennene rolser rundt som hjernerystelser. Javier Bardem er ny som spøkelsessjefen Salazar. Han ser ut som ei spansk Tim Burton-dokke og styrer sine paella-styrker med nydelige, bleike profiler. Det er også med ei skalla heks og onde fugler som ser ut som obduksjonsofre fra «Bones», men de var der kanskje før og. Blide Paul McCartney spiller gamle onkel Jack i ei celle og synger søtt. Han har ikke samme swag som Keith Richards, men er OK. Mye stas. Dessuten inntar Geoffrey Rush handlingen sammen med en kammermusikk-trio, og filmen unner seg også flyvende haier som antakelig er referanser til kult-fenomenet «Sharknado».

Nok om det. «Pirates of the Caribbean: Salazars hevn» er stappfull av fantastiske påfunn, som jeg ikke skal røpe. Det finnes ikke dødtid her (uninteded pun). Handlingen går ikke. Den er som turbulens. Ingen sitter ned på en benk og snakker ut om det. PoC4 er dessuten som en brutal øyeskylling med saltvann. Det blir sagt at de to nordmennene Joachim Rønning og Espen Sandberg fikk jobben som regissører fordi de hadde vist fornemmelse for sjø (i «Kon-Tiki»). Det ryktet har de tatt vel vare på.

Ved et uhell så jeg filmen i 3D. Det var litt dumt. Når filmer er like overfylte av visuelle detaljer og voldsomme handlinger som en tornado i et loppemarked, virker det bare forstyrrende at undertekstene henger og dingler langt ute i salen. Dessuten formørker brillene farge-intensiteten på en måte som jeg hater. Jeg vil se lyset. Jeg vil se fargene skinne. Men det er meg.

Lenge lurte jeg på om dette faktisk er den mest underholdende Caribbean-filmen på tross av den kjedelige guttungen og på tross av at Jack Sparrow ser ut som om han vurderer AFP. Det er nok ikke sånn. Men det føltes sånn. Jeg tar imot kjeft mellom kl. 05 og kl. 21.00.