Månedlige arkiver: mars 2017

kong skull island hoved

Kino: SamTheMan tar en mislykka Foster Dulles i jungelen

 

Kong: Skull Island: Amerikansk eventyr-action. 2017. 1 time, 58 minutter. 12 år. Regi: Jordan Vogt-Roberts. Med: Tom Hiddleston, Samuel L. Jackson, John Goodman, Brie Larson, John C. Reilly.

Kortversjon: Syttitalls-amerikanere med Vietnam-militære invaderer en mystisk øy for å finne ut hva som finnes der av uhyggelige ting og treffer diger ape.

terning 3 liten Et sted i villmarka mistet regissøren Jordan Vogt-Roberts oversikten og selvinnsikten og alle de syner og visjoner som skal til for at en film blir vellykka. Han er ikke James Cameron. Han er ikke Peter Jackson. Et sted i villmarka burde han ha oppdaga at filmen hans ikke går noe sted hen, og at den er satt sammen av en shitload av middelmådighet som grafikknerdene med de kosmogigantiske grafikk-kortene kanskje kunne redde. Vel. CGI-folka gjør en ålreit jobb. Men hvor interessant er det egentlig i 2017 å se på at en King Kong-kopiert gorilla og en dødsmaske-dinosaur fribryter i nesten ett kvarter? Teknikk-begeistringen er anakronistisk. Og så lenge ingen av skapningene er utstyrt med mystikk eller sjel eller originalitet, fører de filmen til det eneste stedet den skulle: Rett i dass. Et sted i villmarka burde han ha tilkalt en forfatter.

kong skull island

Rett gjennom Jacksons lille napalm-helvete, den store apen fra Skull Island.

Som med «King Kong» handler det om en ekspedisjon. Et par ustabile amerikanere har fått det for seg at det finnes et digert tomrom i jorden, og der bor alle helvetes skapninger, og en dag kommer de til overflaten og invaderer oss.

Spørsmål fra salen: Får vi se disse giganthulene som filmen egentlig handler om?

Svar fra podiet: Nei. Vi får se så mange grønnsaker i så tett formasjon at filmen kommer til å kurere vegetarianere og hagebruks-pensjonister.

For ekspedisjonen (som foregår rundtomkring 1973-75) får med seg arbeidsledige amerikanske Vietnam-soldater i helikoptere til Skull Island, som er et mytisk sted. Samuel L. Jackson spiller offiser, Tom Hiddleston er en slags ekspedisjonsleder og John Goodman er gal. Og det er med flere, først og fremst fordi de skal bli rutinemessig lemlesta og spist av den grønne øyas fantasifulle fauna. Det er ikke noe galt i at dyra først spiser de mest uinteressante statistene, siden det er en spøkefull grøsser-tradisjon. Men det er ille at skikkelsene er likegyldige. Det er leit at samtaler aldri handler om noe eller har stil eller sjølironi eller følsomhet. Det er katastrofalt at filmen ikke har genre-humor eller oppfinnsomhets-sjarm, men lunter lojalt av gårde som øk foran vogn. Det er ille at folk stiller seg opp når de snakker sammen, så de likner buss-ventere. På benken-scener kaller vi det.

kong skull island-2

John Goodman, Tom Hiddleston og Brie Larson foran restene av gorilla-fedrene.

Filmen handler dessuten bare om så trauste nowhere-folk at du ville fått panikk om de satt ved siden av deg på en halvtimes togtur. Først skapte Gud himmel og jord. Så skapte han dyr og fisker og sånn. Til slutt skapte han menneskene. Det var da det ble interessant her. For menneskene sa mye rart og tenkte mye rart og gjorde mange personlige ting. Det gjør de ikke her.

Tom Hiddleston var en perfekt Loke, helt passelig forkledd i norrøn mystisisme, en egentlig perifer religionsretning med voldsomt rocke-potensiale. Når han skal se ut som en ganske flink fyr på tur til ekstrem-Asia, blir han en utilsikta formidler av alminnelighets-tæring.  Personligheten til den greie speidergutten som skal lede folket gjennom jungelen, viser seg verken i handling eller dialog, Hiddleston starter som en parentes med bare et kolon inni, og når filmen er slutt, kan du ikke huske hva han egentlig utretta der.

Samuel L. Jackson og John C. Reilly skal ivareta historiens behov for sære karismaer. John C. pleier være rødvinselskernes og bibliotek-fansens yndlingsmann, men her blir han overinstruert til en fargerik overpersonlighet som egentlig er forbeholdt transvestitter i Eddie Murphy-filmer. Og igjen: De likegyldige replikkene gjør mannen til ei ferdigskutt tomhylse, og han fanger aldri filmen. SamTheMan spiller kompromissløs amerikansk offiser som vil drive krig mot økologiens hersker Kong på den altfor multikulturelle Stillehavs-øya. Feil mann i feil rolle. Preston Packard er tenkt som en farlig fyr. Her ser han ut som en dopa karnevalsoffiser fra Løgnaslagets Sommer-revy «Rett i rauå» i 1957 eller vinneren av Folkereisningen mot Krigs karikatur-konkurranse for småskulen. John Goodman ser også ut som om han enten drakk helikopterbensin eller helte ei flaske grå stær-medisin over øynene i fylla. Goodman er blitt mager, og han stirrer skrekkslagent, med vidåpent blikk som kan være et søvnhemmende forsøk på å gi rolleskikkelsen sin en slags edge. Alt dette er fælt.

kong skull island-3

Semper fi. Samuel L. Jackson ser ut som noe fra «Tropic Thunder».

I tillegg har vi Brie Larson, som spiller krigsfotograf, men presenterer seg som anti-krigs-fotograf, og den forvridde yrkestittelen er ikke ment som en vittighet. Den skal fortelle om hennes inderlighet og PK-ryggrad. Jeg så pressevisningen på åttende mars og var allerede litt lei av ny-eufemistenes kollektive venninnendørs-storhet. Brie sier likegyldige blogger-ting allerede i 1973, og så skjønner alle hvor galt det er å drepe en 50 meter høy gorilla bare fordi dyret massakrerte sju helikoptere. Soldatene kommer som nevnt rett fra den tapte Vietnam-krigen og burde sjøl ha visst hvor meningsløst det er å reise til andre sida av jordkloden for å ta livet av de som bor der.

(Vi snakker her om politikken til utenriksminister Foster Dulles. Han holdt august 1949 en berømt tale der han sa at USA ikke kan begrense seg til forsvarskrig i egen nasjon, men må drive oppsøkende krig på steder der fiender forstyrrer den balansen som gavner USAs interesser. Han sa også at for eksempel et konvensjonelt russisk angrep på Berlin, ville bli gjengjeldt med amerikanske atomvåpen mot Sovjetunionen. Mange var galnere enn Trump på den tida. Jeg beklager vandringen på viddene)

Det bor forresten noen stumme, men høytidelige klisjé-innfødte også på øya. De er det nærmeste filmen kommer parodien. Lat som ingenting.

Helt på slutten får vi vite at raringen de treffer i bushen skulle ønske at han fikk se den sønnen som kona fødte da han befant seg i andre verdenskrig. Det funker. Så enkel er film. Hvis den hadde handla om en mann som ville hjem til Chicago for å se gutten sin, og hvis handlingen forholdt seg til noe så følbart lite storarta, kunne dette kanskje blitt bra.