assassins-creed-hoved

Assasin’s creed ble dessverre en uforståelig mumle-høytid

Assassin’s creed: Amerikansk fantasy. 2016. 1 time, 40 minutter. 12 år. Regi: Justin Kurzel. Med: Michael Fassbender, Marion Cotillard, Jeremy Irons, Brendan Gleeson, Charlotte Rampling.

Kortversjon: En gutt fra California viser seg å tihøre assassinerne og verves av en forsker for å finne Edens savnede eple ved hjelp av en virtuell heisekran.

terning 3 liten Jeg må innrømme at jeg gikk til kinoen med større forventninger enn vanlig. For noen år siden spilte jeg to «Assassin’s creed»-spill på xbox 360 og skjønte aldri hva de handla om. I sal 2 håpet jeg å finne en intellektuell eller kunstnerisk klarhet i sammensuriet av eldre-mystikk og vegg-til-vegg-løpeturer. Filmen hjalp ikke. Men den befestet inntrykket av at dataspill-skapere er forvirra folk som som dyrker sjølhøytidelig tomhet tilsatt kunstig smak og farge. Det har smitta over på filmen. Den er grunnløst tungsindig og trygler om psykiatri eller selvmord.

assassins creed

Michael Fassbender hopper rundt på takene, men dessverre ikke ofte nok.

Det hjelper ikke veldig mye at Michael Fassbender har hovedrollen. Tyskeren fra Heidelberg i Baden-Württenberg er gang på gang så kjedelig at han får Angela Merkel til å se ut som ei seidelbærende skojarsjente fra Die Beerstuben. Fassys ubevegelighet er ikke mandig og klassisk som Clint Eastwoods. Tyskeren virker merkelig uvesentlig. Han formidler enda en gang en ikke-person. Som om sjenanse hindrer ham i å bli til noen. Til og med som robot i «Prometheus» virket skuespilleren for mekanisk til å være sann. Han var en skumgummi-dildo i «Skam» og en marionette som hadde forsynt seg av fruens natte-valium som Jung i «A dangerous method». For «Assassin’s creed» er Fassbender en tragedie. Rollen kunne blitt bra med en skuespiller som aldeles enkelt og ganske greit eller med Christian Bales talent for presis sinnslidelse kunne uttrykt liv og paradokser i spill-skapernes fantasiløst ambivalente morderskikkelse. Det er kjedelig å se på en dyster mann i en dyster handling der også alle andre ser ut som de nettopp har pisset i buksa og gruer seg til at flekken syns. Folk snakker som seminar-hypnotiserte personlighetsutviklere og tankesmie-byråkrater, kamerabevegelsene likner varsler om batterisvikt. Monotoni er interessant når den er der for å brytes. Her består samtalene av innholdsløse plakat-postulater med polert intensitet, og over det hele stønner et musikkspor som for meg høres ut som om heis-techno ble smitta av mindfullness og fortapte seg i sitt eget speilbilde.

«Assassin’s creed» er egentlig en form-sta og vakker film, så det patetiske depresjonsrotet er litt leit. Da Gud ga menneskene liv i Edens hage, var det ikke for at de skulle oppføre seg som California-buddhister. Eple eller ikke eple. Vårt talent for liv er vår beste arv. Innendørs-samtaler er vår verste forbannelse.

assassins creed-2

Marion Cotillard behandler assassineseren i anstalten sin.

Bildene utsletter den estetiske avstanden mellom nåtid og fortid og gjenskaper fint fantasy-folkas fornemmelse for filmbilder med filtre. I nåtid bestemmer den gipsfjesa forskerdama Marion Cotillard seg for at en virtuell heisekran som heter Animus skal gi assassinesere (utledet av arabisk for utskudd, de fredløse, visstnok hasjusjun eller noe som likner veldig) en mulighet til å reise i tilbake, kjempe og finne ut ting fra Inkvisisjonens og Tempelriddernes tid. Assassins var riddernes fiender, men jeg skjønte ikke helt hvorfor. Cotillard vil at den gjenfødte Aguilar skal finne Edens Eple, det som representerer menneskenes første ulydighet mot Gud. Hvis han får tak i det, blir alle mennesker frie og så stanser all krig. Det skjønte jeg virkelig ikke. Og pappa Jeremy Irons vil gjøre eplet til et verktøy for de undertrykkende Tempelridderne, og hvorfor han trengte frukt til det, var enda lenger unna mine gjesp og min begripelse. Det blir Illuminati så aldeles uti skodda confirmed, og Irons og frimurerne hans ser ut som kappekledde sektmedlemmer i en nesten ukjent djevlegrøsser fra åttitallets tallrike fredagskvelder.

Filmen starter i Spania, der de kristne vil hive den siste rest av maurere ut av Granada. Muslimene er høviske og vakre, og kristenfolket fortoner seg tidskorrekt som sadistiske undertrykkere. Handlingen hopper fra inkvisisjonens grusomheter til 1986 der pappaen til guttungen Cal dreper kona si sånn at sønnen blir kriminell. Men hele greia skyldes altså at slekta tilhører assassin-folket, som tydeligvis er en slags etnisk minoritet på transcend-tur gjennom seklene. Cal som voksen blir til Aguilar, og så kjemper han seg inn i et klassisk maleri fra 1492, som er det året da Kolumbus kom til Amerika, og det er faktisk ikke tilfeldig.

Det kuleste ved spillet var ikke mystikken, men løpinga på vegger og hoppinga fra tak til tak. Sånn er det med filmen og. Når den får opp farten blir det ganske moro. Men følelsen av påtvungen helligdags-høytid ligger framleis rundt handlinga som ei tvangstrøye. Dette burde faktisk ha vært en frodig actionfilm, som «Prinsen av Persia». Dessuten syns jeg godt eplet fra Eden kunne ha vært kulere og ikke sett ut som en forelda «Matrix»-effekt.

Stilistisk storartethet er for de flinke. De middelmådige, som regissøren Kurzel, skal gjøre enkle, greie ting og kjøpe billige gulrøtter på Rema.