Månedlige arkiver: januar 2017

xxx return of xander cage hoved

Ny xXx-film: Egentlig ganske pinlig, men antakelig en spøk

xXx: Return of Xander Cage: Amerikansk actionkomedie. 2017. 1 time, 46 minutter. 12 år. Regi: D.J. Caruso. Med: Vin Diesel, Donnie Yen, Deepika Padukone, Toni Collette, Samuel L. Jackson.

Kortversjon: Xander Cage må hjelpe CIA med å få tak i en fjernkontroll som kan styre satellitter og dessuten ta knekken på superskurker i Asia-gjeng.

terning 5 liten Først må vi diskutere noe så pinlig som terningkast. Terningkast er kulturens gonorée. De skyldes ukul moro, de svir og gjør svakhetene dine synlige for all verden. Starten av «xXx: Return of Xander Cage» er himmelsk, og det skyldes mest Samuel L. Jackson som bringer med seg en smal og irrasjonell duft av Tarantino. Midten er ille. Ikke bare er den elendig skrevet, og ikke bare lager den mager kyllingfrikassé av en parodisk bråte damer i gammeldagse kjønnskostymer. Den Jackie Chan-enkle moroa er dessuten overdreven, som hvis et utdrikningslag starter med at verten tar på seg elgklafflue mens han vifter med en nissedildo som spiller «Sound of music» på xylofon. Og Vin Diesel er en elendig komiker. Slutten tar seg skikkelig opp igjen med betryggende våpenbegeistring, asiatiske lettfot-slagsmål og vektløshet i styrtende monsterfly. Altså: Starter som femmer, tar seg ned til en langvarig toer og slutter som ressurs-firer med sterk oppdrift.

xxx return of xander cage

Dette er en slags xXx-gjeng. Vin Diesel er han med overkropp.

Vi må også diskutere noe så pinlig som film og kvinnesyn. Kvinnesyn er verre enn terningkast. Alle har ett, men ingen sier sannheten om det. Jeg motsetter meg egentlig at underholdning skal reflektere en politisk korrekthet som om få år vil ha gjort testosteron like forbudt som heroin. Men det får være grenser. Kvinnene er tallrike i «xXx3», men på samme måte som de dominerer catwalker og onani-fantasier. De kunne vært kloninger eller søstre. De kunne vært plastjuletrær. Det er noe uniformt med kvinnerollene som får dem til å virke deprimerende uviktige, og dessverre spiller dyktige Toni Collette CIA-sjef og dusteskurk med en utilpass heliumpersonlighet som egentlig bare forsterker følelsen av at vi har ramla inn i en verkstedkalender.

Det går an, for det gode humørets skyld, å snu på dette resonnementet og anta at jentene er deler av en frekk spøk (sprekk frøk) som er så ufin at du antakelig aldri kommer inn i Sverige med den, som gjør at ikke en gang kverulant-hipsterne i kulturhuset vil snakke åpent med deg, du får ikke kjøpt olivenolje i ludenfrakk-butikken lenger, de koker sushien din på Tvedtsenteret og Michelle Obama kommer til å nevne seksualvanene dine i nyttårstalen. Det er egentlig stas. Sånn er det blitt. Harry kan være i ferd med å bli kult, og det skyldes antakelig Audun Lysbakken og Heiki Holmås. Eller Knut Nærum. Husker Knut Nærum? Den politiske korrekthetens velformulerte hoffnarr. En skjønn mann. Men monoton.

xxx return of xander cage-2

Det er aldri feil med en motorsykkel.

Så jeg antar det. Filmen er nok en spøk, men som antydet er ikke Vin Diesel flink nok til å delta i humor. Replikkene hans låter som radioreklame, og han omgir seg med en globalisme-gjeng statistskuespillere som ikke bare snakker engelsk som om de hadde åpen gane, men dessuten er så ubehjelpelige at de ville blitt påtvunget husbanklån og uføretrygd i Norge.

Det er så synd. Når Samuel The Man inntar åpningen i en slags «Pulp fiction»-diner og presenterer oss for ballgeniet Neymar som feller forbryter med heftig frispark, da lover filmen noe den aldri hadde tenkt å holde. Med fire kule menn og femti færre damer kunne det blitt en deilig film, sjøl om handlingen svermer svimete av gårde som en bakfull flaggermus med solbriller.

Det handler om at Skurker har funnet opp Pandoras Boks, som er en magisk fjernkontroll som kan få satelitter til å bli bomber. Skurkene beskyttes av umenneskelig bevegelige asiater av den sorten som viser brettkunster på Youtube, og derfor trenger CIA en helt. Xander Cage dukker opp blant de glade fattigbarna i Colombia og får oppgaven sammen med restene av xXx. Han er for grei. Han er for blid. Og jeg vil benytte anledningen til å lyse i bann de som i sesong 12 og 13 av «NCIS» gjorde spesialagent Gibbs menneskelig.

Midt-delen av filmen ser ubehagelig ut som er loser-party på Ibiza, men teknisk er den på høyden. En representant for den fakta-vegrende pressen sa riktignok før jeg gikk til visning at Diesel kjørte slalåmski ned Eiffeltårnet, og det var ikke sant. Men det var ikke veldig løgn. Her skjer det mange ting som Snåsamannen antakelig står bak. Noen av dem er OK. Ikke alle. Nesten alle replikkene ligger døende rundt i landskapet og påkaller kollektiv medlidenhet og trøstevers fra facebooksider, og da blir ikke teknostasen så relevant som den burde.

Slutten er slik den skal. Den er langvarig, den har en slags revysketsj-dramaturgi, men den begeistrer. Jeg skal ikke røpe hvem som plutselig står overbevæpna på en haug og drønner rap, men han var med i en tidligere xXx-film som Vin Diesel droppa. Gjesten trekker opp inntrykket. Det er også et pluss med filmen at den har gitt skuespiller-jobber til folk som ellers ville ha vaska golver og solgt burgere. Dessuten er det antakelig en true story, som alle andre. True story untold.

Og så var det terningkastet. Kanskje er en film som denne faktisk den mest moderne spøken når resten av filmverdenen insisterer på at du skal se på at Kongen for 77 år siden sa nei og grine til sanne dramaer om fotsopp og landsbylengsel. The times they are a-changing. Jeg får henge med. Femmer.

assassins-creed-hoved

Assasin’s creed ble dessverre en uforståelig mumle-høytid

Assassin’s creed: Amerikansk fantasy. 2016. 1 time, 40 minutter. 12 år. Regi: Justin Kurzel. Med: Michael Fassbender, Marion Cotillard, Jeremy Irons, Brendan Gleeson, Charlotte Rampling.

Kortversjon: En gutt fra California viser seg å tihøre assassinerne og verves av en forsker for å finne Edens savnede eple ved hjelp av en virtuell heisekran.

terning 3 liten Jeg må innrømme at jeg gikk til kinoen med større forventninger enn vanlig. For noen år siden spilte jeg to «Assassin’s creed»-spill på xbox 360 og skjønte aldri hva de handla om. I sal 2 håpet jeg å finne en intellektuell eller kunstnerisk klarhet i sammensuriet av eldre-mystikk og vegg-til-vegg-løpeturer. Filmen hjalp ikke. Men den befestet inntrykket av at dataspill-skapere er forvirra folk som som dyrker sjølhøytidelig tomhet tilsatt kunstig smak og farge. Det har smitta over på filmen. Den er grunnløst tungsindig og trygler om psykiatri eller selvmord.

assassins creed

Michael Fassbender hopper rundt på takene, men dessverre ikke ofte nok.

Det hjelper ikke veldig mye at Michael Fassbender har hovedrollen. Tyskeren fra Heidelberg i Baden-Württenberg er gang på gang så kjedelig at han får Angela Merkel til å se ut som ei seidelbærende skojarsjente fra Die Beerstuben. Fassys ubevegelighet er ikke mandig og klassisk som Clint Eastwoods. Tyskeren virker merkelig uvesentlig. Han formidler enda en gang en ikke-person. Som om sjenanse hindrer ham i å bli til noen. Til og med som robot i «Prometheus» virket skuespilleren for mekanisk til å være sann. Han var en skumgummi-dildo i «Skam» og en marionette som hadde forsynt seg av fruens natte-valium som Jung i «A dangerous method». For «Assassin’s creed» er Fassbender en tragedie. Rollen kunne blitt bra med en skuespiller som aldeles enkelt og ganske greit eller med Christian Bales talent for presis sinnslidelse kunne uttrykt liv og paradokser i spill-skapernes fantasiløst ambivalente morderskikkelse. Det er kjedelig å se på en dyster mann i en dyster handling der også alle andre ser ut som de nettopp har pisset i buksa og gruer seg til at flekken syns. Folk snakker som seminar-hypnotiserte personlighetsutviklere og tankesmie-byråkrater, kamerabevegelsene likner varsler om batterisvikt. Monotoni er interessant når den er der for å brytes. Her består samtalene av innholdsløse plakat-postulater med polert intensitet, og over det hele stønner et musikkspor som for meg høres ut som om heis-techno ble smitta av mindfullness og fortapte seg i sitt eget speilbilde.

«Assassin’s creed» er egentlig en form-sta og vakker film, så det patetiske depresjonsrotet er litt leit. Da Gud ga menneskene liv i Edens hage, var det ikke for at de skulle oppføre seg som California-buddhister. Eple eller ikke eple. Vårt talent for liv er vår beste arv. Innendørs-samtaler er vår verste forbannelse.

assassins creed-2

Marion Cotillard behandler assassineseren i anstalten sin.

Bildene utsletter den estetiske avstanden mellom nåtid og fortid og gjenskaper fint fantasy-folkas fornemmelse for filmbilder med filtre. I nåtid bestemmer den gipsfjesa forskerdama Marion Cotillard seg for at en virtuell heisekran som heter Animus skal gi assassinesere (utledet av arabisk for utskudd, de fredløse, visstnok hasjusjun eller noe som likner veldig) en mulighet til å reise i tilbake, kjempe og finne ut ting fra Inkvisisjonens og Tempelriddernes tid. Assassins var riddernes fiender, men jeg skjønte ikke helt hvorfor. Cotillard vil at den gjenfødte Aguilar skal finne Edens Eple, det som representerer menneskenes første ulydighet mot Gud. Hvis han får tak i det, blir alle mennesker frie og så stanser all krig. Det skjønte jeg virkelig ikke. Og pappa Jeremy Irons vil gjøre eplet til et verktøy for de undertrykkende Tempelridderne, og hvorfor han trengte frukt til det, var enda lenger unna mine gjesp og min begripelse. Det blir Illuminati så aldeles uti skodda confirmed, og Irons og frimurerne hans ser ut som kappekledde sektmedlemmer i en nesten ukjent djevlegrøsser fra åttitallets tallrike fredagskvelder.

Filmen starter i Spania, der de kristne vil hive den siste rest av maurere ut av Granada. Muslimene er høviske og vakre, og kristenfolket fortoner seg tidskorrekt som sadistiske undertrykkere. Handlingen hopper fra inkvisisjonens grusomheter til 1986 der pappaen til guttungen Cal dreper kona si sånn at sønnen blir kriminell. Men hele greia skyldes altså at slekta tilhører assassin-folket, som tydeligvis er en slags etnisk minoritet på transcend-tur gjennom seklene. Cal som voksen blir til Aguilar, og så kjemper han seg inn i et klassisk maleri fra 1492, som er det året da Kolumbus kom til Amerika, og det er faktisk ikke tilfeldig.

Det kuleste ved spillet var ikke mystikken, men løpinga på vegger og hoppinga fra tak til tak. Sånn er det med filmen og. Når den får opp farten blir det ganske moro. Men følelsen av påtvungen helligdags-høytid ligger framleis rundt handlinga som ei tvangstrøye. Dette burde faktisk ha vært en frodig actionfilm, som «Prinsen av Persia». Dessuten syns jeg godt eplet fra Eden kunne ha vært kulere og ikke sett ut som en forelda «Matrix»-effekt.

Stilistisk storartethet er for de flinke. De middelmådige, som regissøren Kurzel, skal gjøre enkle, greie ting og kjøpe billige gulrøtter på Rema.