rogue-one-hoved

Kino: Gnistløs og alminnelig Star Wars-mequel, men fin

 

Rogue One: A Star Wars story: Amerikansk science action. 2016. 2 timer, 14 minutter. 12 år. Regi: Gareth Edwards. Med. Felicity Jones, Diego Luna, Alan Tudyk, Donnie Yen, Wen Jiang, Forest Whitaker, Mads Mikkelsen.

Kortversjon: En rufsegjeng med blant annet lovløs forskerdatter skal finne tegningene som avslører dødsstjernens svakheter.

terning 4 liten Årets Star Wars Xperience heter «Rogue One», og den er en ekte, skikkelig actionfilm med Star Wars-relaterte hendelser og figurer, men den kunne like gjerne ha handla om Ethan Hunt eller Jack Bauer. Dette er system-spenning, det er data-action, det er poesifri etteraping, og den engasjerer ikke veldig sterkt. Imponerende er den riktignok.

I et dystert, malerisk myrlandskap bor Mads Mikkelsen med kone og datter. Mikkelsen er ett av de beste Star Wars-påfunnene på lenge, for ansiktet hans ser ut som et helte-epos i svette fantasy-farger, og etter få minutter visste jeg at det var Mikkelsen jeg ville sett i denne filmen.

rogue one

Felicity Jones er sterk og sart som hun skal, og Diego Luna er som vanlig kjedelig.

Det fikk jeg ikke. I myrkanten dukker The Empire opp med en jålete offisergubbe som fakker forskerpappa Mikkelsen og sender den lille dattera ut i veum. Hva hun driver med der vet vi ikke, bortsett fra at halve kroppen til opprøreren Forest Whitaker bidrar til oppdragelsen hennes. Som svanekylling fra dansk tjern finner vi henne igjen i et rullefengsel ved handelsutpost på en eller annen planet. Forvirrende SW-geografi flakser i replikkvekslingene. Jedha. Wobani. Yavin 4. Slapp av. Du slipper å huske dem. Det blir ganske streit etter hvert.

Etter innledende attogframheter samler handlingen seg til en slags Dirty Dozen in Space. Meksikaneren Diego Luna spiller konstant irritert utfartsmorder for Opposisjonen, også kalt Opprørerne. Jeg kaller dem IS. Riz Ahmed er en avhoppa Empire-pilot med hemmelig melding fra Mikkelsen, Wen Jiang er superkiller i Mad Max-utstyr og Donnie Jen spiller en blind Kraften-buddhist som Lucas virkelig kunne ha funnet på i sin ungdoms hippie-forvirring.

Dette er enda en Star Wars-film med kvinnehelt, og sjøl om alle med normal evne til skepsis regner med at kjønnsvalget er en slags botsøvelse, blir dama det mest vellykka i filmen. Felicity Jones spiller kampkånå Jyn med forutsigbar, feministisk fasthet og enkle, ungdommelige følelser, og hun er storarta. Men handlingen i «Rogue One» skjer forut for de klassiske SW-filmene, så vi vet dessverre at jentas behagelige filmskikkelse kommer til å forsvinne inn i Tiden og aldri vende tilbake. Hvis hun ikke oppstår som et slags påskespøkelse, en Obi Wan.

Filmen er en prequel i midten (mequel?), for Annakin er blitt Vader. Handlingen forteller hvordan opprørerne finner ut at imperiet bygger en litt Clas-aktig dødsstjerne som kan utslette hele planeter. Men stjerna har en svakhet, slik Hollywood-stjerner pleier. Den hemmeligheten må Diego Lunas uvaska røvergjeng få tak i. Sånn oppstår en rein actionfilm.

rogue one-2

Halvdelen av gjengen samla før de skal ta Citadel-tårnet.

Data-grafikken i moderne filmer har kommet til det stadiet da man ikke trenger si noe mer om den. Til og med de computersminka ansiktene er etter hvert blitt perfekte. Når handlingen svever langsomt på ørnevis over landskapene, føles det som å være på ferie i Star Tours’ framtidige turist-satellitt. Her er det imponerende. Her er det vakkert. Her kunne jeg ha sittet med en Cola Zero og et halvt horn med skinke og ost hele dagen. Utsikten er det beste ved «Rogue One».

Handlingen er OK på en litt luksuriøs VHS-måte. Her finnes ingen spor av forteller-genialitet, og ingen rollefigurer oppfører seg i utkanten av det du venter av dem. Det som finnes av replikk-vidd er OK, men gnistløst. Handlingen tar aldri fyr. Vi vet hvordan det går med dødsstjerna. Vi vet at vi aldri skal se personene igjen. Hvis så mye forutbestemt skal fungere som drama, må man finne noen kule vrier og dikte i stedet for å la seg diktere av paradigmer, som er de datastyrte lokke-systemene som i våre dager skal skaffe klikk til nettpressen og velgere til politikere. Jeg syns det er OK at «The expendables» er lettkjøpt moro-action. Jeg leter etter litt mer i en Star Wars-film. Sånn er romantikkens vesen. Du vil at det du liker, skal være litt ekstra stas.

«Rogue One» er grusomt alminnelig.