Månedlige arkiver: november 2016

allied-hoved

“Allierte” på kino: Wake me up when it’s all over

 

Allierte: Amerikansk krigsdrama-romanse. 2016. 2 timer, 4 minutter. 12 år. Regi: Robert Zemeckis. Med: Brad Pitt, Marion Cotillard, Lizzy Caplan, Jared Harris.

Kortversjon: Spion treffer spion i Casablanca og blir motvillig følelsesmessig engasjerte i hverandre.

terning 3 liten Tom Lehrer sa det som skulle sies: «I feel that if a person can’t communicate, the very least he can do, is to shut up!» Denne filmen burde holdt kjeften, for den er omtrent like underholdende som TV-intervjuer med støttepartiene under budsjettforhandlinger. Og like troverdig. Sjøl om kjærlighets-involverte mennesker er introverte, følelsesskjulte og ekstremt hemma, bør ett eller annet bli synlig en eller annen gang i løpet av en film.

ALLIED

Brad Pitt på sitt mest følsomme sammen med monotoniens Marion Cotillard.

Spesialeffekt-klovnen Robert Zemeckis (65 år) forsøker å lage en slags «Casablanca»-romantikk for ei tid som driter i annen verdenskrig og som er utålmodigere enn pissetrengt femåring midt i julemiddagen. «Allied» er ikke genialt sein og vaktsom. «Tinker tailor soldier spy» var det. Zemeckis har bare laget en film som ikke samler seg til en handling før filmen nesten er slutt og Brad Pitt forsøker å få et fly til å starte i britisk regn. Dette er den dramatiske scenen i filmen, og låten av flymotoren som bare hoster og ikke vil, er som en ond Monty Python-parodi på et krigsfilm-klimaks. Man fniser. Brrr brrr brrr, sier det søkkblaute flyet. Brrr. Brrr. Brrrrrrr-brrr. Brr. Hihi.

Det går ikke an å fortelle handlingen i det konstruerte dramaet uten å røpe poenget, så jeg får starte med folka. Brad Pitt er blitt en 53 år gammel mann med dobbelthake og ufølsomt fettfjes. Det forsøker sminke-avdelingen å rette på ved litt mascara og pudder, men helter skal ikke se forbedra ut. Ikke sånne helter som dette. De skal heller ikke virke likegyldige. Pitt ser ut som om han har nådd fram til et nevrotisk netthandel-zen, en billigversjon av sjel som bare kommer til analfabetene.

Pitt detter lovende i fallskjerm over ørkenen i Marokko, og straks kommer det en gammeldags bil kjørt av en gammeldags araber, og så får han gammeldags falske identitetspapirer, våpen og en giftering. Året er 1942. Som vi vet fra Bogarts bar styrer franske nazister og tyskere Casablanca, og Pitt får vite at kona hans har lilla kjole.

Det finnes en rekke kule måter å skape anspenthet på når spionen Pitt skal presenteres for den fremmede dama som skal late som om hun er kona hans. Her er ingen av dem. Skjebnemøtet mellom den identitets-forvandla amerikaneren og monotoniens Marion Cotillard er underformulert, for å si det mildt. Hvis en av personene plutselig matet sin gullfisk, ville du følt pulsen løpe opp adrenalinstigen. Til og med denne: Amerikaneren Max Vatan skal snakke fransk som om han var fra Paris, og det er en pariser i forsamlingen. Ooops. «Vær forsiktig med ham». Nervepirrende møte? Non, merci. De treffes ikke.

ALLIED

Ute i ørkenen kommer de hverandre nesten i møte, men så kommer sandstormen og de må inn i bilen, og det er utrolig hva biler gjør med kjønnsdriften.

Men sånn er det. Zemeckis liker tidskoloritten, og han tror at en film om 1942 må se like kjedelig ut som 1942. Når Pitt og Cotillard skal sitte på taket og late som om de elsker og begjærer hverandre fordi naboen ser på, er det som en Snipp og Snapp-episode fra «From all of us». Brad Pitt kan egentlig spille elsker så du kan føle hormoner blitze som ildfluer ved høylys dag. I «Lidenskapens pris» var han en langhåra bror fra villmarka med øyne som hovne testikler, og han var så kåt at det gikk ut over diksjonen. Her er han sivilisert middelaldrende. Når dama omsider hopper på ham i sittesex mens ørkenen hyler stormende utenfor den eksotiske veteranbilen, da ser det fremdeles ut som om han tenker på innlevering av Tippekupongen eller stryking av boxershorts.

Mellom Pitt og Cotillard er det dødt. Det kan tenkes at folk var sånn i 1942. Det kan ha med oppdragelse å gjøre. Det kan også tenkes at den trente underholderen Zemeckis har fått det for seg at han skal vise fram hvor vanskelig det er for spioner å være åpne med hverandre. Men i så fall må en film i 2016 utstyres med en lærd psykiater og historiker som forklarer fortløpende hvorfor hovedpersonene ser så merkelig bedøvde ut.

Jeg kan røpe at handlingen i Casablanca gjelder et attentat. Det kjedeligste jeg har sett. Og her kommer den tradisjonelle digresjonen. Jeg har tilbrakt noen uker av høsten med å se de tre første sesongene av den gamle TV-serien «24», og den har opplyst meg om ting jeg ikke visste. TV-serien er intenst spennende og irriterende hvert eneste minutt, og det får man til ved å innføre så mange urimeligheter i handlingen at det ser ut som forberedelsen til en ny religion. Dette er spenningsporno. Du blir så nervøs. Du blir så forbanna. Du blir så jæklig lei deg. Manusforfatteren bare stikker hånda ned i ei vanvittig smågodt-krukke og kommer opp med alt det mest usmakelige og sjukeste og mest spennende du kan tenke deg. Bad taste party, Baby! Jeg innbiller meg at «24» var starten på de nye forventningene til underholdning, og når det lille jeg har sett av moderne TV-serier virka mer overdrevne enn Disney-animasjoner, skyldes det at folk vil ha følelser som hyler. De vil se hylekor.

Blant annet derfor gjør Zemeckis alt feil. En vanlig novemberdag i 2016  kan en film ikke være underholdende hvis den spesialiserer seg på å holde igjen og holde igjen, og dere vet hva som da skjer. En klok og velskapt film kan gjøre det. Men dette er ikke silke, det er skai. Her skulle vi ha følt skriket. Det uteblir. Så «wake me up when it’s all over, when I’m wiser and I’m older.»

lucy-hoved

Streaming “Lucy”: Bessons moro-voldelige mindblower er nesten religion

Lucy: Fransk actiondrama. 2014. 1 time, 29 minutter. 15 år. Regi og manus: Luc Besson. Med; Scarlett Johansson, Morgan Freeman, Min-sik Choi, Amr Waked, Julian Rhind-Tutt.

Kortversjon: Lucy blir lurt av mannen hun dater og må levere koffert til mafia på Taiwan, men hun får supermolekyl inn i kroppen og får super-evner.

terning 5 liten Luc Besson har laget en actionfilm som eksploderer så langt fra Snekker’n og Julenissen at E.T. ikke hadde orket reise hjem igjen, en enkel voldsfilm sprenger hodet ditt med et virtuelt-visjonært luftgevær som banger anelser på størrelse med Betlehems-stjerna. Dette likner ikke på noe. Det er en superhelt-film, men det er det ikke. Det er en slags religions-stiftelse, men det er det ikke. Det er en visuell mantraspøk for de som så litlegud i mosen og storegud i urteteen, men egentlig ikke. Vitenskapen sto med hengende armer og et litt forskrekka hånflir da franskmannen hadde lansert «Lucy», for folk ville plutselig ha det hun fikk.

La oss ta det forskiftsmessig eller kanskje heller forsøksvis systematisk.

lucy

Scarlett Johansson nedover hotellkorridoren. Hun fikk livets gåte i seg.

New Age er i post-hippilogiens tid en blanding av rare ting som antakelig strekker seg fra hvitvin-yoga til mindfulness og teosofiske avleiringer i sinn som egentlig forlengst har forlatt Jesus, men fortsatt sitter fast i lengselen. Antakelig er alle de uformulerte og til dels folkelige forklaringene på at Gud både finnes og ikke finnes samtidig en antydning om at New Age er den eneste gjenlevende religionen i Vesten, men den har ingen kirke, og den har absolutt ingen kred eller bibel. Ønsket om at Gud er en del av Deg er fornemmelsenes religion, og i så måte reflekterer den samtidas forvirra sammenblanding av tanker og følelser på en rørende, nesten vakker måte.

Hos oss på Klippfiskberget finnes det nesten ingen som tror på noen allmektig, dømmende Gud lenger. De fornemmer bare at det må være noen her en gang, og de gjorde ting med oss. Det er som når et barn ser alt hva det frykter i nattemørket. Tvangstanker er normale. Vitenskapen har allerede fortalt så mye vanvittig nifst om Universet utenfor oss og mikro-kosmos inne i oss at gammeldagse gudeforestillinger er blitt som lysbilder fra bibelhistorien i Bethel i en tid for computergrafikk. Jo. Alt dette henger sammen med Bessons film, for den er en fantasi omkring de nitti prosentene av hjernen som vi ikke bruker, og hva finnes der? Finnes Universet der? Finnes den absolutte, totale bevissthet der? Ideen om at alle ting består av sammenhengen mellom tid og rom finnes der, og hvis man behersker den fysikken, oppstår (i filmen) den allmektigheten som ifølge sin egen udokumenterte logikk oppfant et endeløst univers uten annen mening enn at det er der. Den er basert på en molekylær fornemmelse. Fornemmenhet. Fornemhet.

De gamle religionene er moralske systemer som har overlevd. Som observasjoner av den fysiske eller metafysiske verden er de stein daue. Det betyr ikke at Gud ikke finnes. Det står bare noe helt annet på dørskiltet Hans, og adressen er de 90 prosentene av hjernen som mennesket ikke bruker. Spør Morgan Freeman. Han har vært Gud, og i denne filmen er han hjerneforsker eller egentlig kanskje filosof.

Luc Besson har laget en utrolig fascinerende (besnærende er et gammelt uttrykk som inneholder både undring og engasjement) film om ei dame som får i seg CPH4, som faktisk er et molekyl som skapes av mødre under svangerskap for at ikke fosteret skal føle smerte når skjelettet vokser i urimelig fart. Forestillingen om CPH4 som syntetisert dop er så voldsom i Bessons film at forskere har rykket ut på internett for å forsikre alle om at det ikke finnes og at det ikke kan finnes.

Scarlett Johansson spiller Lucy. Lucy er også navnet forskerne ga det mest kjente fossilet fra ca. 3 millioner år siden, hun er urkvinnen. Dama døde antakelig da hun datt fra tre og ble oppdaget blant annet av en mann som faktisk het Johanson. Besson works in wonderous ways. Lucy er amerikaner på Taiwan og dater den idiotiske Richard med cowboyhatt av strå. Det er bare det at han skal levere en koffert til en tegneserie-gjeng fra antakelig koreansk mafia. I den kofferten finnes en hemmelighet, og Lucy må motvillig bli kurer. Det går sjukt dårlig for mange folk. Men Lucy får etter hvert i seg CPH4, og så utvikler hun seg tusen ganger kraftigere enn da ungdommen Peter Parker ble bitt av en edderkopp.

lucy-2

Morgan Freeman har forska på hjernens ukjente deler, og han blir veldig forskrekka.

Utviklingen er nydelig i filmen. Johansson med Anne Kalvig-hår utvikler en allmektighet uten kryptonitt. Hun blir usårbar, og hun har kontakt med alle cellene i kroppen sin og de fleste av andre folk sine. Utstyrt med en paradoksal leopardskinnsjakke oppnår Lucy en slags fullføring av skaperverket, en fullførelse, en fullkommelse, et fullkommenhetlig overmenneske som søker total forståelse, forståenhet, forståelighet av tilværelsen. Derfor vil hun ha alt det CPH4 som den gale vitenskapsmannen laget for å selge det, og så vil hun bli univers, universell, unikal. Det må jeg ikke fortelle mer om, men filmen gir en rar mellomfølelse av å se en nesten ironisk science fiction-fantasi samtidig som den herjer med hodet ditt. Vitenskapsfolk har rykket ut og skrevet at Bessons forestillinger om hjernekapasitet er bare tull, og det burde vært unødvendig, men filmen fanger deg og gir deg en uvettig følelse av at den forteller en historie du kjenner igjen.

Dette er oss. Dette er deg. Det er verden på makro- og mikro-nivåer som er så tallrike og så kompliserte at vi egentlig bare burde sitte helt stille i nordavinden og tenke oss om. Hele livet.

Parallelt med Lucys opplevelser i actionfilmenes ballettvakre ødeleggelser forteller Morgan Freeman om alt som skjedde med oss fra vi var encella vesener, til vi ble tocella vesener (da oppsto bevegelsen) og siden til apemennesket sitter ureflektert på en strandkant og plutselig får se ei amerikansk tidsreiserdame i en fransk stol. Vel. Det forteller ikke Freeman. Han blir bare fryktelig forskrekka av Lucy.

Franske filmfolk var en gang tida veldig opptatt av natur. I «Lucy» kuttes gepardens jakt på antilopen som innsmett inn i filmen, og det gir nok en fornemmelse av at regissøren leker med viltre sammenhenger som for eksempel den at vi egentlig alle er umælende rovdyr eller ofre.

Luc Besson er et råskinn, og «Lucy» er en actionfilm. Men den er en actionfilm for fysikknerder og zen-damer, og med en gigantisk frekkhet formulerer den en romantisk-filosofisk eksistensialitet: «Livet ble gitt oss for en milliard år siden. Nå vet dere hva dere skal gjøre med det.»

hateful-eight-the-hoved

“The hateful eight” streama: Voldsomt nedsnødd Tarantino som splatter-Ibsen

 

The hateful eight: Amerikansk thrillerdrama. 2015. 3 timer, 7 minutter. 15 år. Regi: Quentin Tarantino. Med: Samuel L. Jackson, Kurt Russell, Jennifer Jason Leigh, Bruce Dern, Tim Roth, Michael Madsen, Walter Goggins, Demian Bichir, James Parks, Dana Gourrier, Channing Tatum.

Kortversjon: Til et slags handelslag og skysstasjon i ødemarken kommer to bountyhuntere og en kvinnelig fange og treffer på en mystisk blanding av muligens tilfeldige reisende. Streama på CMore+.

terning 5 liten Tarantinos lange teaterforestilling fra en avsides altmulig-butikk så langt fra folk at man inte ens kan höra Coca Cola-bilarna (Martin Ljung) er en omstendelig blanding av kaos-komedie og stilspøk, og det er så vidt jeg orker å avstå fra å kalle den «The heightful ate». Ikke fordi den nye tittelen betyr noe dypsindig, men fordi filmen er en spøkefull, halvfull H.C.-keiser med klær under klærne, så det finnes aldri noen avslørende nakenhet. Tarantino har kledd seg godt. Og det snør som bare Dunderlandsdalen.

hateful eight, the

Samuel L. Jackson spiller bountyhunter.

Siden jeg skriver om «The hateful eight» (vrøvlete assosiasjon til «The magnificent seven») lenge etter at de andre har vendt tilbake til de iranske dramaene sine, tenkte jeg at jeg kunne klare å finne en tidsaktuell tolkning. Man bør ikke tolke Coen-brødrene, og man bør ikke tolke Tarantino. Han er ikke Costa-Gavras. Mot bedre vitende forsøkte jeg likevel å se filmen som en fantasi om den amerikanske borgerkrigens ovale varighet. En svart nordstatsmajor (Samuel L. Jackson) som er blitt bountyhunter deler nedsnødd butikklokale med en sørstatsgeneral (Bruce Dern) samt en identitetsløs gjeng med umenneskelige drivved-banditter, om man kan bruke en kyst-metafor i dette dødskalde innlands-dramaet. Innledningsvis er den eneste kvinnen den etterlyste psykopatdama Daisy Domergue (Jennifer Jason Leigh) som er lenka til Galgemannen John Ruth (Kurt Russell) og etter hvert ganske skamslått og blodspydd.

Jeg syns ikke den amerikanske borgerkrigen slutta noen gang. Kampen mellom folkegrupper har fortsatt i et voldskaos som egentlig er ganske merkelig siden USA feirer seg som et harmonisk vestlig demokrati med lojale innbyggere og politisk enighet mellom to helt like partier. For øyeblikket pågår en skitten valgkamp i USA, og det voldsundertrykte hatet og mistenksomheten i Wyoming-stua til Minnie med sytøyet kunne godt ha vært en ironi over fiendtligheten og aggresjonen i en tabloidisert politisk kloakk. USA er en altfor diger nasjon som ble grunnlagt på en av Stephen Kings indianer-kirkegårder og en multikultur der folk jamrer fælt når de blir smeltedigla.

hateful eight, the-2

Kurt Russell og Jennifer Jason Leigh synger smertefullt for Bruce Dern.

Men det er det aldeles ikke. Tarantino følger sine egne logikker, og de fører ikke noe sted. Når han skrev en genialt rasende svart antirasist i «Django unchained» og herja med tyske nazitusser i «Inglourious basterds», skyldes det antakelig bare at han vet hvem publikum er. Quentin The Fool er regissøren for de danna voldsromantikerne, han er bibliotekets svar på Michael Bay.

Men modig er han. «The hateful eight» er en mer enn tre timer lang teater-forestilling som aldri beveger seg utforbi landsdelsbutikken, så da jeg hadde gitt opp å finne en politisk allegori, forsøkte jeg i stedet å se filmen som en fargerik og fandenivoldsk fortsettelse av Sartres skuespill «For lukkede dører». Det nytta heller ikke. Sartre formulerte eksistensiell klaustrofobi i påstanden «Helvete er de andre», men i «The Hateful eight» tumler tilfeldighetene sammen et skjebnesvangert fellesskap av reservoir dogs som straks setter seg ned og snakker oppstylta til hverandre. De er ikke fanga i evigheten. Langt fra.

Samtalen er hva Tarantino handler om. Folk som snakker paradoksalt og forteller historier.  Men hele tida vet du at plutselig kommer en eller annen til å skyte en eller tredje sånn at hjernemasse og blodlegemer samler seg til en ironisk superspray. Det er hva det handler om. Anspentheten og utløsningen. Så er dette sexologi? Nei, aldeles ikke. Det er nydelig bildelek med paradoksene, og hederlig er denne alvarsamma leken fordi paradoksene er i ferd med å bli borte i vår verden. Vi ser ikke så ofte skjønnheten i det urimelige. Vi er borgerkrigsskadde streitinger som enten forteller bare Trump-vitser eller bare Hillary-vitser og har glemt hva åndsliv egentlig er. Mangfold og motstand og magisk mølje. Tarantino dyrker en egosentrisk form for muntert nittitalls-mangfold, en litterær filmstil med voldsomme effekter, en slags splatter-Ibsen.

La meg bare si noe om skuespillerne til slutt. Kurt Russell har en slags vår. Han spiller i to filmer på kino denne uka, og i «The hateful eight» er han utstyrt med en movember-bart som er så overdrevent historisk at den ikke bare fjerner prostatakreft, men antakelig også gnagsår og leddsmerter. Samuel L. har fått et grettent gremlins-tryne med hvite skjegg-forekomster, så han ser ut som en skamklipt svart julenisse med magesår. Det er en stor stor glede å se igjen Jennifer Jason Leigh i Halloween-fasong. Det er moro med Michael Madsen og Tim Roth, det er overraskende med Channing Tatum. Ennio Morricones hedenske helvetes-musikk er deilig.

Men mest av alt: Den hvite Wyoming-snøen og uvirkelighetens groteske skjønnhet.