Månedlige arkiver: oktober 2016

jack-reacher-never-go-back-hoved

Jack Reacher 2 på kino: Fattigbitter action med Voksen-Tom

Jack Reacher: Never go back: Amerikansk actionthriller. 2016. 1 time, 58 minutter. 15 år. Regi: Edward Zwick. Med: Tom Cruise, Cobie Smulders, Aldis Hodge, Danika Yarosh, Patrick Heusinger.

Kortversjon: Etter å ha avslørt svindlere oppdager Reacher at det finnes en konspirasjon i hans gamle arbeidsplass, og så blir det flukt og forferdelse.

terning 5 liten Den andre Jack Reacher-filmen henter miljøet fra americanaens genetiske opphav Trumpland, der Trump ironisk nok er mer hjemløs enn Saint-Laurent i en Springsteen-sang. Engelskmannen Lee Child startet livet sitt midt i industri-England (som det heter: Hvis du datt i vannet der, måtte magen pumpes), og han har bleike arbeiderklasse-celler i blodårene sine, han representerer utsikten fra en enkel burgerdiner der Hillary Clinton og Donald Trump aldri har satt sine parfymerte gullrumper ned og der folk spiser farlig mat fordi de likevel aldri blir gamle.

jack reacher never go back

Tom Cruise i bestefarskjorte får besøk av sheriffen. To ketchup-flasker.

Child (som egentlig het Grant) startet på skrivinga av Reacher-bøkene fordi han var øyeblikkelig blakk. Man skal tenke på det når man ser filmen, for den er skapt av opprinnelige ting som bitterhet og fattigdom. «Jack Reacher: Never go back» er en rå rømlingereise i en underklasse-amerikansk forestillingsverden. Jack tar bussen. Han haiker med en pickup, som er det egentlige USAs åndelige hjemstavn på hjul. Han kommer med mat i brune papirposer til motellet, og for euforiens skyld: Politibilene i New Orleans låter som en særs vellykka «Top Gear»-episode, de brummer på en diskantert vepsete pubertetsmåte som er mer gripende enn fortellinger om syke barn. Hei du, folket! Vi ser deg!

Derfor er filmen også full av militære ting. Reacher er en autoritets-fiendtlig og mennesky eremitt som en gang i tida tilhørte militærpolitiet, men som nå streifer langs landeveier som en masochist-stolt skjebnemyte på jakt etter juling. Han ser etter hvert litt paradoksal ut, for Tom Cruise er blitt en voksen mann med runde velstandskinn, og han skulle egentlig ha sovet middag i tjuefem minutter før han vandret til biblioteket for å sjekke opp femtito år gamle grønnkål-damer i yoga-tights.

jack reacher never go back-3

Cobie Smulders angriper Patrick Heusinger med kjøttklubbe.

I stedet møter han den svartøyde dama Turner, en overtrent 34-åring fra offiserskorpset. Ukjente Cobie Smulders spiller kontant militærkvinne med fotovennlig Penelope-fjes og fnysende fravær av fjas. Hun er bra. Du tror på at hun kommer til å banke småsmug-kjeltringer med triste statistblikk. Du tror på at hun lever for hevn og troppen sin i Afghanistan. Enda bedre er Danika Yarosh, som spiller den 15 år gamle dattera til en eks-prostituert serveringsdame, og som detter uforvarende inn i filmen fordi det oppstår rykter om at Reacher faktisk er pappa, sjøl om sædcellene hans antakelig er så sky at de vanligvis snur i penis på sjucentimeters-merket og tar tilflukt bak en polypp. Jenta vifter med en màn som ser ut som ei vill fane, en vanesint butikktjuv som flagrer flott med den eksistensielle indignasjonen sin, og etter hvert naturaliseres til mjukøyd unge med familieønsker. Det er deilig, og det er troverdig. Yaroshs rolle skaper mye av filmen. Jeg tenkte: Hun må da dukke opp i noe mer. Snart. Men det gjør hun faktisk ikke. En skandale.

jack reacher never go back-yarosh

Danika Yarosh er det bitre barnet som ser en framtid.

De to damene gir farge og musikk til den melankolske volden som flytter seg fra Washington til Louisiana og avsluttes med en bossfight som ser ut som paralympics for kickboksere. Jentene er solenergien til maskinen. De er håpet bak neste slumhjørne.

Tom Cruise er blitt fire år eldre, og flinke forbedrere kunne ha sminka vekk årringene hans, men de gjør ikke. Ansiktet er både blitt rundere i kantene og naknere i huden. Han fotograferes så nærgående at du kan telle porer, og når han er oppskaka kan du se den sterkt middelaldrende rødmen i huden, den som får gamle menn til å se ut som alkoholmisbrukere sjøl om de kommer fra avholdsbevegelsen. Rødmussa. Oh shit. Handelsreisende slipsselger på bar. Men Cruise er en kompromissløs utleverer av seg sjøl og fyller rollen med ubesværa troverdighet. Brukt Fretex-fjes er fint nok i felten. Og han slåss bra ennå.

Handlingen er grei, den er ikke fantastisk. Plottet er litt sånn «de slemme skurkene har smuglet skadelig smågodt i Husflidens strikkevotter»-tamt, det finnes for mange identitetslause torpedo-imitasjoner, men hovedrollene er ålreit. Cruise blir mistenkt for det ene og det andre mens skitne soldater og offiserer forsøker å utrydde alle som kan avsløre det skammelige næringslivet de driver med. Patrick Heusinger er skurkenes uslåelige sadistmorder, og det eneste kjedelige i «Jack Reacher: Never go back» er vissheten om at han og Cruise kommer til å slåss uavgjort helt til den avsluttende klimaks-scenen. Det tar en del spenning ut av filmen. Men Heusinger er irriterende nok til at du vil se ham lide. Det er et tegn på bra actionfilm.

Hvis det kommer enda en Reacher-film, syns jeg Cruise skal kjøre bil og skyte folk. Det er nifst mye løping i «Never go back», og sammen med den grå realismen gir den en behagelig følelse av desperasjon og intensitet. Men 54-åringer skal bare jobbe rundt Mosvatnet, og det føles mye tryggere at de kjører bil og sniper utlendinger. Men først skal Cruise spille inn en ny «Mission: impossible». Det blir stas, det og.

inferno-2016-hoved

Inferno på kino: Instagravalvorlig pensjonist-tur etter pest-helvete

 

Inferno: Amerikansk eventyrkrim. 2016. 2 timer, 1 minutt. 15 år. Regi: Ron Howard. Med: Tom Hanks, Felicity Jones, Irrfan Khan, Ben Foster, Side Babett Knudsen, Ana Ularu, Omar Sy.

Kortversjon: Langdon våkner i sykeseng og oppdager at død MDG-milliardær vil ta livet av nesten alle menneskene i hele verden for miljøets skyld.

terning 3 liten I Ron Howards nyeste forsøk på å filme en Langdon-historie svikter alt, som om et piratkopiert lifesupport-system slo seg av allerede i starten og overlot Tom Hanks til en ynkelig skjebne som delvis invalid og mumlende hukommelses-vrak. Når han og Sienna setter i gang Europa-reisen sin, er det som å se en klassisk Instagram-beretning om pensjonist-tur der gamlingen endelig skal innom attraksjonene sammen med en snill niese, men helst uten at reisen blir for intellektuelt krevende og helst uten at han detter i den glatte Holiday Inn-dusjen. «Da Vinci-koden» var treig, men stemningssterk, «Engler & demoner» var sprekere. «Inferno» lider av åndenød og forklarings-nevroser, og den forter seg avgårde på en sånn måte at du får følelsen av at ingenting skjer.

inferno 2016

Meget blek Tom Hanks i den mystiske hage med Felicity Jones.

Det starter med at den trente psykopaten Ben Foster erklærer at Jorden er dommedagsdømt overbefolka om 40 år så nå må vi starte med å ta livet av folk. Noe liknende kommer sikkert fra MDG foran neste valg, men allerede for to år siden sa jeg opp Aftenposten på grunn av hallusinatoriske dommedagsvarsler. Jeg er lei av dem. Jeg sukker tungt når dritten flyter opp igjen i noe jeg trodde skulle være religiøs mystikk.

Så tar Foster gudskjelov livet av seg, men Langdon lever. Han ligger i ei sjukehusseng i Firenze og gjennomfører en plagsom geriatri-sketsj som varer i det uendelige. Han kan nesten ikke gå, han husker ingenting, han er skutt i hodet og blir forfulgt av en underbitt italiensk politikvinne som ser ut som en carabinieri fra Hotel Transylvania. Da dama begynner å skyte på sjukehusdører, flykter Langdon sammen med akuttlegen (Felicity Jones), som er spelemma engelsk, men faktisk interessert i mange ting til å være ei ung jente. De to tar seg gjennom atskillige gåter som er døllere enn en kunsthistoriker-quiz uten alkohol og grove vitser. Langdon hallusinerer om helvete, og det viser seg at den oppskremte professoren også er bærer av en mystisk hylse med fingeravtrykkslås, og den vil politidama ha, og den vil også hele Verdens Helseorganisasjon ha, og alle løper og peker. Det er som å se Bourne det året han fylte 62 år og flykta rundt i en slags senil nostalgi mens han egentlig burde gått med stol. Satan er på beinbeholderen, og vi skjønner at milliardæren var en slags Djevelens Al Gore, og han hadde virkelig tenkt å utslette menneskeheten av økologiske grunner.

inferno 2016-2

Se her står det: Følg den grå valsekongen og les telefonkatalogen for Sortland.

Det bør man hindre. Men da må alle kunstgåtene løses, så send professor Dumle litt mer kjeks og hjelp ham med avførings-teen.

Vi blir kjent med Vasari, vi får høre om Faraday-pekeren og skriften på Dantes dødsmaske, og det meste er av den Hardygutt-typen koder som jeg velger å kalle «Bring det kalde museøre til den blå hestens firkanta baller på natten før det første flysete flammer mot Firenze, men helst 20 minutter før Dagsrevyen». Langdon har vært med på quiz før, så han skjønner mye mer enn Bourne ville ha gjort, og den oppvakte engelske legedama fra Firenze følger ham som en ekstra lojal hjemmehjelp. I hvert fall ganske lenge.

Klimaks kommer i Istanbul, og det skal jeg ikke røpe, men sluttåpoengene er ikke rare greiene egentlig. Det er ikke laga noen James Bond-filmer med så tam slutt. Det nytter ikke om Langdon må bade i kunstbassenget sammen med en gammel flamme som slett ikke hadde tenkt å ta livet av ham likevel. Dette er bare historien om at jubilanten likevel skleid i dusjen. Underveis blir de hjulpet av The Provost som spilles an indiske Irrfan Khan. Han snakker oppstylta som en dårlig bollywoodsk Sherlock Holmes-kopi og bringer ufrivillig sitcom-shit til filmen.

Jeg tror jeg har alt nå. Jeg burde gitt filmen en toerterning. Men det er fælt og. De reiser jo så langt og viser fram så mange steder. Jeg gir den en treerterning og glemmer alt.