magnificent-seven-hoved

“The magnificent seven” på kino: Denzel og hans litt dølle D-gjeng

 

The magnificent seven: Amerikansk western. 2016. 2 timer, 12 minutter. 15 år. Regi: Antoine Fuqua. Med: Denzel Washington, Chris Pratt, Ethan Hawke, Vincent D’Onofrio, Byung-hun Lee, Manuel Garcia-Rulfo, Martin Sensmeier, Haley Bennett, Peter Sarsgaard.

Kortversjon: Denzel Washington blir hyra til å beskytte gruvelandsby mot en kakse og samler med seg seks andre krigere.

terning 4 liten Egentlig er denne filmen et litt tamt historisk tyveri på linje med bombinga av minnesmerker i Midtøsten. «De syv samuraier» gledet mange duffelcoater oppover sekstitallet. Antoine Fuqua har laget en så uvesentlig western-versjon at jeg finner fram firerterning av rein barmhjertighet med de edle filmkikkerne som uansett kommer til å elske mye skyting.

Til å begynne med er «The magnificent seven» en litt lovende leftover-western der filmfargene er så solmodne at du nesten kan høre dem samle fluer. Men den smuldrer. Etter at Peter Sarsgaard har vist seg fram som en av de mest parodiske skurkene siden Austin Powers’ glansdager, dukker Denzel Washington behagelig opp i det uendelige bak en telefotografert bakketopp. Han ser egentlig OK ut. Mager, ublid og ikke akkurat solbrent, men tydelig tørka av Arizonas uhemma sol. Det pleier følge en egen folkelig eleganse med Denzel. Men han virker ikke helt til stede.

magnificent seven

Denzel Washington skyter like bra som Lucky Luke. Han i bakgrunnen er en tilfeldig forbipasserende fra Ålgård.

Etter hvert får du en tvilsom fornemmelse av at action-guden som regisserte «Olympus has fallen» og «Shooter», har begått en ufrivillig antikrigsfilm. Heltene som kommer til landsbyen for å ordne opp med den nokså ubehjelpelige Sarsgaard, har ikke akkurat nimbuser. De virker mer som bakgate-slaurer som ikke har annet å finne på enn å dra ut på landsbygda og yppe til krig. Skildringen av pionerene som har bosatt seg i gruvebyen, er heller ikke plagsomt filantropisk. En tuslete gjeng med utvandrere som i grunnen ikke hadde tenkt seg muligheten av at det konkurransefrie Amerika faktisk også ville by på konkurrenter. De ser ut som sullikker og pusler rundt. Egentlig sånn jeg alltid har forestilt meg de som emigrerte til Amerika. For late til å bygge Europa.

Den voldsomme krigen mot kaksen etterlater en eventyrlig bråte menneskelik, og når dommedagsdrepinga omsider har avtatt, blir det naturlig å tenke på hva vitsen egentlig kan ha vært. De ble kvitt én plageånd og fikk tilbake gratislandet sitt. Men etter ett tiår eller to ville antakelig Erna Solberg bli statsminister, og hun ville ha gitt alle natur-ressursene til internasjonale konserner. Så hva er vitsen? Er ikke krigen i Syria egentlig bare for å erstatte diktatoren Assad med en annen diktator?

Dere kjenner handlingen. Den dugelige prestesønnen fra Mount Vernon (Washington) skal i løpet av uansvarlige begivenheter plukke opp en flokk med smådrukkent samarbeidsvillige voldsmenn som mot slutten av filmen blir framstilt som helter. De syv magnum-mennene i denne halvgode versjonen av Kurosawas «Syv samuraier» blir aldri noe du ville ha spandert øl på. Heller ikke i Kristiansand. De er dårlig tenkte og irriterende utydelige, og de er ikke en gang noe du ville ha tatt med hjem for å male huset billig. De er bare anstrengt multikulturelle. En svart mann (Denzel), en blid meksikaner (Manuel Garcia-Rulfo), en taus asiat som minner meg om The Stig fra Top Gear (Byung-hun Lee fra Sør-Korea), en slags halvfransk cajun-gubbe (Ethan Hawke), en indianer (Martin Sensmeier), og Vincent D’Onofrio som feit kristen samt Chris Pratt som hvitamerikansk skøyer eller noe der omkring. Denzel og Pratt er antakelig agnene her. Resten er listefyll. Det er som å se ei bystyre-liste med Per Inge Torkelsens navn og ellers noen tafatte slitere fra kompetansegruppa Dress & Slips.

Dette er ikke akkurat The A-Team. Dette er Denzels D-gjeng.

magnificent seven bennett

Haley Bennett med lavahår og bitterblikk kunne ha blitt ei stor heltinne.

Da filmen var ferdig, tenkte jeg tilbake for å finne ut hvem jeg hadde likt. Dama. Haley Bennett burde hatt en stor rolle. Hun har ikke akkurat humor, men intensiteten og engasjementet flinter til langs kruttønna. Skurken er patetisk. Sarsgaard spiller den rike psykopaten Bogue, og han bruker opp flere tiårs ansiktstrekninger bare på innledningsscenen. Mannen vil underlegge seg byen Rose Creek for å utgrave gull. Han lar folka sine tenne på kirka og drepe mannen til Bennett. Dama gir seg ikke. Hun finner på en eller annen måte fram til Denzel og tilbyr ham alt hun har for å nedkjempe leiecowboy-hæren til mester Gullfinner. Slik blir det. Og så finner han fram til de andre seks, og deretter skal de magnificente trene opp hverdagsfolk som ikke ville ha truffet luftrommet over Madla med sprettert.

Da en halvtime gjenstår kommer den gigantiske massakren, og den blir man litt oppgitt av. Fordi det står et visst antall kors igjen på kirkebakken, skjønte jeg hvem som døde og hvem som ikke gjorde. Resten var kaos.

2 tanker om ““The magnificent seven” på kino: Denzel og hans litt dølle D-gjeng

  1. Tor Salomonsen

    Du nevner ikke at dette er remake av remake. Etter Sju samuraier (1954) ble The magnificent seven laget 1960 med bl.a. Yul Brynner og Steve McQueen. Ryktet forteller at den ble delfinansiert av CIA, for å sverte kommunistene på Cuba (Dette var cubagrisetider.) Skurken har rød skjorte og han bjørneklemmer andre menn slik russerne gjør.

  2. Thomas D.

    Arild, dette er ikke en kommentar myntet på en spesiell film, men den er til deg. Jeg visste ikke hvem du var før jeg dumpet innom denne sida ved en tilfeldighet sånn cirka nå. Vil bare si takk for herlig skrevne anmeldelser. Jeg ler så tårene triller (nesten), og jeg beundrer ordkunsten din. Dagen ble desidert bedre.

    – Thomas –

Det er stengt for kommentarer.