Månedlige arkiver: september 2016

american-hustle-hoved

American hustle omsider anmeldt: Dette er genier i arbeid. Virkelig.

 

American hustle: Amerikansk krimdrama. 2013. 2 timer, 18 minuttrer. 12 år. Regi: David O. Russell. Med: Christian Bale, Amy Adams, Bradley Cooper, Jennifer Lawrence, Jeremy Renner.

Kortversjon: En rar liten svindler som samarbeider med oppkava dame, skal hjelpe hysterisk politimann med et lureri som skal fange en kjent politiker. Basert på en sann historie.

terning 6 liten Det er ikke ofte at håret betyr så mye som i det nesten ubegripelig elegante liksom-dramaet «American hustle». Christian Bale starter rollen med å bygge et svart reir på skallet isse. Han limer først med kliss som likner papirlim. Så tar han det lange håret som henger ned på høyre side, og legger det varsomt som en wrap-kokk over hodet. Det er som demonstrasjonen av en feilaktig astronomisk matematikk, det er som om en blind baker legger lakrislokk over mislykka marsipankake.

american hustle bale

Christian Bale med lakrislokk og ny mage.

Du kommer til å stirre. Det er ikke sikkert du ler, for skuespilleren utfører den bisarre sketsjen med et smertelig alvor, som om han skaper seg sjøl på tross av alle odds. Men gjennom to timer film glemmer du aldri denne scenen. Når Bale tusler nerdete framoverbøyd med en korpulent figur som får ham til å likne mitt sinnbilde av Shylock da jeg leste «Kjøpmannen i Venedig», føler du ennå tilstedeværelsen av det ufordøyelig patetiske. Anspent foretaksom ynkelighet blir historiens vignett. Dette handler om mennesker som forsøker å overleve på utsida av tilgjengelig sannsynlighet. De er ikke bare svindlere, de er sjølbedragere og svikere, for livet på jorden ble til med en vesentlig svakhet: Det finnes ikke ett fnugg av rettferdighet. Det finnes bare overlevelse. Og de overlevende fortjente det som regel ikke.

Bale spiller luringen Irving Rosenfeld, og Shylock er ikke en analfabetisk assosiasjon. Skuespilleren gjør det med en egentlig rørende blanding av beregnende kynisme og en nervøs svakhet som burde føre til at kvinner løftet ham til brystet og ga ham mat. Rosenfeld slår seg sammen med den utemma eventyrersken Amy Adams, som sier at hun er engelsk adel med kontakter i kongehus og britisk bankvesen. Hun er laga for å tape. Sammen er Rosenfeld og Prosser (Adams) ikke bare bambier på isen, de er elger på såvidt tilfrosset vår-tjern. Du ser at det må gå galt når de syarter med å lure småpenger fra naive kunder.

american hustle cooper

Bradley Cooper, den småkrølla politimannen.

Det store som går galt er FBI-agenten Richie DeMaso, spilt av Bradley Cooper med vulgært overspent og tragisk optimisme. Hans antakelig nedarva svakhet materialiserer seg ved at han sitter hos mamma og ruller opp håret hver eneste dag mens han forsøker å ignorere en italiensk-ætta dame som sier hun er hans forlovede. FBI-agenten er splitter pine gal, men hans puslete street-makt kamuflerer galskap, og så lurer Rosenfeld spaneren til å bli med på en svindel som skal lure svære kakser i trøbbel og bringe ære til FBI. En lam skal lede en blind.

Det handler filmen om. Den er så velspilt at man nesten føler seg uvel. Amy Adams’ lykkejegerske befinner seg i et grenseland mellom ekte kjærlighetslengsel og nærhetshåp. Ufiks foretaksomhet tråkker i hjel filmens små amor-fluer med tynn hæl. Jennifer Lawrence er formidabel som Rosenfelds forsømte hustru, også hun et pinlig overlevelses-eksperiment på en nesten visjonært detaljrik grense mellom det vulgære og det rørende. Og det blir menneskelig nifst da handlingen involverer New Jersey-politikeren Carmine Polito (Jeremy Renner), som skvulper over av ekte kjærlighet til folket og vil gjøre hva som helst for at Atlantic City igjen skal bli en viktig arbeidsplass.

american hustle lawrence adams

Jennifer Lawrence herjer med Amy Adams på do.

Fra Polito vandrer en suicidal intrige videre til mafiafolka, og Michael Peña får spille den falske sheiken Abdullah i en sinnssvak svindel. Robert De Niro er innom som bossen Tellegio.

I løpet av innspillingen forandra regissøren David O. Russell på noen ting, og Bale innvendte: «Du er klar over at det vi gjorde nå kommer til å forandre handlingen.» Russell svarte at han ikke interesserte seg for handling, han interesserte seg for rollene. Det kan man se. Filmen skildrer mennesker som ikke bare utvikler seg gjennom filmen, men gjør det som en briljant balanse-kunst. Disse folka er bare 70 prosent realistiske. Resten er stilisert galskap. Du får følelsen av at filmen foregår i ren slags rusversjon av 1970-tallet, en etterlikning som overgår originalen og tillater roller å utvikle seg sånn at du blir skremt av dem, blir frastøtt av dem og nesten griner for dem i et nydelig avstemt kaos. Jeg kan ikke si det på en annen måte. Dette er genier i arbeid. Dette er så gjennomført og så utspekulert at beundringen blir som en byrde. Det er ikke alltid behagelig å bli utsatt for det praktfulle.

«American hustle» er laget med utgangspunkt i en kjent amerikansk skandale fra slutten av 1970-tallet. Det får holde.

magnificent-seven-hoved

“The magnificent seven” på kino: Denzel og hans litt dølle D-gjeng

 

The magnificent seven: Amerikansk western. 2016. 2 timer, 12 minutter. 15 år. Regi: Antoine Fuqua. Med: Denzel Washington, Chris Pratt, Ethan Hawke, Vincent D’Onofrio, Byung-hun Lee, Manuel Garcia-Rulfo, Martin Sensmeier, Haley Bennett, Peter Sarsgaard.

Kortversjon: Denzel Washington blir hyra til å beskytte gruvelandsby mot en kakse og samler med seg seks andre krigere.

terning 4 liten Egentlig er denne filmen et litt tamt historisk tyveri på linje med bombinga av minnesmerker i Midtøsten. «De syv samuraier» gledet mange duffelcoater oppover sekstitallet. Antoine Fuqua har laget en så uvesentlig western-versjon at jeg finner fram firerterning av rein barmhjertighet med de edle filmkikkerne som uansett kommer til å elske mye skyting.

Til å begynne med er «The magnificent seven» en litt lovende leftover-western der filmfargene er så solmodne at du nesten kan høre dem samle fluer. Men den smuldrer. Etter at Peter Sarsgaard har vist seg fram som en av de mest parodiske skurkene siden Austin Powers’ glansdager, dukker Denzel Washington behagelig opp i det uendelige bak en telefotografert bakketopp. Han ser egentlig OK ut. Mager, ublid og ikke akkurat solbrent, men tydelig tørka av Arizonas uhemma sol. Det pleier følge en egen folkelig eleganse med Denzel. Men han virker ikke helt til stede.

magnificent seven

Denzel Washington skyter like bra som Lucky Luke. Han i bakgrunnen er en tilfeldig forbipasserende fra Ålgård.

Etter hvert får du en tvilsom fornemmelse av at action-guden som regisserte «Olympus has fallen» og «Shooter», har begått en ufrivillig antikrigsfilm. Heltene som kommer til landsbyen for å ordne opp med den nokså ubehjelpelige Sarsgaard, har ikke akkurat nimbuser. De virker mer som bakgate-slaurer som ikke har annet å finne på enn å dra ut på landsbygda og yppe til krig. Skildringen av pionerene som har bosatt seg i gruvebyen, er heller ikke plagsomt filantropisk. En tuslete gjeng med utvandrere som i grunnen ikke hadde tenkt seg muligheten av at det konkurransefrie Amerika faktisk også ville by på konkurrenter. De ser ut som sullikker og pusler rundt. Egentlig sånn jeg alltid har forestilt meg de som emigrerte til Amerika. For late til å bygge Europa.

Den voldsomme krigen mot kaksen etterlater en eventyrlig bråte menneskelik, og når dommedagsdrepinga omsider har avtatt, blir det naturlig å tenke på hva vitsen egentlig kan ha vært. De ble kvitt én plageånd og fikk tilbake gratislandet sitt. Men etter ett tiår eller to ville antakelig Erna Solberg bli statsminister, og hun ville ha gitt alle natur-ressursene til internasjonale konserner. Så hva er vitsen? Er ikke krigen i Syria egentlig bare for å erstatte diktatoren Assad med en annen diktator?

Dere kjenner handlingen. Den dugelige prestesønnen fra Mount Vernon (Washington) skal i løpet av uansvarlige begivenheter plukke opp en flokk med smådrukkent samarbeidsvillige voldsmenn som mot slutten av filmen blir framstilt som helter. De syv magnum-mennene i denne halvgode versjonen av Kurosawas «Syv samuraier» blir aldri noe du ville ha spandert øl på. Heller ikke i Kristiansand. De er dårlig tenkte og irriterende utydelige, og de er ikke en gang noe du ville ha tatt med hjem for å male huset billig. De er bare anstrengt multikulturelle. En svart mann (Denzel), en blid meksikaner (Manuel Garcia-Rulfo), en taus asiat som minner meg om The Stig fra Top Gear (Byung-hun Lee fra Sør-Korea), en slags halvfransk cajun-gubbe (Ethan Hawke), en indianer (Martin Sensmeier), og Vincent D’Onofrio som feit kristen samt Chris Pratt som hvitamerikansk skøyer eller noe der omkring. Denzel og Pratt er antakelig agnene her. Resten er listefyll. Det er som å se ei bystyre-liste med Per Inge Torkelsens navn og ellers noen tafatte slitere fra kompetansegruppa Dress & Slips.

Dette er ikke akkurat The A-Team. Dette er Denzels D-gjeng.

magnificent seven bennett

Haley Bennett med lavahår og bitterblikk kunne ha blitt ei stor heltinne.

Da filmen var ferdig, tenkte jeg tilbake for å finne ut hvem jeg hadde likt. Dama. Haley Bennett burde hatt en stor rolle. Hun har ikke akkurat humor, men intensiteten og engasjementet flinter til langs kruttønna. Skurken er patetisk. Sarsgaard spiller den rike psykopaten Bogue, og han bruker opp flere tiårs ansiktstrekninger bare på innledningsscenen. Mannen vil underlegge seg byen Rose Creek for å utgrave gull. Han lar folka sine tenne på kirka og drepe mannen til Bennett. Dama gir seg ikke. Hun finner på en eller annen måte fram til Denzel og tilbyr ham alt hun har for å nedkjempe leiecowboy-hæren til mester Gullfinner. Slik blir det. Og så finner han fram til de andre seks, og deretter skal de magnificente trene opp hverdagsfolk som ikke ville ha truffet luftrommet over Madla med sprettert.

Da en halvtime gjenstår kommer den gigantiske massakren, og den blir man litt oppgitt av. Fordi det står et visst antall kors igjen på kirkebakken, skjønte jeg hvem som døde og hvem som ikke gjorde. Resten var kaos.

bridget-jones-s-baby-hoved

Bridget Jones 3: Derfor ble den mest unødvendige Biggie-filmen helt forferdelig

 

Bridget Jones’s baby: Britisk komedie. 2016. 2 timer, 2 minutter. 12 år. Regi: Sharon Maguire. Med: Renée Zellweger, Colin Firth, Patrick Dempsey, Gemma Jones, Sally Phillips, Emma Thompson.

Kortversjon: Bridget Jones er nyhetsleder i TV, men er ensom og uelska. Så blir hun gravid og vet ikke hvem pappaen til barnet er.

 

terning 2 liten Jeg føler sterkt at den tredje Jonse-filmen er blitt forferdelig av fem grunner.

For det første er Renée Zellweger kirurgisk frarøvet sin allerede begrensede uttrykksevne. Hun myser morgenblindt som en grønn stær i høyt kirketårn. Hun likner en mislykka animasjon fra tidlige dataspill da ansikter var ubevegelige og tennene så ut som sukkerbiter som var stukket inn i overleppa. Dessuten forholder Bridget seg ikke til noe. Zellweger er gullfisken i rommet, og hun er åpenbart inne i en bolle.

bridget jones s baby

Colin Firth og Patrick Dempsey bærer Renée Zellweger til sykehuset og setter henne fast i svingdøra. Nei, Bean er ikke med.

Bridget Jones ble opprinnelig skapt som en rørende og patetisk bønn om hjelp fra kvinner som tuslet rundt og feila i kjønnskampen og alle andre kamper som handler om vellykkethet og utseende. Noen annen identitet hadde ikke Bridget. Hun var et derivat. Når man forsøker å gjøre dama til kul nyhetsleder i en TV-stasjon som antakelig må være inspirert av Kensington folkehøgskule, gjør man skikkelsen den store teddybamse-tjenesten: You look frickin’ stupid, Biggie!

Filmen er så elendig skrevet at det antakelig finnes retningslinjer som forbyr den i apokryfe manusforfatteres rødvinsbibel. Dan Mazer har tidligere skrevet ekkel avviker-humor som «Borat» og «Brüno», og han forsøker å pisse reviret sitt i snøen også i denne filmen, men det er feil historie. Sammen med den opprinnelige Bridget-forfatteren Fielding skaper Mazer et defekt lite kulturmonster fra Lissomland, og Biggie går rundt og er samtidig råflott suksess-kvinne fra media og ensom og forlatt no-sex-offer som venninnene forsøker å prakke på puling. Hun henger ikke å greip, og Zellweger ser så intenst blondine-teit ut at filmen burde vært forbudt i Sverige.

Regissøren Sharon Maguire har gitt opp denne papirmassen. Hun har gitt opp hovedrollens ny-opererte utseende. Hun har gitt opp historiens nesten demonstrative fravær av elegant utvikling, hun har gitt opp de innholdsløse jabbjabb-samtalene, de billige stand-up-vitsene og det umulige i å få Patrick Dempsey og Colin Firth til å se ut som om de bryr seg. I rein desperasjon har hun landa på noen billige ecstasy-scener med hopla-dansing til popmusikk, en dum livsstil-invitasjon til den kvinnelige hvitvins-generasjonen som til og med tar kjendis-selfies på bystyre-nachspiel.

bridget jones s baby-3

Den sosialt uvante nyhetslederen fra TV detter i søla på festival og må ligge med Patrick D.

Den femte er grei.

Her er det ingenting å bli engasjert av. Biggie blir gravid, og befruktninga har enten skjedd ved Colin Firths antakelig depresjonsskadde sædceller, eller så kommer den fra nittitallets hønk Patrick Dempsey. Colin Firth er en snill og søt og kjærlig advokat som jobber for undertrykte minoriteter og menneskerettigheter. Dempsey er en bokskrivende milliardær som mener at det finnes algoritmer for hvem som kommer til å elske hverandre. Hvem tror DU er far til barnet? Nettopp. Det finnes antakelig bare én mulig partner i filmen, og han ser ut som om han snart kommer til å sovne fordi han er jevnaldrende med Gandalf.

Det finnes én sjarmerende rollefigur. Hun representerer Schibsted og vil at nyheter skal lages av sånne algoritmer som VGs nyhets-analytiker fortalte om da hun skulle forsvare Facebook. De moderne mediekvinne likner Lille My og er kul selv om hun er omgitt av fjorårets hipstere med dult og ISkjegg.

Jeg skal nå gå fort gjennom handlingen. Biggie våkner ensom på bursdagen sin til «All by myself», men ramler bipolært kvikt ut av depresjonen og havner i en slags hip-hoppende chablidhet. Mor skal stille til valg i menighetsrådet. Sært forsøk på få kjent skuespiller med i handlingen. Filmen lider under en udeltakende fortellerstemme, og de andre stemmene lider under at de låter like langt borte som fortelleren, som om de er dubba på fire meters avstand. Så blir det gebravelse, en betegnelse som passer på Hugh Grants lite troverdige bortgang. Zellweger går rart og inkontinent. Har hun et slags forvarsel om kommende bekkenløsning? Alle mystisk ensomme kvinner i film har en venninne som bare ønsker at de skal ha sex. I denne handlingen lurer hun bursdagsbarnet med på en slags barnehage-festival der feirersken detter på trynet i søla og blir liggende med Patrick Dempsey i seks timer. Dempsey har ubarbert sjarm, men ser likevel ut som om han har dobbelthaker sidelengs. Så kommer Ed Sheeran inn i filmen, og ingen kjenner igjen han, for Bridget er jo 43 år. Etter det ligger Bridget også med Colin Firth, sjøl om den stakkars skuespilleren ser ut som om han ønsker seg en ensom stund på herretoalettet.

bridget jones s baby-2

Skyggen på bildet er Bridget Jones’s baby. Den spiller bra.

Disse ikke-begivenhetene fører til at hovedpersonen blir gravid. Dermed skal hun i resten av filmen forsøke å finne ut hvem som er pappaen sjøl om hun ikke vil ta DNA-test av barnet. Den patetiske konkurransen mellom kandidatene er kjedeligere enn dag 47 i EM i fotball og ender med at Colin Firth forsøker å bære Zellweger til sykehuset, en scene som ville vært minneverdig hvis han hadde dødd. På fødestua oppfører de to mennene seg historisk kløne-korrekt slik morfar min ville ha gjort i 1916 hvis det ikke var for at mormor fødte hjemme.

Deretter føder Biggie med mye stereotyp aggresjon, og magen hennes ser forstyrrende ut som brystet til John Hurt like før dyret spratt ut i «Alien».

En Facebook-venn har allerede sagt at jeg ikke er i målgruppa for filmen. Det er nok ikke sant. Forfatter Fielding er 58 år. Regissør Maguire er 56 år, det samme som Firth. Emma Thompson var også med på manus, og hun er 57. Mazer er riktignok bare 45, men også han tilhører den gamle garde som syns algoritmer er merkelig-moderne drid. Dette er en film for gamle folk, ikke for ungdom. Dessuten er det ingenting som heter målgruppe i et multikulturelt samfunn. Alle interesserer seg lojalt for at vekta til Sophie Elise har økt med 15 kilo, og det er imponerende at hun er så åpen med det. Algoritmer feiler aldri.

cave hoved

Cave på kino: Tam og klam hulekryping i Mord Norges trange innvoller

 

Cave: Norsk thrillerdrama. 2016. 1 time, 25 minutter. 15 år. Regi: Henrik Martin Dahlsbakken. Med: Heidi Toini, Mads Sjøgård Pettersen, Benjamin Helstad, Ingar Helge Gimle.

Kortversjon: Tre venner med komplisert felles fortid skal klatre i en trang hule, og dramatiske ting skjer.

terning 3 litenNaturen er en viktig hindring når nordmenn lager film. Hvis kameraet har helikoptra seg med visuell forslukenhet langs fjellsider og evig kalender-snø, når den første transport-etappen i filmen blir en slags Discovery-opplevelse av mektighet og skjønnhet tilført New Age-høytidelig musikk, blir menneskene av og til litt uvesentlige. Næmen. Se der, ja! Der kommer en rufsete dusin-kamerat til ekstremsport-treff med ekskjæreste og kameraten Adrian inn i fjellheimen. Som om de skulle ha ramla av kneipp-bilen. Puslinger i presens. Du håper at det skal skje noe ubegripelig dramatisk med dem, og du håper tynt som en tigger at det ikke blir noe personlig uoppgjort som de heller skulle ha snakket ut om, du ber om at et underjordisk monster eller en nazizombie kaster seg over fjellvandrerne. Og lensmannen og. Hvis han kommer. Men det gjør han jo ikke.

cave

Heidi Toini foran de anstrengende klatre-kameratene.

Det blir verken gene-sadistiske banjo-galninger eller fortids-daudinger fra en eller annen krig de aldri deltok i. I stedet opplever jenta og de to kjærestene hennes den evige trekant. De har jo ikke behandla følelsene sine for hverandre, de har aldri snakket ut. Det er ikke bra å ta med uløste konflikter hundre meter inn i en utilgjengelig grotte med vann, der deltakerne tilogmed er avhengige av at ingen tømte surstoff-tanken før dykket.

Det skjer etter hvert voldsomme ting i det digre hålet, men ikke en gang jeg, som virkelig lider av en perfekt utforma klaustrofobi, føler noe særlig når de stønner seg på langs av Mord Norges trange innvoller og skuler overtydelig gjennom den tynne fernissen av vennskap.

Folka er ikke spennende nok. Viktor har kul nese og virker som en halvt friskmeldt eksnarkoman. Adrian er soldataktig friskus med så lite personlighet at kameraten til Stomperud (87) fortoner seg som en komplisert Hamlet. Dama Charlie er amasoneflott og skapt for heltemot, men det modigste hun gjør er å sove uforstyrra videre da den nattlige sex-piraten Victor tukler med tissen hennes i fellesteltet før han onanerer seg i søvn.

Charlie har kropp og fjes til å fylle en fæl historie som forfatterne forsømte. Hun skulle ha vært en slags Shauna fra britiske «The descent» (2005), hun kunne stått naken og blodig som en nyvakt barbar I sluttscenene og fylt underjorden med sitt feministiske primalskrik. I stedet forvandles hun bare fra likegyldig til varig lei seg og ganske redd.

cave toini

Heidi Toini har fjeset og fasongen til å fylle denne filmen aleine, hvis hun fikk.

Det er ikke hennes skyld. Historien i «Cave» er ikke tilforlatelig nok til å engasjere, og den er ikke vill nok til å bli kul. Dette er en tam ting. Noen har gitt handlinga valium før den kom i gang, og så skjer bulder og stønn på samme måte som hvis vaskemaskinen blir ødelagt på en søndag. Det hjelper aldeles ikke at filmen utvikler seg til en underjordisk selskapslek der det mest spennende blir å finne ut hvem som er hvem.

Et paradoks er utstyret. Når drama, sjalusi og begjær skal kunne leses i ansiktene, bør man ikke kle folk i badeburkaer sånn at ikke en gang kroppsfasongen røper hvem som er hvem. Her skjer mye kamuflert bobling og stønning og pusting og ting, mens de avgjørende action-scenene slumses vekk i et aldeles uforståelig hastverk. For en gang skyld er en film ett kvarter for kort. Tre scener som jeg ikke kan røpe skulle vært utpensla og utbrodert. Du skulle ha kjent dem i huden, de skulle ha skremt Ricola-en ut av munnhula.

Utydelighet er OK når man bruker den bevisst. I «Cave» finnes en dårlig utvikla overtydelighet, og den er kjedeligere enn oppdretts-konfliktene i NRK-puberteter.

Dessuten er slutten ille.