Månedlige arkiver: juni 2016

november man, the hoved

Streaming: Gjenfødelse av den pene Pierce Brosnan

 

The november man: Amerikansk britisk agent-thriller. 2014. 1 time, 48 minutter. 15 år. Regi: Roger Donaldson. Med: Pierce Brosnan, Luke Bracey, Olga Kurylenko, Will Patton, Lazar Ristovskij, Mediha Musliovic.

Kortversjon: Pensjonert CIA-agent blir vekka av gammel kollega til finurlige konspirasjoner og forviklinger i Russland.

 

terning 5 liten Det var nå Pierce Brosnan skulle ha spilt James Bond. Aldring gjør noe fint med pene menn (stygge menn blir seende forferdelige ut, men sånn er DNA-ets terror). Huden finner seg endelig til rette og utsletter en del overfladiskhet. Pene unge menn ser merkelige ut, som uferdige prototyper som står til tørk i en tålmodig kunstners entré. Når en mann som Brosnan blir så gammal at han vurderer å samtale med andre mennesker om vannlating og mørke netter, da blir ansiktet omsider til, da formes et uttrykk og et budskap i fjesets fantastiske flertydelighet. Med litt mascara. Men det starter kvinner med når de er åtte.

november man, the

Pierce Brosnan er like hel, men bilen brenner.

Der starta omtalen slik den ikke skal, med en esoterisk digresjon. Jeg ber om forlatelse og skynder meg videre.

«The november man» ser egentlig betryggende ut som en low energy-film uten egentlige ambisjoner om å bli lagt merke til mellom to gamle skinkesmørbrød og en ukokt asparges, den ser ut som en VHS-nostalgi eller noe som katten slepte inn den dagen alle kråkene døde. Men boka av Bill Granger ble belønna med Edgar Allan Poe-prisen tilbake i 1981, som nesten var før VHS-en, og filmen er regissert av en skikkelig veteran. Roger Donaldson har laga så mange filmer at bare Rainman ville giddet å ramse dem opp.

Brosnan spiller mot Luke Bracey, en australsk 27-åring som ser ut som en kristen fotballspiller, men gjør seg godt på film. Han er den talentfulle, men altfor ivrige agenten som blir oppdratt av Brosnan, men dessverre havner der elever ikke skal gå. Han blir mannen som skal innhente og avlive og stoppe ut og glemme den aldrende agenten, som riktignok har overnaturlige pensjonist-evner når det gjelder å vinne seg ut av håpløse kamp-situasjoner. Dessuten dukker hu Olga opp. Kurylenko har en stilig rolle i dramaet «A perfect day», men før det levde hun av imaget russisk actionfilm-beib uten egentlig innhold eller forstand. I «The november man» er hun ålreit. Etter at Mediha Musliovic blir beklagelig drept ut av filmen, blir det Kurylenko som skal følge Brosnan i hans humørsjuke kamp mot venner og fiender.

november man, the kurylenko

Også Olga Kurylenko har fått pistol.

La oss nå se.

Det starter egentlig med at Brosnan gir den unge agenten et kurs i samliv. Ikke ha det. Mordere skal ikke ha kjærester. Det gjør dem sårbare. Vil du ha et forhold, skaff en hund. Han glemmer at folk ofte elsker hunden sin mer enn de elsker kjæresten.

Deretter dreper agentene uheldigvis ei lita jente som ikke er spion, bare i veien. Så går det fem år.

Da kommer en av disse uunngåelige messenger-psykopatene og henter Brosnan fordi den avhoppende russer-Natalie med alle informasjonene bare vil snakke med den gamle agenten. Etter at Natalie har vært redhead med hele overkroppen oppstår en haug med infløkte situasjoner. Men de skremte ikke meg, for TV2 Nyhetene har en fast Russland-paranoiker, og det skjer ikke noe fælt i denne filmen som TV2 ikke kunne ha overgått i tomrommet mellom Sporten og en skøyeraktig Telenor-reklame. Alt dreier seg om Federov. Han er en slags Putin, og han vil bli sjef for Russland for å utslette verden og omegn mens han antakelig sitter med kvit katt som testikkelvarmer eller noe. Federovs baller har vært med på utprega ukule manneting. Fæle lurerier mot Tsjetsjenia  er ikke bra, og overgrep mot kvinner er enda verre. Kurylenko er sørgmodig spesialist på begge deler, for hun har jobba med russiske kvinner på flukt i Beograd, og rømte kvinner snakker fort. Filmen foregår for det meste i Beograd, for Berlin ble for dyr.

november man, the bracey

Frisk og turistsprek Luke Bracey løper i Beograd.

Mye voldsomt skjer i utenrikspolitisk warp-fart og gledelig avstand til sannsynligheten.

Ei russisk halvmåne-morderske har Zlatans profil og dystrer seg ubønnhørlig rundt i terrenget. Det oppstår russisk rulett. Det blir kidnapping av et barn som jeg ikke skal røpe noe om. Det blir lojalitets-dilemma og valg-frustrasjon for den unge agenten Mason (Bracey), som dessuten får kutta arterien i låret sitt uten bedøvelse sjøl om han ledes av en visjonær overvåkingsdrone. I det hele tatt. De som syns at nyhetene er ille, vil sukke tungt over depresjonsnivået i filmen om november-mannen Brosnan, som blir kalt det fordi alle dør der han har vært.

«The november man» er en fargerik og frodig film. Fordi jeg ikke hadde orket å skru den av sjøl om vegetarburgerne brant seg i ovnen, må den ha terning 5. Alle som egentlig savner kassetthyllene i Videoverden vil ha forståelse for det.

san andreas hoved

Streaming “San Andreas”: Sjukt kaos er den egentlige grunnen til at vi elsker film

San Andreas: Amerikansk katastrofefilm. 2015. 1 time, 54 minutter. 11 år. Regi: Brad Peyton. Med: Dwayne Johnson, Carla Gugino, Alexandra Daddario, Ioan Gruffud, Paul Giamatti, Hugo Johnstone-Burt, Art Parkinson, Kylie Minogue.

Kortversjon: Redningsmann i helikopter må forsøke å redde ekskona og dattera da San Andreas-forkastningen i California ryker skikkelig.

terning 4 liten Les dette som en femmer. I hovedrollen ruver Dwayne The Rock Johnson med en animalsk påtrengenhet som gjør at California føler seg lite og uvesentlig også når San Andreas-forkastningen sprekker sånn at hele staten risikerer å forsvinne i et Kina-hål.

For det er det som skjer. Jeg mener det virkelig: Hvis du syns mye gikk galt i «2012» og «The day after tomorow», så vil skalaen din måtte forlenges opp mot taklista. I et par timer skjer stort sett alt det gale som kan skje, og solmenneskenes kollektive desperasjon er så diger og så mange dør at Jan Egeland ville ha trukket på skuldrene, og så fortsetter bare galskapen familie-sjåvinistisk i racerbåt gjennom tsunami-flomma San Francisco der det pleide være bakker.

Det hele starter med at en jentunge med dårlig kjørekonsentrasjon havner i en diger fjellsprekk som faktisk var der fra før. Dwayne og de andre helikopterheltene kommer svevende som litt stor Finnmarks-mygg og redder henne, og deretter får vi vite at The Rock er pappaen til fjortisjente som bor i luksushus fordi mamma har flytta sammen med en eiendomskakse, Ioan Gruffud. Dette er ikke en film for de som ønsker å like mammas nye kjæreste. Jeg bare nevner det.

san andreas-2

Her løper fra venstre Hugo Johnstone-Burt, Art Parkinson og Alexandria Daddario mot enda en fare.

I historiens egentlige sentrum jobber Paul Giamatti som en vilt begeistra jordskjelv-ekspert. Han er oppglødd som en guttunge ved Tippeliga-start over seismiske forandringer, men i løpet av dagen forvandles den profesjonelle nerdegleden til mørk defaitisme, for Giamatti oppdager at staten komme til å gå under, og jordskjelvrystelsene fra Guds egentlige hjemland vil også forstyrre oss i de fjerne utkantene. Egentlig kler skuespilleren rollen som flått-profet, og filmen får en ufortjent tweed-følelse på tross av shortsdyret Johnson.

Det meste som kan gå galt, går galt i en nyansefri skildring av det totale sammenbrudd. Skyskrapere detter som sandslott, gigantiske skip skyller inn over San Francisco og antakelig omkommer i hvert fall mer enn én million mennesker bare i California, men handlingen feirer deres velsigna anonymitet ved å konsentrere seg om bekymringene til familien Johnson og sviket til den husbyggende stefaren. The Rock flyr tett til bølgende hustak og redder ekskona Carla Gugino uten å bli hemma av prestasjons-angst eller hyppige svettetokter. Men så ryker girkassa til chopperen sjøl om det ikke er en Puma, og så veksler ekseparet fargerikt mellom flukt i sviktende gater, små-fly og fallskjerm-pause i baseballstadion der Dwayne etter eget utsagn kommer til second base med kona for første gang på lang tid, en romantisk komedievits i en film som ellers er verbalt underutvikla. Men etter det kommer en tsunami av gammeltestamentlige dimensjoner inn over kysten, og da er eneste mulighet for det søkende foreldreparet at de tar en racerbåt og leter mellom oversvømte finansslott i San Francisco sentrum. Ja, det er kult.

san andreas

Her løper fra venstre Carla Gugino og Dwayne Johnson mot enda en fare.

Jeg må si at jeg ventet på at tigerhaiene skulle vake, og jeg regnet egentlig med at monster-krokodiller skulle komme svømmende fra Australia, jeg ville ikke blitt overraska om IS-terrorister og serbiske nasjonalister planla å sprenge ei atombombe i sprekken («let us show them the biggest asshole in the world») og det er rart at Roland Emmerich ikke har ringt regissør Peyton («The journey 2») og insistert på at San Andreas-forkastningen er et resultat av CO2-utslipp eller kloning av skotsk sau. Eller i hvert fall skulle visepresidenten ikke ha underbudsjettert jordskjelv-varslinga og brannvesenet. Og ja. San Andreas-forkastningen finner, og den vil helt sikkert kanskje føre til katastrofe og mel-pakker i posten.

Nede i en skyskraper-garasje er dattera Alexandria Daddario først bare fastklemt, men siden det faktisk også finnes rådsnare briter i en handling som nærmest roper på Mr. Bean, kommer hun seg av gårde til nye forferdelige farer. Jeg skal ikke røpe noe om det, sjøl om jeg har røpet alt annet. Ja, det er Kylie Minogue som spiller Susan Riddick, men jeg husker ikke hvorfor.

Jeg satte meg til med «San Andreas» på Netflix-streaming midt på dagen i storarta utevær, og forventningene var ubetydelige. Men filmen er underholdende og tankeløs, og det er selvsagt en slags eksistensiell bekreftelse når en film driter i at millioner dør så lenge Dwayne Johnson finner dattera. Jeg har sagt det før: This is what we came for. Hele verden måper.

perfect day, a hoved

A Perfect Day på kino: Vittig-bittert om Balkan-krig og overlevelse

A perfect day: Spansk dramakomedie. 2015. 1 time, 46 minutter. 12 år. Regi: Fernando Léon de Aranoa. Med: Benicio Del Toro, Tim Robbins, Mélanie Thierry, Olga Kurylenko, Fedja Stukan, Eldar Residovic.

Kortversjon: Hjelpearbeidere forsøker å gjøre ting for sivilbefolkningen i 1995 etter at Balkan-krigen er slutt.

terning 5 liten I den egentlig spanske komedien «A perfect day» er Benicio Del Toro og det glemte geniet Tim Robbins så vanvittig gode at de beveger seg på grensen til det uanstendige. Det er nesten sånn at Bosnia-krigen og 1995 blir borte i deres skygge, eller som om man brukte «Guernica» som stuegardin og Sachsenhausen som sengeteppe. Filmen er en fryd. Det som redder den fra ekshibisjonismens kulde er en oppgitt melankoli. Sjøl om guttene er perfekte, fortsetter verden sin djevelske feilaktighet (Arild Haaland: «Det er menneskelig å feile, men djevelsk å fortsette med sine feil»). Og da skjer det som regissøren antakelig tenkte skulle skje, at skuespillernes briljans blir en garanti for at man godtar innhold.

perfect day, a brønnen

Mélanie Thierry og Benicio Del Toro har en død mann i brønnen og ikke tau.

Det er umulig å kvitte seg med «A perfect day» fordi den er sentimental skit. For det er filmen ikke. Den er en trist og sarkastisk komedie, og det er alt, men det er mer enn du betalte for.

Nå skal jeg si noe om avstand, sjøl om dere skulle ønske at jeg lot det være.

Distanse er forutsetningen for at en fornemmelse blir en tanke. Den gode komedien, karikaturen, parodien gjør det med persepsjonsnivået ditt. Slik Brecht brukte plutselig kabaretmusikk som Verfremdung for at publikum ikke skulle bli sittende der og gråte over sin egen storarta innlevelse. Humoren er en avstandsfunksjon, og den er det viktigste vi har. Som i «M.A.S.H.» (1970) som minnet folk på krigens uoverseelige galskap ved å få oss til å le av den. Latteren overgår gråten, for den er ikke selvisk.

OK. Dette kommer til å ende i babbel, så jeg skal skrive mer om filmen.

perfect day, a

To utrolige roller: Tim Robbins som halvgal og Benicio Del Toro som desillusjonert, men sta hjelpearbeider.

Benicio Del Toro spiller hjelpearbeider med ei lue som får ham til å likne Kjetil Rekdal på en dag med regn og Vålererenga-tap. Tim Robbins er blitt vilt hvithåra og en slags «Husker du Nick Nolte?»-figur. Han er de grenseløse hjelpernes Hawkeye, anti-autoritær, intuitiv og uten bånd til borgerligheten og dens sivilstand-identitet. De to har en egentlig ikke en perfekt dag, men da Bosnia-krigen offisielt er slutt og menneskene skal forsøke å late som fred, finnes ikke perfekte dager, så denne blir bra nok.

I starten forsøker de å få en død mann opp av en brønn for at folk skal få drikkevann. Han er for tjukk, så tauet ryker. De kjører ut på landsbygda et sted på Balkan (som egentlig er filmet i Spania) for å finne tau, og de har med seg en tungsinna tolk, ei ung fransk jente som nettopp kom – og etter hvert en guttunge uten fotball og ei litt byråkratisk eks-kjæreste (Olga Kurylenko) med et oppdrag. På grunn av en død mann i en forurensa brønn kjører de rundt i Balkan-krigens etterlatenhet, en sannsynlig, forutsigbar og gjenkjennelig indignert skildring av hva krigen har gjort med land og folk. Ingenting nytt i det, for antakelig skaper aldri krigsskildringer nyheter, de fornyer bare sine egne tragiske klisjeer.

perfect day, a Thierry

Mélanie Thierry gjør en stor rolle som rookie.

Det som skaper filmen er ikke gode holdninger. Det er folka. Humorens genialitet er at den gjør mennesker mer levende enn hva alvor får til. To ganger diskuterer hjelpearbeiderne om de skal kjøre til høyre eller venstre for den døde kua i grusveien, siden det helt sikkert ligger ei landmine på en av dem. Over jordene småløper ei bondekone bak dyra sine. Hun har ikke noe annet valg enn de minelagte markene, og hun forserer dem med en sta, bitter fatalisme som er både vittig og fæl. Den lille gutten (Eldar Residovic) har sin egen historie, og den franske jenta (Mélanie Thierry) blir i løpet av sin første dag tjue år eldre og en rutinert betrakter av verdens grusomhet. Ikke noe nytt i det heller. Men ingen har gjort det sånn som dette. Ingen har gjort det med Del Toro og Robbins – og de veldig få har skildra krigen med spanjolen Fernando Léon de Aranoas fine balanse og nydelige håndlag med bilder og folk.

Hvis du sier at «A perfect day» er viktig, slår jeg deg med en champagnestenka serviett. Den døde kua i veien er viktigere. Men det er deilig at de Aranoa har laget en film som hvisker og ler for å overdøve måkeskrika og at stilen hans er så lite smiskete at du føler deg tankefull og fri etter å ha sett filmen.