Månedlige arkiver: april 2016

captain america civil war hoved

Captain America Civil war: Pubertetssur Tuppen & Lillemor-kavalkade

Captain America: Civil war. Amerikansk superhelt-action. 2016. 2 timer, 27 minutter. 12 år. Regi: Anthony og Joe Russo. Med: Chris Evans, Robert Downey jr, Scarlett Johansson, Elizabeth Olsen, Don Cheadle, Sebastian Stan, Jeremy Renner, Paul Rudd, Tom Holland, Paul Bettany.

 

terning 2 liten Dette er like kjedelig som å lese VG på nett. Alle er lei seg. Den ene etter den andre står fram med problemene sine, den ene etter de andre langer ut mot vennene, og den ene etter den andre ser ut som en dårlig 18. mai. Vi har dessuten gående en borgerkrig i Norge, og det er ikke moro når venner slåss. I «Captain America: Civil war» finnes det egentlig ikke gammeldagse yndlingsfiender, det er ingen kamper å bli oppglødd av, det er ingen seire som føles befriende og det er ingen sviende nederlag som er til pass for den onde idioten.

captain america civil war

Chris Evans er egentlig venn med den hjernevaska vintersoldaten Sebastian Stan.

Filmen er en amerikansk familie-nevrose, en Thanksgiving-kalkun. Det merker man på hele stemningen, som er motvillig og pubertetssur, en slags Tuppen og Lillemor-kavalkade av nettmobba sjuendeklassejenter i rare klær. Man merker det på manuset, som mangler handling. Det er en skisse til en film som aldri burde blitt laga, og når supermenneskene barker sammen i monotone kickbokser-klisjeer, betyr det bare at eventyrlighet bakser hensiktsløst med eventyrlighet og nå kommer snart svigermor til Stark og viser fram den kybernetiske kaldfusjons-Kenwooden sin, og hva gjør Marge Simpson med det? Fraværet av vannfast fiendehat var dødsens kjedelig, men jeg sovna ikke for kollega Aalen frøys så hun skalv i sal 10, og jeg holdt henne i live med varme ulltepper og helbredende tilrop: «Ikke gå inn i det hvite lyset, Kristin, hold deg borte fra det hvite lyset!» «Hvor er de nå?» «Berlin.» «Åja. Ikke fortell dette til Torfinn Nag.» Jeg er ikke helt sikker på den siste setningen.

Det skal være en destruerbar fiende i en film, og når han taper, dør eller faller i fortapelsen, skal du kjenne en god følelse av oppstemt id. Slik jeg skjønte av den fragmentariske handlingen skulle det finnes en haug med robotiserte Winter Soldiers et sted i Russland eller dahlstrøk ihnenfor, og da det var en halvtime igjen kjente jeg håpet blusse opp som tennvæske på drukna juligrill: Nå skal de slåss mot skurkene. Go get’em friends! Men såvidt jeg kunne se, kom den fighten aldri. Den er muligens utsatt til toeren.

Utgangspunktet er håpløst. Etter ti tusen actionfilmer der alt eksploderer, fant eventyrforfatterne i Hollywood ut at det var på tide med samvittighet. For hva med collateral damage? Hva med de stakkars ofrene vi aldri så? Når superdame skal ta en fiende, smeller han inn i en kontorblokk og utrydder tur-komiteen til det afrikanske landet Wakanda. Bare Monty Python ville ha vurdert en superheltfilm som handler om at tilfeldig forbipasserende ble skada. William Hurt interesserer seg også for det, og The Avengers-mutantene skal innlemmes i en temma lamb-force i office-FNs tjeneste. Captain America sier det som det er: I FN har alle sin egen agenda, så hva om de forlanger noe vi ikke vil. Han kunne ha sagt: Hva gjør vi hvis de ber oss dra til Norge og ta livet av kommentarfelt-skribenter som er tilhengere av ytringsfrihet? Jeg tenkte: Å, nei! Ikke FN! For Guds skyld.

captain america civil war-scarlett

Scarlett Johansson er Black Widow og kan gå på biltak. Wow.

Så deler avengistene seg i to motparter, som Norge har gjort. En gjeng er FN-lojale, den andre jobber for seg sjøl og etter eget vett. Da den hjernevaska og derfor fjernstyrte kameraten til Cap dukker opp og blir et problem, da begynner de å slåss mot hverandre. Der er sjukt leit. Alle er motløse og flaue. Alle forteller om triste ting, som den gang de fikk innvollsorm i kompene, og slåssinga sløver avgårde som en sirkusforestilling uka før turneen er slutt. «Han drepte min mor!» Jaja. Du er fader meg over 50 år, og planeten kan være i fare.

Mer enn planeten kunne blitt reddet hvis bare kampscenene hadde vært noe å se på. For det første domineres de av jernplate-teknologi. Lyden er «klong» og «klongklong». Den kjedelige usårbarheten til heltene blir kompensert med en del rutinert CGI og dessuten et urimelig tempo. Klippinga er andpusten, folk farer hit og dit, bildedekninga virker ute av kontroll og kaotisk, og det hjelper ikke at filmen er i 3D. Bildene ser ut som hurtigspoling av VHS.

Til og med teknofilmer bør ha en organisk kjerne. Man må kunne fornemme kroppsligheten i actionscenene, og i denne filmen virker alle like usårbare.

captain america civil war-2

Synlig uvenner: Captain America og Iron Man. Sukk.

Og så er det skuespillerne. Chris Evans spiller kapteinen med en prematur dødsmaske, og han ser kontinuerlig misnøgd ut, som om HR-avdelingen kom og satte gummibeskyttelse på skjoldkantene hans. Captain America er en problematisk figur. Lego-versjonen av Frodo er mer sexy. Robert Downey jr. spiller nok en gang Iron Man, men denne gang sier han replikker som om noen hadde tvunget dem ned i halsen hans for at levra skulle bli fet. Han er ille, men han er likevel best. Jeremy Renner er forresten ikke så galen heller, men han utretter ingenting. Scarlett Johansson spiller Black Widow med evner som hun antakelig driter i, og jeg tenkte hele tida: Hun var antakelig gravid da denne filmen ble innspilt, hun er mot-hormonelt et annet sted, for eksempel Beverly Hills-føden. Elizabeth Olsen spiller Scarlet Witch med håndbevegelser som framkaller for tynn bursdags-gelé, men i en superhelt-film ser hun ut som en innleid vaskehjelp fra WoManpower. Tom Holland som barnepåfunnet Spider-man er en patetisk fornærmelse mot alle under 9 år, men Paul Rudd kunne blitt bra, for han ser ut som om han ler oaahaha!-latter innvendig og planlegger lunsj-pranks mot de to dumme regissørene. Flere orker jeg ikke nevne. At noen har sløst bort Paul Bettany i Vision-rollen vil føre til at engelskmenn gudskjelov nekter å høre om Obamas syn på EU.

For at virkelig alt skal bli mislykka, har ikke filmen noen slutt.

i skyggen av kvinner hoved

«I skyggen av kvinner» på kino: Forsteina fransk fortids-misbruk

 

I skyggen av kvinner (L’ombre des femmes): Fransk drama. 2015. 1 time, 13 minutter. For alle. Regi: Philippe Garrel. Med: Stanislas Merhar, Clotilde Courau, Lena Paugam.

Kortversjon: En dokumentar-regissør er utro med en dame som laster filmruller, og samboersken hans er utro med en annen mann. Det fører til atskillelse og lengsel.

terning 2 liten Da jeg kjørte til pressevisning fortalte Radio Norge at det finnes en voksende koloni av mannlige homofile pingviner i en eller annen dyrehage, og dessuten at to tredeler av albatrosser er lesbiske. De parrer seg med hanner og lever med høner. Den franske filmen «I skyggen av kvinner» presenterer et liknende trekk i utviklingen: Menn og kvinner er i ferd med å bli møkka lei hverandre, men de holder sammen etter et innøvd rutinesystem som imiterer følelser og kan føre til falsk sorg og lengsel. Samværet mellom ulike kjønn er så vanskelig at Guds heterofile forplantere gir opp. Det ville være arrogant å bruke en tirsdagsvisning i sal 2 til å avvikle kjærligheten mellom mann og kvinne, men de folka filmen forteller om, burde virkelig aldri ha møtt hverandre. Fraværet av sympati er nesten psykopatisk. Her er det ikke snakk om kommunikasjonsproblemer, men om kjærlighetens ugjenkjennelighet. Det høres jo fikst ut, men det er ikke. Når de tre personene i den franske utroskaps-konvensjonen åpenbart har erstattet både kjærlighet og sympati med avhengighet, skjer det som ikke skulle skje: Ingenting skjer. Mannen liker ingen av kvinnene, men han er avhengig av samboersken. Når avhengigheten blir utfordret, omdanner den seg til sorg. Det er ikke spesielt spennende, og det er heller ikke særlig troverdig. Verden er ikke sånn som dette. Det kan godt hende at kvinner og menn ikke egentlig liker hverandre, men de føler i hvert fall noe. Den franske likegyldigheten ser bare ut som et uunngåelig resultat av en stiløvelse, og det ble aldri sagt noe vesentlig i franske filmer før heller. Men de var kule. Det er ikke denne.

i skyggen av kvinner

Stanislas Merhar er en munter fyr.

Nei, det er ikke en god film. Jeg hadde egentlig ikke trodd jeg skulle se enda en fransk film som handla om utroskap. Jeg blir enda mer oppgitt når den er laget i unødvendig svart hvitt for at folk med nostalgisk fargesyn skal tenke Ah Mon Dieu, Truffaut, Godard!

Regissøren Philippe Garrel (68 år) har skrevet manus sammen med blant andre den kjente franske manusforfatteren Jean-Claude Carriere (85 år), men det er ingenting ved handlingen som antyder at de hadde noe viktig å fortelle hverandre. Filmen gjentar det gjentatte med epileptisk sløvhet. Den dumme dokumentar-regissøren Pierre virker som om han mistet mimikken sin til en ond medisin, for gjennom 1 time og 13 minutter ser mannen ut som et katatonisk hjerneslag-offer som gikk på en lyktestolpe midt i en likegyldig tristhet og ble der.

Ved ett av disse miraklene som bare franskmenn begriper, har den uinteressante fyren to damer. Den ene treffer han på filmarkivet, og det er elskerinna med det korte skjørtet. Etter å ha sett ham et par samleier, elsker Elisabeth ham, mens han er maskulint likegyldig og følelsesmessig feig. Elskinga hennes svekkes ikke av at han er fast samboer med fotograf og kjæreste Manon, som er frustrert fordi han er maskulint likegyldig og følelsesmessig feig.

i skyggen av kvinner-2

Merhar er samboer med Clotilde Courau, som spiller Manon. Hun er kvinnelig-livlig.

Her har vi altså en mann som er helt lik overfor alle kvinner, men er avhengig av den faste dama Manon. For da Elisabeth forteller at Manon i likhet med alle andre franskmenn har en elsker, da blir han ikke lei seg, men sint og paranoisk, og etter å ha fulgt etter den nå trofaste dama som bare vil ha den uttrykksløse idioten av alle menn i hele Universet, kaster han henne ut og blir lei seg likevel.

Når Pierre er lei seg ser han ut akkurat som når Pierre ikke er lei seg. Det er jeg glad for, siden han smiler i sluttscenen, og det ser fælt ut.

Kvinnene er virkelig ikke uttrykksløse, men de uttrykkssløser. De bevegelsene som menneskene gjør med fjes og kropp, er signaler. Og enda mer konsist: Det vi sier med kroppen er forhandlings-utspill. Vi forsøker å formidle en personlig virkelighet til et annet menneske for at den andre skal bli overbevist om noe som vi håper er sant eller holdbart. Filmer irriterer og forvirrer når de forbryter seg mot dette enkle systemet. Kvinnene i Pierres liv ødsler tankeløst med så mange uttrykk at de kunne ha kommet fra ei kortslutta sexdokke. Manon er verst. Ansiktshuden hennes sklir rundt som softis på ei varm stekeplate, det er som om stiftemaskinen svikta da den skulle haste ansiktet hennes sammen. Dermed uttrykker hun ikke noe annet enn forvirring.

Elisabeth forsvinner ut av historien som når noen river ut de siste sidene i kriminalromanen, og så halter filmen i mål uten å handle om den egentlige hovedpersonen lenger: Den kortskjørta filmrull-trillersken som traff en sur jævel og lot som om hun ble forelska i ham, antakelig fordi unge kvinner er overfokusert oppdratt til forelskelse. Hun er den eneste av de tre som eksisterer som noe litt annet enn en mislykka kulturkloning. Hun ser nesten ut som noe friskt fra nåtid. Jeg ønsker henne alt godt. Finn en albatross.

Tittelen må være ironisk ment. «L’ombre des femmes» betyr antakelig kvinnenes skygge, som enten er der fordi de er så svære og menn er så små eller fordi de hindrer både utsikt og sol. Jeg tror ikke det. Jeg tror i det hele tatt ikke på én eneste ting i denne filmen.

spy hoved

Streama: Magiske Melissa redder ujevn “Spy”-action

Spy: Amerikansk actionkomedie. 2015. 1 time, 59 minutter. 15 år. Regi: Paul Feig. Med: Melissa McCarthy, Jude Law, Miranda Hart, Jason Statham, Rose Byrne

Kortversjon: En amerikansk kontor-agent i CIA må ut i felten fordi alle de tøffe er avslørte. I utlandet må hun klare seg mot parodiske 007-skurker.

terning 5 liten Hun redder filmen. Melissa McCarthy har slitesterke tursekk-skuldre og en tilsynelatende motstandsdyktig kropp som man i tidligere tider kunne ha beskrevet som noe Tau-ferja straks legger inn til, men sånt gjør vi ikke lenger sjøl om McCarthy på en måte er de siste åras John Candy. Du ser begeistra på henne på tross av at hun er tjukk, for hun er så flink. Tjukke folk må være sallans flinke. Det er stygg kjeft og søt mimikk som gjør at hun redder en film med mange svakheter. Filmkritikere liker ordet svakheter like godt som de liker ujevn. «Spy» er ujevn og har åpenbare svakheter. Nå føler jeg meg nesten som en kritiker. Ikke bra.

spy

Jo. Melissa McCarthy kan velte en oksediger motorsykkel sånn at det blir vittig.

På norsk inviterer tittelen til billig humor, og regissør Feig (som også er en norsk ordvits) har logisk nok skrevet et manus som like gjerne forfaller til «ballene dine ligger mellom melonene mine»-latter som til burleske genre-vitser av den humrete sorten som i enkelt-tilfeller også sjarmerer mennesker som sover med lesebriller. Ujevnt. Tre «som» i én periode. Skikkelig sjukt ujevnt. Mange svakheter.

Jude Law er en fin komiker, og han spiller Bond-agenten Bradley Fine med finslige sjarmør-overdrivelser som kirkemøtet ville ha godtatt uten påtrykk. Neida, han er like heterofil som en støvete Texas-pick-up-truck i dongerishorts, men den pinligpene briten bruker utseendet sitt som en overdrevent kaksete kaffereklame, og det kler filmen. Dessuten dør han ganske fort, etter at skurken Tibomir anvender et overraskende velkledd utendørsparty i Bulgaria til å røpe at han har en atombombe til salgs. Atombomba er gralen. Den må CIA-folka finne.

Melissa spiller agenten Susan Cooper, og hun er Bradleys lojale Sancho Panza som sitter i en nydelig parodiert hemmelighets-kremmerskap i USA og fjernstyrer agentens bevegelser med en blanding av mors-bekymring og konstant eggløsning. Sekretæren blir CIAs utegående redning fordi alle de andre blir røpet, og så må hun fly til Paris for å finne Rayna Byanov (Rose Byrne), krenkende forkledd som amerikansk husmor.

spy-3

Agent Cooper før hun blir utegående.

I denne delen av filmen er det detaljene som gjør det. CIA-kjelleren kunne ha vært fra en Hot shots!-film med sine flaggermus og rottebæsj på sjokoladekaka, og McCarthy spiller rookie med et rikt repertoar av resignerte kvinneligheter. Denne delen er en fest. I tillegg kommer den ulydige agentkollegaen Jason Statham og forteller om overlevelsene sine. Og i USA sitter den britiske komikeren Miranda Hart (som BBC-avhengige kjenner godt fra «Would I lie to you?») i en sidekick-rolle som ble skrevet for henne. Etter hvert drar agenten Cooper også til Roma i rosa buksedress og en hårfasong som får henne til å likne en tam Shirley Temple-ballong.

Roma avslører filmens største svakhet, og det er at manusforfatter og regissør Paul Feig egentlig er en forvirra fyr som ikke klarer å balansere humoren. Av og til skriver han virkelig teite scener, som når Bobby Cannavale skal imitere italiener som er så universelt og fingerunemt kåt at han til og med blir opphissa av en overvektig amerikanerinne i rare klær. Cannavale fører til mange oppgitte sukk, og akkurat det tåler en film som denne dårlig.

«Spy» har en vanskelig tredjerunde, slik mange filmer har. Ujevnt. Svakheter.

spy-4 byrne

Rose Byrne spiller den tynne skurkedama.

Men så kommer kjøkkenslagsmålet og de burleske fly-scenene, og dessuten nesten berusende frekt rånepreik da den tidligere stand-up-komikeren Melissa McCarthy plutselig får spille rå bodyguard for skurkedama. McCarthy kan replikker. Antakelig var det henne forskerne i Oxford tenkte på da de laget undersøkelsen «kvinner med store rumper er mer intelligente enn kvinner med små rumper», og den fant jeg ikke på. Den finnes.

Jeg skal slutte med å forklare terningkasta mine, for det er like ille som når dårlige fortellere foreleser om poenget i vitsen. Men denne filmen får altså femmer-terning fordi jeg hater firere og fordi rollene er så gode og Melissa McCarthy så vanvittig flink. For det må hun jo. Man blir det man må. Meryl Streep har den forstyrrende nesa, så hun var også nødt til å bli flink. La oss være glad for alle skavanker, for de fører til at folk utvikler seg. Pene fotballspillere forblir kjedelige hele livet. Og med den bomba anbefaler jeg «Spy» som pauseunderholdning på neste kirkemøte. For dette er faktisk kvinnenes film. Og før eller siden må jo kirken lære seg å like kvinner. Ennå kan man ikke amme i nadverden. «Spy» er en bra start.

focus hoved

«Focus» på Netflix: Vanskelige Will i småkul svindlerkomedie

 

Focus: Amerikansk-argentinsk krimkomediedrama. 2015. 1 time, 45 minutter. 12 år. Regi: Glen Ficarra og John Requa. Med: Will Smith, Margot Robbie, Adrian Martinez, Gerald McRaney, Rodrigo Santoro.

Kortversjon: Svindleren Smith blir kjent med rekrutten Robbie, og etter en del krim havner filmen i Buenos Aires der den siste store svindelen skal skje.

terning 5 liten Egentlig ble jeg oppmerksom på denne beskjedent småkule krimkomedien fordi Will Smith og Margie Robbie kjørte rimelig billigbil på Top Gear, og Robbie kjørte fortere enn Smith. Kvinneseier var stas, så da filmen dukket opp på Netflix, satte jeg meg til i begeistra, feilplassert bil-anglofili, for verken Smith eller Robbie er britiske. Greit det. Men de har en gang snakka med Jeremy Clarkson. Det er engelsk nok for meg.

focus

Margot Robbie og Will Smith blir involvert.

Derfor var det innledningsvis en uventa skuffelse at svindleren Will og svindlerkjen (Schwindlerschen = liten svindler) Margot etter en rutinefiks innledning satt i senga og snakket om ting. Sengekant-samtaler er antakelig i bokstavelig forstand dødelige. Hvis du misbruker et velrenommert møbel til snakking, skal det være fordi den andre personen ligger på dødsleiet, ellers er samtalen et overgrep mot kjedsommelighets-imperativene som sier klart at man ikke har anledning til å misbruke andre menneskers oppmerksomhet hvis man ikke er valgt politiker.

Det kan virke rimelig og uforsonlig, men samtaler i seng er filmgenrens mest unyttige billigtriks. Man ledes til forventninger om at det skjer noe sensuelt i bildet, men egentlig ville bare manusforfatteren plassere en del tungvint informasjon. Eksposisjons-juks.

Men altså: I starten sitter Will Smith på bar og lytter antakelig ikke til den alkoholsløve heismusikken for da ville han ha blitt like hvit som Michael Jackson. Plutselige Margot spør om hun kan få dele bord for å bli kvitt plagsom fyllikk, og Smith sier fint ja uten at jeg kan oppdage at han er skeptisk og årvåken. Men det er han, og etter en del kom og menn handler filmen om en intenst småfolkelig svindler-organisasjon som på ei uke stjeler små, stygge ting verd 1,2 millioner dollar.

focus-2

Robbie ved bassenget med Rodrigo Santoro.

Og så kommer den første overraskelsen. Den vil jeg ikke fortelle om, men den er urealistisk, elegant og og involverer en rik kineser.

Så kommer den andre overraskelsen. Will Smith blir alvorlig og trist. Han kler det ikke. Han sier farvel. Det kler ham heller ikke, og hjemme foran Netflix-en satt Monica og jeg og diskuterte sjokkskadd om kynikeren hadde sendt dama fra seg fordi han elsket henne eller fordi han var møkka lei allerede og helst ville være for seg sjøl.

Den tredje overraskelsen: Tre år er plutselig forsvunnet, og i Buenos Aires driver Smith og planlegger en svindel sammen med den tango-pene eieren av et racerbil-lag. Uten at noen kan for det dukker Margot opp i gåbortklær og påfører den besindige fokus-fanatikeren Will («alt handler om konsentrasjon») en uproff seksuell oppvåkning. Slik starter egentlig enkle menneskers kompliserte multi-svik i et miljø av lavt utvikla petrofile. Det er moro å se på, det er nesten umulig å holde helt rede på, men mot slutten kommer en fjerde overraskelse som nok utkonkurrerer de andre fullstendig.

Alt dette er herlig usannsynlig, velgjørende detaljert og pinlig underholdende. Og som en virkelig overflødig ekstra-effekt på det allerede totalt unødvendige spiller Adrian Martinez en 180 kilos tung iraner (perser, blir det sagt) med pubertetshumor, bilkaksen Rodrigo Santos likner en bassengrenser i brasiliansk formiddags-porno og Gerald McRaney er nydelig som umedgjørlig eldre-torpedo.

«Focus» er egentlig en firerfilm fordi den handler om velkledde svindlere (Smith ser blant annet ut som en hjulbåt-gambler fra Mississippi), men siden handlingen faktisk engasjerer, er den generøst oppgradert.

mission impossible rogue nation hoved

Mission impossible: Rogue Nation streaming: Svensk dame tar det meste

 

Mission impossible: Rogue Nation: Amerikansk agentaction. 2015. 2 timer, 11 minutter. 15 år. Regi: Christopher McQuarrie. Med: Tom Cruise, Rebecca Ferguson, Jeremy Renner, Simon Pegg, Alec Baldwin, Ving Rhames, Sean Harris.

 

Kortversjon: Agent Ethan Hunt blir arbeidsledig da en pussig Kongress-komité nedlegger Mission Impossible fordi man utførte for mye umulig. Men Hunt og vennene hans vil knekke gubbe-organisasjonen The Syndicate.

terning 5 liten Samme dag som den antatte krypto-sosialisten Rune Bjerke kanskje og angivelig ble avslørt som en St. Peter for skatteparadisene, så jeg den femte MI-filmen der en ustyrlig etterretnings-organisasjon skulle knekke kakseklubben The Syndicate. Syndikatet består av ufølsomme næringslivsgubber som vil bruke pengejuks til å styre verden og livnære seg sjøl. Tom Cruise bruker et par timer på jobben, men i den virkelige verden tok det ni år fra finansminister Halvorsen hevet sin velbrukte pengefinger mot DnB til journalistene fant ut at det faktisk var noe å skrive om. Det er de ni åra normal-mediene stort sett trengte til å miste sin identitet og kurse seg i Facebook.

mission impossible rogue nation

Her er bildet som skal med. Tom Cruise gjør sitt eget henge-på-fly-stunt. Jeg kan ikke helt skjønne at det er sant.

Jeg måtte ha med dette, siden filmdagen utviklet seg til en perfekt medley mellom virkelighetsnært eventyr og realitetsbasert uvirkelighet. Ikke bare fotball-folk er korrupte. Alle er det. Det er det som er likhet og broderskap. En fantastisk dag, og Rebecca Ferguson i tillegg.

Ferguson kommer inn i filmen som antatt torturist i tights-tett tøy, for Cruise henger opp-ned i skurkenes dystre reir og venter det verste. Han har bar overkropp men beholder buksene på sjøl om dama i rommet er fra Sverige. Det er nytt. Ferguson snakker helt ekte svensk med en von Sydow-aktig bondehønk som kalles Beinknuseren, og slik kommer historien enda nærmere oss som har handla ved Svinesund. Ilsa Faust (Ferguson) har det gamle «Änglar finns dom?»-blikket til fortidas fruktemne Christina Schollin, en etnisk-ertende skjult flørtenhet som tilhørte de seksuelle hjelpemidlene tidlig på sekstitallet da mange kvinner ble gravide fordi menn så svensk film. Men noen mener at hun likner Ingrid Bergman, bortsett fra at Bergman var uten underkropp. I alle fall: Hun er født midt i Stockholm av britisk mor, hun har tre barn som er nøyaktig like gamle og hun er allerede hyra til den neste MI-filmen.

Ferguson er rosa på marsipankaka, hun er rosinen i sushien, hun er rohypnolen i rognebærvinen, hun er rolsedama (jeg droppa det andre på ro-) på VG-fronten, men hun kler aldri av seg. Dette er ei skikkelig action-heltinne som gjør sine egne stunts og beholder artens utilnærmelige mystikk helt til omtrent siste bilde, som er litt inspirert av «Casablanca» siden mye av filmen foregår i Marokko.

mission impossible rogue nation ferguson

Her kommer ‘a! Barbeint som en yoga-veganer! Rebecca Ferguson kaster seg over en annen svenske, og Cruise har klart å komme på rett kjøl.

Filmen starter med at agenten Cruise skal forsøke å få tak i pakke på et fly, så han henger på utsida av flykroppen (eget stunt) mens den litt forvirra datasupporten Simon Pegg forsøker å åpne døra for ham på internett. Det er stort sett Pegg som utfører miraklene, for han er hackeren som hver gang noe virker håpløst, bare tukler med tastaturet eller nerder med det papiraktige nettbrettet sitt og så får kalkuner snabel mens Pegg klager som en skotsk Star Trek-maskinist på Gloucester-dialekt. Nydelig.

«Rogue nation» starter med at Cruise må ta en Bourne, for CIA er plutselig og uten kontakt med amerikansk virkelighet blitt tilhenger av fair play, og Mission Impossible-folka gjør ting på den uvørne måten. Ei patetisk rad høytidelige menn erklærer MI for nedlagt, og den egentlig arbeidsløse spionen Hunt må reise verden rundt ved hjelp av gamle kolleger, mens CIA-sjefen Alec Baldwin (tilført en slags grå Bieber-lugg) forfølger ham slik CIA pleier gjøre med folka sine.

Hovedskurken er litt av en fyr. Sean Harris får fjeset til å likne indre skjeling ved rare symmetri-forskyvninger. Den fredelig rødhåra London-mannen har et forbilledlig psykopat-oppsyn som man ellers må til sjelelig ustabile TV-serier for å finne maken til. Enda en uggen britisk thriller-skurk. Bare engelskmenn kan ond mimikk, for de har øvd seg i sarkasmer siden fødselen og trives når de blir mislikt.

mission impossible rogue nation-2

Jada, Jeremy Renner er med. Blant annet på kidnapping.

«Mission impossible»-genren er mest kjent for den gamle scenen da Tom Cruise henger etter beina i lasersikra hvelv. Innbryter-scenen i denne filmen skjer under vann i torusen i Marokko, og hovedpersonen bobler desperat som en østlending i høstregn inntil havfrua .. det røper jeg ikke. Jeg skal heller ikke røpe hvilken uventa øvrighetsperson Cruise kidnapper i London. Nei, ikke dronningen. Men det ville vært dødskult om noen gjorde det en gang. Ei sint, tissetrengt dame og to forvirra rasehunder bundet med gaffa i en rumensk kjeller. Wow. Og Hadia Tajik som truer majesteten til å abdisere fordi hun ellers må synge Dubliners-karaoke og spise to porsjoner fish & chips.

«Rogue nation» er bra nok uten monarki. Cruise er en slags ukrona fyrste. Og det bidrar til den generelle høytiden at New Jersey-regissøren McQuarrie legger svisker til sitt kultur-alibi med musikk fra Puccinis «Turandot» og dessuten ved at et kjent tema fra operaen brukes som kjenningssignal for Rebecca Fergusons scener. Og ja. Beethoven-greia er «Eroica», som du trodde. Glemte jeg å nevne at Jeremy Renner er med igjen? Ja, men det gjør ingenting. Dette er ikke Renners film, og egentlig ikke Tom Cruise sin film heller.

«Rogue nation» er Fergusons. Mer uventa kunne det ikke bli.