hail caesar hoved

Hail to you, brothers! Bare satire kan fortelle om virkeligheten

 

Hail, Caesar!: Amerikansk komedie. 2016. 1 time, 46 minutter. 12 år. Regi: Joel og Ethan Coen. Med: Josh Brolin, George Clooney, Ralph Fiennes, Scarlett Johansson, Tilda Swinton, Frances McDormand, Channing Tatum, Jonah Hill, Alden Ehrenreich, Alison Pill, Christopher Lambert.

Kortversjon: Hollywood-produsent sjonglerer med flere filmprosjekter, blant annet en «Ben-Hur»-aktig Jesus-film med kjent skuespiller som blir kidnappa. OBS, jeg røper ting i handlngen. Det var ikke til å unngå. 

terning 5 liten Filmen er stjernesprengt som en pratesjuk Woody Allen-komedie. Ubekymra og ubarmhjertig driter den ut folk og fenomener, en snedig feelgood-satire rundt våre forestillinger om det klassiske Hollywood. «Hail Caesar!» starter med å skildre opprettelsen av en storslått Jesus-film, den tillater seg å drive gjøn med det helligste som finnes i filmbyen – heksejakten på kommunister – og den slutter med å vise hvordan en politisk frafallen kjendis-skuespiller ser frelsen i den korsfestede Kristus, bortsett fra at han har glemt sluttpoenget. Hundre ganger har jeg skrevet at Coen-brødrene ikke har noe budskap (unntaket er «A serious man»), og nå kan jeg med godt humør legge til: Og de elsker virkelig ingenting i hele verden. Ikke en gang yrket sitt.

Det er så bra. Hail to you, brothers!

hail caesar

Romersk kledd George Clooney våkner som kidnappingsoffer ved kysten.

Filmen forteller om hvordan produsenten Josh Brolin, som skrifter røyking én gang i døgnet fordi han er en vaklevoren, snill katolikk, holder gående en rekke forskjellige filmprosjekter. De er smertefullt gjenkjennelige, og humoren er ikke egentlig morsom, den er utleverende som en petscan eller en gonorré-diagnose. I noen korte øyeblikk av puddingmjuk intellektuell svakhet kan man kanskje få det for seg at de to filmskaperne har laget en kjærlig sjikane mot filmfabrikken som gjennom snart 100 år har gitt USA et dårlig rykte. Men den romantiske illusjonen forsvinner fort. «Hail, Cæsar» forteller om nærings-fanatisk oppdrett av pinlig vulgære og uintelligente celebriteter. Den beskriver et kompromissløst idioti, vedlikeholdt av overvurderte mennesker som like gjerne kunne ha jobba i et sykkelverksted eller ei pølsevogn. Neida. Det er ikke noe galt i å jobbe i sykkelverksted. Men man havner ikke på forsida av Life.

Scarlett Johansson spiller den gravide havfrua som stuper med trangt halekostyme midt i en bassengballett som blir akkompagnert av kitsch-svulmende, finkulturell museums-sang, og backstage snakker hun som Maktå på Straen. Scarlett blir hovedpersonen i en sexkamuflasje som skal bestå i at hun føder sitt jomfrubarn i lønn og deretter adopterer det fra Jonah Hill.

hail caesar-2

Josh Brolin blir stadig forstyrra av Tilda Swinton, som spiller to søstre som er formet etter Hedda Hopper.

I handlingens ytterkant en intelligent fnisende delhistorie om en ung rodeo-klovn som er blitt hyra til cowboyroller, men ved skjebnens ufordragelige uforutsigbarhet blir satt til å spille sjalusidrama i salongmiljø, sånn at regissør Ralph Fiennes må bruke sin tålmodighet på å lære ham den håpløse skriftspråk-replikken «Would that it be so simple», som ligger som en uskrelt kastanje i guttungens munn. Det er stort, og det er ondt. Ondt er bra.

Hovedhistorien består i at George Clooney, som spiller romersk offiser på tur til Palestina i en «Ben-Hur»-etterlikning, blir kidnappa av andre filmfolk og våkner i Channing Tatums strandhus ved Stillehavet. Der dukker det snart opp en sovjetisk ubåt, for kidnapperne er kommunistiske kunstnere fra Hollywood, og de vil gi løsepengene til Komintern, oppildnet av den marxistiske filosofen Herbert Marcuse som foreleser skjeggrikt i en krok. I amerikansk samfunnsliv har den urettmessige forfølgelsen av radikale intellektuelle fått status som historisk alter. Svartelistene til McCarthy-istene gjorde mange gode folk arbeidsledige fordi de ble beskyldt for å samarbeide med de røde. Utrenskningen i Hollywood regnes som en politisk skamplett og et sørgelig eksempel på amerikansk paranoia.

Hail, Caesar!

Channing Tatum er en slags Gene Kelly. Parodien på dansenummer er briljant.

Å lage en film der hovedplottet er at skuespillere og forfattere og regissører faktisk var kommunister som samarbeidet med Sovjet, er en så rampete frekkhet at det egentlig ikke går an. Men for Coen-brødrene går alt an. Den teologiske diskusjonen mellom produsent Brolin og Californias multikulturelle presteskap er en befrielse. Katolikken sliter med treenighetens paradoks, og rabbien raser mot at filmen skal vise Guds angivelige sønn: «Gud er ungkar, og han er sint!»

Skuespillerne er storarta på et deilig fjernt vis. Jeg var mest spent på George Clooney, Doris-magneten som har brukt minst ett tiår på å late som om han er skuespiller. Clooney er ikke dårlig. Men Clooney er aldri god. Han er på et ironisk og paradoksalt vis en representant for de skuespillerne som i alle tider har oppfylt Hollywood med fine fjes og upåbegynte talenter.

De fleste rollene har modeller i Hollywood 1954. Jeg skal ikke regne dem opp. Finn ut sjøl på http://www.imdb.com/title/tt0475290/trivia?ref_=tt_ql_trv_1. Men Coen-brødrene henger ikke ut personer, og egentlig henger de ikke ut noen. «Hail Caesar!» involverer seg slik gammeldags journalistikk av og til gjorde: Man er til stede som observatør og skildrer ting slik de er uten å forsøke å frelse noen. Konsekvensen av den arbeidsformen er uunngåelig: Hvis man ikke bevisst eufemiserer skapningene på Jorden, vil de se ut som en samling av tullinger og rovdyr. Dypest sett er nøytralitet umulig og misantropisk. Og «Hail Caesar!» er bare et smilende eksempel på hva som skjer hvis man skildrer ting slik de antakelig skjedde. Dette er ikke helt sant. Men ingen ting er helt sanne. De er bare sanne nok. Og sånn er det med Coen-brødrene: Sanne nok. Og en bekreftelse på at satire er den eneste troverdige formen for realisme.

En tanke om “Hail to you, brothers! Bare satire kan fortelle om virkeligheten

  1. Jone

    Setningen cowboyen skal si er ikke «Would that it be so simple», men «Would that it were so simple». Du kan bare bytte ut «be» med «were»! Would that it were so simple.

Det er stengt for kommentarer.