Månedlige arkiver: mars 2016

french, la hoved

Den franske forbindelsen: Et perfekt fransk krimdrama

Den franske forbindelsen (La French): Fransk krimdrama. 2014. 2 timer, 15 minutter. 15 år. Regi: Cédric Jimenez. Med: Jean Dujardin, Gilles Lellouche, Céline Sallette, Mélanie Doutey, Benoit Magimel.

Kortversjon: En fransk politimann blir gjort til dommer – magistrat i politiet – for narkotika-avsnittet i Marseille og bestemmer seg for å rydde opp i en by styrt av gangstere. Fjern i slekt med den amerikanske filmen «The French connection».

terning 6 liten Jeg har en antakelig pinlig-personlig opplevelse av at fransk film, enten fordi forløsning må skje eller fordi alt er tilfeldig, reiser seg i sin fulle størrelse i siste øyeblikk før historien feller sin forgråtte dom over et land som virkelig forfalt i Merkels streite nye Europa. Jeg trodde aldri det ville bli laga noe fint i Frankrike mer. Men den franske versjonen av «The French connection» er så overlegent elegant og så særegen at jeg tror at fransk film skal være sånn fra nå av. Jeg er en idiot, men i hvert fall en entusiastisk idiot.

french, la dujardin

Jean Dujardin spiller politimannen.

«La French» handler på én måte bare om to dystre menn fordi de ser ut som tvillinger og fordi begge skjebnene blir fortalt med den samme usentimentale inderligheten. Jeg skal forsøke å si noe om det. Jeg liker best filmer som ikke peker på ting og følelser og roper: Opplev meg! Opplev meg! Regissør Jimenez’ beveger seg mellom mennesker og miljøer med mildt empatisk observasjonsevne og tilbakeholden intelligens. Stilen er ikke utydelig, og den er ikke sær. «La French» er en ganske streit skildring av en fransk dommer som skal forsøke å ta knekken på en legendarisk narkotikahandel. Men detaljene i den romantiske realismen er sånn at lavmæltheten føles som en erkjennelse av skjebne. Ingenting ble mye klarere av at jeg sa det.

Den ene mannen er dommeren. Den andre er narkohandleren. De er skildra omtrent helt likt. Ikke slik amerikanerne gjør det når den ene broren ble politimann og den andre skurk, men slik en skriftefar eller en visjonær poet kanskje ser ned på dem og deretter innenfra. Menneskeliggjøring av øvrighet og kriminelle er egentlig en altfor vanlig risikosport for filmskapere uten humoristisk sans. En form for føleri som tradisjonelt skal føre til fryktelig høytidelighet og monumentale overdrivelser som i den grusomme filmen om Den store Gatsby.

french, la  lellouche

Gilles Lellouche er forbryteren. Det finnes ingen bilder som gjengir de magiske hodene til de to hovedpersonene.

Men Jimenez er en seer. Han lager balanse mellom de to motstanderne, men den er ikke moralsk. Den ene er en fin mann og den andre er et svin, og det er ikke sånn at handlinger ikke betyr noe. Menneskeskildring er ikke moralsk, den forteller om folk slik de er. Derfor er det like rørende eller ikke-rørende når en luksusskurk griner fordi han må ta avskjed med familien som .. ja, noe annet. Hendelsene kommer som ut av en lottomaskin, og menneskene forholder seg til dem med en personlig inderlighet som bare er slik de er. Det er en romantisk form for realisme, for den skildrer ikke virkeligheten, den forteller enkelt om hvordan virkelighet oppleves av folk. Alle folk. Man skal ikke få sympati for dem. Men begripe litt mer om smerte.

Det kan ikke være tilfeldig at Jean Dujardin (dommeren Michel) og Gilles Lellouche (narkoskurken) har så like ansikter. De er som smidd av den samme smeden, begge likner skulpturer, de er som Stillehavs-masker i en pantomime eller som høvdinger som er ført med balsaflåter til den gomorriske byen Marseille. Lellouche er den mest stiliserte. Han har forvokst krigerpanne som en gammal gresk gud eller hans sønn, og følsomheten ligger innesperra i den fysiognomiske urkraften. Han er imponerende, og han er forbryter. Dujardin har mykere øyne, mer harmonisk ansikts-skjelett, og regissøren gjør ikke mye ut av hva han føler. I en scene holder han bildet i noen lange sekunder da mannen muligens forsøker å ikke føle. Plutselig eksploderer alt det som er feil, og i en kort stund vrenges han. Det er en rolle uten ekshibisjonisme, og derfor blir alt mye bedre og mye verre. Det finnes en sorgtung fatalisme i historien som du blir fryktelig redd av. Fæle ting vil komme på uventa måter. Jeg skalv hver gang jeg så dommerens kone og barn, samtidig som jeg håpet at Jimenez ville belønne oss med en snill dramaturgi.

french, la kona

Mélanie Doutey bærer frykten din.

Jeg ble også sittende og glo på dommerens svaie hustru Céline Sallette, som funker som et konstant varsel, en nesten taus volves desperasjon i en heim med mange hverdagslige ting. Den magre Giacometti-dama skaper den verste nervøsiteten i en film der folk slår hverandre grasat i hjel uten at man gjør så mye vesen av det. Dessuten spiller Benoit Magimel med psykopat-karismaen rollen som Villmannen sånn at den antakelig kunne ha blitt til en egen TV-serie. Alt dette er nesten magisk. Stilen og folka fanger så uforbeholdent at det nesten blir en synd å forsøke å finne ut hvorfor.

Syttitallet er perfekt gjengitt uten at man stiller seg opp og peker på detaljene. De er der bare. Dette er en annen tid, og ingen gjør noe vesen av det, for «La French» er ikke «Starsky & Hutch».

«Den franske forbindelsen» er en film du vil være sammen med, og både språket og de forseggjorte fjesa føles så riktige at jeg aldri kommer til å turde se en fransk film mer. I stedet skal jeg gå rundt og tro at Frankrike er på vei opp av den europeiske gjørma og finner seg sjøl igjen.

spotlight hoved

Spotlight på kino: Troverdig avisfilm om sannheten som sosial askese

Spotlight: Amerikansk drama. 2015. 2 timer, 8 minutter. Tillatt for alle, passer bare for voksne. Regi: Tom McCarthy. Med: Liev Schreiber, Michael Keaton, Mark Ruffalo, Rachel McAdams, Stanley Tucci.

Kortversjon: Ny redaktør i Boston Globe ber journalistene etterforske påstandene om at den katolske kirken har visst om og fortidd presters seksuelle overgrep mot barn.

terning 6 liten Liev Schreiber sitter i redaktørstolen og snakker profetisk med den indremedisinsk djupe røsta som er mer troverdig enn Morgan Freemans, for Schreiber spiller et slags orakel med magisterskjegg, og han uttrykker seg kategorisk og beskjedent slik moderne interiør-terapeuter gjør når de skal trene folk i åpne landskap. Men redaktør Barons kompetanse ligger ett nivå over. Hans spesialitet er journalistikkens åpenhet og utilhørighet. Det låter kanskje enkelt og selvfølgelig, men utilhørighet er en form for sosial askese. Når kardinalen inviterer den nye sjefen for Boston Globe til samarbeid med kirken, svarer han: «Jeg tror avisen blir best når den står alene.»

Det er en trosbekjennelse. Baron tror bare på sannheten. Uansett hvor den fører hen. «Spotlight» handler om hvordan lokalavisa Boston Globe faktisk avslørte en hemmelighet som samfunnstøttene allerede visste om: Den katolske kirken kamuflerte og fortidde en utbredt kultur for seksuelle overgrep mot barn, fortrinnsvis barn fra ressurssvake hjem, barn som ikke hadde mot til å forsvare seg. Det er ikke lenge siden, det skjedde tidlig på 2000-tallet. Da hadde hemmelighetene holdt på i hvert fall i 20 år.

spotlight schreiber

Liev Schreiber spiller den kompromissløse redaktøren med stor ro.

I ettertid kan fortielsen virke merkelig.

Kan voksne mennesker i samfunnets lederposisjoner gå stilltiende rundt og vite at barn blir seksuelt misbrukt? Ja, de kan. I dette tilfellet på grunn av de populære mytene om at den katolske kirken hadde gjort så mye godt for samfunnet. Det er en nifs film. Jeg kjente den i magen og syns egentlig den er vanskelig å skrive om. Fortielse er av og til politisk korrekt også hos oss.

«Spotlight» er på et genialt vis også munter. Den behandler det dystre temaet med forskrekka respekt, men skildrer avismiljøet slik det som regel er: Heftig, travelt og storkjefta. Journalister er ikke munker, de er mer leiemordere og dyneløftere og vinduskikkere. Medienes oppgave er ikke å bidra til at samfunnet blir bedre, men sørge for at det aldri er lukket.

En liten digresjon: Hvem skulle ha trodd at de nye superfilmene skulle bestå av amerikanere som snakker sammen. Ikke om førtiårskrisa si. Ikke om sykdommene sine. Men om kapitalismens utilstrekkelighet som i «The big short». Om journalistikk og venne-samfunn som beskytter sine forbrytere fordi de er prester. «Spotlight» plasserer et nerveslitende drama på stygge venterom og i uanselige avislokaler. Ingen slåss mot bjørn. Boston Globe-journalistenes krig føres mot en sterkere og villere fiende, den katolske kirken og den hvite manns sekteriske sharia: Vi må alle ta vare på byen vår.

Her er en klisjé som virkelig skal brukes med kjærlighet og omtanke: Jeg merket ikke at tida gikk. Det er en deilig, uforklarlig sensasjon at «Spotlight» vant idiotenes gullgubbe foran naturdramaet «The revenant». Kanskje har rasekritikken mot Oscar-juryene ført til en slags partiell oppvåkning: «Vi kan ikke se ut som harrygubber hvert år.» En annen klisjé som virkelig må brukes med den mest paranoiske forsiktighet: «Spotlight» er en film som fungerer så godt på så mange plan at den føles som en tidsstopper. Du ser eller opplever mange ting samtidig, som om noen stanset verden for å fremheve de små nyansene. Jeg liker godt avis-filmer, for sann, kompromissløs informasjon er den eneste helligdommen jeg vet om, så den må møtes med skepsis hver dag.

spotlight

Ravcel McAdams, Mark Ruffalo og Brian D’Aarcy forsøker å finne fortida.

Filmen forteller som nevnt en historie om avisa Boston Globe som fikk så ny redaktør at han sto utenfor det lokale sharia-samfunnet i byen. Schreiber spiller en nesten forsagt fyr som hvisker når han roper og ikke smiler hvis han er fornøyd. Redaktør Baron er som en mytisk Clint Eastwood-skikkelse, en sånn som drar fra sted til sted og utfordrer løgnen til duell, en som aldri blir så lenge på ett sted at han blir en del av samfunnet. Rollen er vakker og mild, men samtidig et sordinert ballespark (vattert fot) til journalister og redaktører som driver kampanjer for lokalsamfunnet og er hverandres toastmastere. Det hadde nemlig Boston Globe vært til han dukka opp.

Den nye redaktøren har lest en blogg om at kardinal Law må ha visst om seksuelle overgrep utført av katolske prester. Han vil til bunns i den. Med en nesten bibelhistorisk saktmodighet vil han utfordre et samfunn som på mange måter er styrt av den katolske kirken. Det er det andre planet. Religiøse miljøer utøver brutal selvoppholdelse. Vennskap er demokratiets viktigste knebel. I Boston var det ingen som forestilte seg at det gikk an å vinne mot den katolske kirken, for den hadde alle på sitt parti.

Forskrekka, men oppildna journalister starter etterforskningen av de katolske prestenes seksuelle overgrep mot barn og av kirkens møysommelige dekkaksjoner. Michael Keaton er den daglige lederen for gravegruppa Spotlight, en mann som egentlig befinner seg på det ubehagelig klissete stedet mellom brødet og osten. Mark Ruffalo spiller fabelaktig som den ivrige etterforskeren som sammen med blant andre Rachel McAdams leter opp prestenes ofre. Stanley Tucci er den ignorerte advokaten som jobbet med dem i årevis. Gravinga i «Presidentens menn» var mer dramatisk, for det gjaldt tross alt Nixon. Denne er til gjengjeld mer troverdig.

Filmen er laget med en rørende renhet. De kunne ha meska seg i detaljerte skildringer av ufyselig seksualitet. Det finnes ingen. Overgrepene blir omtalt av ofre, og ordene deres gjør sterkere inntrykk enn bilder av pedofili ville ha gjort. Det følelsesmessige klimaet i filmen er smitta av respekten for ofrene. Nothing to see here. Men mye du vil høre.

Jeg ble sittende igjen med uro. Det er ikke sånn at vestlige land er uten sharia-lover. De har alltid vært der, og de finnes overalt. I Sverige ble det for kort tid siden ble avslørt at politiet fortidde overgrep utført av utlendinger av politiske grunner og at ledende aviser deltok i kamuflasjen. Fortielse skjer også i vårt land. Fortielsen er en del av det politiske systemet, og i de sosiale medienes kaotiske informasjons-tsunamier velger også avisredaktørene tausheten når den politiske sjela deres føler seg utfordret.

Men ingen kommer utenom sannhetens imperativ: Utilhørighet er sosial askese. En redaktør eller en journalist skal ikke bli likt av noen, for da har han sviktet noen andre.

hail caesar hoved

Hail to you, brothers! Bare satire kan fortelle om virkeligheten

 

Hail, Caesar!: Amerikansk komedie. 2016. 1 time, 46 minutter. 12 år. Regi: Joel og Ethan Coen. Med: Josh Brolin, George Clooney, Ralph Fiennes, Scarlett Johansson, Tilda Swinton, Frances McDormand, Channing Tatum, Jonah Hill, Alden Ehrenreich, Alison Pill, Christopher Lambert.

Kortversjon: Hollywood-produsent sjonglerer med flere filmprosjekter, blant annet en «Ben-Hur»-aktig Jesus-film med kjent skuespiller som blir kidnappa. OBS, jeg røper ting i handlngen. Det var ikke til å unngå. 

terning 5 liten Filmen er stjernesprengt som en pratesjuk Woody Allen-komedie. Ubekymra og ubarmhjertig driter den ut folk og fenomener, en snedig feelgood-satire rundt våre forestillinger om det klassiske Hollywood. «Hail Caesar!» starter med å skildre opprettelsen av en storslått Jesus-film, den tillater seg å drive gjøn med det helligste som finnes i filmbyen – heksejakten på kommunister – og den slutter med å vise hvordan en politisk frafallen kjendis-skuespiller ser frelsen i den korsfestede Kristus, bortsett fra at han har glemt sluttpoenget. Hundre ganger har jeg skrevet at Coen-brødrene ikke har noe budskap (unntaket er «A serious man»), og nå kan jeg med godt humør legge til: Og de elsker virkelig ingenting i hele verden. Ikke en gang yrket sitt.

Det er så bra. Hail to you, brothers!

hail caesar

Romersk kledd George Clooney våkner som kidnappingsoffer ved kysten.

Filmen forteller om hvordan produsenten Josh Brolin, som skrifter røyking én gang i døgnet fordi han er en vaklevoren, snill katolikk, holder gående en rekke forskjellige filmprosjekter. De er smertefullt gjenkjennelige, og humoren er ikke egentlig morsom, den er utleverende som en petscan eller en gonorré-diagnose. I noen korte øyeblikk av puddingmjuk intellektuell svakhet kan man kanskje få det for seg at de to filmskaperne har laget en kjærlig sjikane mot filmfabrikken som gjennom snart 100 år har gitt USA et dårlig rykte. Men den romantiske illusjonen forsvinner fort. «Hail, Cæsar» forteller om nærings-fanatisk oppdrett av pinlig vulgære og uintelligente celebriteter. Den beskriver et kompromissløst idioti, vedlikeholdt av overvurderte mennesker som like gjerne kunne ha jobba i et sykkelverksted eller ei pølsevogn. Neida. Det er ikke noe galt i å jobbe i sykkelverksted. Men man havner ikke på forsida av Life.

Scarlett Johansson spiller den gravide havfrua som stuper med trangt halekostyme midt i en bassengballett som blir akkompagnert av kitsch-svulmende, finkulturell museums-sang, og backstage snakker hun som Maktå på Straen. Scarlett blir hovedpersonen i en sexkamuflasje som skal bestå i at hun føder sitt jomfrubarn i lønn og deretter adopterer det fra Jonah Hill.

hail caesar-2

Josh Brolin blir stadig forstyrra av Tilda Swinton, som spiller to søstre som er formet etter Hedda Hopper.

I handlingens ytterkant en intelligent fnisende delhistorie om en ung rodeo-klovn som er blitt hyra til cowboyroller, men ved skjebnens ufordragelige uforutsigbarhet blir satt til å spille sjalusidrama i salongmiljø, sånn at regissør Ralph Fiennes må bruke sin tålmodighet på å lære ham den håpløse skriftspråk-replikken «Would that it be so simple», som ligger som en uskrelt kastanje i guttungens munn. Det er stort, og det er ondt. Ondt er bra.

Hovedhistorien består i at George Clooney, som spiller romersk offiser på tur til Palestina i en «Ben-Hur»-etterlikning, blir kidnappa av andre filmfolk og våkner i Channing Tatums strandhus ved Stillehavet. Der dukker det snart opp en sovjetisk ubåt, for kidnapperne er kommunistiske kunstnere fra Hollywood, og de vil gi løsepengene til Komintern, oppildnet av den marxistiske filosofen Herbert Marcuse som foreleser skjeggrikt i en krok. I amerikansk samfunnsliv har den urettmessige forfølgelsen av radikale intellektuelle fått status som historisk alter. Svartelistene til McCarthy-istene gjorde mange gode folk arbeidsledige fordi de ble beskyldt for å samarbeide med de røde. Utrenskningen i Hollywood regnes som en politisk skamplett og et sørgelig eksempel på amerikansk paranoia.

Hail, Caesar!

Channing Tatum er en slags Gene Kelly. Parodien på dansenummer er briljant.

Å lage en film der hovedplottet er at skuespillere og forfattere og regissører faktisk var kommunister som samarbeidet med Sovjet, er en så rampete frekkhet at det egentlig ikke går an. Men for Coen-brødrene går alt an. Den teologiske diskusjonen mellom produsent Brolin og Californias multikulturelle presteskap er en befrielse. Katolikken sliter med treenighetens paradoks, og rabbien raser mot at filmen skal vise Guds angivelige sønn: «Gud er ungkar, og han er sint!»

Skuespillerne er storarta på et deilig fjernt vis. Jeg var mest spent på George Clooney, Doris-magneten som har brukt minst ett tiår på å late som om han er skuespiller. Clooney er ikke dårlig. Men Clooney er aldri god. Han er på et ironisk og paradoksalt vis en representant for de skuespillerne som i alle tider har oppfylt Hollywood med fine fjes og upåbegynte talenter.

De fleste rollene har modeller i Hollywood 1954. Jeg skal ikke regne dem opp. Finn ut sjøl på http://www.imdb.com/title/tt0475290/trivia?ref_=tt_ql_trv_1. Men Coen-brødrene henger ikke ut personer, og egentlig henger de ikke ut noen. «Hail Caesar!» involverer seg slik gammeldags journalistikk av og til gjorde: Man er til stede som observatør og skildrer ting slik de er uten å forsøke å frelse noen. Konsekvensen av den arbeidsformen er uunngåelig: Hvis man ikke bevisst eufemiserer skapningene på Jorden, vil de se ut som en samling av tullinger og rovdyr. Dypest sett er nøytralitet umulig og misantropisk. Og «Hail Caesar!» er bare et smilende eksempel på hva som skjer hvis man skildrer ting slik de antakelig skjedde. Dette er ikke helt sant. Men ingen ting er helt sanne. De er bare sanne nok. Og sånn er det med Coen-brødrene: Sanne nok. Og en bekreftelse på at satire er den eneste troverdige formen for realisme.

london has fallen hoved

London has fallen på kino: Begeistra avlivings-orgie av president-terrorister

London has fallen: Amerikansk actionthriller. 2016. 1 time, 39 minutter. 15 år. Regi: Babak Najafi. Med: Gerard Butler, Aaron Eckhart, Morgan Freeman, Radha Mitchell, Angela Bassett.

Kortversjon: Presidenten og bodyguarden reiser til London i begravelse, men hele byen blir utsatt for terrorist-attakk. På kino fredag. 

terning 5 liten Skulle man ha sett. Secret Service-agent Mike Banning (Gerard Butler) er tilbake sammen med president Aaron Eckhart, gudserstatningen Morgan Freeman har rykka opp fra speaker til visepresident, men Angela Bassett er fremdeles en sensuell sikkerhetssjef med så profesjonelt murrende katte-kvinnelighet at du kan høre lyden av strømpebukser som imiterer gresshoppene en tidlig sommermorgen samtidig som du syns det lukter nyspist mus. Når du går hjem igjen. Og de utøver alle sine verv som en slags fortsettelse av USAs evige western, Filmen som aldri tok slutt.

london has fallen

Get me to the chopper, roper president Aaron Eckhart til Gerard Butler. Egentlig et Schwarzenegger-sitat.

Eckhart ser fremdeles ut som et uforstyrrelig kjeve-eksperiment, og Butler er etter hvert blitt så tøff at han antakelig spiser Hitlers navlestreng til frokost og pusser tennene i enstavelses-adverb. Butler er faktisk så tøff at han fint kunne ha slått Paven i truserøsk-poker, han er så tøff at han kunne ha kjørt dieselbil i Oslo sentrum, han er så tøff at han kunne ha kvalt Bin Laden med hans egen endetarm om han bare hadde fått bli med til Pakistan. Mike Banning er en skikkelig film-skikkelse. Filmskaperne holder virkelig ikke tilbake noe.

Presidenten er litt sartere, og når SS-Banning piner en terrorist i hjel mens familien lytter på mobiltelefon, spør han i det minste om det egentlig var nødvendig. «Nei,» sier Banning. Ferdig snakka, som Twitter-folk elsker å si. Dette er en rå actionfilm, men utskeielsene preges ikke av en realisme som skulle tilsi at det var nødvendig å konferere med Geneve-konvensjonen eller pressens faglige utvalg. Her går det så fjæra fyker og London ryker, for «London has fallen» er en blanding av mirakel-action og katastrofefilm.

Jeg advarer igjen: Det er ikke kult å påpeke at ting er urealistiske. Realisme-dimensjonen i actionfilm forsvant allerede den gang Bruce Willis krasja en lastebil inn i et helikopter. 50 meter over bakken. Og det er ikke bare Butler som har urimelig flaks. Filmens logiske forutsetning er også at en arabisk våpenhandler har klart å infiltrere og underminere halve London sånn at leiesoldater kamuflert som engelske politimenn sprenger Westminster Abbey og andre turistmål før de tar kontroll over gatene og alt som er. Det er rimelig å anta at de har lånt illusjonen om forbryteres overlegne intelligens og mobiliseringsevne fra tidlige James Bond-filmer og TV2 sine forestillinger om hva Putin kan utrette. Butlers rolle er i rettferdighetens navn bare en gjenfortelling om Lucky Luke.

london has fallen-2

Butler utøver irritert sadisme.

Alt er fryktelig moro og upåklagelig fort. Butler skal slutte i jobben, for Radha Mitchell straks føder barn med ham. Men en siste jobb: President Asher må reise til London for å delta i begravelsen til død statsminister. Banning må være med, og det er ganske lurt, for amerikanerne har ikke vært lenge i landet før bombene smeller og skytinga starter. Fra da kaster filmen seg ut i en berg.- og galbane foss av eventyrlige overdrivelser, og hvis man til vanlig liker å lytte til podcaster fra bystyret, kan innlevelsen komme til å svikte. Mer er det i grunnen ikke å si om handlingen. Den er sånn som handlinger skal være når en tøff agent skal passe på en tøff president.

Og helt til slutt. Den døde engelske statsministeren Jim Smith blir erstattet av et nytt statsoverhode som heter Clarkson. Hommage a Top Gear. Jeremy Clarkson ble straffa av BBC for mandig framferd og skal yrkesmessig emigrere til Spania etter at en statslønna produsent saksøkte ham for rasisme fordi han kalte mannen «ire». Clarkson, som blant annet er motstander av veiarbeidere, blir en god statsminister i en vanskelig tid.

hotel transylvania 2 hoved

Hotel Transylvania 2: Litt kjedelig og snilt vampyrliv i familien

Hotel Transylvania 2: Amerikansk animasjonskomedie 2015. 1 time, 29 minutter. Alle. Regi: Genndy Tartakovskij. Med stemmene til: Adam Sandler, Andy Samberg, Selenma Gomez, Steve Buscemi, Kevin James, Dana Carvey, Mel Brooks.

Kortversjon: Mavis og duden gifter seg og får barn, og den unge mora til helst flytte fra Transylvania til California. Bestefaren vil at dattersønnen skal være vampyr og bli boende.

terning 4 liten Jeg vil gjerne ha sagt det så ærlig som dette: Jeg er ikke motstander av vampyrer. Noen av dem er fundamentalistiske og voldelige, men moderne vampyrer drikker bloderstatning fra Nestlé og leker fint også med varulvene. «Hotel Transylvania 2» viser at mennesker og monstere kan leve oppgitt humoristisk ved hverandres sider, selv om hvite fedre fra California lider under det biologiske mangfoldet slik hvite fedre ofte gjør i selskapslivet og på teltturer. Det er viktig at vi er enige om dette.

hotel transylvania 2

Det rødhåra vampyrbarnet blir indoktrinert av bestefaren.

På tross av de spreke gjengivelsene av fredelig sameksistens er 2015-oppfølgeren til animasjonskomedien «Hotel Transylvania» lite oppkvikkende. Det pleier å gå sånn når man vandrer fra en opprinnelig kul konflikt til konstruerte krampe-oppfølgelser som ekteskap og fødsler og oppdragelsesslurv og skitt, og likevel forsøker å vedlikeholde den kyniske artsironien fra den første filmen. Det går aldri. Manusforfatterne burde ha pumpa opp de eksistensielle paradoksene i hotellet Transylvania. De burde ha lekt seg med enda mer intelligente ufinheter. Når man forsøker å disneye dypt for alminneligheten ved å idyllisere det som var behagelig grotesk, oppstår en gjenkjennelig følelse av mett likegyldighet. Det finnes egentlig ikke noe mindre spennende på jorda enn greie vampyrer.

Toeren starter altså med et hesblesende bryllup der de forskjellige skapningene repeterer sin søte mutant-eksotisme og der California-dudens foreldre og søsken kommer på besøk, til dels åpne, til dels sterkt utfordra. Det er ikke dårlig, men skuffende gjenfødt. Så får vampyrersken og backpackeren et guttebarn som heter Denisovitsj til fornavn. Barnet har ikke hoggtenner, men rødt krøllete hår omtrent som Jeremy Clarkson. Pappa vampyr utvikler fanatisk interesse og etnosentrisk begeistring for barnebarnet. Han vil ha en vampyrgutt, og det vil også den hjernedøde strand-pappaen til barnet, for han vil bo i hotellet og ikke flytte til solkysten av USA, slik mammaen ønsker på tross av sin sterke lys-allergi.

hotel transylvania 2-1

Oldefar på besøk. Han er aldeles ikke snill.

Så drar bestefar med barnet og hjelpemonstere ut i verden for at barnet skal finne sin rette identitet, mens mor Mavis finner ut av USA er kjedeligere enn evig liv. Til slutt dukker oldefar Vampyr opp med IS-soldatene sine og hater mennesker. Det ordner seg. Alt ordner seg etter en amerikansk form for ukonsentrert sosialdemokrati: Alle er alt alltid. Barnet er både menneske og vampyr. Alle er gode venner overalt. Nei, jeg skal ikke nevne Trump. La de andre nevne Trump. De som liker å gjenta hverandre.

«Hotel Transylvania 2» er ikke ondartet. Den tangosleipe blodsugerpappaen er en nydelig skikkelse, og dattera Mavis har antakelig det skjønneste goth-fjeset siden Christina Ricci. Den blide freestyle-harryen hun gifter seg med er en troverdig animasjon, og mange dødskjute skapninger utbroderer forventningene til et tilfeldig skaperverk. Men handlingen er litt kjedelig, og de som sitter og venter på at den egentlige filmen skal starte, får en drøy kveld.