Månedlige arkiver: februar 2016

grimsby hoved

“Grimsby” på kino: Om Sashas eye-rape, om humor som flukt og om Fjodor

 

Grimsby: Britisk-amerikansk komedie. 2016. 1 time, 23 minutter. 12 år. Regi: Louis Leterrier. Med: Sacha Baron Cohen, Mark Strong, Penelope Cruz.

terning 1 Da jeg oppdaget at Sacha Baron Cohen skulle spille tilfeldighetenes sjuke sidekick i en spionkomedie, tenkte jeg i all min generøsitet: Ah! Han er årets Eddie Murphy. Eddie er ikke noe særlig lenger, men han spiller noen bedriftsfotballdivisjoner over SB Cohen, så det var et steg opp. Men Cohen er nok ikke Murphy, han er Bimbo.

Dere vet ikke hvem Bimbo er, og siden jeg egentlig hater å skrive om «Grimsby» skal jeg fortelle det. En gang på femtitallet heiv ‘an onkel Paul en hundehvalp inn gjennom soveværelsesvinduet til foreldra mine en søndag vi gikk tur. Vi fikk hund. Mor mi hadde hørt en Ønskekonserten-sang som gikk sånn: «Bimbo, bimbo, har du vært på vift igjen!» Og siden mor mi var kjønns-sjåvinist, mente hun at Bimbo måtte være navnet på en mannlig hund (ikke kallenavn på ei jente uten hodeplagg). Derfor døpte hun hannhunden for Bimbo. Bimbo gjorde mye rart og spiste middagsrester, men en dag reiv rydderne utedoen til Rokkahuset som var like ved, og da skjedde det verste: Bimbo fant en ca 500 kilos haug med menneskedritt og velta seg i den. Med hele kroppen. Jeg skal ikke fortelle om vaskinga av den begeistra hunden.

grimsby

Sacha Baron Cohen og Mark Strong på et bilde som antyder at dette er en actionfilm. Det er det ikke. Det er en samling rev\ysketsjer.

Her kommer SB Cohen inn i metaforen. Han har ingen talenter som humorist, skuespiller eller manusforfatter, så han flasher bæsj. Han flæsjer dritt og rumpehål og sædspruter og ting som jeg ikke gidder regne opp, og i «Grimsby» sitter han og Mark Stong inne i en elefant-skjede mens elefanten parrer seg med ti-tjue hanndyr. Vi ser penisene som stanger mot fjeset på de to og vi ser selvsagt sædspruten og de klissete to mennene som kommer klatrende ut av et elefantkjønn. Det er lavt, også for Cohen.

Det er ikke sånn at bare litt av filmen er sånn. Hele filmen er sånn. Strong er den bortkomne broren til en vulgær britisk fotballsupporter som skal likne Liam Gallagher, og når en etterretnings-aksjon går på trynet, må han flykte med den ekle bror sin. Til Afrika og til VM i fotball i Chile. Underveis lager Cohen vulgære revynumre. Handlingen er seig som Satans tuberkulosesnørr, for Cohen har vært med på manus, så filmen stanser hele tida for at han skal kunne være så ekkel at den lobotomerte fangruppa hans skal le slik små barn gjør når man sier bæsjebalje eller tissetut til dem. Det er et aktivt avsjelings-prosjekt, og det er vanskelig å snakke med folk når man forlater salen.

Jeg skal nevne vulgær-latter. Den kommer som den eneste tilgjengelige reaksjonen på overraskende ekkelheter og kan feiltolkes som trivsel. Denne latteren er et desperat forsøk på å unnslippe søppel i trynet, og når man forlater salen med tunge skritt og trist sinn, er det med en uavklart følelse av bokstavelig talt å ha driti seg ut. Latteren er ikke fryd, den er flukt. Cohen driver ikke med humor. Han driver med eye-rape, og det eneste forsvaret vi har, er å le. Hvis offeret griner i en voldtekt, er det ikke fordi hun er blitt dypt rørt. Same shit.

Derfor gidder jeg ikke skrive mer om «Grimsby», og i stedet skal jeg sitere fra Wikipedia om Fjodor Dostojevskij. «Dostojevskij utviklet den realistiske roman til også å undersøke menneskets psykologi, og da spesielt mennesker som går gjennom store sinnslidelser. Han var opptatt av den slaviske idé og av kristendommen; en av de viktigste tesene hans var «om Gud er død, er alt tillatt.» Flere forfattere innen surrealismen, eksistensialismen og beat-generasjonen regner Dostojevskij som inspirasjonskilde. Dostojevskij regnes som foregangsmann for russiske symbolisme, eksistensialisme, ekspresjonisme og psykoanalyse».

I «Harley Davidson and The Marlboro Man» sa Mickey Rourke: «Det er bedre å verre kul og død enn ukul og i live». For en mengde mennesker er denne ironien blitt alvor. De vil heller begå kulturelt selvmord enn å bli oppfatta som ukule. God bless you all.

birkebeinerne hoved

Birkebeinerne på kino: Skoleforum møter Oslo Vest på freestyle-ski

 

Birkebeinerne: Norsk historisk drama. 2016. 1 time, 35 minutter. 12 år. Regi: Nils Gaup. Med: Kristofer Hivju, Jakob Oftebro, Thorbjørn Harr, Pål Sverre Hagen, Stig Henrik Hoff, Nikolaj Lie Kaas, Anders Dahlberg, Bjørn Sundquist.

Kortversjon: Birkebeinerne må redde Håkon Håkonsson fra baglerne og stikker gjennom vinteren mens intrigene skjer i slottet på Nidaros.

terning 3 liten Ja, den skulle vært råere, den skulle vært hardere og mer usaklig, den skulle vært raskere og den skulle ikke har sett ut som om IMI-kameratene hadde klippet bort de mest saftige scenene. Jeg har TV-serie-fobi, så jeg syns til og med kinomannen Nils Gaup lager film som om han har sett tusen episoder der folk i slott går fram og tilbake og rynker bryna til hverandre. For det blir to filmer. En luftig Gaup-film der historiske freestyle-akrobater feier gjennom rypeskauen på karnevalsski, og en slags innendørs, tilløpsfri teppefilm der Hagen går rundt i et slott og ser ut som en gjenglemt statist fra «Reisen til julestjernen».

birkebeinerne-3

Dette kan nok være en fri data-illustrasjon, men den viser at kongebebien reddes fra utlendingene.

«Birkebeinerne» handler om birkebeinerne, som har gitt navn til sykkel-relaterte konkurranseinstinkter på Oslo Vest, men dessuten var den galne IS-gjengen som hindra at Norge på 1200-tallet skulle styres av paver og dansker og svenske damer og skitt, altså en fundamentalistisk Nei til EU-bevegelse med varme klær og et minespill som antakelig må ha oppstått fordi de spiste amfetaminholdig reinlav.

Historien er enkel, men grusomt komplisert. Gisle er bror til Inge som er fetter til Jarl Kulle og kanskje nabo til Henning Sommerro og dessuten jarl fra Nidaros og vil gifte seg med hu som er datter av den døde kong Sverre og ei svensk Margrete som stikker hjem når the going gets tough. Jarlen, som spilles med en rar, komatisk anonymitet og tilsynelatende paralyserte forsøk på ondt blikk, vil bli konge, så han får Sverres sønn myrda og vil så drepe det lille barnet til den drepte sønnen og ei litt koselig jente fra landet. Birkebeinerne ble som kjent ledet av Sverre, og de mener at Norge ikke skal være for utlendinger og baglere og skitt, så etter hvert og i rykk og napp stikker Kristofer Hivju og Jakob Oftebro ut i kviteste snøstormen for å redde bebien fra danskejævelen og de norske landssvikerne.

birkebeinerne

Jakob Oftebro og Kristofer Hivju krangler i dårlig vær.

Innimellom blir det sånn at Oftebro, som heter Skjervald av alle ting, kommer hjem og finner stakkars Ylva misbrukt og torturert av dansken, og så blir det skikkelig ille. Nei, jeg kan ikke røpe noe om hva som skjer med litt sinte Ylva, men det primitive livet på landet minner om teaserne for NRK-serien «Anno».

Den kjedeligste handlingen foregår i Nidaros, der kroningene og kongebryllupene pleide å foregå før rådhuset i Oslo ble oppdaga. Det er der enka fra Sverige har sex og dattera hennes seinere skal ha sex i kostymer som Doris Day ville funnet for snerpete. Kammerherren spilles kulisse-lojalt av Bjørn Sundquist, og i litt lange stunder får du følelsen av å se en historie-filmatisering for den vidaregåande skulen. Ute på landet oppstår også forspill-trefninger mellom norsk urbefolkning og slemme okkupanter, men det blir ikke virkelig skikk på det før i bossfight-scenene mot slutten. De er kule. Ungen avgårde i humpende slede gjennom den anti-katolske snøføyka, baglerne hakk i hæl og Hivju og Oftebro i superform – den siste som snowsurfer bak tre ville hester. De to er et perfekt actionpar. De burde ha snakka sammen med enstavelsesord og Dwayne The Rock Johnsons enestående glyptotek-mimikk, for høy fart og lidenskapelig vold mot utlendinger kler dem virkelig så godt at adferden antakelig er resultatet av høyrehumor og hatmeldinger. For oss er det bra, for endelig får de dyriske ansiktsuttrykkene et hjemsted og en begrunnelse – now is the time for your tears. Og skitt.

birkebeinerne-2 Lock Næss Hagen

Jarlen Pål Sverre Hagen vil gifte seg med kongsdattera Thea Sofie Lock Næss, godt hjulpet av en EU-prest.

Filmen lider av et schizofrent mangfold. Folk snakker sammen som om de egentlig var på møte i Ullern Tennisklubb i 2013, og rolleskikkelsene er ikke egentlig utforma. De statuerer. De to bjørke-kameratene overspiller 1200-tallet og sperrer altså opp øynene som om de hadde struma bare de skal snakke sammen om bebien i ei uteløe. Hivju ser litt ut som moralfattig kostyme-hipster som forsøker å komme i nevertruga til kongemora. Oftebro er vakker, men litt smått anakronistisk, og det funker egentlig fint, for alternativet tør jeg ikke tenke på en gang. Når det er snøstorm låter det som om overlydstoget Langelandsekspressen er på full fart over Bergensbanen. Men i slottet står tida stille slik den kan gjøre i langsomt pedagogiske barneteater-forestillinger.

Filmen er ikke så dum at den er ubehagelig å se på. Men spørsmålet etter forestillingen brenner på nettbrettet: Hvor blei det av mennene i Kong Sverres ætt? Hvorfor ringte ingen til dem da Norge skulle ha egen konge i 1905, og vi fikk tak i dansken Håkon? Stamtavle-nerdene må vel klare å finne dem, enten de sitter fulle og glade på Kanariøyene eller driver kebab-bu på Grønland med brun sminke og farga hår. Kan Sverre-folka vennligst stå fram?

birdman hoved

Streaming: “Birdman” så uanstendig bra at det ikke gikk an

Birdman: Amerikansk dramakomedie. 2014. 1 time, 59 minutter. 12 år. Regi: Alejandro Gonzalez Inarritu. Med: Michael Keaton, Edward Norton, Emma Stone, Zach Galifianakis, Naomi Watts.

Kortversjon: En tidligere superhelt-skuespiller vil gjenføde seg sjøl ved å sette opp et teaterstykke på Broadway. Tilgjengelig som streaming.

terning 5 liten «I don’t belong in this shithole».

Michael Keaton spiller den middelaldrende manns skjebne som uhenta søppel i en deilig film som på et skeivt vis minner meg om «En handelsreisendes død», kanskje fordi amerikansk teater-dramatikk blir rått og varmt parodiert. «Birdman» er skuespillernes film, den er de viltre og vellystige replikkenes film, den er romantiske myter om teater og teaterfolk, en konstant, genial selvopptatthet og en velspilt film der du lytter så intenst at bildene nesten blir borte.

I tillegg: Inarritu er en vasekopp.

birdman

Garderobe-konflikter mellom Michael Keaton og Edward Norton.

Han rolser vekk alle poengene sine de siste tjue minuttene, og det er helt greit. Så bra var filmen den første timen at det ville vært uanstendig av den å fortsette. Som om den ville ropt «barneskirenn!» i all sin suverenitet.

Nå må jeg dessverre redegjøre for en del ting som jeg egentlig driter i. Michael Keaton er skuespilleren Riggen som spilte superheltfiguren Birdman på film fram til 1992 og deretter har gjort lite av sånt som gjør biografenes hender svette. Han forsøker å gjenoppstå, akkurat som Di Caprio i Inarritus «The revenant». Av mystiske grunner får den falne superhelt-kjendisen sette opp en scene-versjon av Raymond Carvers novellesamling «What we talk about when we talk about love» på Broadway. Det er her shithole kommer inn i bildet. Riggen er instruktør, og han blir misfornøyd med fravær av lidenskap hos en skuespiller som straks får en lampe i hodet og havner på sjukehus. Dermed får Riggen den unge legenden Mike (Edward Norton) inn som erstatter. Da starter mannjevningen.

På den opplagte overflaten der popcornposen rasler, og kanskje også sushien, spiller Keaton en feira fyr som ikke takler at han er blitt en etterlatt smule på gårsdagens lunsjbord. Fantasifiguren Birdman plager ham med flengende dystopier, og han flerres av usikkerhet og fortæres av flammene fra en helvetes fortid. Keaton har forresten benektet at Birdman-rollen har noe med ham sjøl å gjøre. Keaton spilte Batman fram til 1992.

Der stanser vi. Keaton-figuren er noe mer. Riggen er en mann som faktisk vet at han kan. Den fryktelige, fryktede fornemmelsen av evner man ikke får vise manifesterer seg ved at skuespilleren sitter i garderoben sin og flytter ting med tankene. Han er magisk. Riggen er The Man, og ingen vet det. Han kan hive ting i veggen uten å ta i dem. Når ungdom føler usikkerhet gjør det ikke så mye, for de er så vakre. Middelaldrende kan vite og kjenne at de kan ting, men det er ingen som vil se det. Keaton sitter kuet som gapestokk-figur ved speilet sitt, Birdman-stemmen håner ham, tankene får ting til å flytte seg og i teateret og utforbi forandrer verden seg intenst som ved en naturkatastrofe.

I det øyeblikket Nortons rolleskikkelse Mike kommer inn i teateret, oppstår et anarkistisk tronskifte. Mike er en utagerende, kompromissløs og nevrotisk ekshibisjonist som søker sannheten og virkeligheten på teaterscenen, og han har solgt seg til den, slik at han ikke funker i virkeligheten utenfor. Han er en slags superhelt som drikker seg dritings på scenen, blir mobilfilma på generalprøven med ereksjon og vil ha skikkelig samleie mens publikum ser på. Mike kan bare bli virkelig i en fiksjon. En fantastisk filmrolle som ifølge sladrerne forholder seg til Nortons rykte som en vanskelig mann å samarbeide med.

Jeg tror ikke på det. Jeg tror både han og Keaton viser det overmenneskelige konglomeratet av galskap og geni som en filmrolle kan være når alt stemmer. For alt gjør det. Keaton spiller som han aldri har gjort. En rolle du vil nekte å glemme. En rolle for Trivial Pursuit, en rolle for nachspiel-samtalene, en rolle som du kan snakke så varmt om at du plutselig sjekker damer med stygge sko og flotte sjeler. Michael Keaton. Edward Norton.

birdman stone

Emma Stone er stilig som dattera.

Emma Stone spiller Riggens datter Sam. Hennes nervesystem går ut av teatret og inn i virkeligheten. Midt i en pause setter Riggen fast slåbroken i bakdør, og må gå i bare trusa nedover Broadway for å komme inn i teateret igjen. Youtube-videoen av ham blir delt mange hundre tusen ganger på Twitter, og som ved en paradoksal velsignelse ble Birdman synlig igjen. Viral. Det var hva som skulle til. At han ble filma i underbuksa av en mobiltelefon.

Som nåtidsbeskrivelse er iakttakelsen så presis at det nesten blir for mye. Den egentlig glemte Bowie ble magisk igjen ved at han genialt nok døde, og dame-bloggersken med puppen ble utkonkurrert en hel dag. Smerten ved nåtid blir sjelden skildra. Her er den. Det kreative sinnets konstante helvete, kunstens innebygde krav om at du lener deg utover stupet, galskap og lidenskap som verktøy for en virkelighetsopplevelse som bare kunst kan gi for du skal storme fram som en gal hest.

Replikkene i «Birdman» er rein nytelse. Replikkene i skuespillet de øver inn er som en satire over amerikanske dramatikere som Eugene ONeill, Tennessee Williams, Arthur Miller. Et elegant underliggende vidd beundrer og fornærmer samtidig.

Men Inarritu er en vasekopp. Han gir filmen to slutter som er rolsete, upresise og unødvendige. Jeg bare later som om de ikke finnes.

13 hours hoved

“13 hours” på kino: Bays Benghazi-krig er ikke om kaninhjertene

13 hours: The secret soldiers of Benghazi: Amerikansk action-drama. 2016. 2 timer, 24 minutter. 15 år. Regi: Michael Bay: Med: John Krasinski, James Badge Dale, Pablo Schreiber, David Denman. Dominic Fumusa, Max Martini, Alexia Barlier. David Costabile, Peyman Moaadi.

Kortversjon: 11. september 2012 angrep libyske opprørere en midlertidig ambassadørbolig og en hemmelig CIA-base i Benghazi. Dette er historien til de soldatene som sloss mot dem.

terning 5 liten Michael Bays Libya-film går rett inn i Europas daglige traumaer som torpedo i karamellpudding (som for øvrig ville vært et vidunderlig jackass-prosjekt for den modige fysikeren Andreas i NRK). La meg spesifisere: Broken sweetness flying everywhere. «13 hours: The secret soldiers of Benghazi» er en fascinerende blanding av indianernes Alamo-beleiring og slintrete zombiefilmer der de talløse udøde velter seg inn over de rettferdige få. Og samtidig har filmen en slags historisk handling fra den gang i 2012 da libyske opprørere angrep en amerikansk base i Benghazi etter å ha drept en amerikansk ambassadør. Her er det mye.

13 hours-3

John Krasinski spiller Jack.

Filmen garderer seg mot at folk i salen skal føle akutt fremmedfiendtlighet ved at den forteller at skikkelige muslimer aldri ville finne på å angripe amerikanere. Og Knut Arild elsker Sylvi. Og forholdet mellom Brann og Rosenborg er fordragelig som lønningspils. Fornektelse av motsetninger er blitt en religion for kaninhjertene.

Men det finnes ikke kaninhjerter i «13 h». Michael Bay er et begrep, og filmen hans er slik til og med små barn, Venstre-kvinner og buss-tilhengere vet den måtte bli. Soldater uten frykt, soldater med bilder av barn og koner. Soldater med hymnisk garderobe-patos og røff lowlife-stolthet. Eg sa det rett te ‘an. Du sko ha sett trynet på ‘an då! Dette handler om de mennene som gjorde det de måtte gjøre da ambassadøren og en hemmelig CIA-base ble angrepet, mens uniformsadelen og kontorfolka satt og tvinnet på mellomfag i statsvitenskap og ikke riktig visste hva de kunne gjøre. Vi kan ikke krenke et fremmed lands territorium. Det står i manualen. De har riktignok drept ambassadøren vår og er i ferd med å utrydde CIA-leiren, men det står i boka. Klukk-klukk-klukk-klukk-klukk. I Michael Bay-filmer lar ikke menn noe være. De ville ha skutt grillen hvis burgerne var svidde.

13 hours-2

Soldatene som egentlig ikke fantes.

Dette kan vi. Til alle tider har det vært amerikanske kontorfolks viktigste yrkes-kriterium at de skal svikte når the tough gets going. Det blir det alltid kul film av. Film for de som ikke spiser rå fisk på bursdagen sin. En film for de som aldri heter Hillary Clinton.

John Krasinski spiller hovedpersonen Jack og får en slags gjenfødelse som mann. Han er hyra inn av CIA for å være en usynlig soldat i den hemmelige leiren i Benghazi. Men alle de skikkelige muslimene som aldri ville skade amerikanere, er tydeligvis på politisk avrusningsklinikk, for det varer ikke lenge i Libya før han og kameratene havner i trøbbel med gatemilits.

«Se opp,» sier Jacks buddy til den libyske gatelederen. «Kan du se dronen? For den kan se deg. Og den vet hvem du er, og den vet hvor huset ditt er, og den vet hvor familien din er. Og hvis det skjer noe med oss dør dere (han sa omtrent det). Senk våpnene.»

Den korte samtalen bør bli en klassiker.

Sånn starter det, og det stanser egentlig aldri. I to og en halv time (parkeringsgebyret mitt var 77 kroner) løper Bay-maskinen med robotisk rytmikk gjennom en handling som inneholder alt. Til og med replikkene har adrenalin-nerver og granatsjokk. En sjelden gang sitter hovedpersonene ned og snakker om at det finnes et liv der ute, men så er de i gang igjen, og faen ta meg så nervøs jeg blir, og hvordan skal det gå med den gravide kona og de to døtrene til mannen? «13 h» har en av de galneste biljakt-scenene jeg har sett. En traumatisert ambassadørvakt kjører gjennom Benghazis gater med wheels on fire running down the road (tatt fra rockeklassiker som burde vært på lydsporet) mens uskikkelige muslimer følger etter i utallige biler og setter flere kuler på det pansra kjøretøyet enn ti år med skiskyting. Det var helt vilt, og jeg kjente det i blindtarmen.

13 hours Denman

David Denman venter på at indianerne skal slå til igjen.

Filmen tillater seg alt, og det er også en selvfølge. Sjøl om den forteller om folk som finnes og fantes, betyr ikke det at den er historisk korrekt. Man kan hovere over den frie formidlingen av såkalte sannheter. Men dette skal ikke være «Kon-Tiki», sjøl om Benghazi etter hvert ble gjort til et slags Waterloo for Obama-folka. Dessuten: Er du gift? OK. Har du holdt bryllupstale noen gang? OK. Vil du si at talen først og fremst var presist sannferdig? OK. Du mener ikke at Michael Bay må ha et mer seriøst forhold til sannheten enn du hadde til din elskede den dagen dere ble sammen for livet?

La oss i den perfekte sannhetens navn være enige om dette: For skikkelige muslimer er USA hovedfienden. Det er ingen grunn til å fortie det. Også for norske sosialister og vegetarianere og pasifister og natteravner og filmklubb-tilbedere er USA hovedfienden. Ingen grunn til å fortie det heller. Men USA holder likevel med seg sjøl, og det må til og med amerikanere ha lov til, og «13 h» er en orgie i amerikanskhet, og den funker som bare far min satt på fysste benk og mor mi satt på aen.

Det var dette kinoen ble bygd for. Ingen grunn til å fortie det heller.