Månedlige arkiver: januar 2016

big short, the hoved

The big short: Altfor bra for Oscar!

 

The big short: Amerikansk komediedrama. 2015. 2 timer, 10 minutter. Alle: Regi: Adam McKay. Med: Christian Bale, Steve Carell, Ryan Gosling, Marisa Tomei, Brad Pitt.

Kortversjon: Finansfolk med forskjellige utgangspunkt oppdager at en krise i verdensøkonomien er på vei, krisen som ikke skulle kunne skje. Filmen har såvidt jeg kan skjønne fem Oscar-nominasjoner.

terning 6 liten Jeg går ut fra at vi alle har en erogen sone der usjenert behag oppstår fordi form og innhold plutselig treffer hverandre like vakkert og totalt uventa som skjæreskit og solbærgelé. «The big short» er stilisert der ute hvor jeg sier «Endelig hjemme!» og «Her skulle vi hatt hytte». Stilisering kan være noe overtydelig som det er altfor lett å omgjøre til redegjørelse. Sånn er ikke denne. Den er musikalsk og anti-satirisk; det siste ordet har jeg oppdaget under en død svane, og det betyr at geniene ikke karikerer for å være slemme, men fordi karikaturer er de eneste sanne framstillingene av folk som finnes. La oss si det sammen, dere.

La meg fortelle om roller som er så gode at gåsehuden ikke kommer til å bli borte før du får se de første gåsungene.

big short, the bale

Christian Bale på golvet med alle sine papirer.

Christian Bale spiller en mild, barfot autist som sitter i et usannsynlig enkeltkontor og er finansanalytiker for investorfond. Autist er også en sykdom, men det kan være en egenskap, siden sosialt talent egentlig bare består av underkastelse. Bale banger på trommene sine mens metalrocken ryster et ellers sterilt lite blårusslokale, og han leser tall med kompromissløs forstand og sier at de andre ikke har skjønt noe. Han sier det ikke sint. Han sier det ikke oppgitt. Han bryr seg ikke om dem. Han har mimikk som ikke skal noe sted. Det er genialt. En skuespiller klarer å bruke ansiktet sitt til ikke-budskap som ikke skal formidle noe til noen. Finansanalytikeren har ikke kroppsspråk, og Christian Bale er et geni. Men han bryr seg antakelig ikke.

Steve Carell er sint. Ja. Det er faktisk Steve Carell. Den 40 år gamle jomfrua er henta ut av Hollywoods triste og overbetalte klubb for skuespillere uten verdighet, og de har gitt også ham en rolle i ytterkanten av innlevelsen. Han er så bra at det smerter. Carell er forbanna på verden, og kanskje er grunnen et dødsfall i familien, kanskje er han bare sånn fordi det er riktig og sant å være sånn. Som en slags munk med direktekontakt til Gud kommuniserer Carell egentlig bare med kona si, Marisa Tomei. Han kommer for seint inn til gruppeterapi-time, ignorerer påbudet om å vente på tur, skjeller ut verden, starter en samtale på mobiltelefonen og går. Den lille scenen er som en ballett om den relevante aggresjonens skjønnhet.

big short, the carell gosling

Steve Carell er forbanna på Ryan Gosling. Alle er forbanna på Ryan Gosling.

Ryan Gosling liker jeg egentlig ikke. I «The big short» spiller han en karismatisk finans-overdrivelse, en sminka mann med vulgærsvart korpiehår, en slags Gandalf som ung. Han snur opp ned på kontoret der Carell jobber med esoteriske vanvidds-varsler om ei forestående finanskrise, og han er delvis en Tarantino-figur og delvis en Stone-figur, men jåler ikke. Han er ikke rørende. Han er ikke tøff. Han er ikke imponerende – han er en framstillingsform. «The big short» er en film med nydelig stiliseringsnivå.  Paradokser oppstår som om de skulle være nye dyrearter.

Når amerikanske skuespillere får et skikkelig manus og en visjonær regissør, blir de verdens beste. Oscar kan stå der avkledd i hjørnet sitt og se ut som porno-agn fra en homoversjon av «Goldfinger». Noen ganger kan amerikanske skuespillere være så gode at han ikke fortjener dem.

Sånn er det her. Rollene er perfekte, for de er ikke realistiske. Det betyr ikke at de skeiner fritt, de beveger seg tvergtimot i rommet som presisjonsflygere samtidig som de uttrykker en slags teori: De gale ser sannheten. I følge filmen har noen sagt at sannhet er poesi (Truth is like poetry). Men folk liker ikke poesi. Så de ser ikke sannheten.

Brad Pitt spiller den pensjonerte finansakrobaten som sitter i et slags Rambo-kloster og har latt paranoiaen overta. Han har sett for mye av verden. Han har analysert utrolige mengder av sannsynlighet. Han har vært synsk som yrke, og det har gjort at han mistenker alt. Når de to oppkomlingene trenger hjelp, kommer han dem til unnsetning, samtidig som han sier: Dette er verdens undergang. Murakami har sagt at vi alle går og venter på verdens undergang.

big short, the pitt

Brad Pitt som selvalgt paranoiker etter å ha analysert så mye av verden at han skjønner den.

Og det var det. I 2008 forsvant kapitalismen slik vi kjente den. Amerikanske småtullingers boliglån var sjakaliserte av en hel finansverden av blinde dollardyrkere. Forutsetningen var en amerikansk løgn, en slags billig Trump-klisjé som sa: Folk vil alltid betale boliglånet sitt. Men folk gjør bare det så lenge de har jobb og en trygg tilværelse. I filmen foretar to av hovedpersonene en slags Alighieri-reise ned i den underverdenen der amerikanere bor. Der har finansfolk aldri vært. Da krisen nærmet seg så boligstrøk allerede ut som spøkelsesbyer. Verden skulle gå under.

Filmen er laget av Adam McKay, og stilen hans er overlegen. McKay vet at ingen kommer til å skjønne detaljene i den økonomiske logikken, så han lager et meta-nivå i fortellingen. I et boblebad i dobbeltbetydning sitter skuespillerinnen Margot Robbie og foreleser blidt om obligasjonssystemet. Skuespillere henvender seg til kameraet og sier «Dette skjedde egentlig ikke, men dette skjedde faktisk», og det gir filmen en kynisk form for lekenhet som oppleves som galgenhumor på gravkanten.

Sånn som dette kan voksenfilm være. Usentimental og kynisk og vittig, men forstandig. Djupt intelligent og forstandig. Den er ikke nødvendigvis sann. Ingen filmer er sanne. Men denne lyver i det minste sånn at du blir et mer årvåkent menneske av det.

revenant, the hoved

The revenant: Om å rope i skogen med tunga ut av vinduet

 

The revenant: Amerikansk drama. 2015. 2 timer, 36 minutter. 15 år. Regi: Alejandro Gonzales Inarritu. Med: Leonardo Di Caprio, Tom Hardy, Will Poulter, Domnhall Gleeson.

Kortversjon: Stifinner blir skadd av bjørn, og pelsjegergjengen hans bestemmer seg for å la ham bli igjen i skogen fordi han antakelig vil dø.

terning 3 liten A.J. Inarritus villmarksfilm er imponerende på samme måte som en uventet værhard påsketur i skogen ville vært det hvis du var førti år og trengte å innbille deg at det er tøft å fryse. Ellers består den av trygge og integrerte ting. Som stolte, verdige og steinfjesa indianere, som flotte trær og trøtte utmarktryner, som Leonardo Di Caprios selvsikre forsøk på å oppnå en slags karisma-reisning mens han jamrer som straffesøkende Champions League-spanjol. Noe i filmen er fantastisk. Mye er helt greit og en del er nifst likegyldig.

revenant, the

Fint bilde av Leonardo Di Caprio. Når han griner med synlig tanngard mot naturen, ser han ut slik Nicholson gjorde i «Heksene i Eastwick»-tida. Bare ser ut som.

Det er ikke lett å lage et fanatisk naturbasert handlingsdrama uten at snøviddene og skogstyngdene i eksotisk kompaniskap med grimme menns friluftstilpassa ufliddhet kveler fortellingen. Omtrent som å se inn i et 1001 liters, rikt dekorert rekkehus-akvarium med en død brisling på bånn. Jeg sa omtrent.

Jeg tror jeg har oppdaget hva det er med Di Caprio. Han har ingen varme. Jeg tror Leo solgte sjela si til Djevelen allerede før «Romeo + Julie», og etter det var han flink og vellykka, men han rører ingen. I «The wolf of Wall Street» var Di Caprio perfekt, for rollefiguren manglet ikke bare dybde, den manglet til og med fraværet av dybde. I «The revenant» lider hovedpersonen Glass voldsomt, og du kjenner det ingen plass. Det er rart. Hvis pappaer på film opplever at barnet deres blir drept, pleier jeg å tilkalle Paracet og respirator. Det eneste jeg følte da guttungen Hawk (Forrest Goodluck) døde i «The revenant», var at døden ble feil for filmen, for Hawk var en av de mest spennende figurene. Et actiondrama om han og skurken Fitzgerald (Tom Hardy) kunne blitt en kul film. Og så Bridger (Will Poulter).

Inarritu har laget en film basert på en gammel historie som skal være sann. Den handler om en bjørnejeger som ble skadd av bamsen, men overlevde i villmarka. Til den nokså enkle tresetningers-legenden har Inarritu og folka hans tilført tradisjonelt stivna indianer-romantikk, et veikt hevnmotiv og mye menneskelig lidelse. Men det er trærne du husker etterpå.

revenant, the-2

Det er alltid fryktelig langt, strevsomt, kaldt og urettferdig i naturen.

Naturen er vakker. Naturen er vill. Kameraet bader seg i egen fortreffelighet og skildrer skiftninger i vær og årstider med en voldsom utførlighet som sammen med det flotte lydsporet gjør at du får følelsen av å oppleve Guds fødsel eller et årsmøte i MDG. Rytmen i filmen er dessuten perfekt. Folk går som om de var dyr eller trær, det finnes en humpete seighet i framdriften som virkelig kler filmen. Noen ganger kan den se ut som imitert syttitalls-realisme, men syttitallet fortalte med en nesten puritansk, kald renhet for at du skulle se i stedet for å føle. «The revenant» romantiserer seg sjøl uten estetisk begrunnelse. Inarritu pøser på med storarta fotografering og dyktig regi. Men flinkheten mangler både nærhet og stil-distanse, det er ingen underfortalt poesi, og det er heller ingen styrke.

Rundt 1820. Amerikansk villmark. Pelsjegergjengen til kaptein Henry (Domnhall Gleeson) blir overfalt av indianerne, og så må de rømme avgårde med den mystiske skillingsvise-figuren Hugh Glass (Di Caprio) som en slags stifinner. Han overfalles imidlertid av paranoisk binne og blir skikkelig skambitt i et dramatisk og flott basketak mellom mann og bjørn. Så må de andre drasse på ham, for dette er en offisiell tur, og alt skal gå skikkelig for seg. Så langt er filmen veldig bra. Den første timen er imponerende.

Så finner Fitzgerald på at den skadde Glass er en belastning. Det gjelder også sønnen hans, som har indiansk mor. Fitz øser seg opp som en urfolk-hatende kommentarfelt-galning, og av den grunn går det riktig dårlig.

revenant, the hardy

Tom Hardy, en snakkesalig, utkrøpen djevel som passer sine egne saker bra.

Men så må jeg jo fortelle at Glass overlever. Han er så elendig skadd at han ville blitt avliva på Stavanger Legevakt, men like fullt starter mannen på en smertefull reise gjennom ødemarken, en kravlende, stønnende tur. Da går «The revenant» inn i sin kjedeligste fase. For Di Caprio er som han er, og han uttrykker ikke noe annet enn det selvsagte. Noen ganger skjærer han et pussig Nicholson-fjes mot skjebnen, men den nesten avliva mannen har fremdeles ikke sjel. Fitzgerald og guttungen Bridger spiller med følbar lidenskap og forferdelse, og Leo krabber rundt i sin udokumenterte rehabiliteringsprosess og jamrer fælt uten at det er mulig å bry seg. Vi skjønner at han vil ha hevn for den døde sønnen. Men hva så. Hevn er en Rema-ting.

Jeg skal hoppe over mye, blant annet møtet med en stolt indianer-samaritan og møtet med et stolt indianerske-voldtektsoffer som Di Caprio redder. Mot slutten kommer han til folk, og så starter jakten på barnemorderen. Da er Glass plutselig blitt Rambo, og han skvetter friskt som en hare rundt i nysnøen.

Et par ting er påtakelig teite i «The revenant». Nok en gang skildres den seine pionertidas utmark-europeere som skitne, stygge imbesiler. Det er nok sant at de ikke hadde Gortex-sko og Benetton-gensere, men lavlivstyper med treskurd-tryner er utgåtte klisjeer, og filmen ville ha vunnet på en slags sosiologisk variasjon. Og så er det indianerne. Den nord-amerikanske befolkningen skildres nok en gang som om de deltok i Dalai Lamas begravelse, og jeg blir fryktelig lei av dem. Alle er like. Alle er pompøse. Enda et streit folkeslag som er misbrukt i en  samvittighets-motivert, europeisk eufemisme.

Jeg skal selvsagt ikke røpe hvordan det går. Det er egentlig såvidt jeg husker det. Rop i skogen ender med tunge ut av vinduet.

skjærgården hoved

Skjærgården på kino: Antakelig det dårligste jeg har sett

Skjærgården: Norsk horror. 2016. 1 time, 16 minutter. 11 år. Regi: Frode N. Nordås. Med: Tuva Lønnkvist Hultin, Silje Hagrim Dahl, Nicolai Stai Østtveit.

Kortversjon: Voksen ungdom fester på lite Sørlands-landsted og blir utsatt for seriemorder.

terning 1 Denne norske skrekkfilmen starter ulovlig langt nede med en bildelegging av båtliv på Sørlandet som kunne vært utøvd av en full fotograf-onkel fra Grimstad akkurat i det øyeblikket han dessverre tråkka på familiens tamme makrell. Siden går det planmessig nedover til «Skjærgården» ender i et velment hylekaos som antakelig er tiårets morsomste enkeltscene. Jeg glemmer dårlige filmer fort, men jeg tror at dette er det verste jeg har sett noensinne.

skjærgården-2

Kjetil og Camilla utdyper både geografi-interessen og bekjtentskapet mens Isalin lytter oppmerksomt.

Handlingen starter med det totalt uinteressante. Ei lita jente i rosa bikini blir drukna av tenåringer i båt fordi de kjørte på henne i stor fart og siden lot henne synke på tre meters dyp der ingen kunne ta henne opp. Jeg var ganske sikker på at filmen skulle handle om mobbing i barneskolen og at ungen var flau for badedrakta si og egentlig begikk selvmord, men det viste seg seint og urytmisk at noen hadde laget en norsk versjon av «I know what you did last summer».

Etter et udokumentert hopp i tid møter vi ei lesbisk politidame som skjenner på ungdommen for at de råkjører på sjøen. Det skjer med en nesten absurdistisk amatør-framføring av naive replikker som ville blitt papir i bøtta selv hvis de ble skrevne som førstejuledags-reklame om unge revmatikere uten full førlighet i kjeven. Ja, jeg vet at det var en skranglende setning, men «Skjærgården» er laga i et slags talentvakuum, og elegante setninger passer ikke her.

Så tar purkeblondina helg og møter kjæresten din på Risør busstasjon med tungekyss og åpenbart medisinert entusiasme. Venninna har med seg en mannlig politistudent som likner fælt på det sjuendeklassingen til vanlig kaller Frozen Yoghurt-dude, en kunstig bruna skjønnas i rosa t-skjorte. Han ler på sørlandsk og sier oppsiktsvekkende kule ting i genren: «Å skadetvære fest» og «Lillesøstra di, e ho fin ho?»

skjærgården

Camilla (Tuva Lønnkvist Hultin) ser OK ut i enkelte scener, men det hjelper faktisk ingenting.

Jadda, det ska være fest i sommerhuset på den lille øya, men den lokale fiskeren med steinbit-fjeset får ikke være med, så han blir plutselig drept av en formumma, parodisk skikkelse i kamuflasjetøy som likner usommerlig svart one-piece med hette. Skrekken er visst i gang. Verre enn de voksne ungdommenes Carlsberg-samtaler på svaberg og i skipperstua blir mordene aldri. Man vet heller ikke om folk egentlig blir drept, for hver gang noe dramatisk skal skje, tråkker fotografen nok en gang på familiens makrell, og mesteparten av fortellingen forsvinner i et ulogisk bildehastverk. «Ta deg en tur rundt øya». Nå blir vel jenta drept? Umotivert enslighet varsler alltid mord. Neida. Hun går tur og treffer yoghurt-duden og ser utover sjøen. «Jeg har dårlig dekning på mobilen, jeg går ut og ringer mor». Da skjer det vel noe med politi-kjæresten? Neida, hun går ut og ringer.

Poengløshetene blir etter hvert avløst av en klønete laga mord-frenzy med så lite innhold at den kunne vært eksamensoppgaven til etikkgruppa Kul Ungdom mot vold fra IMIs mediehøyskole. Mordene er likegyldigere enn når pilsboksen velter på brygga. Uhyggen når du ser billettkøen foran Dyrehagen i Kristiansand er mye verre enn alt fælt som skjer i «Skjærgård». Trenger jeg si mer nå?

Når to tilsynelatende levende ler overgivent i sluttscenen, som om de oppdaget at de egentlig spiller i en omskrevet friluftsframføring av folkekomedien «Mens vi venter på Godot», får jeg virkelig følelsen av at skuespillerne egentlig aldri var til stede, men drømte om en skikkelig kul hyttetur i lettøl-rus.

For de rette folka vil «Skjærgården» være årets vittigste film. Det bør serveres gratis alkohol ved inngangen.