Månedlige arkiver: oktober 2015

spectre hoved

Spectre: På alle vis den beste Bond-filmen noensinne

 

Spectre: Amerikansk-britisk action-eventyr. 2015. 2 timer, 28 minutter. 15 år. Regi: Sam Mendes. Med: Daniel Craig, Léa Seydoux, Christoph Waltz, Monica Bellucci, Ralph Fiennes, Ben Whishaw, Naomie Harris.

Kortversjon: James Bond får husarrest etter eventyr i Mexico, men han har en hemmelighet som han må følge og jobber risikabelt på egen hånd.

terning 6 liten OK. Jeg gir meg. Daniel Craig er den beste James Bond noensinne, og jeg syns ikke jeg er forplikta til å ta hensyn til hvor forskjellig tida var den gang da de andre spilte 007 eller at teknikkene har utvikla seg eller at vi skylder dem alle stor takk for at de parodierte en mannsrolle. Craig er noe helt annet enn Connery og Moore. Bakfra likner den kortklipte Cheshire-briten befriende på Mikke Mus, som er et ironisk alias i filmen. I sine beste stunder ser han ut som en surikat med whiplash. Men han er også best.

«Spectre» er ikke rosinpølsa i ei langvarig søndagssuppe, den er kjøkkenet. Filmen er som et byggesett for gamle minner, den er et laboratorium der konsentrater av nostalgisk Bond-romantikk tar seg sjøl flere skritt videre, og jeg mener ikke sånne skritt, for det britiske samveldets trofaste trener framstår med delvis lukket gylf som kjærlighetssøkende og biologi-tikkende samboer-emne i førtisjuårs alderen, og det gjør ingenting. Det er vakkert når machoene mjukner på midten.

spectre

Flyet er ikke akkurat uskadd, men Daniel Craig er like hel.

Jeg skal ikke bruke mye plass på dette, men jeg så nylig om igjen «Casino Royale» og oppdaget at filmen egentlig er en rørende og langvarig kurtise mellom Daniel Craig og Eva Green, som spilte Vesper. Bond-klisjeen har virkelig blitt voksen. Uten å henfalle til menstruasjons-empatier (som er det ypperste av manns-følsomhet) eller farvel til våpnene har den bufaste agentmyten tilegna seg en forvirrende menneskelighet.

Den er ikke så veldig forvirrende lenger. Jeg kan huske at jeg ble ganske sur da Craig ble nedgradert til uføretrygda med elendig pistolsikte. James Bond skulle ikke være svak. Nå ser jeg at det var sånn det skulle bli. En oppsøkende verdensrydder med følelse og forstand, en flerdimensjonal helt som også lider og elsker. Det gir historien skygger og sjel, og filmen får andre bildemuligheter. Jeg forbinder James Bond-estetikk med noe solrikt og flatt som liknet Olsenbanden-filmer eller Geilo-plakater. «Spectre» beveger seg i en til dels poetisk bildeverden med overraskende skjør skjønnhet og robust romantikk.

spectre gravferd

Monica Bellucci: – Kan du ikke se at jeg sørger? Daniel Craig: – Nei.

I en merkelig gravferds-scene forfører Bond enka Monica Bellucci, men under mocca-bildene og den nesten surrealistiske sirups-sensualiteten ligger en kastratsang og forstyrrer virkelighetsfølelsen, så det blir musikalsk forståelig at agenten etter å ha avvist enkens sorg, går like tett på henne som en nærsynt kiropraktor og innleder billig trøst mens 51-åringen stønner og peser som om hun fødte en ny italiener. Det er helt på grensen til Aune Sand. Men det holder.

Scene etter scene er uventa vakre, som når Bond og jenta han skal beskytte, tar toget i gammeldags, melankolsk spisevogn gjennom noe som kanskje er Sahara. Alt ser gammeldags ut. Alt er som en nostalgitripp på økologisk meskalin, og det blir bare enda bedre når de blir satt av på et slags fravær av jernbanestasjon et sted i western-genrens minnealbum for deretter å bli henta i Rolls Royce. Sjøl falt jeg for ei seng i Tanger. Noen dobbeltsenger bare har det. Denne hadde det.

Jeg forsøker å få fram at filmen svever litt. Du får den fine fornemmelsen av fantasi og drøm og tankeflukt. Hva er det for eksempel med Christoph Waltz da han tar imot i krateret sitt? Bærer han en slags blanding av Nehru-jakke og Beatles-dress? Uten slag, knept i halsen. Tidløsheten går gjennom filmen som en rørt gammelmanns-spøk, det er som å bla i en nær slektnings fotoalbum. «Oi. Der er den hvite katten!» Til gjengjeld holder action-scenene følelsene i sjakk. Det blir aldri tid til føleri og fortapelse. Bond ekstrem-flyr to flytyper og krasjer i hvert fall én bevaringsverdig Top Gear-bil. I den ene scenen løper han med automatgevær i hoftehøyde og dreper flere bevegelige BOT-er enn en erfaren Black Ops-spiller. Utfordringene kunne vært henta fra ei ærgjerrig alternativ-messe, for alle naturlover blir tilbakevist eller overvunnet, og vel, spesialeffekter nevner vi ikke om lenger. Det blir som å opplyse om at folk har på seg sko.

spectre seydoux-2

Léa Seydoux er ikke alltid like nøye med ansiktsuttrykkene, men klesvalget er bra.

Handlingen starter i Mexico, der utkledde meksikanere gjennomfører en paradoksal Dødens Dag-hyllest, og så forlater James Bond sin date og går ut på gesimsene for å ta livet av en fyr som ser ut som Jeremy Clarkson i piratkostyme. Forsøket har en katastrofal Mr. Bean-framdrift sånn at sjaber meksikansk bygningsmasse detter i grus og Bond blir satt i husarrest i London. Men der kan han ikke bli. For han har en hemmelighet, og den røper jeg ikke, sjøl om filmen gjør det ganske kvikt. I stedet reiser han altså til en begravelse i Roma, og så blir det leting etter The Pale King, mens arbeidsplassen hans dessverre blir overtatt av en ekkel korpi-guttunge som mener at erfarne medarbeidere er overflødige og digital overtakelse er uunngåelig. Helt likt de som forandra Aftenposten.

Men godt hjulpet av Moneypenny og unge Q klarer altså den følsomme agenten å holde seg i virksomhet i nesten to og en halv time, og det skjer mye. Og det er flott. Midt i filmen dukker Léa Seydoux («Blå er den varmeste fargen») opp som beskyttelsestrengende lege og morderdatter, og etter hvert til og med østerrikeren Christopher Waltz. Han spiller Franz Oberhauser med en luren tilbakeholdenhet, som om han vet at han ikke må jåle seg til slik Bardem gjorde. Waltz er filmens svakeste punkt, og det er ikke hans skyld. Replikkene er tamme. Når han skal redegjøre for handlingskraft i en kaotisk verdenssituasjon, låter han som Børge Brende med jetlag. Det er ikke fart eller fandenskap i resonnementene.

Det gjør ingenting i denne herlige filmen. Å spille Bond-skurk er vanskeligere enn å spille Hitler i et romantisk julekort, og å skrive replikkene til en Bond-skurk er vanskeligst av alt.

Derfor vil jeg gjerne si at musikken er fantastisk. Noen ganger kommer den stormende, noen ganger legger den seg ned og kan kløs – andre ganger er det bare som om et blågrått stålbånd bølger seg under handlingen og gir fra seg en vakker troverdighet.

Det er utrolig stilig. Bilen er kul, farta er fin, engasjementet holder og du er lykkelig imponert helt til slutt. Jeg må slutte med å se film på kino. Det digre lerretet og takhøyden forhekser meg av og til fra første bilde. Mye bra kynisme har havarert på kino. Jeg unner dere det samme.

i origin hoved

I origin: Melankoli-drama om øyne og sjel etter døden

I origin: Amerikansk drama. 2014. 1 time, 46 minutter. 12 år. Regi: Mike Cahill. Med: Michael Pitt, Brit Marling, Astrid Berges-Frisbey, Steven Yeun.

Kortversjon: En lege og forsker forsøker å finne synets opprinnelse, men han finner ei jente som mener at sjelen vandrer – og øynene med den.

terning 4 liten I det voldsomt ærgjerrige dramaet «I origin» spiller Michael Pitt en så overutdanna ateist at han ikke kan smile. Den sympatiske skuespillerens humørløse, franske overleppe får ham til å virke enda mer deprimerende enn før, og da han innledningsvis har do-sex med en utkledd liten fotomodell uten ansikt, spør han for sikkerhets skyld: «Er du sikker på at du ikke vil angre dette i morgen?» Slik er vitenskapsmannens kritiske metode. Den har også ført til at mannen fornekter Guds eksistens, og vi vet alle hvordan det går på film.

i origin øyne

Sofis øyne: Kan de finnes igjen i slummen i India?

Jeg skal forsøke å gjengi handlingen i «I origin» uten å virke sarkastisk, for veldig mange mennesker liker overspente dramaer der kose-Gud er en begravet hund som ugler i mosen. Pitt forsker på øyne. Han fotograferer dem, og han ser på dem og undrer seg over dem på en vitenskapelig måte som nesten fører til at han mener at øyne ikke finnes. Så kommer den lyshåra laboratorie-assistenten Karen (Brit Marling) inn i ungkars-tilværelsen hans, og hun har den geniale ideen at han skal finne øyets opprinnelse ved å gi en blind mark synets gave. Noe Jesus kunne ha gjort, bare på kortere tid. Dette gjør Ian (Pitt) til en feira forsker, sjøl om Karen både hadde ideen og gjorde jobben. Men det bekymrer ikke filmen seg for. Den vil vise at det finnes en Gud, og den vil gjøre det i India. Etter hvert.

Det er mye styr med religioner i vår del av verden, sjøl om begreper som Gud og synd og evig liv i hovedsak er stua bort i Lego-kassen der også Darth Vader og Gandalf ligger fragmentert til plastbiter. Religiøsitet er ufarlig. Men organiserte religioner utøver bare elendighet, og egentlig har Leger Uten Grenser vist at man godt kan være ikke-troende marxist og likevel hjelpe afrikanere.

Men mellom ateismen og den organiserte religionens makthysteri ligger ei svær synkemyr av fornemmelser. Der er det folksomt. Og der vandrer filmens forfatter og regissør, sandal-auteuren Mike Cahill, som også laget det demonstrativt uklare dramaet «Another earth». Han er en 24 år gammel, langhåra mann fra Connecticut med snille øyne og en slags bekymring for livets grunnleggende ensomhet. «I origin» er enda en film som forsøker metafysikk som medisin, og Cahill vimser på myra igjen.

i origin

Michael Pitt jobber med Brit Marling som skriver testresultater på vinduet hans. Kaninen er ikke en mark.

Han finner ikke egentlig opp Gud, men han dikter i hop ei spelemma jente Astrid Berges-Frisbey)  med dokkefjes, opphavsforvirring og en slags intuitiv forståelse for alle ting som er, og hvorfor torturerer dere de stakkars markene? Det er henne Pitt har toalettsex med, og det er hun som roter til den strukturerte tilværelsen hans med en nevrotisk følsomhet som likner den som en gang i tida skremte vettet av meg i den demonisk ubalanserte «Betty Blue»-filmen. “Lyset finnes selv om marken er blind.” Det er Sofis pubertetskloke Guds-bevis. En virkelig forsker ville ha sagt: Men i de religiøses verden har den blinde marken sett lyset, og det ville den jo aldri ha gjort. Men OK. Man diskuterer ikke med overspente damer som kler seg i ninjakostymer i selskaper.

Sofi dør, for viktige folk gjør det i Cahills filmer, og så føder ekteparet Karen og Ian en sønn. Da øyene hans skal ID-skannes, oppdager de forskrekka foreldrene at sønnen allerede fantes. Men han som eide øynene før, er død. Og den døde Sofi eksisterer også i ny innbinding. Til India!

Nå røpet jeg mye, men filmen er fra 2014 og ikke akkurat en thriller. Den er patologisk humørløs, men på samme måte som deprimerte fyllikker av og til kan få til, kryper den under huden med sin bastante melankoli. Jeg likte å se den. Det var kanskje også fordi folk er så snille med hverandre. Fraværet av ondskap er en sjelden ressurs i film.

nightcrawler hoved

Nightcrawler: Sjukere enn Saga, dødere enn Dracula

Nightcrawler: Amerikansk krimthriller. 2014. 1 time, 57 minutter. 15 år. Regi: Dan Gilroy. Med: Jake Gyllenhaal, Rene Russo, Riz Ahmed, Bill Paxton.

Kortversjon: Arbeidsledig amerikaner oppdager at han kan selge blodige nyhetsvideoer til prinsippløse TV-stasjoner.

terning 3 liten«Nightcrawler» er de unødvendige overdrivelsenes film. Den er den bortkasta skuespiller-innlevelsens film og en deprimerende historie som eksotiserer seg sjøl langt ut i  et parodisk Saga-land. Jeg mener da Saga Norén i «Broen».

Jake Gyllenhaal ser ut som en vampyr som ble sydd av en litt for romantisk doktor Frankenstein. Frank Langellas versjon av Dracula virker småfeit og godlynt i forhold til Gyllenhaal. Det er som om altfor korte frokoster har gjort ansiktet hans smalere enn hesteskjelett, og øynene ligger inne i svarte hull som får den sympatiske mannen til å likne enlegekontor-plakat om aids og 30 prosent blod uten leukocytter. B12 og dagsenter-gym kunne kanskje ha reddet den åpenbart døende mannen, om det ikke hadde vært for at han også er sosiopatisk autist, narcissist og praktiserende psykopat-pedant.

nightcrawler

Jake Gyllenhaal filmer de drepte før politiet kommer.

Jeg ser av Kjetil Rollnes sin Facebook-oppdatering at den karikerte «Broen»-damen dessverre har hatt sex igjen. Det er ingenting. Gyllenhaal forhandler seg ubeskjedent fram til kollega-bæng med Rene Russo som en del av Frilansavtalen, mens den litt politiker-femi stemmen hans fremdeles er ufølsomt fast som Raymond Johansens og øynene fortsatt er galere enn gjøk. Han som skrev og regisserte denne filmen må begynne å ta medisinene sine før det skjer en ulykke.

Ellers har «Nightcrawler» en sympatisk handling. Vi som lider oss gjennom kommersielle nyhetssendinger i normal-TV og er nøye med aldri å se videoer i tabloide nettaviser, vi kjenner betegnelsen «sterke scener» som et slags lokkemiddel som skal hyre klikka til de folka som TV-kanalen seinere på kvelden oppsøker for å konfrontere dem med at de ifølge kanalens rekrutter har feil i hodet. Tok dere den vanskelige perioden? Jake Gyllenhaal spiller en arbeidsledig amerikaner som etter å ha livnæret seg på stjålen kobber, finner ut at han skal bli video-journalist. Det er lett.

Louis Bloom er et heftig postulat fra samtida. Han har ingen formell utdannelse, men den ensomme mannen lærte seg en detaljrik veltalenhet ved å google. Han har ingen samfunns-lojalitet, men det har jo ikke amerikanere, og han har heller ingen empati for mennesker han kommer nær. Den sosiopatiske psykopatien er så voldsom at rollefiguren ganske kvikt blir en karikatur, og det er egentlig helt uinteressant hva han gjør eller tenker. Det ville være som å interessere seg for psyken til Jabba The Hut.

nightcrawler russo

Video-journalisten forhandler fram avtale om sex med Rene Russo. Vi slipper gudskjelov å se den.

Bloom kjøper seg et brukt videokamera på pantesjappa og filmer et blodig skuddoffer. Han selger til en liten TV-kanal med desperat seer-trang, og der er Rene Russo nyhetssjef. Hun blir imponert av den steingalne fyren og innleder et fast samarbeid med ham. Bloom hyrer en assistent, og så navigerer de to frilanserne seg gjennom storbyen etter politiradioens stedsangivelser. Snart tar prosjektet seg skikkelig opp med kollega-mord og voldsomme filminger på urydda åsted. Det er da den pinlige romsligheten mellom stolene oppstår, for hovedpersonen er for sær til at det kan bli en skikkelig thriller, og handlingen er for tabloid til at man kan ta den alvorlig som mediekritikk.

I livet her ute er det nemlig ikke galninger som står for ufølsom journalistikk. Det er de normale, sarte sønnene og døtrene av bønder, bakere, redaktører, prester og lærere. De drar hjem til rekkehuset på Furuset når arbeidsdagen er slutt, og de følger jentungen på fotballtrening og guttungen til balletten, for de er moderne mennesker. Det er PK-folka som står for brutaliseringen av journalistikken. Og det er i nettavisene de utfolder seg mest.

Jeg er forsåvidt glad for at filmen ikke forsøker seg på troverdig drama. Drama er for de ekstremt flinke, ja enda verre: Drama er for de få geniene. Men jeg tror «Nightcrawler» kunne blitt en ålreit thriller om Gyllenhaal ikke ble instruert til å spille en altfor stinn diagnose.

gone girl hoved

Streaming: Rått thriller-drama fra et helvete med rosa flammer

Gone girl: Amerikansk krimthriller. 2015. 2 timer, 29 minutter, 15 år. Regi: David Fincher. Med: Ben Affleck, Rosamund Pike, Tyler Perry, Carrie Coon, Kim Dickens, Missy Pyle, Emily Ratajkowski, Neil Patrick, Patrick Fugit.

 

Kortversjon: Kona til Ben Affleck blir borte. Politiet tror at han har drept henne. Kampanje-journalistikkens blondineheks tror også det. Har de rett? Jeg streama filmen hos Filmnet – eller CMore.

terning 5 liten David Finchers roman-filmatisering om familien Dunne er så dystopisk mørk at du kommer til å erverve deg depresjonsflekka netthinne og akutt menneskefiendtlighet. «Gone girl» er en film som vil få deg til å tvile på alle hunders lojalitet, og i den seint sadistiske handlingen ligger et kjønnshat som kommer til å vekke opp Strindberg midt i et hudfarga, eksistensielt mareritt. Til alt overmål får du oppleve amerikansk tabloid-TV, vårt forbilde. Det er heller ikke vakkert.

Ben Affleck spiller en ganske normal småbyharry som treffer ei bortskjemt stasjente i New York og blir imponert av seg sjøl. Affleck har arva kroppen til Brian Dennehy, for Dennehy trenger den egentlig ikke lenger. Ben er tung som ei bøtte med torskeslo, men pratsomt elegant på den anstrengende flinkas-måten overfor Rosamund Pikes kjendis-soss Amy. Hun er ekstatisk. Med det oppspilte gnagerfjeset og den mistenkelige sex-begeistringen likner dama samtidig speed-ekornet i «Over hekken» og den teite flørtersken i «50 shades of Grey».

gone girl

Ben Affleck og Rosamund Pike i biblioteket. Gjør de det der? Å jada.

Filmen starter med at Amy er borte. Gone girl. I huset er et glassbord knust, så Affleck lunter avgårde til politiet. Politiet tror at han har gjort det. Men hva tror vi?

Handlingen har god tid og tar seg generøst bakover til et egentlig kjedelig samliv mellom følelses-simulanter, så en stund forbannet jeg Fincher for at han ødela dagen min med utdatert fortellerteknikk. Men det var noe rart i historien, og det rare fenget. Clue 1 er en konvolutt med et slags spor i, et varsel om at flere spor ville dukke opp. Er Affleck en utkrøpen planlegger som har overskredet utkant-intelligensen sin for å lure politiet? Har en genre-korrekt psykopatisk kidnapper fanga Amy, eller en av disse forsmådde elskerne som snuser rundt i filmens ytterkanter med sin uformulerte bitterhet? Kan pappa ha slått henne med tåreflekka fyllepenn fordi hun vokste ut av barnebøkene hans?

Affleck har nesten ingen. Mamma døde av kreft, og derfor flyttet han med kona Amy hjem til Missouri. Pappa er alkis på gamlehjem. Men tvillingsøstera (Carrie Coon) blir en blanding av doktor Watson og Sancho Panza, og en lang stund driver hun handlingen mellom tilbakeblikkene mens Affleck skjønner ingenting og politiet befester sine fordommer.

gone girl-2

Ben Affleck forteller mediene at kona er blitt borte.

Så kommer vi til mediene. Historien er antakelig skrevet før nettavisene mistet sjela si, men TV solgte seg til Djevelen for utrolig mange år siden, og i den ene kanalen driver ei sjuk dame vulgær-feministisk kampanje-journalistikk mot den smått nedbrutte ektemannen. Det er en sann fryd å følge Finchers medie-hat. Han skildrer TV-journalismens frihet fra integritet med ond intelligens, han utleverer sentimentalitetens jerngrep rundt forstanden i et land som ga opp å tenke for lenge siden og startet et kappløp om å være den flinkeste til å manipulere følelser. USA er døgnflue-føleriets hjemland, og vi er på god vei etter.

I denne delen av filmen finnes flott raseri og penibel politikk, og formidlernes skamløshet er så godt skildra at vi uten særlige motforestillinger kjøper en del skikkelig tvilsomme begivenheter.

Det er noe med troverdighet. Du tror på det du vil du tro på, og hvis en film er så godt laga at du ikke orker sette den på pause i egen stue, men holder ut i to og en halv time og drikker kald kaffe, da kjøper du urimeligheter. Ikke bare det. Du liker dem, og du blir imponert av dem. «Gone girl» er en tarm-torpedo. Du kan kjenne den der hvor det du pleier kalle hjertet egentlig holder til. Helvete har rosa flammer.

Her må jeg forlate dere, men jeg har tiltro til at dere ikke leser bøker eller andre anmeldere, for da vil dere vite ingenting på forhånd og bli så sjokkerte som jeg ble. Dere blir antakelig forbanna og.

Bekymra betraktere av kvinners yrkesmuligheter i underholdningsfilm vil legge merke til at hvis vi ser bort fra Affleck og den dyre advokaten (Tyler Perry), har kvinnelige skuespillere fått alle de gode rollene i filmen. Det er de som bærer den. Uten at det er veldig synd på noen av dem.

martian, the hoved

The Martian: En sekser-hyllest til verdens fargerike nerder

The martian: Amerikansk science fiction drama. 2015. 2 timer, 21 minutter. 9 år. Regi: Ridley Scott. Med: Matt Damon, Jessica Chastain, Kristen Wiig, Jeff Daniels, Chiwetel Ejiofor, Aksel Hennie, Sean Bean, Kate Mara, Michael Pena.

Kortversjon: Et team med forsknings-astronauter forlater ved et uhell Matt Damon på Mars. Der må han skape sin egen overlevelse til noen eventuelt redder ham.

terning 6 liten Hør her: Den beste underholdningsfilmen så langt i år, den nydeligste, sakligste brystverkeren, den kuleste tekkisfilmen, den mest optimistiske medmenneskeligheten og den beste historien er også en betingelsesløs hyllest til alle verdens nerder. De som utgjør det egentlige fargerike fellesskapet, de som skaper framtider basert på matematikk, fysikk og botanikk i stedet for tvilsom politikk. Det finnes en teknologi-begeistring i Ridley Scotts «The martian» som får lungeblærer og hjerterøtter til å danse sammen av begeistring. Filmen er også en ubesværa skildring av et perfekt Unicef av faglig overfokuserte forskere fra alle raser og trosretninger, et fellesskap av naive nerder som er så opptatt av å tenke og skape at de aldri rekker å være forskjellige.

martian, the

Matt Damon dyrker det som ikke er jord, men antakelig må kalles mars.

Dette er de ordentlige folka. Tenk på det. Mens du bruker tida di på å lese om fotballspillere som vrikket kneet, sitter tusenvis av anonyme, edle særinger rundt i verden og skaper løsninger som gjør at ungene dine seinere i livet får mange bekymringer mindre.

(Det handler denne filmen også om. Men mest handler den om astronauten Mark Whatney og vennene hans.)

Mars-eventyrets vignettfigur kan godt være den søvndrukne fysikeren med den lille skrivebordsdokka som sitter i korridorene midt i NASAs gigantiske computer og venter på kontrollen av utregningene sine. Så går han inn til NASA-direktøren, som han ikke vet hvem er, og ved hjelp av et flygende lite kontorverktøy og publicity-dama som Mars presenterer et space-scenario som ingen hadde tenkt på.

martian, the-2

Også botanikere får vondt med en antenne i magen.

Det er ikke en sann historie, men det er en sann observasjon. Hvis du får kontakt med sjela i den, vil tårene springe vektløst ut av sine kosmiske kanaler og blande seg med oksygenrik kinoluft. Det finnes nesten bare én ting å bli rørt av i verden, og det er skapelse. Derfor griner vi av bebier og hvalper. Det fantes i «Enigma», og det finnes her. En kompromissløs, nesten viljefattig hengivelse til en oppgave, eller som rollefiguren til Matt Damon beskriver det: Først jobber du med det ene problemet. Og når det er løst, jobber du med det andre problemet, og til slutt kommer du kanskje trygt hjem.

Alt handler om de som skaper. Nesten ingenting på jorda handler om de som snakker. De er der bare for Dagsrevyens skyld.

Det er ikke mye jeg kan røpe om handlingen, men filmen skifter omtrent i midten, og Jeg skal fortelle litt fra før det. Matt Damon er på Mars-tur med Jessica Chastain som flight commander og blant andre Aksel Hennie som fysiker. Det kommer en storm. Den består av jærenbrune virvlestøvkorn på størrelse med spurver, og kaoset treffer eksursjons-crewet når det skal tilbake til skipet. Forviring fører til at Matt Damon blir liggende igjen, spidda av en antennestang.

De andre drar sin vei og erklærer Whatney død. Men vi ser at mannen våkner og med den lærdes sans for detaljer innser at han har en situasjon: Whatney har for lite vann, og han har for lite mat, og det vil ta fire år før redningen kommer. Etter å ha slått fast at han kommer til å dø på en planet langt fra folk, ombestemmer han seg (og i rein, uforfalska begeistring legger jeg til: med det skapende menneskets selvironiske pragma) og så sier han: «Jeg skal faen ikke dø på Mars.»

Så starter han på løsningene. Jeg vet ikke hvor vitenskapelige de er, og du vet ikke hvor vitenskapelige de er, og det spiller ingen rolle, for vitenskap blir til etter hvert, og dette er ikke akkurat nåtid, og det er ikke akkurat hagebordet vårt. Ikke helt.

Damon er botaniker. Det betyr at han med litt uflaks ville vært biologilærer i high school, og dersom USA er som Norge, ville han ha sykla til jobb i stygge joggesko fra Obs, og han ville ha spist rare matpakker for han bodde med mor si. Men mannen er et geni på sitt eget felt, han er en helt i sin egen konsentrerte virkelighet og på Mars kan han skape et botanisk mirakel med astronaut-rasjonene, dobøtta og røde masser som neppe kan kalles jord, men muligens mars.

martian, the chastain

Flight commander Jessica Chastain.

Samtidig med botanikererens tildels risikable eksperimenter flytter handlingen vekselvis tilbake til NASA, der andre nerder jobber med løsninger på et slags intuitivt helgen-vis. Dummingen Jeff Daniels er NASA-sjef med behagelig resolutt indianer-flegma. Sean Bean er sjef for Mars-reisen. Chiwetel Ejiofor gjør enda en skikkelig rik rolle. Chastain er Hollywoods nye superkjerring, og hun kombinerer alle sine stålfemi evner til å være både fast og følsom.

Matt Damon er en av de mest velfungerende skuespillere jeg vet. Han driter seg aldri ut ved å være ekstra mye speeda Damon, slik Nicholson og DiCaprio og Theron kan finne på. Damon er kontrollert mangfoldig. Han gjør akkurat det han skal.

I utkantene finnes verden.

Når skjebnen skal avgjøre om botanikeren skal leve eller dø, da er alle verdens medier kobla på direkte. CNN-reporteren lirer av seg journalistisk fastfood, og dessuten skal noen snakke med en psykologi-ekspert om påkjenningene. En kjapp, mild satire over en overformidlende offentlighet som stort sett lar seg underholde av tragedier som ikke angår dem.

Ridley Scott har funnet formen. Han regisserer fast og uten jåleri, med en sikker balansering mellom det informative, det visjonære, det vittige og det skikkelig rørende. «The martian» er en imponerende overveid film. Den underholder ved sin lojale soberhet.

En liten ting til slutt: For en Minecraft-spiller er det en glede å følge en eventyrer som kommer nesten tomhendt til en farlig verden og må finne materialer og skape en verden. Damon driver riktignok med avanserte ting, men til gjengjeld har han ingen monstre å slåss mot, annet enn planetens ugjestmildhet.

En annen liten ting til slutt: I 2013 kom «Gravity». I år får vi «The martian». To stilige spacefilmer uten lasersverd. Noe fint skjer. Vi vil ha mer.