Månedlige arkiver: september 2015

visit, the hoved

Veldig bra “The visit”: – Hva er i skuret, Becca?!

The visit: Amerikansk thrillerkomedie. 2015. 1 time, 34 minutter. 15 år. Regi: M Nights Shyalaman. Med: Olivia Dejonge, Ed Oxenbould, Deanna Dunagan, Peter McRobbie, Kathryn Kahn.

Kortversjon: Søskenpar reiser ut på landet for å besøke besteforeldre de aldri har sett før. Men det er noe rart med dem.

terning 5 liten Et følsomt, intelligent og egentlig litt forlegent søskenpar kommer til besteforeldrenes hus langt i utkanten av den nevrotiske delen av verden, og ungene har aldri sett slekta før, for mamma dro fra den i sinne med en voksen mann, og nå er hun skilt. Bestefar er en stor mann med trillebår-never, og ansiktet ser ut som om det burde ha potetgroer. Bestemors sjukehuskvite hår er langt som hyllesten av en postkoital hippiemorgen, men dama ser dessverre litt ut som om hun har spist Rødhettes ulv. Slektsgården er dyster-idyllisk, som om den ble laget av tause skrik og siden forlatt.

Hva i svarte helsike er det som skjer? Nesten ingenting, men halebeinet lengter etter kinoens stolkant, for det forferdelige er i ferd med.

visit, the bestefar

Peter McRobbie er en aternativ bestefar.

Typisk nok. Etter den ubehagelige begeistringen for M. Night Shyamalans thriller «The visit» går jeg rundt og lurer på hvorfor jeg liker filmene hans så godt. Det er ikke bare at de er bra. Shyamalan er en av de få stolte og stae som ikke har gitt opp å lage film. Du får den sjeldne og til dels urovekkende fornemmelsen som hvisker brydd at mannen mener noe med det han gjør. Han har ikke bare en estetisk ledestjerne som han følger med yogisk disippel-tålmodighet, han drives av en intelligent og til dels arrogant nysgjerrighet. Han er The Indian of the group. Født i India, oppvokst i USA, og rikt utstyrt slik vi vil at yndlings-indere skal være: Smart og intuitivt religiøs med et tredje øye midt i pannen. Det lager han film med. En visjonær mann, en Spielberg-dopa chakra-gubbe fra en katolsk Philadelphia-skole.

«The visit» er delvis en thriller og delvis en eksistensiell kamuflasje. Jeg fikk mistanken om at filmen strevde for å bli en grøsser, men strevet var bare en øvelse i flinkhet. Bak hver deprimerende bondedør venta jeg tilstedeværelsen av en underjordisk skapning eller en alien, som om filmen ikke helt fikk til å fortelle historien sin av bare skrekkslagen tilbakeholdenhet og stilistisk sjenanse. Samtidig overga jeg meg helt til beundring for formen og skuespillerne. Et litt slitt skrekkfilm-triks brukt helt nytt, som når du legger gårsdagens komler på dagens pizza. Men «The visit» handler om noe.

visit, the-3

Peter McRobbie, Ed Oxenbould og Deanna Dunagan ved første kakemøte langs toglinja.

Nå skal jeg faktisk fortelle litt om «The visit», sjøl om jeg egentlig ikke har lyst. Den er mest for jomfruer. Sånne som kommer inn i salen i den tro at de skal se «Sound of music II» og blir sittende med halvannen times forskrekka nabo-hvisking i mørket: «What the føkk, Gladys!»

«The visit» starter med en rutinert meta-scene. 15 år gammel datter vil lage dokumentar om familien og besøket i bestemors og bestefars hus. Det første noensinne. Hun intervjuer den nevrotiske alenemora si, som lojalt tilrettelegger innlevelsen i filmen med en grundig, men kunstnerisk fiks eksposisjon.

Jenta og den 13 år gamle bror hennes er vittige kulturbærere og uimotståelige forteller-agn. Shyamalan skildrer dem med nyttig smarthet og engasjerende flørting. Med hvert sitt kamera inntar søsknene besteforeldrenes hus. Hun høytidelig ledet av veslevoksen teknisk og etisk formalisme, han med kynismen til en pre-pubertal gutt som befinner seg midt mellom søt ungdoms-autisme og tynnlemma, erotisk spenst. Det kunne ikke vært bedre. Søskenpar kommer til mystisk familie-hus på landet for så å møte det store mørket? Jepp. Og det føles helt nytt.

Filmen består nesten bare av scener som er skutt med ungenes kameraer. Teknikken har en elegant dobbeltvirkning. I tillegg til at den forteller historien med en realitetsdopa liksom-troverdighet, speiler den personlighetene til de som filmer. Bilder forteller alltid mer om den som står bak kameraet enn foran det. En bakterieredd, men vittig-kynisk liten gutt som stivner når han bør takle. Ei jente som ikke kan se sitt eget speilbilde fordi hun føler at hun ikke lenger finnes, og som filmer for at de andre skal bli hennes speil. Du får vite akkurat nok om Becca og Tyler til at Shyamalan etter hvert kan aksle sin alvorlige humor til et eksistensielt klimaks av den sorten som vil få rygghår til å reise seg på noen voksne menn, mens andre aldri skjønner hva som skjedde. Kvinner blir rørte. Nesten alle.

visit, the-2

Olivia DeJonges mareritt: Hva er i speilet?

Om begivenhetene i besteforeldrenes hus i Pennsylvania er det ikke mye å si. Ungene kommer dit, og etter en kort stund syns de at bestemora oppfører seg underlig. Men gamle folk er underlige, og bestemor har dessuten skumringssyndromet. De tinga som bestefar gjemmer i skjulet er heller ikke umiddelbart akseptabelt, men igjen: Gamle folk er litt ekle. Ekle ting skjer. Med en sein, selvbevisst armbevegelse avslører Shyamalan hva slags historie han egentlig skal fortelle. «Jeg er blind!» roper 13-årige Tyler fortvilt etter at han har sett sin bestemor naken, slik Ødipus rev ut sine øyne på grunn av egen incest og fordi han ikke ville se hva som skjer når en familie oppdager sannheten. Fikst.

Som jeg skrev innledningsvis: Eksistensiell kamuflasje. Hvis det finnes en knute, finnes også en hånd. Hvis du står mot en vegg, finnes også en dør. Døra blir ikke nødvendigvis behagelig å åpne, men englene vil synge for deg, og det vil stå juletre-metaforer i svarte skogen. Mer kan jeg ikke si.