Månedlige arkiver: august 2015

bølgen hoved

«Bølgen»: Perfekte folk i en perfekt og rå katastrofe

Bølgen: Norsk katastrofe-thriller. 2015. 1 time, 44 minutter. 15 år. Regi: Roar Uthaug. Med: Kristoffer Joner, Ane Dahl Torp, Jonas Hoff Oftebro, Fritdjov Såheim, Arthur Berning, Laila Goody, Thomas Bo Larsen.

Kortversjon: En geolog skal flytte fra Geiranger med familien, men på sin siste arbeidsdag oppdager han rare utslag på datasenssorene i fjellet. Så kommer raset. Så kommer bølgen.

terning 6 liten Et så spennende forspill som det «Bølgen» hisser opp folk med, får jeg ikke til likevel, så jeg hopper rett i konklusjonen på den gode, gamle harry-måten: Dette er den beste norske thrilleren noensinne, og den er en av de beste katastrofe-filmene jeg har sett i årene som har gått etter at Ramses II og jeg pleide å se VHS i sarkoen. Det har med anspenthet å gjøre. Den lett smertefulle angst-sitringa bør smitte som flatlus i syttitalls-kollektiv, og den skal gjøre kinolivet ditt miserabelt og fryktsomt. Og det gjør den.

«Bølgen»-regissøren har funnet den eneste norske skuespilleren som kunne ha spilt hovedrollen. Jeg har aldri glemt den lørdagen for noen år siden da Kristoffer Joner skulle lede Statoil-konserten i uskyldstidenes ute-Bjergsted. Han hadde på seg en semska jakka som mor mi ville ha kalt pødepesj og åpnet med å si:

«Her komme’ dagens mest nervøse mann.»

bølgen

Kristoffer Joner drar med seg den skadde naboen mot høydene.

Joner har aldri trengt å overdrive nervøsiteten sin. Den er der som et mellomnavn. Anspenthet er Kristoffers livsenergi, den bivrer slik frøken Sørensens sydamebryst gjorde, den putrer som lava, og styrken i Joners formidling av nevrotisk intensitet er så praktfull at jeg kunne være frista til det Cohen-sitatet som egentlig er forbeholdt kvinner: «I can feel you when you breathe».

Nei. Det betyr ikke at geologen Kristian er en nerde-fjetra Woody Allen i farlige fjellstrøk. Joner starter som en blid fraflytter med litt oppgitt familie. Han skal til oljebransjen i Stavanger etter å ha drevet med ras-overvåking i Geirangerfjorden. En kul fyr, men litt rar. Han tar avskjed med kollegene, han småsnakker med den flytte-uvennlige tenåringssønnen. Men så ser han feil søyler på de dataskjermene som han egentlig ikke har noe med lenger. Grunnvannet ble borte.

Sakte, finslig og helt nyvaska for overdrivelser går filmen inn i en kortvarig og diskret «Haisommer»/«En folkefiende»-fase. Joner liker ikke det han ser. I stedet for å tilkalle TV2 Nyhetene og la dem plassere kameraer i fjellet (et nærvær som ville ha ført til at Gud utsatte raset på ubestemt tid), mumler han om evakuering til sjefen. Sjefen sier ting om turistsesongen. Indikasjonene er svake.

Det syns ikke jeg og Einar og Henning i sal 2. Indikasjonene er sterke nok for oss. Her kommer det uten tvil til å skje husvelter-ting og forverring av levevilkåra i vakre utkantstrøk. Hva med den magre og hyperaktive kona (Ane Dahl Torp)? Hva skal skje med henne der hun piltrer energisk rundt og tar seg av hotellgjester? Hvordan skal det gå med den storøyde lille dattera som er opptatt av sjelen? Og den opprørske sønnen? Det skjer alltid noe skikkelig fælt med opprørske sønner i filmer som dette, for at de skal skjønne at det hvem de skal lytte til hvis ukrainerne kommer eller Storm melder ekstremtorden med nedbør. For ikke å snakke om Joner sjøl. Jeg har aldri tenkt på ham som spesielt svømmedyktig.

Filmen nøler og dveler med forbilledlig kontroll. Det kan den fordi skuespillerne er gode. Når regissører holder igjen, kan to reaksjoner oppstå i popcorn-gjengen. Enten fornemmelsen «Å, kom i gang!» eller den motsatte «Å herremin, jeg håper ikke det skjer noe.» «Bølgen» er en sånn film der du vet at noe gale må skje, men du vil helst vente med det. Noen av oss har overdreven krisebevissthet, og vi burde stille på kino med tilgang til sterke medisiner. Men jeg tror også at flegmatikerne og de fantasiløse kommer til å kjenne noia-trykket fra handlingen som de vet må komme. Det hekkans fjellet kommer til å rase. Kanskje geolog-familien rekker til Stavanger før det?

Roar Uthaug er en intelligent regissør, og han sniker stemning på oss, han holder svanger uvisshet svevende akkurat så lenge at da det plutselig detter stein på klatrekledde fagfolk, da blir vi like overraska som dem.

bølgen-2

Jonas Hoff Oftebro og mammaen Ane Dahl Torp kjemper sin egen kamp.

Sånn skal film være. Da har Joner tatt med dattera til gamlehuset en siste natt, og han sitter og stirrer ut av vinduet med et brennevins-glass i hånda og bekymra, men avventende blikk. Gjennom vinduet ser vi den rolige fjorden.

Så kommer snart raset.

Folk som er flinke til forspill er ikke nødvendigvis så interessante fornikanter. Men «Bølgen» skuffer ikke. Her svimer ingen fintenkere. Her kommer helvete. De digitale spesialeffektene er nydelige uten at de blir så eksotisk storarta at stedfølelsen blir borte. Alt skjer akkurat her, ikke i en alternativ data-virkelighet. En trollvond, kastende, flerrende superbølge hiver seg over Geirangerfjorden, og i tettstedet har folk ti minutter på seg før tsunamien. Dette er kaos-scenene, og de funker. Joner forsøker å berge seg og dattera, kona skal redde et helt hotell og en sønn som åker brett i kjelleren og ikke svarer på mobilen (hadde han vært fra Stavanger, ville han ikke fått lov til å ha med mobil for at han ikke skulle ødelegge naturopplevelsene med Snap).

Neida. Jeg skal ikke fortelle alt som skjer, bare rope ut min overdøva beundring for nydelig og relevant foreldre-noia og destruksjons-action, samt gi meg helt over til de post-kaotiske derpå-scenene. Jeg kan ikke fortelle om dem heller. Men de er rå, og de er beinharde, og dramaet i sluttminuttene er sånn at du ikke vet hva du skal tro, men auene svir og pusten lider. Dette var virkelig heavy shit.

Dessuten skjer det noe stilig med hovedpersonene. Joner kan ikke bare spille oppskaka og nervøs, han er like overbevisende og medrivende som en besluttsom og sterk hverdagshelt. Det samme gjelder Ane Dahl Torp. Hun er best når spurvene går i fjøsvifta. Hun er best når hun er der hvor norske skuespillerinner egentlig aldri skal komme: En satanisk handlekraft og et rått overlevelses-raseri. Torps rolleskikkelse tilhører actiongenrens adel: Damer det ikke er synd på. Utryddelsestrua art i Skandinavia. Joner bærer filmen, men den siste halvtimen ville aldri blitt så vellykka som den er uten Dahl Torps velgjørende voldsomhet. ‘

Mange har nok tenkt at Norge er et takknemlig land å lage utendørsfilm i. Og det er jo sant. Naturscenene fra Vestlandet er både vakre og litt skremmende. Det er som om Gud har forlatt halvgjort arbeid, og snart detter det han glemte å sikre skikkelig. Det flotte med «Bølgen» er at estetikken og katastrofen flyter sammen i en følelsessterk felles-idengtitet, og dessuten er det ansiktene som betyr noe. Fjellene er majestetiske som Ari Behn, fjorden er opprørt og vill. Men ingen av dem kan konkurrere med menneskenes ansikter, for de har øyne. Og øyne er det mest fantastiske som finnes i all natur.

Med andre ord: Dette var virkelig bra.

fantastic four 2015 hoved

Fantastic Four– en sykehistorie for uheldig ungdom

Fantastic Four: Amerikansk science fiction. 2015. 1 time, 43 minutter. 12 år. Regi: Josh Trank. Med: Miles Teller, Kate Mara, Jamie Bell, Michael B. Jordan, Toby Kebbell.

Kortversjon: Guttedrøm går i oppfyllelse da Reed får bygge sin teleporter som sender ham sjøl og vennene over i en annen dimensjon. Der skjer mye galt.

 

terning 2 liten I en forståelig hukommelsessvikt skrev jeg nesten at «Fantastic Four» er den mest overraskende skuffelsen på lenge, men da glemte jeg «Jurassic World». De to filmene er forbausende og nedslående like. Både dinosaur-filmen og dagens forsøk på å mikrovarme halvkald Marvel-historie om fire uferdige rollefigurer som ble strålt til superevner, forsøker å rulle i gang en vogn uten ratt, sjåfør og bensintilførsel.

«Jurassic World» ble aldri spennende fordi både folk og fantasier var så likegyldige at du ikke ville ha snakket til dem på toget sjøl om det ble stående fast på Nelaug stasjon i snøværet første juledag. «Fantastic Four» somler seg så ukarismatisk og så sakte fram mot ytremedisinens morfe-mirakler at det aldri blir tid til at de litt tuslete endringsofrene gjør det vi venter av dem: De slåss ikke. De ligger sutrende på benk i stedet for å herje rundt i science action-genrens grafikkglade yttergrenser. Årets film om de fantastiske fire er en uspennende oppveksthistorie for ukule medlidenhets-kronikere.

fantastic four 2015

Fire guttevenner på tur i Nether. Jenta måtte bli hjemme.

En misforstått garasje-nerde finner ikke akkurat opp småting som eple-macen, han teleporterer lekebiler til alternativ virkelighet. Denslags burde det ha blitt sviende visuell swag av. Men historien dør for deg mens hovedpersonene lider, og så demrer sannhetens sol for oss handlings-tilhengere i all sin hypokondriske skrekkelighet: Alle moderne historier handler om at det er synd på de med handikapp. Dette er egentlig bare VG Pluss-featuren om fire uheldige unge som står fram med livet sitt: «Vi ville bare reise til en annen virkelighet, for hos Jules Verne virket det så kult, men så ble vi helt forandra og Grimm kan ikke finne pekker’n sin en gang!»

Sånn føler jeg det også, skriver Solfrid fra Sandnes i kommentarfeltet.

Og så den evindelige Jorden da. Gjennom nyere historie siver den gymnasiale helligdags-omsorg for en milliardgammel jord (4,5 milliarder år) som et minnebok-lunt sjekkemunnhell for kristelige skolelagsjenter. Jorden må reddes. Ingen sier fra hva, men den må reddes. Antakelig var faraoene de første som sa det, eller mer sannsynlig: Neandertaleren som fikk se et stjerneskudd. Hallo du, Hollywood. Jorden klarer seg nok. Det er verre med amerikansk filmindustri. Den kommer til å kjede oss i hjel. Millioner av filmfrikere kommer til å ligge med beina i været som døde høstfluer fordi de holdt pusten mens de venta på poenget.

Først handler «Fantastic Four» for lenge om småungene. Jeg ble urolig, for jeg visste at hele greia bare skulle vare i 1 time og 43 minutter. Så havna nerden i nerde-akademiet, og der finner man opp ting mens fakultetsstyrets gamle menn frampeker sine roller som militær-orienterte republikanere. De tar sin tid, de og. I spesialeffekt-scener som flinke Gosen-elever hadde fått til med trolldeig, Birkemo-slim og grønne lyspærer, reiser fire til Nether (det har jeg lånt fra Minecraft, sorry) og der kommer den grønne guffa, og så flykter de hjem igjen.

fantastic four 2015-2

Den eneste gode skuespilleren (Jamie Bell) blir pakka inn i noe som likner Solvik Olsens oppfatning av veidekker på Vestlandet.

Jammer og klage. Den ene har brent seg, den andre har fått alvorlig granitt-allergi, jentungen ble usynlig og han med garasjen fikk tøyelige lemmer. Det er forferdelig leit. Ingen har reddet Jorden, og ungdommene har fått kroppene sine ødelagt. OMG.

Solfrid fra Sandnes vet hvordan det føles. Og dette varer også en stund.

Det er ikke mye tid igjen da dimensjons-mutantene drar tilbake til Nether for å bekjempe en fiende som jeg ikke skal røpe. Ikke blir det mye moro heller. I et usjarmerende lys og på en trang slagmark banker firerbanden den allmektige skurk uten at det byr på særlig spennende detaljer, og så er filmen slutt.

Det er nok en slags pilot-episode. Den egentlige historien kommer kanskje i neste film. Jada. Toeren kommer i 2017.