Månedlige arkiver: juli 2015

babadook, the hoved

The Babadook: Den nifseste grøsseren på le-e-e-e-nge

The Babadook: Australsk grøsser. 2014. 1 time, 33 minutter. 15 år. Regi: Jennifer Kent. Med: Essie Davis, Noah Wiseman, Daniel Henshall, Barbara West.

Kortversjon: Enslig mor sliter med en aggressiv og forvirra sønn som påstår at barnebok-figuren Babadook kommer for å ta bolig i dem.

terning 5 litenAustraliere er et kompromissløst folkeferd, og fravær av fine fornemmelser kan av og til medføre overraskende film. “The Babadook» er en sånn. Grøssere skal ikke være snille eller medgjørlige, men filmen om Babadooken ville fått vinblekte medlemmer av Monty Python til å gråte på korset. I halvannen time ønsket jeg at den skulle være ferdig, og det betyr at den fascinerte mistrivselen startet bare minutter etter fortekstene.

babadook, the-2

Essie Davis holder sønnen sin i et slags halv-metaforisk foreldre-helvete.

Det er ikke blod i «The Babadook», og ingen vrir hodet rundt og spyr djevlegrønt. Det finnes egentlig bare ei enslig arbeiderklasse-mor og den tilsynelatende sterkt forvirra sønnen hennes. Jeg hater sosialrealisme. Men dette her er en usjarmerende form for magisk realisme, og hovedpersonene utleverer sin triste tilværelse med stilisert, hjerteskakende oppriktighet.

Du vil føle en ubehagelig medlidenhet lenge før Babadooken kommer inn i filmen. Den sadistiske utleveringen av et gledesløst liv mørner sinnet sånn  at du etter tjue minutter ville ha falt om i utrøstelig gråt dersom en flue hadde mistet vingen sin.

Det starter med sveve-mamma i en drøm. Ansiktet hennes er åpent og ubearbeida av L’Oreal eller andre ting hun kunne fortjent. I bakgrunnen jamrer bibelhistorien som om romerne planla å myrde Jahve, men det bor ikke spøkelser i skapet. Dette var det rituelle intro-marerittet.

Dama har mistet mannen sin, og nå jobber hun på et hjem for demente mens hun forsøker å ta seg av en uregjerlig bokstavsønn i magikerkappe. Gutten kan ikke gå på skolen lenger, mor kan ikke sove. Det slitne arbeiderklasse-fjeset smelter smertefullt i en blanding av fortvilelse, aggresjon og ømhet; filmen er som et straffebesøk i foreldres helvete, som vi alle vet finnes.

babadook, the

Noah Wiseman og Essie Davis ser under senga. Hunden og.

Så kommer utbrettboka om Mr. Babadook. Gutten Sam er et frampek-geni som kan forutse at Babadooken vil ta bolig i dem begge, for du blir aldri kvitt en Babadook. Mamma skremt. Boka opp på skapet. Da gutten forstyrrer den ensomme mor si midt i masturbasjonen, skjønner du at dette virkelig kommer til å ramme der hvor englene ikke bor. Og verre blir det.

Glass i suppa, legebesøk, sterke tabletter øker den eksistensielle uhyggen; dette er sårbare folk uten prestisje eller ryggdekning, og hvis Babadook tar dem, vil de ikke få hjelp. Dook dook dook. Det banker skjebnesvangert i  Universet. Men filmen holder igjen på overnaturlighetene. Mamma tror hun er utsatt for en stalker også når biller kryper ut av veggene. Så kommer den uunngåelige vrien, og den skal jeg ikke fortelle om. Men du vil føle kvalmen fra tolvfingertarmen til den forlengede marg.

De to skuespillerne er perfekte. Noah Wiseman ser ikke ond eller smådjevelsk ut som Damien i «The omen», han har vidåpent, forskrekka blikk, han er som en skremt og vaklende versjon av Munchs introverte Skrik, en tynn gutt som faller fritt i sin egen utrygghet fordi voksenverdenen svikter når mareritt blir virkelige. Det er kult, og det er muligens metaforisk, men først og fremst påtrengende ubehagelig. Essie Davis i rollen som mora er den beste grøsserdama jeg har sett. Den kvinnelige regissøren går tett innpå og lar henne bli en oppfyllelse av alle rykter om Livet som herjer med kvinner og tapper dem for all kraft. Samtidig viser hun en diskret sensualitet som gjør at du tror hun finnes og at du kan føle den ensomme kvinnen som noe annet enn en slags Charlize Theron-rolle for Oscar-gubber. Davis er slik kvinner sjelden får være på film. Herja med, men virkelige, uten sosialpornografisk sentimentalitet. Det er bra med grøsserne. Samfunnet har ikke skylda. Babadookene har.

Regissøren Jennifer Kent debuterer med denne filmen. Hun har håndlaget. Jeg var svett da filmen omsider sluttet, og jeg så den på ipad. Mine tanker går til dere som så den på kino. Hvis den ble vist der.

walk among the tombstones, a hoved

Streaming: Liam Neeson i styggvakker undermenneske-krim

A walk among the tombstones: Amerikansk krim. 2014. 1 time, 54 minutter. 15 år. Regi: Scott Frank. Med: Liam Neeson, Astro, Dan Stevens, David Harbour.

Kortversjon: Pensjonert politimann jobber som privatdetektiv og får i oppdrag å finne de som torturerer og dreper narkohandlernes koner.

terning 5 liten Det er noe fint ved «A walk among the tombstones». Den fyrer opptenningsvæske på en gammel, egentlig fuktig forkjærlighet for melankolsk krim, og måtte eventuelle guder tilgi meg sesongbruken av metafor. Musikken ligger under den avventende fotograferinga som en allvitende venn som egentlig ikke vil fortelle noe, bare nyte øyeblikket. Når Liam Neeson vandrer gjennom en slitt by, dukker det opp fine små fotografiske detaljer, og så finner du ut at filmen faktisk er laget med en smektende (bevisst anakronistisk ord) forkjærlighet for estetikk. Estetikk var noe folk dreiv med før, og den gjorde mange lykkelige og litt ukritiske. Derfor virker filmen til Scott Frank (som skrev manus til «Minority report) som et kort, ubeskjemma hvilesteg bakover. Kan det tenkes at de vil begynne å lage sånn film igjen i rumpeflashernes gomorriske tid? Neida. Said the raven: Nevermore. Men denne funker bra.

walk among the tombstones, a

Helt feil. Liam Neeson går egentlig gjennom elendigheten med lange steg.

Neeson kommer inn i filmen som en så slentrende skikkelse at du får følelsen av at han har skeive skosåler, krystallsyke eller murstein i lommene. I 1991 er han en langhåra, skjeggete alkis-polis som skyter bar-ranerne iført et svart skjegg som også hipsterne fra helvete vil synes er litt overdrevet, for han minner om Wyatt Earp, og det er antakelig der Tombstone-ordet kommer inn.

I 1998 er han blitt en velpleid representant for det private næringsliv, slik vi alle ble i de årene. Neeson lever tydeligvis av å være en grei privatdetektiv. Men da den rehabiliterende narkomane fra AA-møtene vil at han skal hjelpe dopselgerbroren med å finne ut hvem som kidnappet, torturerte og drepte kona hans, da nøler Neeson, som vi egentlig kjenner best som fundamentalistisk voldspappa og albanernes verste venn.

Han gjør det likevel. Med seg i utforskingen av den menneskelige elendigheten får detektiven en veldig ung afroamerikansk uteligger med mye kunnskap og brysk bitterhet. Han er også en søt klisjé, og den funker på en naiv måte, som når førtifireåringer sier med grånende stahet: «Jeg vet jeg er gammal, men jeg bryr meg ikke. The Smiths var ei fin gruppe.» Guttungen har til og med to-bokstavers navn. Han heter TJ og er en moralistisk Sancho Panza-veggis som vi liker etter hvert fordi også han er estetikk. Det er velsigna styggvakkert der nede hvor Untermenschene holder til.

walk among the tombstones, a-2

Neeson med panzaen Astro, som er bitter og brysk.

Detektivens etterforskning av de psykopatiske snufferne er ikke noe høydepunkt i krim-filmenes misbruk av logikk, men den er grei nok, for Liam Neeson veier opp for mange tankemangler. Han er mannen med stemmen. Den er full av lune kvelder med relativt vellykka jazz. Den er som radioteater fra femtitallet, da Olafr Havrevold leste sånn at ateister følte at Gud snakket.

Dessuten er det noe sårt og enkelt ved den dystopisk forfallende byromantikken, en smerte over alt det som gikk galt i nasjonen som ingen liker. I sommer stanset jeg etter mange timers kjøring på Lasses i Bamble, der barnefamilier av alle slag samles rundt et mini-hoppeslott og spiser fastfood før de kjører videre til farfars veltrente fyttiårsdag i Fredrikstad. Jeg var sikkert bare trøtt, men folka virket skremmende sårbare, som når du har sett filmen før og vet hvem det vil gå dårlig med. «A walk among the tombstones» nyter bildene av hvor ille det var og hvor håpløst det vil bli. Men alt ville vært verre om den var blid.