Månedlige arkiver: mai 2015

imitation game, the hoved

Jeg legger meg flat for Cumberbatch og Tyldum!

The imitation game: Britisk-amerikansk drama. 2014. 1time, 54 minutter. 11 år. Regi: Morten Tyldum. Med; Benedict Cumberbatch, Keira Knightley, Charles Dance, Matthew Goode, Mark Strong.

Kortversjon: En ung professor kommer til britisk etterretning i starten av annen verdenskrig og sier at han kan løse krypteringsgåten rundt tyskernes kodemaskin Enigma.

terning 5 litenJeg legger meg flat for Morten Tyldum, en filmskaper som jeg i den dypeste uhemmelighet har kalt Morten Skogmus fordi han er så positiv, ordentlig og blid. Desto flottere at en av Hakkebakkeskogens nordiske smådyr faktisk har regissert «The imitation game», som er en av de sterkeste film-opplevelsene jeg har hatt på lenge. Den er i «Kongens tale»-divisjonen, og Tyldum balanserer intelligent et nervepirrende mangfold av drama-elementer som hver for seg slår deg i solaris kompleksus, den delen av mellomgolvet som får deg til å se lyset samtidig som du slutter å puste.

imitation game, the turing

Se på blikket til Benedict Cumberbatch. Det bærer en hel film.

Jeg legger meg også flat for Benedict Cumberbatch, men det overrasker antakelig ingen. Han spiller rollen som Alan Turing med en nevrologisk inderlighet og presisjon. Cumberbatch minner deg på hvor bra filmroller kan være, hvor virkelig bildediktning kan bli når skuespilleren og rollen ifølge en tilsynelatende banal skjebne-logikk ser ut til å ha venta på hverandre. Cumberbatch er ikke stygg, og han er ikke pen. Ansiktet hans er laget for å bli brukt; det er fjeset til en foranderlig Klingon-rase som kan gjette hva du ønsker å føle og forandrer seg etter det. Han kunne antakelig ha fått «Max Manus» til å fungere. Engelskmannen spiller en mann som det faktisk er virkelig synd på, men det syns ikke på ham. Turing plager oss ikke med patetisk arroganse, han eier virkelig en verden som han er stolt av å ikke forstå. Matematikeren har mye han kunne ha snakket ut om, for å si det sånn. Det gjør han ikke. Han bærer sine særegenheter som en ridderkappe. Det er forbilledlig. Han liker oss rett og slett ikke.

Jeg stirret i stigende spenning for hva den andre verdenskrigen skulle finne på, mens Turing, tre menn og ei dame utviklet det som til slutt ble ett av de mest befriende Petter Smart Moments som jeg har sett på film.

Historien er fragmentert og risikabel. Om den underveis skulle vise seg å ha noen svakheter, kommer jeg aldri til å nevne det for noen. Alle scenene har sin egen fortellersjel, alle kommer til å fascinere en eller annen. Det er en rik film fordi den klistrer seg til følelsene dine, enten de er mottakelige for en mobba kostskolegutt, om du blir overstimulert av å se intelligente mennesker løse sinnssyke gåter, om du fascineres av autistens særegne renhet fordi han er fritatt for sosial intelligens, om du gråter for den torturerte brite som så seint som i 1954 ble utsatt for umenneskelige overgrep på grunn av seksuell legning. Og det finnes mye mer enn det. Det intellektuelle dilemmaet som spøker for oss hver eneste dag i en tid som er styrt av sentimentalitet: Skal man gjøre det som føles godt eller det logiske? Turing reddet millioner av mennesker fordi han ikke lot seg forføre av medlidenhet til å redde noen få. Den ene scenen er verd hele filmen. Og dessuten Keira Knightley som svarer med det filosofisk overlegne spørsmålet «Hva så?» og med den suverenes likegyldighet åpner for en kjærlighetsforståelse som bygger bredde til begrepet erotikk. Det er flott, og tårene skvetter litt beskjemma foran TV-en, men det er også intelligent.

imitation game, the-2

Vårens stiligste par – Keira Knightley fra det snerpete småborgerskapet og den mystiske Cumberbatch fra ingen steder.

«The imitation game» er følelser med bravur. Filmen rører deg også fordi den er uimotsigelig klok.

Tyldum har regissert ut fra en roman basert på såkalt sann historie. Jeg bryr meg ikke om sanne historier, men det er et faktum at Turing eksisterte, at dronninga i 2013 ga ham den anerkjennelsen som hemmelighold hadde forhindret og at det britiske rettsvesenet drev ham i døden da han var 41 år.

Filmen forteller om Turings skoledager og vennskapet med kameraten som ga navn til maskinen som helst burde avgjøre krigen. Den delen er hva vi vil kalle alminnelig britisk, men den er fint innlemma i historien og kommer ikke til å plage noen. Skulder mot skulder med eksperimentene i den ikke-eksisterende etterretnings-tjenesten MI-6 finnes en handling i andre enden av kronologien: Mange år etter krigen etterforsker Manchester-politiet et innbrudd hos Alan Turing og finner ut at han ikke finnes. Idiotene triller sin fattigslige logikk, og en katastrofe venter. Den handlingen er polemisk indignasjons-porno, men den funker perfekt.

Det som skaper den solide opplevelsen av «The imitation game» er selvsagt fortellingen om Turings Tenkemaskin. Fra scenen der mannen med den autistiske mangelen på humor og høflighet sitter i etterretnings-sjefens kontor og påstår at han kan redde krigen, til scenene der det konfliktskadde teamet nærmer seg en krypteringslogikk som løfter sinnet opp i de glade høydene hvor filmseere foretrekker å bo. Det skjedde antakelig ikke sånn, for ingen vet hvordan det skjedde. Men det betyr ingenting. Handlingen i «The imitation game» gjengir det som kan ha vært sjela i et vitenskapelig mirakel. Dette er ikke «Kon-Tiki», der alle kan se at historien er feil fortalt, dette er en fortelling som blir til for antakelig første gang og skal få lov til å være demagogisk eller følerisk eller litt feil. Filmen er slik den burde være. Det ser vi jo, det kjenner vi jo.

Hvis «The imitation game» hadde droppa de såre kostskole-scenene og politiets forfølgelse på femtitallet, kunne den blitt en stilistisk fryd. En rein og fin skildring av en annerledes mann som det ikke var synd på. En feiring av identitetsgleden, av den egentlige menneskeligheten, som er en overlegen evne til å tenke seg om.

Nå er den bare en fryd, og du kommer til å kjenne den vokse nede i den opprinnelige filmseers torturerte mage. Det kan være ganske vanskelig å legge seg flat når sjela verker. Gjør det for det.

dumb and dumber to hoved

Streaming: Dum og dummere er fortsatt fullverdig filosofi

Dum og dummere 2: Amerikansk komedie. 2014. 1 time, 49 minutter. 11 år. Regi: Bobby og Peter Farrelly. Med: Jim Carrey, Jeff Daniels, Laurie Holden, Rachel Melvin, Kathleen Turner, Rob Riggle.

Kortversjon: Harry og Lloyd er blitt tjue år eldre, og fordi Harry trenger en ny nyre, leter de to etter hans tidligere ukjente datter Penny.

terning 4 litenDet finnes fremdeles to marginaliserte fyrer som ved sin overraskende tosomhet bekrefter det vi alle vet inni oss: Egentlig er du en tulling. Film nummer to er OK, og igjen har jeg følelsen av å se inn i ei sekt som jeg egentlig er medlem av og en sykdom som jeg faktisk har.

Nå skal jeg ta en «allerede de gamle egyptere»-åpning. For tjue år siden laget de ufine Farrelly-brødrene en komedie som ikke skulle kunne gjentas. Hver scene var en forskrekkelse. Nå har de gjort det likevel, og «Dumb and dumber To» virker like smertefullt avslørende som den første. Jeg har kommet til at det skyldes en tidligere ukjent form for psykologi: Vi vet alle at vi egentlig er dumme. Vi har bare fortrengt det.

Da jeg hadde sett filmen ferdig, og egentlig var totalt utslitt av pinlige stigmatiseringer, oppdaget jeg den første bi-effekten. Da jeg kom ned på toalettet, tenkte jeg: «Nå kommer jeg først til å pisse i badekaret og deretter trekke ned i doen.»

dumb and dumber to

Jeff Daniels skifter på Jim Carrey.

Jeg skal ta denne filmen helt på alvor:

Harry og Lloyd er ikoner for en plagsom og pinlig todelthet. Det at vi føler oss kule og verdsatte og smarte er en sosial funksjon. Hvis egenskapene våre bifalles av en referansegruppe, vil du og jeg og Anundsen godta at vi likevel ikke er så dumme som vi føler oss. Vi er fortsatt like dumme, men dumheten oppleves som vellykka fordi noen andre sa at den er kul. Vi er i gruppe-speilet. Vi setter vår ære i å opprettholde troverdigheten til de som skryter av oss. Det var om dette egentlig sarte selvtillit-systemet at H.C. Andersen skrev den lille historien om barnet som sa at keiseren var naken. Det gale ved «Keiserens nye klær» var at alle andre oppdaget at barnet hadde rett. Det ville de ikke gjort. De ville ha kalt ungen for et nett-troll.

Harry og Lloyd har gående en tomanns referansegruppe. Det geniale ved filmkonseptet er at vi befinner oss halvveis inni og halvveis utenfor. Synsvinkelen ligger hos de to idiotene, og vi holder med dem. Når Farrelly-brødrene lar dem drite seg ut, skjer det i et rørende alvor som påkaller normal-empati. Men det de tenker og gjør, er nydelig overdrevet og presist poengtert idioti.

dumb and dumber to-2

Relevant gruppe-mimikk er en del av filmen.

Begge «Dum og dummere»-filmene later som om de er tullete komedier. Det er de ikke. Psykologien er like oppsiktsvekkende og banebrytende som Freud var da han påsto at kvinner var så sinte fordi de savna sex. Teorien om at dumhet er en kultur-avhengig tilstand burde føre til omfordeling av verdiene i skoleverket, den burde føre til at trening i gruppe-identitet blir en del av kroppsøvningstimene. Det vi oppfatter som kvalitetsforskjeller, er ofte bare etno- og sosiosentriske illusjoner. Kjem du frå Tynset, trivs du overalt, og det stedet du er født og de folka du har omgitt deg med, vil bestandig være bærere av sin egen form for logikk. Jeg syns Al Gore er dum. I min verden er han en sosial dyslektiker som leser alle tegn feil. Men han er egentlig bare et annet sted. Han er som Harry og Lloyd. Han bruker erfaring og livsanskuelse som utgangspunkter for resonnementer som alltid vil likne på seg sjøl. Du blir dem du snakker til. Du snakker til de du likner. Sosiale klubber er bortimot evige, med mindre man har det som kalles sosial intelligens og forstiller seg.

Filmen er genial. Du holder med to frihjula tullinger og føler motvillig: Man kan føle seg skikkelig kul og likevel tenke, gjøre og si åpenbart tilbakestående ting. Det er som å se Grand Prix med sanger fra Øst-Europa: Dette er så harry at det kan ikke være sant! Men det er sant. Det er en nasjonal versjon av intelligens og musikalitet. Av og til ser jeg på nettside-fronter som er så fulle av det jeg oppfatter som epidemisk ukeblad-galskap at jeg tenker: Hvordan i himmelens navn kan noen ha laga dette her? Svaret er antakelig at også en avisredaksjon er Harry og Lloyds land der de internerte sannheter fungerer. Tenk på det.

dumb and dumber to - turner

Kathleen Turner spiller nok en gang seksuelt aktiv.

Denne gang er Harry og Lloyd blitt tjue år eldre. De er utsøkt sjabby på en ny måte som egentlig bare alder kan påføre mennesker. Lloyd sitter i komatisk taushet på et mistenkelig luksuriøst pleiehjem, antakelig fordi han ikke kan komme over ei dame. Pasienten får besøk av Harry, som har oppvartet kameraten trofast i tjue år. Han fjerner et kateter på en måte som menn vil kjenne helt opp i urinlederne, men som er ganske effektiv. Og siden vi først snakker om tiss, han forteller at han trenger en nyre. Harry har oppdaget at han har en ukjent datter på tjue år og mener at hun er den ideelle donor. Du kjenner at det er forferdelig, du kjenner at dette er vondt. Men det er fordi du har sosiale fordommer. Ideen er rasjonell.

Dattera til Harry er som Harry. Hun tilhører faktisk samme umiddelbare referansegruppa som pappaen og kameraten hans. Dermed utvides teorien om sosialt betinga identitet til genetisk betinga sosiale avvik. Dette er virkelig en interessant film. Og Turner i tillegg! Kathleen Turner spiller en seksuelt oppsøkende 61-åring og har utvikla sin opprinnelige vulgaritet til en logisk voksenversjon. Så oppstår en klassisk amerikansk roadmovie etter en alternativ forståelse av geografi.

Er det morsomt? Ja, det er ganske morsomt, men mest smertefullt. I de blindes land er den seende klovn, og det er ganske pinlig å bli minnet på at en professor ser ut som en uvitende idiot hvis han forsøker å jobbe i fjøset. Bare tenk på Sylvi Listhaug. Carrey og Daniels spiller rollene sine med rørende lojalitet. Harry og Lloyd burde egentlig hatt hver sin Oscar. Det ville også ha fullbrakt det filosofiske elementet i filmen, som da Bush II ble president.

mad max fury road hoved

Mad Max: Fury Road– Mesteren har kommet tilbake!

Mad Max: Fury Road: Australsk-amerikansk actiondrama. 2015. 2 timer. 15 år. Regi: George Miller. Med: Tom Hardy, Charlize Theron, Nicholas Hoult, Hugh Keays-Byrne, Nathan Jones, Rosie Huntington-Whiteley.

Kortversjon: Max blir tatt til fange av ørkenbandittene og brukt som blodgiver. Da den kvinnelige tankbilsjåføren rømmer med herskerens unge koner, blir Max med i kampene.

terning 6 liten Mesteren Miller er tilbake og han kan gå tørrskodd over Styx på bensin, tårer og blod. Den nye Mad Max-filmen bringer den post-apokalyptiske dystopien om galningen Max ned fra vhs-hyllene og inn i operasalene, for i «Fury Road» brøler menneskenes framtidsjammer seg opp til en spinngalen action-patos som utvider genrens formspråk så voldsomt at det antakelig oppstår en ny estetikk, millerismen.

mad max fury road - max

Tom Hardy omsider i førersetet.

Etter ti minutter var jeg kvalm og ulykkelig. Jeg følte meg som McEnroe da han la opp tennisen: Dette går nesten for fort for meg, dette er nesten for hardt, det er som å bli slått og tråkka på mens du glaner forført på støvlene som tramper. Etter tjue minutter var ordet imponert blitt så lite at jeg fant ut at det igrunnen ikke kunne brukes til noe. George Miller treffer blink bortimot én gang i sekundet, og det tar aldri slutt. Det finnes ikke svakheter i «Mad Max: Fury Road». Miller har skrevet filmen sammen med to andre, og de må ha en presis visuell fantasi som antakelig bør henvises til fastlegen, for friske er de ikke.

Ting har skjedd i verden. Ingen har lyttet til Norge, som hvert femte år erklærer olje-alderen for avslutta. Folk og land har kriga seg til ødemarker og vanskapninger på grunn av olja, og da vi treffer den minne-skadde Max Rockatansky, spiser han ei øgle og blir tatt til fange av ørkenherskerens monstermobilister. Inne i et tørt fjell bor det en sjuk maskebærer som får luft fra pustebelg bak nakken og kalles Den Evige. Som krigssvindlere flest lokker han med gjenfødelse og evig liv for kamikaze-soldatene som får bruke Max som stabbur-hengt blodgiver.

mad max fury road

Her kommer de: Galne utkant-krigere i alle fasonger.

Det er en apokalypse-klisjé med dype røtter i et sted virkelig-heten. Finn det ut sjøl. 

Herskeren kontrollerer vannet og ville blitt guvernør i California. Han kontrollerer også bensinen, og han har unge kvitkledde konkubine-hustruer i avl for egne gener, han har ferme barselsdamer som melkes i ørken-meieriet. Rundt ham finnes en gammel bibelhistorie-time av legemsskadde freaker, det er som om lepra-lauget har slått seg sammen med gene-tapernes landsforening i et støyende Kongeparken uten luer.

Så kommer historien. Den er snedig og sleip, men veldig bra. Det skjer et feministkupp. Charlize Theron skal egentlig kjøre den digre tankvogna til Bensinbyen, men i stedet har hun fylt et hemmelig rom med herskerens unge koner, en gravid i siste måned. De undertrykte kvinnene vil rømme til en utopisk og usannsynlig bedre verden. I den groteske, voldsomme, maskuline estetikken virker jentene surrealistisk importerte, som engler i orgien. Modellfjes og modellkropper, hvite gevanter og så fruktmjuk hud at det antakelig finnes smoothier som er oppkalt etter den. Egentlig kunne de vært et kjønns-agn, men i denne filmen er akkurat det logisk. De patetisk overdrevne jomfru-imitasjonene er forma av en pervers overgriper, de er utstyrt for å behage grenseløse menn og derfor likner de noe som vi daglig forbruker i reklamer og sånn. Tafatte blondine-sinn har de ikke. Kvinnene slåss intelligent, leda av den enarma banditten Furiosa (Theron) med en øyensminke som får alle tragiske maskara-uhell til å se akseptable ut.

mad max fury road-2 damene

Charlize Theron i sanden foran har reddet herskerens hustru-gisler.

Miller har laga en feministisk heltefilm. Jon Hustad kommer til å blokkere ham på Facebook. Ute på den håpløse prærien forenes hustruene til alt overmål med en motorsyklende gjeng sandblåste eldre-feminister som kunne ha vært økologi-avhengige rømlinger fra Laurel Canyon og som fader meg er tøffere enn Listhaug. De ville ha feid ørkenen med First Houses hvite motvindsrose. For de har frøa. De har framtida for jorda. Og de vokter den som gull.

Jeg skal ikke rølpe mer av handlinga, for filmen er noe så sjeldent som både kaotisk, velpleid og spennende. Jeg tok ikke etter mobilen én eneste gang på to timer. Det skjer ellers bare når jeg sover.

Jeg nevnte estetikken. Den er egentlig ubeskrivelig. Miller og folka hans har skapt en så frodig og forferdelig bildeverden at øynene svikter. For oss som hater modernismen, blir det en skjønn oppvisning i sprikende, stikkende, uferdige og fatalistiske former som skjærer i stykker et kjedelig sinn. Bensinbyens hersker har kjetting kobla til brystvortene av seksuelle grunner, og til og med klumpfoten hans er som en inspirert skulptur. Kjøretøyene er så overstadig varierte at de egentlig er laga mest for måping. På lange stenger vaier stagsvevere. I sumpene vandrer tause styltevesener rundt i mørket. Foran på Immortan Joes forseggjorte teknomareritt står det en gal rockegitarist fastspent, og han spruter aggresjonsrock og brennende drivstoff fra gitaren sin. Midt opp i dette vår mann Max, som kommer inn i krigen fordi han er en såkalt blodpose og ligger lenka på krigsbilens front når alle onde krefter jager etter Theron og hennes ville vogntog. Hva som skjer med ham etter hvert får dere se sjøl, men Tom Hardy gjør en rolle som til og med får Mel Gibson til å blekne.

«Mad Max: Fury Road» holder en umenneskelig fart i to timer, og den bommer ikke på ett steg. I ett lite øyeblikk helt mot slutten får du såvidt øye på et sandfjell med grønt på toppen. Da tenkte jeg: Å tusen takk, det blir euforisk å klippe plenen framover.