Månedlige arkiver: april 2015

transformers age of extinction hoved

Streaming: Si etter meg, med følelse: Michael Bay!

Transformers: Age of extinction: Science action. 2014. 2 timer, 25 minutter. 11 år. Regi: Michael Bay. Med: Mark Wahlberg, Stanley Tucci, Nicola Peltz, Jack Reynor, Kelsey Grammer.

Kortversjon: Den miskjente oppfinneren oppdager Optimus Prime, men både myndighetene og kapitalistene vil utslette autobotene, så oppfinner med næør og fjern familie må kjempe mot overmakten.

terning 5 liten Hjemme hos oss har vi det sånn. Hvis det skjer noe dramatisk, som at mobilen er blitt utlada eller katten antakelig har spist den siste Kvikklunsj-biten, sier vi: «Michael Bay». Sakte, mørkt og med PK-parodiert mannsrøst. Den siste Transformers-filmen er ganske riktig en Bay-regissert oppsamling av entusiastiske ødeleggelser med kruttslam i bassen. Bay svikter aldri. La oss si det sammen: Michael Bay.

transformers age of extinction

Små folk og store eksplosjoner. Og en film med stor fart.

La oss også se på hvordan en moderne alien-myte blir til: I gamle dager var en Transformer en leketøysbil som kunne trikses. Den japanske fabrikanten Takara konstruerte biler som kunne forvandles til robot ved noen enkle håndgrep som egentlig bare unger fikk til. Siden kom tegneseriene og filmene. Dermed oppsto en Transformers-kultur. De litt høytidelige stålskapningene fikk en opprinnelse og en historie, og når vi har kommet til den fjerde filmen, som altså heter Utslettelsens Tid, er de perverterte bilene blitt enda en forhutla samling skapninger som menneskene er slemme mot. Hvis du sier noe stygt om transformerne, ringer VG hjem til deg. Storebror ser deg.

Hvis du også brummer «Michael Bay» og ser Transformer-filmen i den tro at dette er meningsløs barne-underholdning, så er det bare fordi du ikke oppdager at du kikker inn i et smittsomt kultur-begrep: De Andre har rett. Vi har feil. Vi er menneskene, og vi ødelegger alt. Denne bisarre hjernevasken, som favner fra underholdnings-industri til avisledere, har tidligere konstruert de tåredryppende skjebnene til en rekke mer eller mindre sannsynlige minoritetsgrupper, og med Transformers har den også nådd maskinene. Autobotene er blitt utboter. De blir kasta ut av menneskenes verden, og menneskene bruker onde super-maskiner for å ta livet av dem. Deres eneveldige leder Optimus Prime er en slags rømt asyl-flyktning som befinner seg ett eller annet sted i USA mens CIA og den onde industri-futuristen Stanley Tucci leter etter ham.

transformers age of extinction-2

Jack Reynor og Nicola Peltz føler seg beskytta av Romeo og Julie-lovgivningen.

Jeg må røpe dette: Han er ikke i kirkeasyl. Av alle ting finnes han forkledd som avskilta lastebil inne i en nedlagt kino. Det er stilig. Hvem finner ham i kinoen? Den fattige og avskrevne Texas-oppfinneren Mark Wahlberg som bor i et litt svært Flåklypa-hus ute på vindsvidd prærie sammen med dattera si og minnet om en død hustru-engel. Det er også stilig. Wahlberg har den sanne americanaens vidunderlige blanding av loslitt utbrukthet og edelt heltemot. Han er down and out, men han er håpet. Husk «Interstellar». Wahlberg har urolige omsorgs-øyne og den fattiges intuitive integritet. Vi vet hva han kan finne på. Han kan rett og slett redde alle. Og han kommer til å bli sliten og redd, og han kommer til å likne Bruce Willis sine t-skjorter, men han gir seg aldri.

Du kikker med andre ord inn i to smittsomme kulturbegreper. Det andre er at det er den alminnelige, fattige og hederlige menigmann som til slutt skal redde både framtida vår og landets ære. Ikke Lysbakken. Ikke Hareide. Ikke Støre og ikke Siv Jensen, som helt sikkert ville ha sendt autobotene til Kyrksæterøra. Han er en slags Borten Moe, så sant ikke maskinene drepte sauer.

transformers age of extinction-3

Jernosaur. Ridd av en autobot. Fantastisk deilig, men antakelig ikke for alle.

Den sinte pappaen Wahlberg («we are a non-dating family») slår seg til alles forskrekkelse sammen med Optimus Prime for å redde de andre transformerne, en quest som kommer til å føre til forelskelse hos de kjøregalne og anspent mjuke muler hos folk som liker å se kjærestepar som påberoper seg Romeo & Julie-loven. 20 år gamle Nicola Peltz fra serien «Bates motel» er spe og skremt og sta slik ei nåtidsjente skal være, og kjæresten spilles av iren Jack Reynor med en bensindrevet Paul Walker-bisterhet som er lett å like. De storkjefta ungene samt en slank utgave av bestemor Ducks dreng Guffen og den intense Wahlberg blir utsatt for Bays brutaliteter i to og en halv time. Med seg har de et rufsete Tesla-lag av diesel-uavhengige sportsbil-forvanskninger som parodierer The Expendables, antakelig ufrivillig, i en slags analfabetisk uskyld. Etter hvert deltar også en illsint gjeng feilbehandla jernosaurer. Jeg tror de er en klar nyvinning. Kampen mot både kapitalismen og myndighetene fører ærlig talt til prøvelser du ikke ville ha unt den teiteste statsminister uten skute, hvis en sånn fantes, men jeg syns jo ikke det, og ikke vil jeg ha telefon fra VG heller med mindre de har tenkt å hyre meg som lederskribent for 800.000 i året.

Action-scenene i «Age of extinction» er suverene. Nå har det alltid vært sånn at hver gang en støybasert ødeleggelsesfilm skulle omtales, har jeg skrevet om undergangslyder på Wagner-nivå og stolskruer som løsna fordi golvene dirra. Det er litt pinlig at jeg gjør det hver gang, så la meg heller si det sånn: Du skal ha ganske seriøst IS-skjegg og være ganske oppslukt av Kjetil Rolness sine kommentarfelt på FB om du skal kjede deg på denne filmen.

Ja. Jeg vet den har fått blanda mottakelse. Drit i det. Jeg er sikker på at det sitter en pysehær av skuffa SV-ere og stemmer ned actionfilmer på imdb. Vi er de andre folka.