Månedlige arkiver: februar 2015

kingsman hoved

“Kingsman” på kino: Du kommer til å elske denne skiten!


Kingsman: The Secret Service: Britisk agentkomedie. 2014. 2 timer, 9 minutter. 15 år. Regi: Mathew Vaughn. Med: Colin Firth, Taron Egerton, Mark Strong, Samuel L. Jackson, Michael Caine, Sofia Boutella, Mark Hamill.

Kortversjon: Eggsy er en ung mann som blir redda av gentleman-agenten Galahad inn i et hemmelig brorskap av engelske agent-riddere. De må ta klima-fanatikeren Valentine.

terning 5 liten «Kingsman: The Secret Service» har noen utropstegn-scener som kanskje kommer til å bli husket helt til neste dag, og det er kriteriet for klassisk varighet i våre dager (hvem kan fortelle noe fra «50 shades» denne uka?) Dessuten er filmen skøyeraktig, og den har en befriende uhip hovedperson. Nordmenn liker briter. Vi føler oss vel med disse dårlig kledde tradisjonsbærerne som framleis feller tårer når de ser Jane Austen-filmer og ikke en gang kan bli politi-etterforskere uten at de utvikler bisarr psykiatri-mimikk og klisjé-nevroser. Det føles som et litt luksuriøst gjensyn med Ashton-familien når Britannia ruler.

kingsman-1 firth egerton
Waliseren Taron Egerton spiller lowlife-agenten Eggsy. Skuespilleren ble født samtidig med den økonomiske krisa i 1989, og han er stinn av beroligende kvaliteter. 25-åringen har så tunge arbeider-øyelokk at de ser ut som genetiske minner om gruvestreiker og kullstøv. Det er noe oppriktig engelsk ved ham, noe ufint, men behagelig. Han kunne ha vært et gjenfunnet medlem av Oasis. Han likner litt på Tintin i den rutete dressen. Egerton er forfriskende som nyrepai i en sushi-joint. Det var han.
Gutten i filmen kom opprinnelig fra en hyggelig familie, men pappa ble drept i kongemennenes tjeneste, og så forfalt den enslige mammaen til fyll og voldelig ektemann, et normalt terapeutisk valg i England. Den oppvokste ungdommen Eggsy har gode evner, men svake vaner. Men det er bare inntil Colin Firth tar tak i ham med sine humlesnurrige gentlemans-fakter og sin litt oppgitte, men like fullt overstadige kampsport-magi.

kingsman egerton
Men nå går jeg for fort fram.
Filmen starter i Midtøsten i 1997. Der skal en antatt terrorist forhøres av maskekledde engelskmenn, og på det viset mister pappaen til Eggsy livet, men han redder Firth. Hennes Majestet, Hans Michael Caine, Perfekte Colin Firth og flere holografiske riddere av et firkanta bord er evig takknemlige, og den farløse lille gutten får en medaljong med et nummer han kan ringe hvis han trenger hjelp. En av disse dagene da stefaren sitter i sofaen og rauter fritert fisk ut av råtne tannmellomrom mens mor drikker og bebien griner fordi den mista smokken sin – en sånn dag kommer Eggsy i konflikt med en verdiløs utelivs-kverulant, og plutselig trenger han Colin.
Scenen som følger tilhører de enkle, velregisserte tilfellene av kinematografisk mirakel-vellyst. De du egentlig går på kino for. Firth ser klisjé-engelsk ut som en snobbete te-reklame, men da pub-pøblene forsøker seg på sosialt betinget vold, våkner trollmannen i ham, og så skvetter skamslåtte briter uten utdannelse over hele lokalet. Vi liker det. Vår lojalitet med den filmfeira underklassen finnes egentlig ikke, vi kunne bare latt være å se Mike Leigh og han andre sosial-sutreren, for vi liker at fattigfolk får juling. «Manner maketh man», sier Colin. Det sa også filmskaperne som laget «Dr. No» da de fikk se den uvørne skotten Sean Connery for første gang. Så tok de ham med på fin restaurant og lærte ham å spise med kniv og gaffel. Det er omtrent det samme som Firth gjør med Eggsy. Kulturhistorisk.

kingsman-2 jackson
Pub-episoden fører til at vår working class hero blir tatt med på opptaksprøve i den hemmelige etterretnings-organisasjonen Kingsman som akkurat i denne tidsperioden er veldig opptatt med å forhindre at en rik amerikaner utrydder menneskeheten. Vi har nå kommet til Samuel L. Jackson, en ufin parodi på mektige Bond-skurker. Han lesper uimotståelig og forsvares av ei slags karosseripynt-dame med martial art-skills og nyslipte Pistorius-bein. Jackson spiller den gale klima-fanatiker. Han er på Gore-vis fortvila over klimaendringene og jorden som lider, og i likhet med andre miljø-aktivister har han funnet ut at det er menneskene som er i veien.
Dette kan jeg ikke fortelle mer om.
Men kampen mellom de gode og den onde topper seg mot slutten i et festfyrverkeri som du aldri har sett maken til, ledsaget av pompøst lykkelig nasjonalmusikk og brystsvulmende råskap. Da har du allerede før i filmen fått delta i en zombie-inspirert kirke-massakre som kommer til å føre til at publikum reiser seg i salen og klapper.
«Kingsman» er en komedie. Den er også en nokså moderne komedie, for humoren ligger i det frekke liksom-alvoret, den ligger i leken med referansene, den ligger i konvensjoner som blir velta rundt som rullestol-brukere i en jordskjelvramma sjukeheim. Samtidig som den flørter: «Dette er ikke denslahgs film». Forfatterne dyrker ikke fine fornemmelser. De forsøker ikke å lefle med hipsterne, de forsøker ikke å få noen menneskerettighetspriser eller fine skussmål for kultivert omgang med metaforene. Dette er rølp. Det er silkerølp, men også sjeleløftende hyggelig folkerølp som ikke blir sjenerende vulgært og som så vidt jeg kan se ikke fornærmer noen religioner. Dette er en humor som langt på vei opphever behovet for en ny James Bond-film samtidig som den parasitterer gledestrålende på den sjølopptatte smoking-harryen.
Film-glede skaper «Kingsman». Takknemligheten over at spiontøyset er tilbake i England der det hører hjemme og gleden over at noen gidder å underholde oss på den fundamentalistiske måten som ikke bryr seg om sinnets helse. Jeg elsket denne skiten.

 

50 shades of grey hoved

Seksuell slakkis, men nesten en vestlig gude-karikatur

 

50 shades of Grey: Romantisk drama. 2015. 2 timer, 5 minutter. 15 år. Regi: Sam Taylor-Johnson. Med: Dakota Johnson, Jamie Dorman, Jennifer Ehle, Eloise Mumford.

Idiot wind, blowing every time you move your teeth,

you’re an idiot, babe,

it’s a wonder that you still know how to breathe.

(Bob Dylan)

terning 2 liten Den tungt varsla sexkomedien «50 shades of Grey» viser seg å være en forsiktig, nøytral slakkis. Den beveger seg fra «American Pie» i retning den klassiske romantiske komedien der forførings-spesialisten viser seg å ha en myk, såra side, og derfor er han blitt helt betatt av den opprinnelig undertrykte dama. Det er en dårlig film, men den banalitetsgjødslende forfatterinnen har faktisk klart å lage en ufrivillig karikatur av en vestlig guddom. Her er han, en tynn pengeflytter som har gitt opp sin menneskelighet så overstadig at til og med kjærlighetslivet er blitt en teknisk innretning. Den spurvete, ubehagelig dumme dama hans karikerer infamt det post-feministiske fenomenet: Kvinner som beundrer menn.

Filmen er for kjedelig til å funke som satire, men latterligheten er til stede for de som liker å le på vorspiel.

50 shades of grey

«Du skjønne’ det, snuppa, at je’ elsker ikke, je’ berre puler». Dakota Johnson og Jamie Dorman er dypt fascinert.

Filmen starter parodisk med «I put a spell on you», en musikalsk overtydelighets-kobling på samme måte som når «Born to be wild» alltid ligger under scener med Harley-sykler. Det viser seg fort at de to skuespillerne er utilpass og uhensiktsmessige. Det nytter ikke at studentdama med åpenbar identitetsvegring glor på den lille kaksen som om han var en tidligere ukjent sushi, mannen ser ut som en guttunge fra Strømsgodset, og han er tøff på samme måten som de patetiske vitaminpille-jønkiene i Vitae Pro-reklamer. Han ser ut som en slags eiendomsmekler-klisjé i anførselstegn, han ser mindre mandig ut enn de små 14-åringene med for stor snipp som analyserer Børsen i TV2 Nyhetenes økonomi-magasin. Han minner om Tom Hanks i «Big».

big

Dette er Tom Hanks i «Big». For sammenlikningens skyld.

Skuespilleren skulle ideelt ikke vært der. Ikke hvis det skulle bli en seksuell film. Vår tid har menn som Benedict Cumberbatch og Michael Fassbender, i fortida så vi skeiv sensualisme fra Gary Oldman og Mickey Rourke. Denne firkanta Onkel Grå kunne i det minste vært enten androgyn som Johnny Depp eller bassengstreit som Justin Timberlake.

Jamie Dorman spiller ikke godt heller, og det er ydmykende. Det er ydmykende for meg, som må holde ut med en beundringsfiksjon som er så usannsynlig at jeg får lyst til å tilkalle psykiatrisk legevakt. Det må være ydmykende for kvinner, som etter at de har lært seg bortimot 28 bokstaver, kan kjøre bil, behersker minst ett fremmedspråk og har lest den store krydderboka, fremdeles vil dåne av en after shave-skjønnas i dyr kontorstol.

Beundringen er viktig for handlingen, og dermed oppstår det egentlig ingen handling. Grå snakker til studenten som om hun var forrige torsdag, og hun ser imponert tilbake. Dakota Johnson snakker med en imitasjon av moras (Melanie Griffith) barnestemme, og er ubestemmelig og slakk i slufsa. Da José den gale latinamerikaner vil kysse henne, spyr hun på fortauet, og så har hun helt uventa drukket så mye at hun dåner på Jane Austen-maner i Greys armer og våkner neste morgen (slik jenter gjør i Ashton Kutcher-filmer) i hans seng, og så kommer replikken fra det store folke-eventyret i Hollywood: «Kledde du av meg også?»

Han tar en bit av rundtstykket hennes (galningen!) og sier: «Jeg må dusje». Dessuten sier han ting som «I don’t make love, I fuck». For oss som ser en del film, er det som å være på mc-bar langs the backroads of Texas, og en stivpynta korpis ville ikke ha sagt sånt med mindre han egentlig var en newb og en nerd.

Men han er det. Og det er barnligheten som fullfører karikaturen. Mannen er en nerd i paradoksale Wall Street-kostymer. Det er noe uvirkelig ved ham, som det var med «American psycho», og når han utøver sitt seksuelle program på studentjenta, ser han ikke opphissa ut en gang. Han ser ut som ti minutter på ergometersykkel.

50 shades of grey pianoet

Han spiller elevatgormusikk og hun kommer gående innhylla i laken. Vorspiel-scene! Yay!

Og det er kanskje det rareste ved filmen. Det finnes faktisk ikke sex her. Guttungen kysser nakken, og jenta med Siri-stemmen stønner så voldsomt av spytt på halsen at vi minnes en sak i VG om at kvinner gir fra seg sex-lyder for at menn skal bli lykkelige. Men Grey blir ikke lykkelig. Han ser bare tom ut. Han drar i trusa! Åååååh! Stønn. Marge? Marge Simpson?

De såkalt sado-masochistiske scenene kunne stort sett vært vist for sjetteklassinger som eksempel på uhensiktsmessig bruk av gymsalen, og de scenene som faktisk antyder smerte, som når han pisker Anastasia, skaper smertefulle assosiasjoner som går til IS og sadistenes behandling av kidnappa småjenter. Dette er Saudi Arabia. Mindre sexy kan ingenting bli.

Mot slutten sier dama «Hvorfor får jeg ikke komme innpå deg?», så da vet vi hvor vi befinner oss i den amerikanske eventyr-verdenen. Owen Wilson og Vince Vaughn har nettopp gitt opp å være forførere fordi de forelska seg, men de har ennå problemer med å kommunisere med ekte kvinner på ekte vis. Romantisk komedie. Takk for i dag, og husk å ta ritalin til Viagra-en, for denne filmopplevelsen kommer til å hemme sex-lysten lenge.

Det er fortjent, og det er logisk. Den utstyrs-avhengige psykopaten er et barn. I følge den dumme forfatterens fortelling er han det fordi en voksen kvinne voldtok ham for lenge siden og lærte ham at menn er til for at kvinner skal få orgasmer. Det ble liksom greia hans, og fordi kvinners orgasmer forlengst er blitt et teknologisk utfordringsområde, lager han seg et slags treningsstudio der han sjøl slipper å prestere mens damene henger fra taket, som i et nevrotisk tivoli.

Dere får sjøl finne ut om satiren er så bra at det går an å holde ut banalitetene. Noen vil i hvert fall like scenen der Ana lytter til når hennes frodige mor Jennifer Ehle ler lykkelig med sin fjerde ektemann. Kvinne og mann som ler sammen. I soverommet. Samvær. Nærhet. Lykke. Kjærlighet. Frihet fra prestasjoner og VGs kurs i enda bedre orgasmer. Det var nesten så jeg fikk lyst å gi filmen en firer-terning, men det får være grenser. Jeg likte også at de drakk musserende vin av kopp, for jeg hater champagne-glass like mye som jeg hater danske møbler. Det var nå det.

blue jasmine hoved

Og en fortjent toer-terning til “Blue Jasmine”

Blue Jasmine. Amerikansk drama. 2014. 1 time, 38 minutter. 11 år. Regi: Woody Allen. Med: Cate Blanchett, Sally Hawkins, Alec Baldwin, Bobby Canavale, Andrew Dice Clay.

Kortversjon: Jasmine husker fortidas sang «Blue moon» og klarer ikke leve i virkeligheten da den rike ektemannen blir fengsla for svindel og hun må klare seg sjøl. Streaming og DVD.

terning 2 liten Woody Allens oppskrytte drama «Blue Jasmine» er ikke noe annet enn en ordrik banalisering av fatalismens problem: Alt blir bare hestadrid uansett, og du bør være forsiktig med det lille du har. Filmen minner litt om et parodisk drama som heter «Monster», der Charlize Theron spiller bitter prostituert morderske med en så svær selvmedlidenhet at den egentlig krever sitt eget solsystem.

Cate Blanchett er bare nesten morderske, og hun er bare nesten prostituert, men dama gjennomlever det sosiale sammenbrudds etterveer med en mimisk fullkorna, brutalt gjentakende avfeldighet. Når filmen er slutt aner jeg ikke hva poenget var, bortsett fra at jeg får følelsen av at Woody har projisert sin undergangs-fornemmelse av at aldring er det samme som plutselig fattigdom inn i en tidsriktig kvinneskikkelse et sted mellom Claire Danes FBI-etterforsker og Therons hore.

blue jasmine

Cate Blanchett med et pinlig enkelt glass i et pinlig enkelt rom. Sånn gikk det med hu!

Blanchett kaller seg Jasmine, for hun hadde dessverre den sosiale oppdrifts kreativitet. Hun var gift med den sleipe forretningsgubben Alec Baldwin inntil han ble fengsla for svindel, og så datt den sarte silkebånnen ut av luksus-hustruens tilværelse. Filmen hekter seg på henne da hun plager gammel dame på fly med en uendelighet av psykotisk snakk, men da aner vi ikke at seerne i løpet av 1 time og 38 minutter skal føle seg som den plaga dama. Jasmine har sett ned på søstera si, for hun lever stadig med verbalt tjukke menn fra arbeiderklassen. Men da det går dårlig med overklassefruen, er søstera god nok for henne, så hun flytter fra New York til San Francisco, og der setter hun i gang med å være patetisk ufyselig etter tredemølle-prinsippet. Rundt og rundt, men ikke én centimeter videre. I mer enn halvannen time er Blanchett en gjentakende over-karakterisering, hun repeterer de to-tre egenskapene til en støyende kvinne slik en sint eksmann ville gjort det: Hun var ei røy, hun var ei røy i sjakkrutete strømpebukser.

Jasmine er et usjarmerende menneske som det antakelig er synd på, for medlidenhet følger kvinner i film med mer konsis regularitet enn mensen. Hun skal forsøke å studere, men det er slitsomt, hun vil ha seg en mann, men han skal ikke være noe så teit som håndverker eller tannlege. Hele tida tar hun svære doser nervepiller og drikker brennevin. Ansiktet har trekninger som får deg til å tenke på stumfilmens dager. Kvinnelige skuespillere får Oscar-nominasjoner for trekninger som i det virkelige livet er like sjeldne som hobbiter.

blue jasmine 2

Sally Hawkins er frisk som arbeiderklasse-klisjé, og Andrew Dice Clay er blitt 80 kilo tyngre.

Så er det oss som ser på. Vi sitter i en god stol med en kopp kaffe og vet at alt er håpløst. Dette skal vare nokså lenge. Jasmine skal bli verre og verre. Fortida skal innhente henne slik kynismen innhenter søstera. Alt er forutbestemt, og i tillegg er det kjedelig som formiddagssåpe. Dette gidder vi ikke. Jasmine burde ha beholdt Jeanette-navnet og studert antropologi i stedet for å falle for en mann, for kvinner med rike menn blir sosialt invalidiserte og kan ikke klare seg sjøl når mannen faller bort. Vi skjønte det etter to minutter. Alle kvinner burde holde seg ved røttene sine og studere antropologi.

En deilig distraksjon: En gang i tida ble det laget en film som het «Kvinner som elsker». Den fortalte (slik jeg opplevde den) om to par som utforsker og utvikler kjærlighetens muligheter, og kvinnene er ikke ofre, de er oppdagere. I våre dager ville den blitt kalt «Kvinner som lider», og damene ville vært utnytta incest-ofre. Vi har et forferdelig kvinnesyn, og nedvurderingen av rolleskikkelsen Jasmine er et symptom på en hel sivilisasjons manglende evne til å oppleve kvinner som varierte, variable, irrasjonelle og geniale erfarings-reisende i et liv som forandrer oss alle hvert minutt og gjør oss til nye mennesker. Bortsett fra kvinner. De blir de samme stakkarene som de var da livet starta.

Cate Blanchett er en overvurdert skuespiller fordi hun ser ut som alle englers mor og har gjort noen skjønne roller. I denne filmen tyr hun til det opplagte, og den beste skikkelsen er søstera Ginger som spilles av Sally Hawkins. Dessuten liker jeg at Andrew Dice Clay fra «Ford Fairlane» dukker opp igjen, sjøl om det er som 140 kilo harry.