Månedlige arkiver: januar 2015

american sniper hoved

Helte-stas for amerikanere, ikke for oss

American sniper: Amerikansk biografi-actiondrama. 2014. 2 timer, 12 minutter. 15 år. Regi: Clint Eastwood. Med: Bradley Cooper, Sienna Miller, Kyle Gallner.

Kortversjon: Den halvgamle Texas-mannen Chris Kyle verver seg til SEAL og blir USAs mest vellykka snikskytter i Irak.

terning 3 liten Det følger bare én vesentlig sannhet med denne filmen: Vi her i Norge er ikke i krig, amerikanerne er. Dette er ikke vår film, for vår felles bevissthet og vår oppfatning av livet tilhører tilværelsens betraktende twitteriat. Vi er humanismens cheerleaders som sitter i trygg avstand fra banen og roper moraliserende motstridelser. Vi er en blanding av Apeberget på tribunene og de to gubbene i Muppet Show. Når alt kommer til alt, er det ingenting som angår oss.

Derfor trenger vi verken helter eller skurker. Vi kan holde oss med behagelige mellomting, versatile og relative skikkelser som er verken Peer Gynt eller både og Brand, og de plasserer vi inn i livssynene våre slik en flink unge leiter seg fram i puslespillet.

american sniper

Bradley Cooper på standplass. Hva gjør du hvis et barn bærer en bombe?

«American sniper» er en film om en såkalt autentisk helt. Sniperen Chris Kyle drepte 160 irakere og en syrisk snikskytter, og Clint Eastwoods film behandler ham som en blanding av familiegravsted og nasjonalmonument.

Som film er «American sniper» så uinteressant at det nesten er vanskelig å holde seg våken. Historien er hentet fra ei hyllestbok, og manuskriptet tar oss gjennom så mange sjøldaue og forlengst forstøva klisjeer om soldater og familier at det fortvila sukket ligger på lur gjennom hele filmen.

Når sukket likevel ikke kommer, skyldes det at dette ikke er min film, det er ikke vår film, det er et stykke USA. Når Kyle ser 9/11 på TV-skjermen er det for oss enda en framvisning av begivenheten som beviste at Bush var en dust. For amerikanere er det et symbol på uventa og uakseptabel sårbarhet, og Kyles liv drives av at han må ut av landet for å beskytte USA og familien sin, for faren har lært ham at det bare finnes tre typer mennesker: Rovdyra, sauene og fårehundene. Far ba ham være en fårehund, en som passer på flokken. Så han melder seg på spesialsoldat-trening som 30-åring og blir en begava sniper. Hvis målet er levende, kan han treffe det.

Som en nokså romlende dansegolv-bassgang eller jammer fra resonanskassen i den store celloen musiserer historien også hans smerte ved å måtte ta liv. Men etter hvert oppdager han at barmhjertighet ville ha ført til døde kamerater, og en fårehund relativiserer ikke liv. Han passer sine liv. De andre passer røkla.

american sniper-2

«Jeg føler at du ikke er her når du er her». «Jeg er her, jeg».

Eastwood forsøker å få til en halv actionhandling ved at den stolte amerikanske helten har en nemesis. Det er snikskytteren Mustafa som til og med har vært i OL, og 1000-meters-trefferen er mannen han må ta før rifla kan legges til hvile.

Mot slutten setter Eastwood også opp en Alamo-kloning, der soldatene som skal hevne kameraten Biggles, havner i en sandstorm og et western-fort mens iraks utallige indianere vrimler femtitallisk fra alle sider for å ta dem. Det er engasjerende, men for seint. Eastwood har vandra lojalt fram og tilbake mellom store dåder på slagmarken og såre samtaler i heimen, og vi er slitne i gjenkjennelsen av alle disse forsøkene på å selge det bastardiske avkommet fra parringen av virkelighet og virkelighetsflukt.

Filmen er full av forståelig forenklings-sentimentalitet, den forteller kritikkløst som en nett-tabloid samtidig som den beveger seg slik en feature-artikkel i et magasin gjør. Dette er patriotisme i hytt og vær.

Litt om film og virkelighet: Det finnes ikke helter i virkeligheten, for virkeligheten er puristisk: Et sted uten helter og skurker, et vakuum uten religion eller moral, uten følelser og uten dramaturgi. Virkeligheten er det vi alle kan dele, uansett hva slags preferanser vi har og uansett hvilken livsstil vi tilhører. Virkeligheten er ufilmbar. Hendelser kan filmes, men de blir ikke gjengivelser av virkelighet, de blir tendensiøse minner.

«American sniper» er bare en pompøs actionfilm, en røver som sprader og breser, et sentimentalt, patriotisk soldat-epos. Jeg vet ikke riktig hva vi skal med det. Men jeg kan skjønne at amerikanerne vil ha det.

Bradley Cooper er virkelig ikke yndlings-skuespilleren min, men han funker ålreit. En liten stund var jeg redd for at jeg måtte se ham spille gal for annen gang, en opplevelse som jeg er villig til å spasere over sjøen til Haugesund for å unngå, men det skjedde ikke. Ikke noe galt med Cooper. Sienna Miller spiller den kjedelige, uanselige hjemmekona som egentlig bare har fått én eneste replikk i hele filmen: «Jeg føler at du ikke er her hos oss selv om du er her». Det er forslitt soldathustru-dramatikk fra TV-serienes reservoar av vulgær-feministiske tåre-sugere.

Ungene hans er likegyldig behandla.

Jeg skal fortelle om helter og unger, ganske kort: Hvis jeg uheldigvis kom gående ved en råk i isen og så en hund som holdt på å drukne, og dersom jeg i føleri og overmot kasta meg i vannet og døde av det, ville jeg for noen vært en helt. For ungene mine ville jeg vært en bølle og en idiot som hadde tatt fra dem noe av det kjæreste de hadde. Det perspektivet mangler filmen. Ungene er statister i en ekkel, voksen hasard.

Og enda verre: Filmen må jo følge boka sånn noenlunde, så slutten er teit. Jeg bare nevner det.

3 days to kill hoved

Streaming: Fin thriller-Costner med furefjes

3 days to kill: Amerikansk-fransk thriller. 2014. 1 time, 57 minutter. 15 år. Regi: McG. Med: Kevin Costner, Hailee Steinfeld, Connie Nielsen, Amber Heard.

Kortversjon: En agent før av kreft og oppsøker ekskona og dattera for å fikse arven, mens han også jakter forbrytere i Paris.

terning 5 liten Tida har sannelig gått. Den stillferdige, lune og skikkelige forstads-cowboyen Kevin Costner har fått et fantastisk ansikt. Fra å likne et edelt, men rustikt hyttemøbel er han blitt til ekte geologiske furer. Han er organisk fjell og mental prærie. Den aldrende Costner er Mannen, på en måte renovert av Mor Tid, ei dame som ikke farer over folk med livsfjerner fra L’Oreal, men syns de fortjener hver eneste dag. «3 days to kill» er en actionthriller med Besson-bånn, sjøl om regissøren heter McG, en faktisk hvit amerikaner som laga «Charlie’s angels» for 14 år siden. Det vil si at historien smerter seg av gårde på egen følsomhet og unner seg hva som helst. Det er derfor jeg liker den moderne Besson. Han lider ikke av fine fornemmelser.

3 days to kill

Amber Heard skal hjelpe Costner og plage ham.

Det starter med albinoen i rommet. Jeg vet ikke om det er lov å bruke mennesker med pigment-utfordring som thrillerpynt, men det funker. Den blekt intense mannen kjenner igjen en servitrise, og noen roper abort. På engelsk. Costner har lova å ringe dattera på bursdagen, og han står i telefonboks (mobil-taushet i bransjen) da raketten rammer og etasjen eksploderer. Agenter faller, hørselen er borte. Veteranen Kevin forfølger albinoen med en utslitt løpestil som ville fått ham ekskludert av Smertis Flinkis-joggen rundt Mosvatnet, og så detter han. På sjukehuset sier CIA-legen at Costner har kreft på hjernen med spredning til lungene. Bare dager igjen å leve. Få orden på livet ditt, mann.

I Paris bor ekskona og dattera. Connie Nielsen er en for lite brukt amerikansk skuespiller fra Fredrikshavn i Danmark. Hun er blitt 49 år og virker som en behagelig påminnelse om hvorfor menn likte kvinner bedre før, da de slappet av i mer lavmælte former for utseender. Egentlig minner Nielsen om en likegyldig rampunge med silkesinn, og hun kunne ha spilt Mad Maxine i stjålne postwar-filler uten å forandre image det minste.

3 days to kill hailee steinfeld

Hailee Steinfeld gjør en fin rolle.

Hailee Steinfeld er den fantastiske jentungen fra Coen-brødrenes repetisjon av «True grit», og hun er blitt en flink tenåring som ikke spiser tunfisk en gang.

Fra det øyeblikket agenten Renner treffer igjen den tidligere familien sin i Paris går filmen inn i en nevrotisk dualitet: På den ene siden en døende mann som forsøker å opprette og opprettholde glemte evner til nærhet. På den andre sida en totalt anarkistisk terror-thriller som blir styrt av ei typisk kvasi-futuristisk Besson-dame. Vivi (Amber Heard) er filmens Transformer-leketøy.

Det er ikke lett å kombinere rollene som pappa og leiemorder, og du kjenner det i magen at Costners kropp dør hvert minutt. Gudskjelov kan den kyniske forfører-bitsjen fra Bond-ligaens reservedelslager tilby Frankrikes mest alternative sprøyte-medisin rett som det er. Men Costner må ta The Wolf. Ingen bønn, ingen WWF-innvendinger. Vargen må dø for at Costner skal leve. Det er nesten som å se sauen Shaun ruste seg til kamp mot Storeulv.

3 days to kill nielsen

Connie Nielsen er en behagelig skuesåpiller.

Men han har grepet. Til og med dere fedre som vaser vekk livet på identitetsfalske TV-serier, vil bli imponerte når han leter etter dattera i æreløse nattklubber med så skitne toaletter at jeg mintes den franske natta da jeg påtok meg jobben som do-guide for en lang kvinne-kø på Petit Carlton i Cannes for at damene skulle få tisse i avtredet til herrene. Franske møkka-pønks lurer Costner-ungen inn på doen for å øve vold, og pappa banker dem så grundig at det oppvakte barnet lurer på hva slags forretningsmann han egentlig er. Enkel moro. Noe Steven Seagal kunne gjort. Men dette er Kevin Costner, og han ser seriøsere ut enn Jonas Gahr Støre også når han spiller røverfilm.

Fort avbrutt av Ville Vivis seksuelt smittefarlige løgnas-action kommer det noen kule scener. Pappa må lære den nesten-voksne jenta å sykle. Han kidnapper en halvkriminell, men familiekjær italiener mens han snakker med Hailee i mobilen og må lure ut oppskriften på spaghetti-saus av offeret. Jeg har siden brukt den. Kapers og hvitløk, skrelte tomater, persille og rødvin og sukker. Han er også danselærer for et barn som vokste opp uten far. Disse scenene sinker filmen på en behagelig arteriemåte: Du kjenner at du har et bankende hjerte, og det er nesten oppe i halsen.

Da den nedslitte agenten plutselig drikker rødvin med ekskona si, begynte jeg å bekymre meg for Lucs metode. Skal dette bli en slags Mandoki-thriller der helten dør i slutten etter at han har gitt barn og kone en påminnelse om hvor godt de kunne hatt det? Eller? Aldri stol på en europeer.

taken 3 hoved

Kino: Karisma-gubben Liam på gamle eventyr

 

Taken 3: Fransk actiondrama. 2014. 1 time, 49 minutter. 15 år. Regi: Olivier Megaton. Med: Liam Neeson, Forest Whitaker, Dougray Scott, Maggie Grace, Famke Janssen.

Kortversjon: Eks-agenten Bryan Mills er tilbake i USA der han og familien utsettes for nye farer som krever heltemot av harde fedre.

terning 4 liten Jeg syns ikke det ville være riktig av meg å røpe straks hvilke slektninger av Liam Neeson som blir trua denne gang eller hvilket øst-europeisk land de brutale aksent-kameratene kommer fra. Men Neeson er fremdeles en sjeldent virkningsfull ressurs, og når han brøyter seg med Elefantmannen-panne gjennom de særeste usannsynligheter, jubler brystet (det som fylles med stolt gelé hver syttende mai), selv om fornuften jamrer petimetrisk.

taken 3

Liam Neeson følger sannelig ikke skiltene.

Neeson er en mann. I familiesaker framstår CIA-pensjonisten like følsom som nybakt pappa på pub. Men øynene er som isspyd, og menn med sterke Glava-minner kan slå seg sammen med kvinner som har kysset skogvoktere, og de kan sammen nyte synet av en storvokst, utemma patriark som aldri kommer til å gå på spansk Frp-strand i blomstrete bensinstasjonsshorts. Neeson er mannen. Utstrålingen i den tredje Taken-filmen er fremdeles karisma-magi som nesten ingen kan konkurrere med.

I treeren er det sånn at ekskona til Neeson (Famke Janssen) er motvillig gift med den sleipe business-gubben Dougray Scott, og det fører til smertefulle forviklinger av den sorten som de smarteste av dere allerede har gjettet. Jeg fryktet på forhånd at «Taken 3» skulle starte med at Neesons franske kusine Audrey Tautou ble torturert og voldtatt av arbeidsløse grekere eller bosniske spesialstyrker i en steinhule i Albania. Sånn går det ikke. Den voksne dattera til Neeson (fremdeles spilt av Maggie Grace) er så voksen at hun helst ikke vil ha monster-panda til bursdagen sin, og øynene hennes har en urovekkende, innebygd sorg som kan tyde på at hun dessverre fikk øye på filmens medforfatter og medprodusent, den franske rånen (Le Rhone) Luc Besson. Famke Janssen er også forferdelig lei seg. Og ektemannen Scott med det Droopy-triste hundefjeset er lei seg. Etterforskeren Forest Whitaker følger begivenhetene med poirotsk oppgitthet, og sjelelivet til alle øst-europeerne kan vi ikke snakke om en gang så lenge det finnes etniske idealister i leserskaren.

taken 3 maggie grace

Maggie Grace blir avhørt av Forest Whitaker.

Voldelige begivenheter fører til at Neeson fengsles som mistenkt i nesten ett sekund eller mindre, og så starter han en doktor Kimble-tilværelse sammen med agentvennene i et egentlig nedlagt kaninbol i LA. Derfra etterforsker han med intens usynlighet og stikker fra purken og følger etter gorillaene. Han slåss og han truer, han fortviler og han skyter. Han er med andre ord en hengiven pappa og erkemann som tilsynelatende uaktsomheter i hjel titalls tilfeldige motorvei-trafikanter og banker samvittighetsfulle politimenn.

Regissøren Olivier Megaton regisserte «Taken 2», og han laget også «Transporter 3» og «Colombiana». Hvis han hadde filma tungvanns-sabotørene, ville det ikke eksistert noe Rjukan lenger og Haukeliseter kunne ennå vært radioaktivt. Filmen er skrevet av Luc Besson sammen med Robert Mark Kamen, som skrev den første «Karate Kid», var innom «Dødelig våpen 3» og «The fifth element». Det er ikke folkehøgskule-newbies som har utforma denne historien, så egentlig burde den vært bedre. Her hviler mye manus-latskap.

Men. Jeg likte den.