Månedlige arkiver: desember 2014

hobbiten hoved

Action-Jackson tar enestående farvel med Tolkien

 

Hobbiten: Femhærerslaget 3D: New Zealand, USA. 2014. 2 timer, 24 minutter. 11 år. Regi: Peter Jackson. Med: Martin Freeman, Ian McKellen, Evangeline Lilly, Luke Evans, Richard Armitage, Cate Blanchett, Orlando Bloom, Aidan Turner, Christopher Lee.

Kortversjon: Fiskerlandsbyen blir angrepet av dragen, og i fjellet krangler de gode krefter før orkenes angrep kommer.

terning 6 liten Den tredje og antakelig siste Hobbiten-filmen starter brått, slik råner forsøker å starte gamle Amazoner i parkeringsanlegg og slik pilskåt fredags-ungdom definerer forspill: Den ulykksalige lille fiskerlandsbyen som fingervalne tullinger anla like ved dvergenes digre skattefjell, blir hypnotiserende hett angrepet av den irriterte dragen Smaug i et gnistrende flystevne som virkelig leker pompøst juleshow med alle de tre dimensjonene.

hobbiten 3 galadriel gandalf

Ian McKellen ble slått ut, men Cate Blanchett er der.

Det finnes ingenting av forfatterens tweed-lune universitets-melankoli i disse scenene. Dragen spruter sin dødbringende nese-napalm ned over fattige utkantfolk, og midt i flammene er folkehelten Bard fanget i borgermesterens fengsel mens ungene hans løper skremte rundt i en brennende by. Allerede da begynte jeg å grue meg til at folk kommer til å skrive om henvisninger til Gaza og Syria. Det er tull. Filmens forferdeligheter kommer fra fantasy-genrens uuttømmelige forråd av action-overdrivelser, så hvis man finner igjen Dagsrevyen-bilder i «Hobbiten 3», er det mye som tyder på at en kort hjernevask ville vært nyttig. Action Jackson driver ikke med analogier, han fortaper seg ikke i tenksomhet. Han er bildenes mann.

Den fanga Bard finner en løsning som jeg elsker. Han bruker den digre landsbysjefens kropp som anker og lar ham sprenge fengselsmuren. Det er oppskremt heltetid i Peter Jacksons ville visjoner. Far og sønn i toppen av et ustabilt tretårn og en drage som ikke bare brenner byen, men også forsøker å psyke ut den Robin Hood-aktige bueskytteren Bard med en bassrøst som kunne ha brutt ut i «Ol’ man river». Scenen med landsbyheltene og dragen er som en forelesning om hva film er. Voldsomme ødeleggelser, dramatiske skjebner, flerrende frykt og vakre følelser sammen med umenneskelig overmot.

hobbiten 3 bard

Bard (Luke Evans) anfører flyktningene fra den ødelagte fiskerlandsbyen.

Det kan godt være at denne 3D-magien også kommer til å fange deg på stor TV, men jeg tror jeg vil garantere at «Hobbiten: Femhærerslaget» er en film du skal se på kino, og ferdig med det.

Etterpå bleike postwar-scener med forhutla krigsofre som leter etter sine kjære og forbitrer seg høylydt over en uskjønn skjebne. Det er noe fjernt russisk ved det, som da sovjetiske regissører på femtitallet mintes den store krigen og folkets oppofrelser. Bard vil lede dem til et nytt liv i dvergenes fjell, og flyktningestrømmen vandrer mot dragens fraflytta huler.

Der driver Bilbo og de på. Ravnene har vendt tilbake fordi dragen er død, men det muterte pattedyret etterlater seg en falma, ufrisk zombie-verden. Trilogien startet i frodige skoger med varme eventyrfarger. Nå har alt klorofyll forlatt verden, og mennesker, alver og dverger har ikke kulør lenger. Alvene er hvite som marmor. Dvergene likner små steinstøtter. Dette er en oppbrukt verden, og det eneste som finnes i forlatthetens land, er grådigheten. Inflasjons-skapende gullmengder fyller fjellet, og ett eller annet sted skulle Dyrdesteinen ha ligget, den som gjør herskeren allmektig.

hobbiten 3 ork

Orker et kule folk, men utsøkt uvennlige.

Menneskene fra byen, de hjemvendte dvergene og gjengen med alver blir låst en slags King Lear-knute. Når dragen er borte, oppstår maktvakuum, og det er ingen som vil dele med andre. Dvergekongen Thorin var alltid en litt suspekt leder, og han blir ikke bedre av å vandre i gull. Jeg har alltid følt at alvene er en paradoksalt reisende overklasse av arrogante rasister. Og menneskene fra fiskerlandsbyen kommer egentlig bare fattige og forhutla ut av krigen og vil ha det som de ble lovet. Stengt port. Dvergene har kommet tilbake fra sin landflyktighet, og de slipper ikke inn noen andre. Nei, det er ikke en analogi. Det er Peter, som slett ikke er en sankt, men en frodig eldre-kerub med øyne som er verd milliarder.

I fjellet gjengis Tolkien på sitt mest irriterende og sitt mest fascinerende. Egentlig skulle du ønske at noen fikk fart på ting og falt utfor ei tusenmeters-klippe eller sloss med en Gollum eller sverma med ei alveprinsesse. I stedet står de sjølhøytidelige skikkelsene fra Out of Noway og småkrangler som pensjonist-ektepar i Rema-køen. Men de gjør det med stil. De gjør det med utskårne eventyrfjes, og hver eneste gubbe består av en form-fantasi som på en måte ringer julen inn i norrøne sinn, for denne faunaen av oppdikta troverdighet ligger i dna-et vårt. Det er ikke noe likegyldig med Peter Jacksons skikkelser. Du nyter at de er der, og mellom bautaene vimser dessuten mesteren Martin Freeman i sin detaljrike Bilbo-rolle og utstråler fengende, forskremt vennlighet. Forskremt vennlighet kan vi også. Han er vår mann mer enn depresjonsofferet Frodo var det.

Det som gjør forhandlingene luksuriøst uskandinaviske, er regissørens syn for ansikter. Jeg kan huske starten på den første Hobbiten-filmen. Vi fulgte sjokkert et så langvarig gjestebud at det kunne vært en fransk vaktelfilm fra festivalen i Haugesund 1987 med Stephane Audran. Da jeg så den om igjen, oppdaget jeg ansiktene. De laga sin egen spenning. Scenene var som ekskursjoner i fysiognomiens estetikk. Hvis du lager en film med Matthew McConaughey og Kate Hudson i Syden, interesserer du deg ikke for fjes. Hvis du filmer stort sett bare skuespillere med skeive neser og tyriaktig krymphud, da har du sett hvem vi egentlig er.

Det var en avledning. Den er med fordi jeg ikke rakk hele filmen.

Midt mens Lear-etterkommerne syter, kommer orkehæren. Før det har forresten Gandalf vært fanget i bur og kjempet mot orke-spøkelser sammen med Saruman og Galadriel. En fantastisk grøsserfantasy-sekvens for de gjenlevende smågoterne. Men den store krigen mot orkehæren gjenstår. Som indianerne i svært gamle westernfilmer kommer de over ås-toppene.

På det tidspunktet måtte jeg gå, for visningen startet en time for seint, og sjetteklassinger kommer tidlig hjem på tirsdager. Men jeg følte aldri noen som helst tvil om at det som kom etterpå, antakelig var noe av det beste dere noensinne har sett. Peter Jackson har slept eller svevd sitt talent til toppen. Jeg kunne merke det i åpningsscenen. Bedre enn dette blir han kanskje aldri. Her eksellerer en mester som er blitt 53 år og har utrettet ting som bare Steven Spielberg og kanskje George Lucas kan sammenlikne seg med. Og han har det til felles med Spielberg at han er en stilskaper som ingen kan kopiere.

Jeg har forsøkt å kjenne etter om jeg er enig i at det ble tre filmer av «Hobbiten». Sjøl tilhører jeg den litt utålmodige puritaner-gjengen som egentlig syntes at Voldemort burde vært nedkjempa i den første Potter-filmen og i hvert fall ikke seinere enn i den andre. Jeg deler ikke eldre-hipsternes begeistring for føljetongen, men det er noe ved «Ringenes herre» og «Hobbiten» som får deg til å føle tidens selvfølgelighet. Det er noe annet. Filmene har oval identitet, og du godtar dem for det de gjør og det de er, fordi du så vanvittig gjerne vil bli en del av den gigantiske naturvisjonen uten å bli våt på beina. De tre Ringen-filmene og de tre Hobbiten-filmene er verdener, og de har sin egen, enestående berettigelse som man egentlig ikke kan plukke fra hverandre eller underkaste magister-blikk eller snobbete filmklubb-anfektelser.

«Hobbiten: Femhærerslaget» er noe jeg unner alle mine venner og de som likner på dem. Det kommer aldri til å bli laget noe som likner på dette, og dere var der da det ble til.