Månedlige arkiver: november 2014

expendables, the hoved

Som en tannfylling med Viagra og Vitaepro

Expendables 3: Amerikansk action. 2014. 2 timer, 6 minutter. 15 år. Regi: Patrick Hughes. Med: Sylvester Stallone, Mel Gibson, Jason Statham, Arnold Schwarzenegger, Harrison Ford, Wesley Snipes, Dolph Lundgren, Kelsey Grammer, Jet Li, Antono Banderas, Glen Powell, Ronda Rousey.

Kortversjon: Gjengen til Barney Ross brytes opp da sjefen finner ut at han ikke vil at flere av kameratene skal dø. Så begir han seg på jakt etter superskurken Stonebanks i kompaniskap med en rekruttgjeng.

terning 5 liten «Expendables 3» tilhører nok de filmene som ikke skal anmeldes i framtida, og dermed ville ingen fått vite at det finnes fragmenter av festforestilling her, og menn med synlig levesett går foran alle andre og gjør det kvinner ikke får lov til: De romantiseres for det de er, med rynker og furer og valker og en ytre feilbarlighet som ikke en gang badespeil bør vise fram. Dette er en hyllest til modige mannlige skuespillere og den regissøren som bestemte seg for å fotografere folk slik de ser ut. Noenlunde.

expendables, the-3

Tusen tanks. Eller i hvert fall fire.

For noen fantastiske trolldeig-tryner:

Sylvester Stallone er blitt flat i fjeset, som om han gikk på sin eget sjølbilde i stor fart. Samtidig er han rund i kjakene, han går med ubesværa selvironi, men når dramatikken tetner til som i en tippeliga-slutt, da kan han spille intensere enn noen av de kjute kattungene.

Arnold Schwarzenegger likner i gode stunder et livsfarlig kusma-eksperiment, men han valker gjennom filmen med et strålende humør som folk kanskje oppnår når de ikke lenger må lese de sosietets-orienterte Twitter-meldingene til Maria Shriver. Han ser ut som en Marvel-figur når regissøren slipper ham til med maskingevær fra rølpete helikopter.

Mel Gibson er i storform. Også hans ansikt er forma av Fader Tid, og han har så mange ujevnheter der andre folk har hud at han kunne vært sandblåst teskurd utført av dopa motorsykkel-tapere fra «Mad Max». Men vakker er han. Og splitter pine gal. Ikke mange filmskurker kan kopiere Gibsons psykotiske sadistblikk.

Harrison Ford kommer innom som lekelysten CIA-sjef (eller noe). Egentlig ser han ut som en avgående visepresident med det forskrekka og gråbustete håret. Men også han har action-sjel og kompromissløs selvutlevering.

Jeg trodde egentlig Wesley Snipes måtte være død eller borgermester for fire strandbarer i California. Men han er framleis en ressurs. Det var en stor opplevelse da jeg omsider oppdaget at han var med i filmen.

Antonio Banderas spiller på en måte Shrek-komedie og gir kropp til en vilter latino-galning med kastanjett-tunge og meddelelses-tsunamisk åpenhet. Banderas har gjort mange teite roller de siste ti åra, men her blir han sluppet løs i en nesten absurdistisk rolle på grensen mellom plastisk geni og takk for i dag.

Kelsey Grammers flegmatiske særegenheter passer nydelig inn i rolle-galleriet. Han er en mann med bøttehatt og familiefar-image, en rølp i Marlboro Classic-klær.

Og Jason Statham er som vanlig perfekt. Han er en av de skuespillerne som skjønner action-film med bensinbegeistring, Brut og ubarberte baller, og han bidrar seriøst til det gode humøret.

expendables, the

Se nå om dere finner ut hvem som er hvem i denne politisk ukorrekte banden.

Jeg sier igjen. Dette er voksne menn i alders-ironiske roller som kvinner ikke får spille uten at man lager kjønnsløse fruentimmere av dem. For sjøl om veteranene ser gamle ut, kan du merke at de skal forestille menn med erter i belgen.

«Expendables 3» er klart og tydelig en uvesentlig film, og hvis jeg måte velge mellom å se den eller Fernando Solanas eventuelle «Syd 2», så ville jeg nok ha nølt. Men nå har jeg tenkt å lese om igjen Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid» siden tittelen fungerer som relevant, så da kan jeg tillate meg å feire uvesentlighetens merkverdige evne til å vokse mens du ser på. Men jeg er redd for at etter hvert som medier leter etter begrunnelser for ikke å sende kritikere til kinoen, kan nok stasfilmer som «Expendables 3» havne utenfor av snobbe-grunner. Da blir det bare meg. Det blir leit.

expendables, the-2

Arnold Schwarzenegger og Harrison Ford er pynta litt av stillsfotografen. De ser mer herja ut enn dette.

Når alt utenomsnakk er rutinemessig ferdigstilt: Dette er en action-film uten respekt for noen Nobelpris-vinnere i fysikk, og da mener jeg særlig Newton. Vekslende, skroteferdige manneting bildelegges med rå, gammeldagse actionbilder. Replikkene kommer som snakkebobler. Når man først engasjerer seg i direkte åpen strid med dødelige våpen, skjer det med overdrivelser av den sorten som man må være født med for å sette pris på.

Du vet dessuten at det er en vellykka actionfilm når sjetteklassinger reiser seg fra sofaen og blir stående og småhoppe midt på golvet mens politisk sterkt ukorrekte tanks fra et fantasiland på størrelse med Usbekistan dundrer sine prosjektiler gjennom rivningsklare ruinvegger sånn at murstøv på tykkelse med Gjesdals-lefser legger seg over den velsigna nyoppstandne Snipes. Og alvorlig talt er ute i forfallet: Når så dere Snipes i en skikkelig velstandsfilm sist? Hæ? For oss som fylte videobutikkene lørdag ettermiddag, er et gjensyn med Wesley som to Viagra og én Vitaepro. Dette er stas.

Handlinger skal man røpe minst mulig av. Men Stallone syns gjengen bør gi seg, så han hyrer ungdom i stedet. De er OK. Så tar filmen seg både hit og dit, for å si det enkelt, først og fremst befrakta av sjefens gamle haikjeft-fly. Egentlig skulle skurken hentes hjem og dømmes av Menneskerettsdomstolen i Haag. Men Sly stirrer ikonisk på den gamle Rambo-måten og sier tungt: «Jeg er Haag».

Og så slutter filmen med en fantastisk spøk. De kule ynglingene som fikk være med de voksne på jobb, synger felles-karaoke på bar: Neil Youngs tekstlinje «Old man, look at my life. I’m a lot like you were» runger over den egentlig groteske postwar-idyllen.

noah hoved

Noah – Aronofskys fantasy om Guds fanatiske fundamentalist

Noah: Amerikansk fantasy-drama. 2014. 2 timer, 18 minutter. 15 år. Regi: Darren Aronofsky. Med: Russell Crowe, Jennifer Connelly, Anthony Hopkins. Emma Watson, Ray Winstone, Logan Lerman, Douglas Booth.

Kortversjon: Noa bor med familien bortenfor de syndige byene og får i oppdrag av Gud å bygge en diger ark, for de syndige menneskene skal drepes.

terning 5 litenNå som julen nærmer seg kan du se en film som med tungt sinn avslører hvilke utfordringer Jesus sto overfor da han blant annet ble født til Jorden for å reformere de halvgale religiøse morderne. Det nifse geniet Darren Aronofsky har laga en alvorsfylt og hjertesvulmende fantasy av historien om gubben Noa, og til syvende og sist, når ekstremværet har gitt seg og den siste fuglen snart skal komme flygende med det første olivenbladet, da handler det om fundamentalisten og hans paradoksale forkommenhet på en rik og feilbarlig jord.

noahJesus kom antakelig ikke bare for å frelse menneskeheten, men for å redde de gale prestene fra sin egen fanatisme. Jesus var feilbarlighetens filosof. I filmen om Noa ville han hatt trøbbel.
Nå gikk jeg litt fort fram. Siden mange av dere bare har hatt RLE i den avkristna norske skolen, skal jeg redegjøre for Noa og gi en hjemmelekse. Noa var Guds forsøk på rydding av skaperverket før han fant på den geniale greia med Jesus. Fordi menneskene var utrolig syndige og bygde uskjønne byer og spiste kjøtt, bestemte Gud seg for å utslette dem. Men han ville tilsynelatende at dyra skulle overleve, selv om de spiser kjøtt. Han trengte en mann til å bygge en flytende Zoo. Borti de traurige fjellene tusla Metusalems barnebarn Noa rundt med familien sin, og han var en from og tankeløs fyr. Hvis noen skulle utslette menneskeheten, måtte det være ham. Hjemmeleksa er at dere enten leser i Bibelen, som dere sikkert har på ipad, eller sjekker Syndfloden på Wikipedia.

noah hopkinsAronofsky er ikke en mann som er fornøyd med å gjengi teksten på overhead. Han har dikta den forfalne jord med melankolske overdrivelser som vil bli likt av de som sykler av ideologiske grunner. Jorden er bortimot ufruktbar, som i «Interstellar», og menneskene er onde. Sivilisasjon er ondt, og Noa lever i en nesten tidløs askese, for han tilhører ei hellig slekt. Russell Crowes djupe køntri-røst mumler gudfryktig, Jennifer Connelly spiller kona hans med fruktsvart blikk og en 2014-mager kvinnelighet som virker paradoksal fordi den innledningsvis er så selvutslettende. Paret har satt til verden tre boyband-vakre guttunger, Sem, Kam og Jafet. Familien vandrer i en vakker ødemark som minner om Høgjæren. Så kjem de som Noa kaller Menneskene.
Menneskene ser ut som noe fra en Conan-film, eller de kunne ha forvilla seg inn i bibelhistorien fra den dystopiske utslettelses-romantikken i «Mad Max». De er sultne og sinte. De er nådeløse og umedgjørlige.
Noa trenger hjelp. Man forventer at guddommen manifesterer seg ved et forklarende duelys på himmelen eller ved at en handikappa i stygg syttitallsjakke kaster krykkene. Men Aronofsky driver ikke med utslitte mirakel-metaforer, så han lar steinkjempene dukke opp for å redde Noa og folka hans. Steinkjempene minner meg om bionicles, de har et indre lys som likner lava i steinura, de snakker som norske skogtroll og tilhører egentlig mer Ringenes herre enn Vår Herre. Det mest fantastiske ved dem er at gjengen består av falne engler. De dro på eget initiativ til Jorden, og Gud straffet sine skinnende utsendinger ved å innhylle dem i tungvint Tellus-stein.
Nå gikk jeg litt fort fram. Før det fikk Noa et syn. I en drøm så han både de druknende, ureine by-jævlene og det grønne fjellet til bestefar Metusalem, spilt av Anthony Hopkins, og han skjønte at han og familien skulle besøke slekta. Det er hos den litt bondefule, men kloke oldingen at Noa eter syredroger og får enda slags psykedelisk visjon om at han skal drukne menneskeheten og bygge båt.
Historien er på dette tidspunktet blitt rein, pompøs fantasy. Filmen legger fra seg også den aller minste prestelighet og svulmer seg til med fargerik illusjons-action og TV-serie-dramatikk av kuleste slag. Det er logisk. Da jeg gikk på Kampen skole, funka det vi kalte bibelhistorie som en oppdragelse til voldelig fantasi-litteratur. Jeg elsket det. Vi tegna det. Vi gjenfortalte det. Ennå grøsser jeg ved tanken på han som krasja Jerikos murer. Filmen beveger seg så tett opp mot grensen til parodien at du kan kjenne at det kiler i munnvikene, men Aronofsky tviholder på den høytidelige stilen sin og fører oss uverdige trygt fram mot innsikt og forstand.

noah watsonNå gikk jeg litt fort fram. Familien har underveis tatt til seg ei ung, krigsskadd jente (Emma Watson), som etter hvert funker som sørgmodig og Facebook-klok inhouse-kjæreste for Sem. Hun kan ikke få barn, og en stund lurte jeg på hvordan Gud og Noa skulle fikse det. Måtte Sem, Kam og Jafet ha sex med mor si, eller ville de importere et gåtefullt søskenbarn fra Gjøvik? Som jo alle har, også etter utslettelser.
Sammenhengen var djupt deprimerende. Noa hadde forstått Gud dithen at menneskene fikk den sjansen de fortjente ved Skapelsen, og siden de gullglinsende førstingene måtte kastes ut av Edens Hage, var det ingen grunn til å vase vekk tid og klode på dem mer. Menneskene skulle ikke overleve den teosofiske tsunamien. Og der forlot filmen fantasy-genren og ble et rystende, religionskritisk moraldrama. Den siste halvtimen kommer du til å kjenne i magesåret og øye-katarren.
Men nå gikk jeg for fort fram. Det har allerede vært en traumatisk periode da Noa og guttene bygde båt, og den onde menneskekongen slo leir ved verftet og oppretta en landsby av uverdige som Gud skulle drukne. Så går vannet. Opp av jorda spruter Guds vrede. Menneskene styrter mot redningen, men steinmonstre og Noa-familien hogger dem ubarmhjertig ned, for Guds vilje må skje. Da arken når den uendelige havflaten finnes det en blindpassasjer om bord. Kam er blitt en tviler og en terrorist, med svære, såra øyne som minner om Christian Slater i «Rosens navn». Den dysfunksjonelle, patriarkstyrte flyktninge-familien samler ellers seg lojalt rundt pappas visjon, men så oppdager de det: De skal ikke formere seg. Menneskeheten skal dø ut. Ingen fruktbare finnes om bord.
Jeg skal ikke fortelle hva som skjer, for noen av dere har vel ikke sett filmen. Jeg skal i stedet åpne for at Darren Aronofsky har tatt fundamentalisten opp av hverdagen og banka ham sånn at alle kan se det. Det er noe infamt og djevelsk ved mennesker som mener at det finnes en usynlig Gud som har rett til å torturere sine skapninger og som dessuten tror at bare de sjøl kan vite hva denne guden mener, og derfor kan de tillate seg hva som helst. Kristendommen har en stygg historie når det gjelder fundamentalisme, og mange kristne er kanskje fremdeles fascinert av konkurrentene som lever ut sine sadistiske drømmer om synd og straff. Umenneskelighet er en del av alle religioner. Noen folk vil oss ikke vel. De bryr seg bare om guden sin.
Så blir det sjelekamp og moraldebatt og kjærlighetstesting om bord på treskuta. Vil Noa myrde sin egen familie, eller vil hans menneskelighet vinne, sånn at han bryter med Guds vilje og blir en fyllikk etterpå?
Utfallet er faktisk ikke gitt i denne filmen.
En snedig film. En stund ser det ut som en litt moderne bildebok-versjon av bibelhistorien. En stund minner den søtt om urfolk-svermeri og Neil Young-naiv morjord-romantikk. Så aksler den seg til et eksistensielt dilemma: Vil Gud få en perfekt jord uten synd, eller må han leve med en feilbarlig skapning som følger sine egne regler og er i stand til å føle kjærlighet for andre?

 

interstellar hoved

Nolan-brødrenes space-drama er bare ufattelig bra

Interstellar: Amerikansk science fiction drama. 2014. 2 timer, 49 minutter. 15 år. Regi: Christopher Nolan. Manus: Christopher og Jonathan Nolan (bror til Christopher). Med: Matthew McConaughey, Anne Hathaway, Jessica Chastain, Matt Damon, Mackenzie Foy, John Lithgow, Michael Caine.

Kortversjon: Jorden er i ferd med å bli ufruktbar. En eks-pilot og mais-bonde blir valgt til å føre et romskip inn i en ny framtid for menneskeheten.

terning 6 liten Dette er en tidsstanser-film. Når du kommer ut fra visningen, kjenner du ikke igjen verden. Christopher Nolans space-eventyr er så suggererende laget og så velforma at den kunne fått deg til å tro på julaften-snø og nisser i mai. «Interstellar – Atmos» opphever din indre kyniker, den er så besnærende, bekreftende og befriende at den egentlig inneholder en eller annen ufødt fyr sitt livssyn. Filmen åpner rom i deg som du aldri bruker. OK. Nok foreløpig. Dette tror du ikke på, likevel.

Åpningen er perfekt. I et frustrert, men tilforlatelig bondelandskap bor rappkjeften Cooper (Matthew McConaughey) sammen med sine to barn og en svigerfar. Den ti år gamle jentungen Murph ser spøkelse på rommet sitt, og hun uroer med-elever med løgnaktige historier om at USA landet mennesker på månen på 1960-tallet. Ekspertene sier at det aldri skjedde.

interstellar

Anne Hathaway som romforsker, Matthew McConaughey som pilot og ingeniør på vei inn der hvor tiden opphører.

Dette er nemlig fra ei framtid da Jorden er blitt så utbrukt at det nesten bare er igjen nitrogen i atmosfæren, og støvskyer og oksygenmangel dreper maten og truer menneskeheten. Fordi alle gode krefter brukes til landbruk, lyver myndighetene om teknologi. Den finnes ikke. Den fantes aldri. Skildringen av håpløsheten er romantisk som et gammelt cinemascope-drama, og man følger måpende med når Coop og jentungen kjører gårdstruck gjennom maisen for å fange en gammal indisk overvåkingsdrone. Det store ved «Interstellar» er blant annet at den ikke sitter ned og er varig lei seg. Voldsomme stormer av brunt støv overfaller de gjenstridige farmerne, men det er bare sånn det er. Det spennende ved Nolans historie er at han har gått kilometerlange omveier rundt Roland Emmerich. Han eksotiserer ikke elendighet, og han har motstått fristelsen til å politisere endetiden. Uunngåelige ting skjer med Jorden, slik sånne ting kommer til å skje en gang, og det er menneskenes historiske lodd at de må bruke vettet til å komme videre i Universet. They were flying Mother Nature’s silver seed to a new home in the sun (Young). 

Visuelt er filmen en svever. Den løfter og bærer. Den bruker bildene til å skape voldsomme forventninger, og den gjør det ikke med englefingre og new age-luftighet. Denne filmen er stofflig. Den dundrer seg gjennom kroppen din med bilder og lyd; en poetisk koloskopi av Universet, om du kan forestille deg noe sånt. 

Den fantastisk pompøse musikken kommer som en melding fra smertende stjerner og størrelser som vi aldri har ant, den er som å bo inne i et schizofrent orgel. Storheten i tomhetens tusen synth-piper skyver bildene, presser følelsene og gjør deg til et mottakelig begeistrings-vrak.

Så vet jeg ikke hvor mye dere vil vite.

interstellar murph og pappa

Mackenzie Foy spiller Murph, her med McC ved en All American back-road truck.

La oss si at ting skjer, og begivenhetene fører til den uunngåelige uutholdeligheten at den tidligere piloten Cooper forlater barna sine og gården for å dra på en ekspedisjon til ormehull ved Saturn. Bare det kan gi menneskene inngang til en ny verden. Sammen med ham drar professor Brand (Anne Hathaway) og et beskjedent antall fysikere. Cooper er ferjemannen. Men han har etterlatt en tiåring som grein hjertet sitt tomt for indignasjon og sorg i forsøket på å holde igjen faren. Det er som å se alle barns sinte uforståenhet ved døden, og ut i rommet reiser en pappa som er sjeleskadd av sitt eget valg og besatt av tanken på at han er nødt til å komme tilbake.

Det er de bildene som egentlig skaper filmen. Forholdene mellom folka er reine og entydige, det finnes ingen spor av den dystopiske sosialrealismens deprimerende følelses-relativisme. Familien elsker hverandre med storhet og selvfølge. De ser rett på hverandre. De snakker rett til hverandre. Vi har sett mennesker ta på seg romdrakter og dra på risikable turer før. Men jenta blir hengende igjen i sjela vår. Hun er mentalt til stede i hver eneste scene i de tre timene «Interstellar» varer, og det eneste du tenker på, er om hun får se faren sin igjen. Det blir mye for et blødende hjerte, for Nolan lager space-romantikk med en lidenskap og en framdrift som ikke bare tar den sedvanlige pusten fra deg, men den stanser kroppsfunksjoner og gir deg fornemmelsen av at filmen er en ubarmhjertig virkelighets-skildring helt i enden av den eksistensielle fantasien vår. Du kan forsøke å bruke kynismen din til å pønske ut hvor historien kommer til å glippe, for dette kan aldri gå bra. Men de tre timene farer som på ryggen av apokalyptiske jernfugler gjennom tiden, og du rekker aldri å tenke, du rekker aldri å huske hva skepsis var.

Dette er bra. Det er virkelig bra. Det er halvdelen ukonfesjonell religiøsitet, nyskapning av The Holy Ghost, det er noen fjerdedeler tekno-mystisisme, det er Universets ufattelige tidløshet og menneskenes guddommelige overlevelsesevne. Det er industri-optimisme, det er tekno-teisme og mye fantastisk som dere skal finne ut sjøl.

Det ville ikke være riktig å fortelle hva som skjer der borte i det uventa himmelrommet. Men jeg kan si at filmen bever og rister hypnotiserende mellom voldsomme dramaer og actionspenning. Det er som å se en genre bli født, det er som å se noen lage den ytterste space-filmen, det er de tinga som «2001, et romeventyr» aldri ble fordi den var uklar og fordi den manglet Nolans usjenerte dyrkelse av den mest barbeinte følsomhet. Jeg innrømmer at jeg måpte mer enn McConaughey i denne filmen. Da jeg etter en stund sto ved bilen min i parkeringshuset på Jorenholmen, oppdaget jeg at jeg hadde betalt billetten og kasta den etterpå. Det føltes helt riktig, og jeg fant den aldri igjen.

Matthew McConaughey spiller Coop helt i ytterkanten av sitt talent. Han presser cowboy-imaget til den kanten der hvor dongeri frynses av belastningen, samtidig som han har en innlevelse i den sorgtynga pappaen som fullstendig overrumpler og imponerer deg. Han funker, og jeg er glad for at de ikke satte noen andre til den rollen. John Lithgow er en konge på lerretet, slik også Michael Caine er. Anne Hathaway spiller rolig og tilbakeholdt, og filmens troverdighet er avhengig av at hun ikke begynner å jente seg. Dette er McC sin film. Den beste han har gjort. Og jentungen Mackenzie Foy har et fjes du aldri vil glemme.

En setning blir hengende igjen. Oppe i Universet forklarer Cooper hvorfor han ikke fortalte hvor gale alt var: «Når du er forelder, forteller du aldri en tiåring at verdens ende er nær». I vår virkelig av begeistra voksen-skremsler burde vi ta med oss den.