Månedlige arkiver: oktober 2014

enemy hoved

Streamt: «Enemy», mystisk overflødighets-drama av Pompel & Pilt

 

Enemy: Kanadisk-spansk thrillerdrama. 2013. 1 time, 30 minutter. 15 år. Regi: Denis Villeneuve. Med: Jake Gyllenhaal, Mélanie Laurent, Sarah Gadon, Isabelle Rossellini.

Kortversjon: En lærer oppdager sin dobbeltgjenger på en film og forsøker å komme i kontakt med den andre mannen. Han oppnår at livene deres griper inn i hverandre. Streamet på Filmnet, som er streaming-tjenesten til Canal+. 79 kroner måneden. Tror jeg.

terning 2 liten Her trenger jeg åpenbart faglig help: Hva er vitsen, hva er poenget, hvor er dybden, hva er underholdninga og hvorfor er det med en banalt psykologisk edderkopp i en historie som er så stillestående at man ville kunnet fange fluer i den uten nett.

Jake Gyllenhaal kan være en inntagende skuespiller. Med inntagende mener jeg i all enkelhet at han ser så omsorgstrengende ut at sjøl de med ti førskolebarn og ufør mor i andre etasje ville sette fra seg sitt daglige virke for å klappe litt på den forsømte mannen. Når man irriterer seg over Gyllenhaal, da er det virkelig noe galt med filmen.

enemy

Ja. Akkurat så ille er det. Den ene Jake Gyllenhaal treffer den andre og blir verstimmt.

Jake spiller til innledning en lærer. Det vil si: Åpningen er verre enn det. Han er i seng med naken dame, og mamma ringer. Uuh. Mamma avbryter samleie. Sigmund! Denne vei! Gyllenhaal opptrer i et åpenbart drømmersk mørke med andre menn. Ser på den nakne dama. Mennene er fotograferte som svettereklamer, og dama går bort i slåbrok. Edderkopp kravler fram fra sølvbeger med lokk. Den blir tråkka på av høyhælt sko. Uuh! Sigmund! Denne vei! Fra far min sitt gamle korrespondansekurs i freudiansk drømmetydning husker jeg bare to ting: Svømming betyr onani. Edderkopp betyr frykt for mor.

Jake spiller lærer, og han underviser i diktaturets enkle finesser. Han går også som en lærer. Framoverbøyd med vaggende skritt, og han bærer ei ukul veske med retta bøker oppi. Han er likevel kjæreste med ei blond stasdame som likner ferskt druknings-lik med sin patetiske hudsarthet, og henne forsømmer han sex med fordi han skal rette ferdig. Rollefiguren er uferdig, og den mangler alt det som kan gjøre ham til en urovekkende eller engasjerende opplevelse. Han går som en kursivert parentes, han snakker som en parentes og han stirrer melankolsk framfor seg og han sukker tungt. Men ikke så tungt som meg. Under ham ligger en patologisk deprimert musikk. Den er som en uvennlig diagnose, og den legger seg på sinnet som en stengt dør.

enemy-2

Lærer Jake uengasjert i seng med Melanie Thierry.

Jake vagger videre i en fargeverden som ser ut som den dagen de skulle lære barnehage-ungene at de aldri skal blande brunt og grønt.

Så skjer det irriterende. På en film får læreren se sin dobbeltgjenger. Han er helt lik. Da han ringer til skuespillerens kone oppdager han også at de to har samme stemme. Seinere i filmen blir det avslørt at de har samme arr over sidebeina. De er med andre ord samme person. Men ingen av dem har levd to liv, så følgelig foreligger det tirsdagens mest bortkasta okkultisme. Nei, dobbeltheten er ikke en metafor for noe. Det er ikke personlighetsspaltning, for de to personene lever i samtidighet og snakker med hverandre. Det er ikke en slags symbolsk fortelling om tilværelsens kaotiske orden, for det finnes ingen oppklarende sammenheng mellom personene, de er bare uutholdelig overflødige. Det burde ikke vært én av dem en gang.

Læreren treffer den dystre skuespillerens gravide kone. Hun ser også ut som om Dantes underverden-rømling Beatrice, og heller ikke hun har noe som likner på identitet.

Det hjelper lite at både læreren og skuespilleren ligger med den andres kone, men de vet det egentlig ikke, men de vet det, og cellisten på lydsporet lider teologisk som en skrekkslagen skriftefar. Fremdeles strever regissøren med et håpløst postulat, og det er ikke mulig å skjønne hva mannen forsøker å si. Filmen stanger mot sin egen virkelighet. Den blir en sein lemlestelse av sannsynlighet iverksatt av en desperat leter. Den gjenværende doblingen finner en nøkkel. Han om det.

Filmen er basert på en roman av portugiseren José Saramago, som også skrev boka bak den ganske fiffige filmen «Blindness». Regissøren er kanadieren Denis Villeneuve. Pompel & Pilt. Her har to rotehuer gjort det fryktelig vanskelig for hverandre.