Månedlige arkiver: september 2014

1001 gram hoved

Kino: Juster-dama som aldri burde blitt frigjort

1001 gram: Norsk drama. 2014. 1 time, 33 minutter. 7 år. Regi: Bent Hamer. Med: Ane Dahl Torp, Stein Winge, Laurent Stocker, Hildegun Riise, Per Christian Ellefsen.

Kortversjon: Marie skal få veid det norske kilo, for hun jobber for Justervesenet. Så forandrer livet hennes seg.

terning 3 liten Er dette en film om at vi nåtids-mennesker er fakta-orienterte strenghets-pjukitanere som måler alt i vår eget liv, som om vi kjente til 1800-talls-kiloets nøyaktige vekt og tilba den? Vel. Kanskje har noen det sånn hvis de glemte å ta medisinene sine, men alle andre er jublende og småpistrete hedonister som bruker korttids-følelser som samvittighet og elsker lyden av fulle glass. Å oppfordre disse folka til at de blir mindre seriøse og selvdømmende er som å be Hells Angels kjøre mer motorsykkel.

Jeg ble veldig skuffa av «1001 gram» på tross av den litt sentimentale tittelen. Egentlig kan man se på lang avstand (17,345 min) at banalitetene er i ferd med å hauge seg opp, men i det lengste (18,5599 min) håper man at de foruroligende tegnene skal være feil. Det er alltid lov å håpe. Og Bent Hamers film starter fint.

1001 gram

Her begynner det å gå virkelig galt. Naturlengsel og armkrok. «Farmen» neste.

Ane Dahl Torp spiller Justervesenets annen-generasjons-nøyaktiker med overbevisende stivhet i både ansikt og kropp. Hun har overtatt pappas yrke som barnepike i tallenes verden. I filmfolks virkelighet er antakelig tall noe puritansk og strengt. Derfor bor hun i et minimalistisk, hospital-hvitt hus, hun kjører en hvit liten el-bil med plass til seg sjøl og en sekk poteter (pappa er ikke bare Justervesenets legende, han er også ufortjent gårdbruker). En lite sannsynlig eksmann tømmer livet hennes for gjenstander dag for dag, sånn at bare de kalde, ufølsomme rammene blir igjen. Jeg har uendelig sympati for denne dama, men det aner meg at hun skal være en slags Despicable Me som det er litt synd på siden hun ikke slår ut håret. 

Det er nydelig gjort. Hamer må ha tenkt en mild karikatur, og Dahl Torp spiller dama med intenst insektfjes, usunne sushi-preferanser og en nevrotisk kroppsfraværenhet. Denne dama er i nærheten av å bli alien eller zombie, men hun holder seg mirakuløst innenfor det troverdige.

Starten er stilisert. Men ikke nok.

Og det var fraværet av en irreversibel stil som nærte mistankene da det hadde gått en halvtime (34,666 minutter): Her kommer det nok dessverre en mann. Det kommer til å oppstå en innsmigrende fargerik oppvåkning, en levendegjøring av det hemma mennesket, og grunnen er antakelig at pappa, tallenes Herre, dør.

Jeg hater det når jeg får rett. Det skjer ikke ofte, men det er aldri moro.

Marie (Dahl Torp) reiser for Justervesenet til Paris for å få det norske kiloet kontrollveid. Skildringen av nøyaktighets-nerdene er poetisk og stilig, den har en taus humor som egentlig bare holder pusten og aldri bryter ut i befriende latter. Det er kult. Folka er kule. Kiloet blir fraktet med et alvor som gjør at du nesten kan føle den i fanget. Én kilo. Helt nøyaktig.

Så får pappa hjerteinfarkt, og på sykesenga sier han ting som aldri skulle ha vært med i filmen. Klokskapen er slitent alminnelig og likner på sånne livs-sannheter som av og til dukker opp på Facebook-tablåer med rosa dekorasjoner rundt. For filmen er mannens forfall en tragedie. Man begynner å se den lekende, stiliserte strengheten som noe som er feil. Man skjønner at Hamer skal over i en annen verden.

1001 gram-2

Og så virkelig aldeles helt på trynet, som om Emmanuelle-filmene hadde gjenoppstått som badekar-reklame. Eller kanskje kaviar.

Og det skal gudene vite, og de vil gråte vin og blod når de får se den sviskete kalender-fotograferinga som følger den unge kvinnens forvandling. Metta romantisk lys av den sorten som du finner i matbøker. Plutselig smiler hun. Det kommer en lun franskmann inn i den balanserte forteller-stilen, og han ødelegger alt ved å være en slags halvannen meter kjempe under solen, og hun skjelver under kjolen og hun renner som en strøm. Åpen i halsen. Rød elbil etter at den forrige ble totalvrak i ulykke (kjørte utfor 20 centimeter høy gårdsveikant), smilende som nyskilt trebarnsmamma med opplagra eventyrlyst.

Den geniale petimeter-fantasien, den tallbundne poesien, ramler som en full sogneprest ut i de verste banalitetene som finnes om mennesker og livslykke. Du må gi mer faen, sa Fugelli, og aldri har noen tatt mer feil i Norge. Den løsslupne lykke er banalitetenes banalitet, den er en sementert, sentimental trosretning for de ureflekterte.

En sober film tåler ikke klissete tull.

Og så var det disse grammene. Ikke les mer nå. I følge en slags romantisk liksom-vitenskap blir et menneske 21 gram lettere i dødsøyeblikket. New age-folk har tolka det dithen at sjelen forlater legemet, og at sjelen veier 21 gram.

Etterpå har ikke kroppen noen sjel. Det er ikke sjel i urna som du begraver, det er ikke sjel i aska. Hvis det imidlertid er sånn at folk i Justervesenet ikke mister sin sjel før noen har behørig veid den, så er det en kul julebordvits i bransjen, men som film-innhold er det ikke rare greiene.

equalizer, the hoved

På kino: Volds-munken Denzel utrydder russerne

The equalizer: Amerikansk action. 2014. 2 timer, 9 minutter. 15 år. Regi: Antoine Fuqua. Med: Denzel Washington, Chloë Grace Moretz, Marton Csokas, David Harbour, Melissa Leo, Bill Pullman.

Kortversjon: En mystisk lager-arbeider bryter ut av sitt venneløse hybel-liv da den prostituerte jenta på nattkafeen blir mishandla av halliken sin. Dermed oppstår krig. Inspirert av gammel TV-serie.

terning 2 liten Hvis det er sånn at kristne filmer er tidas åndelige helsekost-trend burde Denzel Washington ha gått på vannet i slutten av denne filmen. Han burde egentlig blitt fulgt av Clint Eastwoods kristusmilde rollefigur Preacher («Pale rider»), for McCall (who you’re gonna McCall? Ghost busters!) er ikke bare en sober mirakelmaker, han er også så hellig og så vegetarisk at de sterke nevene hans antakelig er laget av quinoa-spedd tofu. De russiske skurkene er ikke akkurat østerlands vise, og det er de jo aldri. Men det blir litt skuffende når det er mindre stil på dem enn sånne folk som Dolph Lundgren møter hvis han filmer for 8 kroner timen i Bulgaria.

Hans Høyvelbårne Clinthet har vist at det går an å lage høytidelige actionfilmer. Men Antoine Fuqua er ingen Eastwood. Han er en pøser. Han pøser med alt.

equalizer, the

Chloë Grace Moretz mottar visdomsord fra Denzel Washington.

Først pøser han med tida. I cirka en halvtime utretter arbeiderklasse-helten McCall ikke annet enn å hyrde den fete kollega til vaktselskapjobb med overlærer-terminologi og helsekost, samtidig som han blir venn med den russiske hora Teri eller noe, spilt av Chloë Grace Moretz. Lagerarbeideren fra Home Mart leser «Den gamle mannen og havet» på nattkafé, der han på idealisters vis bringer egen tepose og tar i mot det hellige vannet. Stemmen hans er som den fonetiske motgiften til Knut Arild Hareide, og han lanserer etter nesten tretti minutter dypsindigheten «Du kan bli det du selv vil.»

Ikke helt. Den prostituerte russer-fangen blir banka skikkelig og havner på sjukehus. Det var da Washington skulle ha tatt på seg en eller annen fargerik klesdrakt. I stedet ikler han seg denzelismens nesten zombiekalde uttrykksløshet og oppsøker russer etter russer med et psykotisk indre telleverk og en ødeleggelsesevne som ville ha overflødiggjort Hiroshima-bomba.

Jeg elsker hevnere. Jeg er for hevnere etter at jeg i mange år tok avstand fra vigilante-virksomhet og var usann mot meg sjøl.

Men det finnes en uoverenstemmelse mellom den hemma Bygg Max-skikkelsen McCall og den iltre, oppskaka og poengløse tegneserie-verdenen rundt ham. Skurkene ser ut som om de rømte fra det gamle vhs-lageret den dagen Videoverden ble nedlagt. De har tjue-tretti år gamle replikker, de oppfører seg som stolte Darwin Awards-vinnere og er åpenbart kroniske revmatikere som ikke ville klart å løfte en finger om tsaren ba dem om det.

Utryddelsen av kamp-eliten til den russiske rikmann Pusjkin (som også er navnet på Russlands nasjonalskald) er pinlig og sær. Da det omsider kommer en slags Rasputin ilende til, aner du at det skal bli tøffere for den pertentlige balanseskaperen McCall, men vi får ikke en gang se at han blir hurtig-ekspedert på do. Siden faller hans grove putin-rasper så lett som sjuke sommerfugler i høyonna. Jeg likte ikke det. Det er ekkelt å se på når en halvgud uten ansiktsuttrykk dreper åpenbart sterkt tilbakestående utlendinger før de har fått egen asylbolig og helsekort.

equalizer, the - 2

Martin Csokas spiller en veldig slem mann.

Hvemsomhelst kan skape en helt på film. Å utforme skikkelige skurker kan bare sjefene. Det er også bare sjefene som kan kvinner. Moretz ser ut som 48 kilo tomrom og bør finne seg andre regissører.

Vi vet alle at Elvis ikke er død. Vi vet også at han bor i en forstad til Moskva sammen med Adolf Hitler. Hovedskurken i «The equalizer» er antakelig Hitlers sønn, for han har farens hårfasong og han ser truende ut på en psykopatisk måte som riktignok bryter med Bruno Ganz’ portrett av Føreren, men som egentlig er mer troverdig.

Motsetningene mellom den overmenneskelige russeren med tatoveringene og den åpenbart gudommelige amerikaneren med teposen og digitaluret er parodiske. Når Denzel kommer ut i overrislingens rene frihetsregn med en spikerpistol i hånda og engelen Gabriels forstena bibelhistorie-fjes, da burde vi ha ledd. Men jeg kan ikke det, for jeg har nettopp blitt bra av brukket ankel og er enda en stund urimelig sjenert.

Jeg har vært snill. Jeg har ikke fortalt om Denzels milde vandring på jorden eller hans urban-buddhistiske klostertilværelse i kald hybel. Dette får holde.

Men den skal Fuckya ha: For en gangs skyld er det ikke den detaljerte volden som sjenerer, men alle de pompøse pausene innimellom.

inside llewyn davis hoved

Streaming; Coen-brødrenes uapetittlige folkesang-bohem

Inside Llewyn Davis: Amerikansk dramakomedie. 2013. 1 time, 44 minutter. 7 år. Regi: Ethan og Joel Coen. Med: Oscar Isaac, Carey Mulligan, John Goodman, Justin Timberlake, Garrett Hedlund.

terning 5 liten Coen-brødrene kan være som onde patologer, og disseksjons-utstyret deres skjærer så tynt at den døde ikke sjøl merker at han faller uskjønt fra hverandre. «Inside Llewyn Davis» er en usjenert ironisk tittel, for det finnes ikke noe inni den sutrende og selvopptatte visesangeren. Han er født tom, og han gjennomfører uten undring en uke av livet sitt i absolutt tomhet.

Dette er et uvanlig bohem-portrett, for mannen i samfunnets romantiserte frynsekant er verken talentfull eller sympatisk. Han er tvertimot ei dyster sosial kløne, han er usexy som en uvaska pissoar, han har verken moral eller empati og synger ferdig-utsungne folkesangklisjeer med en mindre interessant innlevelse enn når varehus-ansatte setter ut spaghetti i hyllene. Coen-brødrene er de rare regissørene som på sett og vis laget en kultfigur av bowlingharryen Lebowski. Her utleverer de visesang-kunstneren med en presisjon som antyder at de hater New York, Greenwich Village og de fleste som har bodd der.

Det er  rimelig nok ikke veldig moro å se på, for den bostedsløse visesangeren Llewyn lever ut en surmulende, men fortjent middelmådighet, og det varer ikke lenge før du tenker høyt: Jeg håper virkelig ikke at han blir en suksess.

inside llewyn davis

Oscar Isaac, en mann uten det meste bortsett fra sjølhøytidelighet.

Ingen fare. Brødrenes «Born to lose»-prosjekt er en helhjerta bekreftelse til alle som tviler på sitt eget talent: Ja, du er mislykka, og ja, du mangler det som skal til. Men du er jålete og selvopptatt.

Dette er de som Tom Lehrer kaller “The folk song army”, bare at Davis ikke synger om krig. Han synger folkesangklassikere om fortapt kjærlighet og jenteting. Det kunne ikke vært mer ironisk. For han bryr seg om ingen. Llewyn Davis synger pent, og sangene hans er vakre, men patetiske folkesanger uten evne til kommunikasjon eller begeistring. Rundt visesang-miljøet i New York tidlig på 1960-tallet fantes åpenbart en selvbeskyttende amish-esoterisme, og inni det lever Davis som en moralsk forkastelig tulling uten evne til å ta andre mennesker på alvor og uten evne til utvikling og formidling.

Da vi møter ham har han overnatta hos et vennlig ektepar med katt. Ved et uhell slipper han ut innedyret deres, og i de følgende scenene oppstår et briljant moralsk paradoks rundt katten og rolleskikkelsen til Carey Mulligan. Llewyn har antakelig gjort kameratens samboer Jean gravid (slik han har gjort med andre kvinner før), men ansvarsforholdet rundt den tankelause og ufølsomme befruktninga klarer ikke å konkurrere med visesangerens fortvilte forsøk på å ta vare på den utslupne katten.

Han haler dyret og gitarkassen med seg som en parodi på livsskjebne. Det oppstår en rå humor i katte-scenene, en sår og fortvila refselse i likegyldigheten overfor den gravide dama. Katten er fortvila viktig, dama med barnet hans blir en irriterende forstyrrelse – de to blir som metaforer for den moralske forvirringa i tilværelsen til en mann uten livsverdier. Bohemen Llewyn Davis er den levendegjorte likegyldighet, og det er like spennende som det er overraskende at Coen-brødrene har funnet denne skikkelsen og laget film om ham.

inside llewyn davis-2

Carey Mulligan og Justin Timberlake synger så du vil fnise deg i hjel.

Bohemene var aldri spesielt kule. Det blir for øyeblikket vist en kino-biografi om den svenske visesangeren Bjørn Afzelius, og det virker nesten som en parallell film. Afzelius ble riktignok en suksess i et lite land, men det viktigste ettermælet er i ferd med å bli at han var en drittsekk. I filmen kommer det fram at han fikk ny kjæreste som han gjorde gravid mens den egentlige samboeren var gravid, og i en tabloid i dag mandag siteres dama hans på at hun vil spy av hoolabandittens sidesprang. Vi har lov til å spy med henne. Det går an.

Som amoralsk kunstnermyte er Llewyn Davis ikke enestående, men de andre har som regel vært lidenskapelige karismatikere. Davis diktes ned i ubetydeligheten:  En sjølhøytidelig visesanger av usynlig walisisk opprinnelse som tusler rundt i etterbyrdene av den mumlende beat-generasjonens halvfødte anarkisme og er blitt ingen ting. Han omgir seg med politisk korrekte setninger slik en egentlig varm mann tuller seg inn i ei dyne.

Her mangler nok en beskrivelse av hva filmen egentlig skildrer. Men den gjør ikke det. Davis har ikke noe sted å bo. Han mangler penger, og han får ikke jobber. Han skjeller ut de som er snille med ham fordi de ikke behandler ham som en stor kunstner, han roter vekk livet på tilfeldige mennesker og dårlige ikke-valg. Det er kaldt i New York. Bildene er uvennlige og uskjønne. Folkemusikk-myten og kunstner-mytene tryner rundt hverandre i en ressursfattig tiggertilværelse.

Skjebne-ironien blir perfekt da filmen slutter med at det kommer en ny ung mann inn på folkesang-kafeen i Greenwich Village. Det er Bob Dylan. Du ser ham bare på avstand, men stemmen hans skaper i løpet av sekunder liv i filmen, som når du kobler en dau bil til en batterilader.

Her kommer han dere ville være, tullinger. Gnag på det.

På en måte syns jeg denne nedtona moralismen går lenger, men det gjør jeg jo alltid. «Inside Llewyn Davis» er en kompromissløs og stygg uthengning av de håpefulle, samtidig som historien bekrefter det vi alle vet, men sjelden sier: Det finnes mange ærgjerrige mennesker som tilværelsen har dømt til ubetydelighet. De skal ikke noe sted fordi de ikke er gode nok. Det er ikke sånn at tida og stedet er feil. De er feil.

Folkesangene kommer også dårlig fra det. De småpene visene og de lidenskapsløse sangerne nærmest trygler om at rocken overtar hele greia, som den også gjorde. Like umoralsk og gonorré-sur som de andre bohem-bevegelsene. Men rock låt i hvert fall som om helvetes porter var blitt åpna, og sånn ble den en ærlig del av meningen med livet.