Månedlige arkiver: august 2014

spring breakers hoved

Streaming-anmeldelse: Vårkåt hvalpe-sex for ensomme hipstere

 

Spring breakers: Amerikansk dramakomedie. 2013. 1 time, 34 minutter. 15 år. Regi: Harmony Korine. Med: Vanessa Hudgens, Selena Gomez, Ashley Benson, James Franco, Rachel Korine.

Kortversjon: Fire jenter raner kafé for å dra på vårferie for å dope seg og bade, og der treffer de narkotika-selgeren Alien som tar festen et steg videre. Jeg streama filmen på Filmnet.

terning 2 liten Denne usammenhengende smiskefilmen har visstnok et ganske godt rykte, og det betyr at noen må ta seg sammen. Den ubegripelige og djupt oppdikta historien om fire venninners opplevelse på vårferie i en sørstat veksler uelegant fra en start som det stinker litt sånn soveroms-søtlig American pai av, og så tripper den unett over i en slags Tarantino-film der puppejentene sitter forheksa og hører på James Francos analfabetiske vagina-monolog. Nei. Han snakker ikke om vaginaer. Han er en. Vi stirrer på tennene hans, som ser ut som en blanding av slåsshanske og tannregulering for uheldige krokodiller. Franco har på sett og vis Woody Harrelson-dagen sin i denne filmen. Han er riktignok ikke slanka ned til imitasjon av flamingo-skjelett, men han geberder seg langt inn i surrealismen. Det vil si at han får Leonardo Da Vincis klokker (ja, jeg vet at det er Salvador Dalis klokker, men det er enda mer surrealistisk å si Leonardo da Vincis) til å fortone seg som kokebok-realisme.

spring breakers

Babes in jails. Men lærte de vett? Åneida. Like dumme.

Det finnes ingen grunn til at Francos rollefigur skal være med her, for filmen er dårlig nok så lenge den flanerer med fotografisk forvirra fantablikk rundt blant småjenters 500 grams-bryster. Men antakelig fant regissøren ut at han ville smiske med film-hipsterne. Det vil si, han er en 41 år gammel eldrehipster som i barndommen visstnok skrev «Kids» for Larry Clarke (en film som ikke hadde handling eller noe som likner) og som sier at han forsøker å skape omgivelser som gjengir det han føler er inne i eget sinn.

Det er følgelig ikke sjokkerende at den første timen stort sett viser helt like jenter som viser fram helt like kropper. Dette er noe som skjer med mannlige 41-åringer. De begynner å få visjoner om nakne jentebarn som gnir kroppene mot hverandre.

Skuespillerne er ikke akkurat utrente, men de stiller like bak animasjons-elgene i «Min bror bjørnen» når det gjelder artistisk presisjon. Selena Gomez har en utrolig patetisk rolle som jomfru Maria i Gomorra, på tross av at hun visstnok har vært kjæreste med Justin Bieber, som riktignok også har deita Elizabeth den første, Michael Jackson, delfinungene i Sea World og Polly sine salte peanøtter. Den andre kjente jenta er Vanessa Hudgens, som spilte i «High school musical». Hun fortjener ikke en så lang setning.

Handlingen beveger seg rotete, slik regissøren Harmony Korine tenker. Skolejenter klager over at de ikke har penger til vårferie sjøl om de har velstående krembollefjes og kropper som likner utkokt import-pasta. Før du rekker å tenke «kunne de ikke bare ta en tur hjem til Jabba The Hut», har to av dem rana en slags natt-kafé med voldsomme Quentin-fakter, og så tar de bussen på vårferie. Der oppfører de seg i hovedsak som en spekulativ Dagbladet-sak om hvordan barna dine fester i Syden, og det gjør de i det uendelige. Skildringen av det moralske forfallet når etter en stund det inflasjons-nivået der følsommere folk enn meg kommer til å true med å hive seg fra Prekestolen hvis de får se ei glatt bikini-rumpe til.

Da blir pikene satt på glattcelle. I filmen om «Knerten og Lillebror på Ibiza» ville fengslinga ha ført til tvillingfødselen bot & anger, men ikke her. I stedet for å skjønne at det er feil å ruse seg, forhaster jentene seg inn i et uforklart symbiotisk idioti med den kriminelle rollefiguren Alien (Franco), som bailer dem ut av jailen og inviterer til døgnkontinuerlige avskyligheter.

Ikke i Stavanger museums avdeling for støvete zoologi, ikke i Darwins forkasta Stillehavs-notater finnes det noen forklaring på Francos rollefigur. Dette er en fyr som ikke finnes. Fantasien om den pratsomme dop-forbryteren ville ikke vært så merkelig i en litt dårlig action-film, men «Spring breakers» er tilsynelatende ment å være et komediedrama. Jeg vet ikke det. Men jeg vet at dette ikke er «Expendables 17», den eneste filmen Alien ville følt seg hjemme i.

spring breakers franco

James Franco er et slags påfunn.

Alien leder de siste gjenværende fest-pikene ut i en avsluttende volds-karikatur som burde føre til at også de bekjennende hipsterne (som jeg allerede har nevnt) konverterer til katolisismen og for framtida sover i spisse hatter med hendene på dyna. «Spring breakers» er en så ekstremt usensuell film at den burde vært innkjøpt av Menighetsrådenes Anti-ereksjonskomité og vist for konfirmanter. Dette er totally not swag.

Korine skrev altså den semi-dokumentære filmen «Kids» om hvor utsvevende tenåringer med rullebrett levde på nittitallet en gang. «Spring breakers» kunne ha vært en film om ufiks jente-råning når lukta av nyhevda beitemark gjør kalvane vårkåte. I aller beste, utopiske fall kunne det ha vært en film om at sex egentlig består av 80 prosent tillit og 20 prosent mot, og de som ligger med røkla i oppsprita gruppe-kamuflasje, er egentlig bare noen småfeige saue-diltere. Ikke skikkelige kalver en gang. Men filmen er ikke det en gang. Den har rett og slett verken innhold eller perspektiv. Det er nesten litt rart.

Nå har jeg antakelig gjort noen folk nysgjerrige, men sånn er det jo. Det finnes også de som syns det er interessant å se bilder fra henrettelsen av James Foley på Youtube. Fargerikt fellesskap. It takes all kinds to make a world.

carrie hoved

Streamingfilm: Blodig skrekk som nesten er et drama

Carrie: Amerikansk skrekkdrama. 2013. 1 time, 40 minutter. 15 år. Regi: Kimberly Pierce. Med: Chloë Grace Moretz, Julianne Moore, Gabriella Wilde, Portia Doubleday, Judy Greer.

Kortversjon: Carrie White er det uønska barnet til en religiøs fanatiker, og forsøkene hennes på å integrere seg i en normal verden fører til trolldom og katastrofe. Streama fra Filmnet, som er Canal+ sin webtjeneste til 79 kroner måneden. Prøvemåned gratis.

terning 5 liten Også når griseblodet flyter handler denne nyinnspillingen mest om ansiktet til Chloë Grace Moretz, og hvor ille det kan gå med snille jenter. Hun er sart som et uoppdaga hovdyr med sprinkelbein og putemule, hun er som en Narnia-etterlikning, hun ser ut slik antakelig mor mi så ut som 14-åring da hun ikke ante noe om mensen og lå på loftet i Nymansveien og trodde hun skulle dø. «Carrie» er en fjesfilm. Kroppen til Moretz er ikke funnet opp ennå, men øynene trøbler med å finne seg til rette i skarpt lys. Du glemmer henne ikke så kvikt. Mimikken som i starten av filmen kan virke overdreven, skaper etter hvert sin egen biotop, og det ansiktet du ser, reflekterer den ytterste sida av såra.

carrie 2013

Chloë Grace Moretz: Mjukt og uunngåelig mobbeoffer.

Kimberley Pierce (som regisserte «Boys don’t cry») har selvsagt gjenskapt Stephen Kings roman som en grøsser, for vandringa ut i den snedigste overnaturlighet er såpass viktig at man ikke kan bortforklare den som metaforbruk og henfalle til dramaet i historien. Men fristende er det. For ti år siden mente jeg at filmer som «Carrie» var fordomsfulle mot de religiøse og fremstilte kristne som karikaturer. Det var den gang. Mye har forandra seg, og religiøs familietvang og sosial innesperring på kulturelt grunnlag har oppnådd det forferdelige som vi kaller aktualitet. Jeg liker ikke aktualitet. Ordet innebærer bestandig ett eller annet pinlig.

«Carrie» handler ikke om aktualitet, og den handler heller ikke om mobbing, men det er bare såvidt. Når Julianne Moores gudelighets-torturerte unge kommer ut i multi-samfunnets enkle hedoni, har hun ingen sjanse. Hun er allerede gjort så perverst annerledes at mobbing blir uunngåelig. Det hører til mobbingens mekanikk at den av og til ikke kan unngås. Samfunn funker ved gjenkjennelse. Det pittoreske og eksklusive vil bli oppfatta som uønska og truende. Arketypene gjør det med oss. Foreldre oppdrar unger til særinger, og så klager de etterpå når de blir mobba. Det har de full rett til. Mobbing er alltid forferdelig feil, men noen ganger er den ikke til å unngå.

Dette handler altså ikke «Carrie» om, for den er en enkel grøsser med psykokinese og fallende flammer og blodstyrt og svevende cabrioleter i natta. Jeg bare minner dere på det.

carrie moore

Julianne Moore hvitkledd for sin Gud, men uten følsomhet og forstand.

Jeg husker ikke så godt Brian De Palmas «Carrie» fra 1976 (bortsett fra at Sissy Spacek var nifs). Historien er den samme. En mer enn vanlig oppskaka Julianne Moore føder barn uten å vite at hun var gravid, og i forferdelige blodsøl-scener forsøker hun å sakse i hjel bebien sin, men klarer det ikke. Carrie treffer vi igjen i basseng-volley, der hun forsiktig som en nyfødt forsøker å nærme seg en ytre, fysisk verden som hun ikke aner noe om. Så kjem mensen i garderoben, så kommer mobbinga, mobilvideo på nett, skole-skandale og hevngjerrig møkka-elev som planlegger det forferdelige som skal skje på avslutningsballet.

Svakheten ved midtdelen av filmen er en bønsj ressursfattige tenåringer som spiller film uten intelligens og spjåker og jabber vekk det som kunne vært en perfekt opplading til elendighet. Men så snart prom-natta starter med limousine og håndleddspynt og forbilledlig korttids-kavaler iført klassisk pønsjdress, da overtar smerteligheten filmen, og resten er bra. Moretz vokser anstrengt ut av sartheten sin og forvandles til 40 kilo kompromissløst raseri som vi unner henne, for vi er egentlig vigilante-erotikere på bånn og liker at de slemme lider.

«Carrie» ligger for tett opp til dramaet til at du helt klarer å oppleve den som rein grøsser. Men det er nok en fordel. Engasjementet blir forvirra og ambivalent, og så opplever du egentlig to filmer samtidig.

farvel til mafiaen hoved

Streaming: Deilig-rå Besson-komedie om mafiapappa

Farvel til mafiaen (The family): Fransk-amerikansk thrillerkomedie. 2013. 1 time, 51 minutter. 15 år. Regi: Luc Besson. Med: Robert De Niro, Michelle Pfeiffer, Diana Agron, John D’Leo, Tommy Lee Jones.

Kortversjon: En mafiafamilie slår seg ned i Frankrike for å unngå hevnerne fra USA. Der opplever de franskmenn og forsøker å overleve hevnere. Obs: Jeg streama filmen på Headweb for rundt 40 kroner.

terning 5 liten Vel, dette er en skikkelig rå mafia-komedie. De er sjeldnere enn du tror. Robert De Niro er med, vakkert innpakka i sitt eget gråstenkte kunstnerhår, en farlig familiemann uten begrensa spontanitet. Når den franske rørleggeren kommer med ufine honorarkrav, knuser den utvandra gangster-pappaen knærne hans med hendig lita slegge. Jo, det er fryktelig vittig. Eat your heart out, pingler, med flau bearnaise og lunken rødvin.

farvel til mafiaen

Robert De Niro har et eget håndlag med rørleggere.

Det befriende ved Luc Besson er at han verken er skandinav, brite eller amerikaner. Skandinaver og amerikanere er egentlig fine folk som tar vare på pinnsvinene og går i fakkeltog mot kanel i bebimelk på Madagaskar, men i hovedsak mangler de den egentlige humorens ubefesta kynisme. Du lager ikke morsomme filmer hvis Facebook-kontoen din er full av «Gi olivenolja tilbake til italienerne»-grupper. Briter bryr seg ikke om andre folk, men til gjengjeld er de så opphengt i sosial armod og fiskestinkende lowlife-vulgaritet at filmene deres blir en utfordring for matlysten.

Besson er et råskinn. Han har alltid vært det. Luc lager film, og han driter i verden. Filmene hans er i hovedsak laget med glatt, hard thriller-sentimentalitet og følsomhets-fjernende kynisme. Man kjenner seg rensa for rosetogenes ettersmak når man ser en Besson-film.

farvel til mafiaen-2

Michelle Pfeiffer med med barna John DeLeo og Diana Agron.

La oss komme i gang.

De Niros familie består av han sjøl og Michelle Pfeiffer med to ganske store barn i baksetet. Filmen starter forfriskende med at en familie blir myrdet ved middagsbordet for å avgi fingeravtrykk, noe som er enklere når fingeren ikke lenger tilhører eieren. Dernest kommer den amerikanske rømlinge-familien sigende over Normandie, på leting etter enda en hideout. De er fredelige folk. De Niro har riktignok et hemmelik i bagasjerommet, men problemene deres virker hjerteløst trivielle, tatt i betraktning at de tilhører et miljø av irriterte masemordere, som aldri vil gi seg når de er på jakt etter en tyster.

Besson kan franskmenn. De er latterlig arrogante og uhøfligere enn ferjemannskap, så det varer ikke lenge før den erfarne gangsterhustruen Pfeiffer har gjennomført en dagligvare-hevn og den mobba sønnen har kjøpt seg beskyttere som skamslår franske skolebarn. De Niros datter har ei vanvittig mjuk side og ei vanvittig hard side. Da hun har truffet en bebrilla fransk i intellektuell av den sorten som åttitallskvinner drømte om fordi de hadde Sartre-vide bomullsbukser med legg, blir hun så sensuelt slått ut at hun burde vært innlagt på tårevåt iskrem-talkup hos Jane Austen. Den harde sida er når hun banker date-rape-gutter med tennisracket besjelet av villere ødeleggelses-lyst enn John McEnroe.

farvel til mafiaen-3

Datter, far og en utrangert skrivemaskin et hemmelig sted i Normandie.

Problemene for den rømte mafiafyren starter da han finner en gammeldags Brother skrivemaskin og setter seg i skuret for å holde dommedag over sitt liv. Tommy Lee Jones er FBI-mannen som skal holde ham unna trøbbel, og han vokter den uforsiktige livskrise-gangsteren med et så presist ubevegelig fjes at han antakelig ville ha vunnet en indianer-konkurranse i etnisk koma. Det er virkelig ikke hans skyld at en gammel mafia-historie havner som dikt i lokalavisa, og at lokalavisa som en del av sommerfugl-prinsippet – vel, dere får se sjøl.

Dystre, men urkomiske tilfeldigheter griper hverandre i hendene med ubetenksomt entusiastiske førsteklasseklør, og så kommer et langvarig action-klimaks som er akkurat som du ville ha venta av Besson. Kanskje til og med litt bedre.

Michelle Pfeiffer spilte «Gift med mafiaen» allerede i 1988, og hun gjør den middelaldrende vrien med både evighets-skjønnhet, karakteriserings-intelligens og stålkontroll. De Niro likner litt på ei mett og sur bikkje, men med øyne som er vakrere enn Bretagne utendørs også i godt lys. Det finnes bare gode roller i denne filmen, og det er antakelig fordi Besson kan skrive karikaturskarpe folk som ikke vandrer følsomt langs kirkeveggen på leting etter meningen med livet.

Sånn. Da er det gjort. Nå har jeg beundret en franskmann og kan leve godt på minnene.

company you keep hoved, the

Streaming: Kresent, fornemt Redford-drama om syttitalls-terror

The company you keep: Amerikansk drama. 2012. 2 timer, 5 minutter. 7 år. Regi: Robert Redford. Med: Robert Redford, Shia LaBeouf, Susan Sarandon, Julie Christie, Chris Cooper, Nick Nolte, Stanley Tucci, Richard Jenkins, Terrence Howard, Brendan Gleeson.

Kortversjon: En følsom og fornem film om Robert Redfords egen generasjon, den som blant annet reagerte mot USAs massakrer i Vietnam ved å bli terrorister. Den hemmelige identiteten til en advokat med liten datter avsløres, og han rømmer av gårde for å gjøre om fortid.

terning 5 liten Hvem ville ha trodd, hvem kunne ha spådd? To forvirra generasjoner og et titalls tekniske revolusjoner etter syttitallet lager plakatmenn som Clint Eastwood og Robert Redford noen av de mest intense filmdramaene. «The company you keep» henter riktignok sjela si fra en roman, men Redford har gitt historien en kresen, enkel og nøysom form som gjør at du etter hvert kan fornemme evige dilemmaer rundt idealisme og moral uten å bli slått i hodet av maskinelt kampanje-mas.

company you keep, the

Robert Redford, regi og hovedrolle, rømmer fra fortida nok en gang.

Farten er perfekt. Redfords film beveger seg slik tenksomme og trøstesløse menn gjør; halvt mekanisk, halvt lyttende, så i rykk, men aldri i napp. De metta bildene oppsøker huden til skuespillere i 60- og 70-års alderen med en geologs begeistring for runer og juv, for dette er en handling der Tiden har rissa inn sine dagboks-notater samtidig som den egentlig sto stille og undret seg over alt.

Det er ikke godt å si hvor handlingen starter. Robert Redford spiller en advokat som bor sammen med sin 12 år gamle datter et sted i den amerikanske mellom-bushen. Så blir en ettersøkt kvinnelig terrorist fra syttitallet arrestert. Hun meldte seg sjøl etter 30 år med falske identiteter. Susan Sarandon møter filmens journalist i fengselet og forteller rørende og rasjonelt om idealistisk ungdom som reagerte mot USAs massakre av sivilbefolkning i Vietnam ved at de bombet offentlige bygninger. I en bank-aksjon ble sikkerhetsvakt drept.

company you keep, the shia

Shia LaBeouf møter som reporter sine egne dilemmaer: Skal man ødelegge folk når publisiteten er uten nytteverdi?

Reporteren spilles av Shia LaBeouf med en Duracel-kvikk røyskatt-identitet som kjennetegner de ustoppelige og energiske som før eller siden kommer til å drite seg ut fordi de aldri stanser og tenker. Det er en flott rolle. Jeg liker LaBeouf, og det er leit at skuespilleren har havna på trynet.

La Beouf avslører at advokaten Redford er en annen de av de ettersøkte, og så rømmer rømlingen enda en gang. Det er så bra. Filmen går uten overdrivelser og klager inn i en særegen følsomhet der den jaga advokatens kjærlighet til  dattera funker som medlidenhetens GPS: Ved hver sving og hver bakke kan du føle om mannen nærmer eller fjerner seg fra barnet. Og hva vil han egentlig? Hva gjør han?

Den ubehagelige reporterens etterforskning og Redfords målretta flukt fører filmen til nye mennesker og nye dilemmaer. En generasjon som en gang i tida trodde at den kunne forandre en demonisk stat, har lavmælte oppgjør meg seg sjøl og hverandre. Hva har man egentlig rett til i idealismens navn? Hvor langt kan man gå for en politisk sak, og hvor mange mennesker kan man fortsette å skade, fortsette å såre?

company you keep, the christie

Julie Christie spiller den som alt handler om.

Skuespillerne er liksom ikke Oscar-flotte. De er bare så velgjørende trygge på seg sjøl og så vakre at de ser ut som intelligente oppdateringer av sin egen ungdom. Redford er ikke søt lenger. Han er som en gyllen knortkjepp eller et slags sentimentalt Hertervig-påfunn med naturen. Og han regisserer seg sjøl uten jåleri.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle like det brennende hjertet Susan Sarandon som amerikansk opprører igjen, men Sarandon har den tingen ved seg at hun ser ut som om hun har tenkt, og hun ser ut som om hun føler. Hun er ikke med lenge, men ordene hennes henger over filmen som en nimbus fordi alt egentlig handler om å slåss for det man tror på og tape.

Chris Cooper er med i en kortvarig minirolle som forskrekka bror, Nick Nolte dukker opp og er fortid slik trollene og nøkken er det, et slags fritt naturfenomen av en mann, rusten som myrjern, utadvent som en okse. Julie Christie er den dama alle leter etter. Det engelske imperiets sekstitalls-stolthet Julie var 71 år da filmen ble laget, og ansiktet hennes har muligens funnet en ordknapp ro i den formen for voksenhet som man bare liker hvis man må. Man betrakter henne som om jomfru Maria plutselig viste seg på himmelen, og hun ser ikke egentlig tilbake, men forsvinner inn i en rollefigur som har gjemt seg for alltid. Det er veldig bra.

Samtalene er enkle, men betydningsfulle. Hvis man liker å oppleve at de små nyansene i setninger og stemmer skal skape virkeligheten, er det bare å sette seg til og følge med. Rytmen er behageligere enn i en resignert voksenmiddag. Bildene er vakre uten fjonghet. Menneskene er lette å forstå uten at de virker grunne. Robert Redford har fått til det han ville: Å lage en tenksom, sivilisert og følsom film uten aggresjon.