Månedlige arkiver: juni 2014

1492 hoved

Jubileums-anmeldelse: Europas hysteriske turist

 

arilabra.com er ett år i dag, en begivenhet som blir feiret med en ett-årings bablende egosentrisitet. Jeg har funnet fram den første av anmeldelsene mine som ble gitt som eksamens-oppgave for studenter på DH (tror jeg det het i 1992), en usaklig tekst som sier omtrent ferkings ingen ting om filmen, men utbroderer skribentens glede over å være seg selv. Denne gleden holder non-profit-nettstedet arilabra.com i gang. Sånn er det bare. Dessuten handler filmen om at alt er drømmernes skyld. Her er den:

Markedsførings-geniet – «1492»

Siden det nå går mot sommerferie og selv harmoniske mennesker som kjenner verdien ved stedfasthet og langåpent begynner å føle utfartstrangen mot myggskadde teltfrokoster ved Notodden småflyplass og varige ketchupflekker i Legoland: Feiringen av historiens hysteriske turist har kommet også på video. I serien «europeiske overdrivelser for småskolebarn» har turen kommet til Columbus.

Ridley Scotts neo-wagnerske hyllest «1492 –  erobringen av Paradis» er en film om at verden ble laget av drømmere. Det er selvfølgelig rett. Vi hadde verken fått Sachsenhausen eller Hiroshima hvis det ikke var for de dristige dårene som satte seg selv over fellesskapets kjedelige regler og turde anvende menneskenes evner i ny målestokk. Cristofer (Christopher, Krist-offer, Christophe?) Columbus, den vestlige sivilisasjonens noahske due, seilte Uunngåeligheten og Dumheten over Atlanterhavet i en tidsperiode da grådighet og maktbegjær var kristelige dyder og Europa trengte noen å stjele fra og herse med. Guttene trengte en tulling.

1492

Gérard Dépardieu på plass i det nye landet der han bygger kirker og undertrykker kultur.

Selvfølgelig er det blitt en skjønn film.

Gerard Depardieu spiller den italienske innvandreren i Spania med et voldsomt, besatt seilingsbehov som moderne behandlere ville ha sagt var ansvarsflukt i familiesituasjonen, og som ikke står i noe rimelig forhold til turen. Den nesten hellige sjøfareren står opp med kjetter-kverulering mot alle skulende autoriteter, vinner dronning Isabels hjerte og smerte, seiler i vei mot ingenting og vasser i land i San Salvador som erobreren av førti mål ugjennomtrengelig skau og syvogtredve analfabeter, omtrent som Fogn. Han fabler om den nye verden og kommer hjem med utenlandsk røyk.

Når sant skal sies hadde han bare seilt i ni uker, så hvis vi sammenlikner med hva Leiv Eriksson må ha gjennomgått i mye dårligere vær noen hundreår tidligere, var august-overfarten en pysete ikke-begivenhet. Eriksson seilte av gårde i fred og ro uten å alarmere den katolske kirken, trivdes dårlig og kom hjem igjen. Her er det snakk om kultur-forskjell. Det Ridley Scott kaller en epokegjørende drømmer, det er sånt som vi omtaler som mye skrik og lite ull. Det var italienerens store armbevegelser som gjorde forskjellen.

Det storartede ved Columbus var markedsføringen. Han klarte å få navnet sitt knyttet til en nokså middelmådig seiltur som en tobarnsfamilie fra Sverige ville ha fått til med halvdelen så stor båt i dag. Alt spanjolene foretar seg, enten de er hjemme eller ute, er groteske, dopa overreaksjoner fra en paranoisk kultur som ikke kan skite i skauen uten å gi stedet et helgen-navn. De begeistres og frustreres som bortskjemte overklassebarn.

Derfor er det blitt en uvirkelig skjønn og vidunderlig voldelig opera-film der Vangelis’ musikk pompøser på med lyder så voldsomme at Bach antakelig sitter i himmelen og må skrive om kompet til Dommedag. Ikke ett øyeblikk er bildet i ro. Ikke ett sekund forlater den febrile spanskesyken det intense bildespråket. Alt er så vakkert at det kunne ha solgt Levis-bukser. 2 timer, 17 minutter. 1992. 18 år.

sabotage hoved

Neshorn-tung Arnold S. i rå splatter-action

Sabotage: Amerikansk drama-action. 2014. 1 time, 49 minutter. 18 år. Regi: David Ayer. Med: Arnold Schwarzenegger, Sam Worthington, Olivia Williams, Joe Manganiello, Terrence Howard, Mireille Enos.

Kortversjon: En spesiell avdeling narko-etterforskere forsøker å stjele ti millioner dollar og blir utsatt for noe som likner serie-utslettelse fra hevnere.

terning 4 liten Den ene sensasjonen var at det plutselig fantes en film med 18 års aldersgrense. Den andre sensasjonen er en bevisst gammeldags action uten data-effekter, men med et mentalt uvaska persongalleri fra lavlivs-sentralens utleie av tvangsnevrotiske kjønnsbannere. Den tredje sensasjonen er Arnold Schwarzenegger som spiller brutalt, blodig skjebnedrama uten noen form for østerriksk ikon-sjarm.

sabotage

What you see is what you get: Arnold Schwarzenegger og Mireille Enos fremst i skytegruppe.

Dere vil antakelig ikke se filmen, for «Sabotage» er fysisk ubehagelig. Den formidler en slags sjelens råhet som vi i det nye småborgervernet frykter at kan komme til å såre en kvinnelig politiker på Vestlandet eller føre til at overvektig tannfloss-blogger forteller om barndommen sin til VGNett+, bare for abonnenter. Skuespillerne agerer i de oppdikta realismenes taggete utkanter der uflidd psyke blir foreløpig eufemisert. De spiller som om de nettopp slapp ut fra tvangstrøyene i Tourettes-klinikken der de lå og lengta etter hevn og tilbakefall.

Historien starter med at antatt meksikanske narkoskurker torturerer ei dame på tilsendt snuff-film, og Arnold Schwarzenegger er den John som hun trygler om skal komme og redde henne. Han sitter framoverbøyd som en vingeløs biff-ørn. Den aldrende Arnie er et filmfunn. Han ser ut som en whiplash-krage som det vokser mengder av kjøtt på. Han fører ansiktet med en smertefull tyngde som man ellers forbinder med asfalteringsmaskiner og alvorlig hjertefeil. Den 65 år gamle skuespilleren får ikke noen Oscar for rollen som DEA-legende, men Schwarzenegger funker mer enn før fantastisk som fysisk fenomen, han er som en krysning av neshorn og panservogn.

8 måneder etter drar medlemmene av Johns sjeletapte infiltrasjons-eksperter på raid inn i narko-fiendenes sparegris, og med et avsindig penge-kløneri som vi ellers bare kjenner fra Stavangers romantiske dyrkelse av bybanekontor, klarer de å miste 10 millioner dollar. Filmen forklarer ikke hvordan FBI kunne vite det. Men de kunne, og dermed får hele gjengen langvarig husarrest. Av uforståelige grunner endrer sjefen mening. Men da begynner noen å seriemyrde medlemmene i Arnolds bande og henge dem i taket med utlagt tarm.

«Sabotage» er egentlig en sånn film der det godt kan tenkes at meksikanerne gjorde det selv om alle sier «meksikanerne har gjort det», så du vet ikke riktig hva som skal skje. Vel. Logisk blir det aldri. Men det er ikke «Macbeth» heller.

sabotage williams

Olivia Williams forkledd i svart dress og forsøk på smil.

Til å begynne med blir du frastøtt av rollefigurene, som er karikert langt ut i misantropienes mørkeste fantasier om mennesker uten sjel og reint undertøy. Men etter hvert får de en slags fiksjons-sjarm. Uten å ville det reflekterer filmen det ensomme og ubehjelpelige ved voldsmennesker. Dette er folk som ikke har noe. Sam Worthington bærer et pussig forsøk på identitet ved snedig skjegg, men øynene hans sier «mor, jeg vil tilbake». Mireille Enos spiller kamp-kjerring med så usunn aggresjon at hun kunne vært svensk feministblogger med sint flammefrisyre, men dama funker egentlig bare som en patetisk kjønns-fornektelse. Olivia Williams er politi-etterforsker med tøff kjeft og usikre øyne, som en førskolelærer i Nasse Nøff-kostyme på paintball-bursdag. Og arme Arnie som hadde ei kone og en sønn for bare åtte måneder siden, han har bare et tungt hode som ikke hviler i natten.

Du kommer til å hate «Sabotage» hvis du opplever den som rå splatter-underholdning. Hvis du forestiller deg at Shakespeare skrev dette på en bipolar dag med bakrus og urolig mage, funker den ganske ålreit.

transcendence hoved

It will leave us all so vacant and deeply unimpressed

 

Transcendence: Amerikansk science fiction thrillerdrama. 2014. 1 time, 59 minutter. 11 år. Regi: Wally Pfister. Med: Johnny Depp, Rebecca Hall, Morgan Freeman, Paul Bettany, Cillian Murphy, Kate Mara.

En nevro-digital forsker blir forgifta ved et teknologisk gjennombrudd, og han og kona planlegger å klone hjernen hans inn i en datamaskin.

terning 2 liten «Transcendence» er egentlig en deprimerende småkalkun og en normalt tekno-fiendtlig Jehovas Vitner-film som med en etter hvert urovekkende mangel på følsomhet forgriper seg på kjærligheten med en oppstasa skrivestue-følsomhet som like gjerne kunne vært bipolar influensa. Men Johnny Depp er innledningsvis behagelig, og det rolige og kroppsnormale mennesket Rebecca Hall (fra «Vicky Cristina Barcelona») gir troverdighet til varm og nær framtidstro. Filmen starter bra. Siden blir det gløm det.

Depp spiller en kul forsker med kobbernett mot uønska digital utenforhet, men han og kona Hall har like fullt forsket seg fram mot et nevro-teknologisk gjennombrudd som på ferden mot kunstig intelligens kan bety så djup visdom om menneskekroppen at vi virkelig kan klare å kurere sykdommer.

transcendence

Rebecca Hall steller med Johnny Depp før han skal skannes.

Det er egentlig bare sutrete og trist her etter hvert, og i ei tid da enfoldige emmericher annen hver uke spår at teknologiske ragnarakkere kan ødelegge den ødelagte kloden igjen, var «Transcendence» i tjue minutter en oppløftende film. Det virker befriende med folk som faktisk utretter noe for framtida og ikke bare sitter i sitt indres teite Tibet og munker på kjerreveiene. Framtidstro og optimisme er genuint rørende fenomener som ikke trenger døgnfluenes gruppe-sentimentalitet for å bevege publikum. Og teknologi er vårt fremste åndsverk. Dostojevskij er en amatør i forhold til han som fant opp hårføneren. Like fullt skal all utvikling ende i dystopisk forferdsel.

Det skjer også i denne filmen. Ikke før har man falt til ro med Johnny Depps beroligende vitenskapelighet, så kommer øko-terroristene og forgifter ham med radioaktivitet, sånn at forskeren bare har én måned igjen å leve. I hans og konas laboratorium oppstår den ville ideen å klone Depps hjerne inn i en computer og bevare ham vel for kjærlighet og forskning.

I min naivitet syntes jeg det var en god idé. Frankensteins ulykkelige torden-monster hadde jeg helt glemt. Super-Depp blir demonisert til en selvopptatt og ond digital imperialist som vil underlegge seg kloden og utrydde den svakelige, organiske verden. Det er her Jehovas Vitner kommer inn i filmen. Den nokså glemte sekta er motstander av de fleste former for helbredelse, og det er sannelig filmen også. Lege-vitenskap er ikke bra, og friskna folk går rundt som Johnnys zombie-garde i en oppgradert steppelandsby der fiendtlige pixler svever som sommerfugler. Vi må ikke tukle med menneskene. Ikke vaksiner dem. Ikke gi dem blodoverføringer. Ikke tull med genene.

transcendence-2

Oisann, her kommer den onde digital-virkeligheten farende med støv og røyk.

Filmen er med andre ord brutalt alminnelig. Det er som hvis man sitter nedgravd i en djupt engasjerende samtale om eksistensielle visjoner, og så ankommer en ny gjest i ferskenfarga buksedress og sier: «Guri så fælt med First House. Nå må Siv Jensen ta seg sammen». Midt oppi utbrukthetene går terroristen Kate Mara og briefer med åttitallsblikket sitt sammen med en konsekvent forskrekka Paul Bettany og Morgan Freemans uforstyrrelige manus-klokhet. Cohen-sangen «Death of a ladies’ man» kommer drivende i minnet som et vardøger: It would leave us all so vacant and deeply unimpressed.

Etter en halv time er imponertheten kvalt. Kalkuna gobler om hjelp, og Rebecca Hall lukker sitt øye mens verden går tilbake til sykkel uten elektrisk motor og antakelig aldri klarer å finne opp elektrisiteten mer. Brutalt uinspirerende. Og spennende var det heller ikke.

edge of tomorrow hoved

Kul, sær og sexy science fiction-krig

Edge of tomorrow: Amerikansk science fiction thriller. 2014. 1 time, 53 minutter. 15 år. Regi: Doug Liman. Med: Tom Cruise, Emily Blunt, Bill Paxton, Brendan Gleeson.

Kortversjon: En PR-major i hæren havner ved Frankrike-fronten når verden kjemper mot aliens fra verdensrommet.

terning 5 liten Om «Edge of tomorrow» skal man ikke røpe annet enn at det er en science action, og hvis du tilhører de tullingene som ser trailere, vet du allerede for mye. For Doug Liman har laget en snedig gåte, der Tom Cruises oppbrakte voksen-ansikt vimser rundt i et elegant paradoks. Du får det morsomt hvis du kommer til kinosalen like uforberedt som ei jomfru på russefest i Kongeparken.

Du som skal se filmen kan slutte å lese her. Det vil si: Jeg skal fortelle starten. Verden er i krig med invaderende aliens, forma som ekstremt viltre plen-klippingsroboter med armer som kunne vasket opp etter en bryllupsmiddag på under ett minutt. Fortekstene ligger under en mengde nedslående nyhetsmeldinger, men vi som husker at Don Quijote-gruppa i tabloidene startet flått-sesongen i mars, tror ikke på nyheter. Vi tror på Davy Wathnes ufeilbarlighet og på Petter Northugs egentlige uskyld. Tom Cruise spiller en finslig uniformert mann som får beskjeden: «The general will see you now». Skjebnesvangert. Jeg skal også røpe to ting til: Nei, dette skjer ikke i byen Punxsutawney. Dessuten den mest gåtefulle sjekke-replikken noensinne: Finn meg når du våkner.

Så starter elendigheten. Med flere.

edge of tomorrow

Fine men stressa venner: Tom Cruise og Emily Blunt før og etter krigen.

«Edge of tomorrow» har handling som en dr. Emmet Browns fysikk-tentamen, men den er ikke intellektuelt komplisert og overforklarer aldri det uforklarlige. Selv de som syns at zippo-lighteres funksjonalitet bygger på vanskelige teorier, vil henge med når filmen presenterer oss for (pust inn), et omvendt «Tilbake til fremtiden»-syndrom, en robotdrakt som er forminska Titanfall, litt Robocop, nesten Terminator og bare såvidt Transformers samt boksinga til Bjelland. Uten sordin. Bildene er forheksende enkle, men stilige da (når) en sjabby gruppe frontsoldater lander i en slags Omaha Beach-invasjon av Frankrike. Og så. Innvandrer-Mimics er verre enn nazi-soldater, men de har stiligere konsonanter.

Utviklingen av rollefiguren til Cruise er fiffig og blir skildret med overlegen tillit til publikum. Man tilegner seg fort en alternativ logikk, og den litt nystrøkne majoren som dessverre gikk inn til en general, blir forvandla til en svett og arbeidsskitten krigsmaskin som verken er redd for å dø. En av ulempene ved alien-kriger på film er vanligvis fraværet av militær variasjon. Våpnene stråler grønt eller rosa, og de fremmede eksploderer som vannkrig-ballonger mens grønt slim spruter over data-hjelmene til virtuelt veslevoksne soldater. Kampene er fiksere her. De har en håpløshets-dimensjon som gjør splatter-scenene til noe dypt pessimistisk og eksistensielt deprimerende. Denne skitten kan ikke gå bra.

Dessuten har «Edge of tomorrow» to av de beste rolle-figurene. Tom Cruise tilhører det utvida universet. Vi har alltid visst at det var litt trangt for ham her. Den utskjelte scientologen tilhører dessuten de ytterst få skuespillerne som vi bryr oss om på film hver gang. Om han skadet akilles-scenen i en stygg nedover-trapp, ville vi umerkelig dra oss til ytterkanten av kinostolen. Dessuten spiller Emily Blunt en overbevisende supersoldat fra de patriotiske reklameplakatene. Hun virker slem.

edge of tomorrow-2

Her er de igjen som kjempende på Frankrikes strender eller hvor det nå var.

Paret fører til uvanlig velgjørende driv i romantikken. Blunt ser sensuelt motvillig ut midt i trynet, hun har det stilige Stirret, hun er tung i blikket som en fisk i enden av et snøre. Dama antyder skyggen av et ønske, minnet om en uopplevd lidenskap. Joda. Sånt fins. Folk som elsker edru, opplever litt av hvert. Det hjelper selvsagt at motspilleren er selveste Tom Cruise, den kjønnsløse guden som vi tilber med motvilje og svakt mismot. Cruise er som fyren i Woody Allens komedie «Kairos røde rose». Han er fin på film, men vi tror ikke egentlig at han gjør noe i virkeligheten.

Den alternative logikken tar en vri akkurat når vi trenger den, og filmen klarer seg overrumplende bra gjennom en spennende actionslutt i Paris.

Nå skal jeg skrive noe som dere ikke skal lese hvis dere skal se filmen:

«Edge of tomorrow» har dataspill-logikk på en måte som jeg faktisk ikke kan huske jeg har sett på film før. Bortsett fra gamle tegnefilmer. Man (eller han som skrev romanen) har kopiert det som særpreger krig på pc eller xbox og gjort en snedig filmlogikk av den.

«Edge of tomorrow» gir den rare følelsen av noe nytt. Noe Nytt er ellers et fredløst begrep i Gjentakelsenes Tid, så filmen burde nok hatt terning 6.