Månedlige arkiver: mai 2014

million ways to die in the west, a hoved

Gyselige gjentakelser av dårlige western-vitser

 

A million ways to die in the west: Amerikansk westernkomedie. 2014. 1 time, 56 minutter. 15 år. Regi: Seth McFarlane. Med: Seth MacFarlane, Charlize Theron, Liam Neeson, Amanda Seyfried, Giuovanni Ribisi, Neil Patrick Harris, Sarah Silverman.

Kortversjon: Westernpyse skal forsøke å få igjen dama si og duellere. Det eneste overraskende er treer-terningen.

terning 3 liten Seth MacFarlane er ikke en innsiktsfull eller karismatisk komiker, han forsøker bare å være idiotisk på en tilsynelatende helt frivillig måte. Som en kortbeint mann i shorts. Han ser ut som Wolfgang Plagge, han ser ut som en innendørs spillanmelder i Dagbladet, han ser ut som en smoothie-spesialist fra SVs bystyregruppe, han ser ut som en parentes-skadd salat-nerde eller en sånn mann som har rutete skjorte under Dolly Parton-fleece mens han kjører skolebuss og spiser baconpølser. MacFarlane er verre enn å se Frankie Avalon kysse. Pat Boone. 

million ways to die in the west, a

Lett forynget Charlize Theron sammen med Seth MacFarlane.

OK. Nok nå. Men han spiller altså hovedrollen i sin egen westernkomedie som handler om brrrp der kom diareen og brrrp der kom diareen og brrp du har sæd på kinnet og brrrp vaginaen din ser ut som kinaputt i pølsebrød. Ett kvarters tid skjer det paradoksale western-ting. Vi vet alle hvordan det er. Hovedperson-adferd og -replikker (streken foran replikker antyder at ordet foran den forrige streken skal gjentas. I hodet) befinner seg på en måte i fjern kultur fra de tradisjonelle westernfolka, så han snakker som om han spiller sitcom fra New York.

Profesjonelle vaskebjørn-forvandlere har sminket vekk det usynlige ved MacFarlanes små øyne, og derfor likner han et Kiss-medlem som bare fikk resten av mascaraen. Brrp, blomst i rumpehålet!

Handlingen skal også være paradoksal. En fyr står aleine i High Noon Street, og omsider kommer MacFarlane og vil snakke seg ut av en duell, for han er pysa i Vesten. Det går ca 5 nanosekunder, og så har vi skjønt at han er pysa i Vesten, så derfor bruker han resten av filmen til å vise at han er pysa i Vesten. Brrrp. 

million ways to die in the west, a-2

Amanda Seyfried finer i stedet barbereren Neil Patrick Harris.

Vesle Amanda Seyfried slår opp med ham, for han var ikke voldelig nok, så hun må gå hjem og tenke seg om og bli kjæreste med en barberer med mustasje. Og så har du kameraten Ribisi som er kjæreste med en kristen prostituert og venter på henne i bordellet mens vi hører at hun gjør brrp i annen etasje med sånne western-folk som kom fra Europa som innvandrere mellom 1750 og 1956. Man kan se på dem og tenke: Ville det ikke vært forferdelig hvis hvite fattigfolk aldri hadde befolka Amerika! Da ville indianer-befolkning fra begge de amerikanske kontinentene ha formert seg sammen med bøflene og utviklet en kultur som antakelig minnet om China, og de ville vi vært uvenner med. Ingen Nato. Ingen invasjoner av land i Midtøsten og Asia. Ingen bikini. Ingen atombomber.

Nok om det. Drøm videre.

Men så kommer Charlize Theron inn i filmen. En ting kan du være sikker på med Charlize. Hun er alltid plaga av forferdelige menn, som for eksempel Liam Neeson og gjengen hans av skurker som ser så rå ut at de kunne vært First House-konsulenter eller asfaltbarbarer. Theron blander seg opp i samlivet til den lille uanselige nerden, og tilskynder mannen så mye til å få igjen dama si at hun sjøl blir dama hans.

Men det er som det skal være. Charlize har fryktelige menn. Hun forsøker å Rocky-trene MacFarlane i skyting slik man gjør i amerikanske filmer, for det er ingen originale påfunn i MacFarlanes screwball-komedie, bare en sliten parade av alle de utbrukte sitcom-poengene som kan ta livet av en film både i øst og vest. Klisjeer resirkuleres så detaljert at de antakelig ville kunne omstøpes til saftflasker etterpå. 

Det er med en hund.

Det er med 120 sauer.

Og det er altså med western-mennesker som får en til å drømme om at det aldri ble noe USA, men et kultur-lojalt lykkeland med urbefolkning og piskestraff.

x-men days of future past hoved

Mutanter med driv og sjel og tyngde

X-men: Days of future past: Amerikansk eventyraction. 2014. 2 timer, 11 minutter. 11 år. Regi: Bryan Singer. Med: Hugh Jackman, James McAvoy, Jennifer Lawrence, Michael Fassbender, Ian McKellen, Patrick Stewart, Halle Berry, Nicholas Hoult, Evan Peters.

Kortversjon: X-men-mutantene trues av utryddelse fra Nixons toy soldiers, og Wolverine må dra tilbake til 1973 for å hindre Mystique i å gjøre en tabbe.

terning 5 liten Hvis du virkelig skjønner alt om hvem alle er og hvordan de kom dit og hva som skjer i forskjellige tidsplan etter hvert som handlingen forsøker å oppheve sin egen eksistens etter Terminator-prinsippet, da er du en håpløs Marvel-nerde og trenger verken kondomer eller hårvoks før om tjue år og dessuten leser du altfor lange setninger, som du faktisk vet at heter perioder.

x-men days of future past-2

Jams McAvoy med den såre sjela spiller mot Michael Fassbender.

Men for alle de andre som ga opp det teknofile innholdet etter fem minutter og gledet seg til drebingå, er dette også en storarta, handlingstung X-men-film med driv og drønn og utvist mesterskap i visuell fantasi. Jeg skal ikke røpe akkurat det, men i slutten kommer ett av de stiligste CGI-stunta så langt i nyere computerhistorie. Det eier. Det eier slik Røkke gjør.

Som vanlig starter filmen med at fremtiden er mørk og øde. (Tin soldiers and Nixon coming, we’re finally on our own). Menneskeskapte metall-gubber brister gjennom taket for å stråle i hjel alle avvikerne, som vi i denne filmen skal holde med. Flygende likkister svever over Moskva. Flygende likkister jakter mutanter over Kina, helt uten Harald Stanghelles visjonære motstand. Sentinelene tar den siste kampen mot mutantene. Fordums gene-transer er sorgtungt til stede. Halle Berry ser ut som ei Bowie-dokke, Stewart svever i stolen sin og Hugh Jackman har fremdeles denne aggressive midtskillen som vil minne alle bibelhistorie-kyndige om den dagen da Moses skilte Rødehavet.

x-men days of future past

Hugh Jackman, Michael Fassbender, James McAvoy og Evan Peters stiller i Pentagon.

Så kommer forklaringen. Elendigheta startet i 1973, da de fleste av oss faktisk gikk rundt og følte på barken. Mystique drepte våpenindustri-gründeren Trask, og derfor satte president Nixon i gang produksjonen av mutantjegere.

Så hva gjør man på avgrunnens rand? Den gjenværende mutant-yoda sender selvsagt skogens veteran-jerv Logan på tidsreise til syttitallet, der han våkner postkoitalt som forskrekka australier i vannseng. Men så må wolverinen finne og overbevise ungdomsversjonen av sine oppdragsgivere om at de må stanse Mystique.

Dama spilles ikke lenger av Rebecca Romijn, men er oppgradert til Jennifer Lawrence, som med utgangspunkt i en blå skjell-bh og en kysk lateks-tanga forvandler seg som inspecteur Clouseau fra venn til fiende, fra dame til mann. Lawrence har en godslig Zellweger-mimikk, men hun funker like imøtekommende som fløtefora brasilianerinne i sandvolley.

x-men days of future past lawrence

Se på meg! Jennifer Lawrence forvandla til ikke-mutant.

Hun er ikke min favoritt, for jeg har kjent så mange kvinner at jeg vet at det eneste som betyr noe, er om de klipper hekken mens du spiller Minecraft. James McAvoy har Myggen-frisyre og mye enerverende sårbarhet, og han bærer rollen som den unge Xavier med rødkanta øyne og fascinerende svakhet. Han er historiens følsomme sentrum, han er den kjute pinnsvin-ungen som denne futuristiske Prøysen-sangen handler om. Michael Fassbender (det selvopptatte svinet) spiller en robust monument-versjon av Magneto, og Evan Peters er altfor lite med i rolle n som Quicksilver. Peters er den vittigste i en film med mange vrier, og det er han som får sin egen musikkvideo i sakte film.

Jo. Dere kommer til å like det. «X-men: Days of future past» har sjel, som dere kaller chel, fordi dere tror man får det på boks hos frisøren. Regissør Singer vet selvsagt at «Days of future past» også er navnet på Moody Blues sitt 1967-album der «Nights in white satin» ligger og smelter sjeler med sin uventa himmelmusikk.

x-men days of future past jackman

Syttitallsversjonen av Wolverine.

Før historien ender på folkemuseet The White House Lawn har den også vært innom feiringa av Vietnam-freden i Paris, og menn og kvinner med djupe sjelesår har utfordret sine legninger og sine egenarter så surrealistisk at det ikke er lett å vite hva som er identitet og hva som er drevet av to lommelyktbatterier. Når McAvery kobler seg til verdenssjelenes hylekor, opplever han den samme verdenssmerte som en kommentarfelt-moderator i VG eller kanskje heller Gud, siden han visstnok skal være i stand til å høre oss alle samtidig.

Handlingen er patetisk uten å bli parodisk, den er full av følelser og påfunn. Bryan Singer klarer å balansere historien mellom det mildt humoristiske og en pompøsitet som opphever eventuelle fornemmelser av at vi ser billigtekno med Ben 10 på Cartoon. Dette er real stuff, mens vi venter på den ultimate mobiltelefonen.

grace av monaco hoved

Fersken-lun kyst-eskapisme med Grace av Monaco

Grace av Monaco: Fransk engelsk amerikansk biografisk drama. 2014. 1 time, 42 minutter. 7 år. Regi: Olivier Dahan. Med: Nicole Kidman, Tim Roth. Frank Langella, Paz Vega, Robert Lindsay.

Kortversjon: Grace Kelly gifter seg med fyrsten av Monaco og havner midt mellom et yrkes-dilemma og truslene om fransk invasjon.

terning 3 liten Det har sine fordeler å leve her nede i lyngen som filmkritikkens varg i veum. Hvis jeg nå hadde jobbet i Aftenbladet, ville jeg ikke kunne skrive at jeg syns «Grace av Monaco» var en behagelig film. Helt på trynet, men til å synke ned i, som avfeldige tantesofaer med slakke fjærer og lav beinføring. Jeg måtte ha tenkt på ryet til Oftedal-familien, på leserbreva fra Reilstad, på Thomsen-familien og Kielland-støtta og den uerstattelige felles-seriøsiteten som skikkelige mennesker opplever.

grace av monaco

Nicole Kidman har tatt på seg den voldsomme kjolen for ektemannen Tim Roth.

Det skal jeg ikke gjøre nå. Nicole Kidman er en ferskenfruktig Riviera-engel i så vakker kystbelysning at den kan konkurrere med skjønnheten i amerikansk basseng-porno på syttitallet, og med en sær og uvederheftig eventyrhistorie for de som trodde de hadde skjønt feminismens rekkevidde.

«Grace av Monaco» er overraskende. Den har ingen gode scener, og den har i hvert fall ikke én eneste bra replikk, den har ikke tanker eller troverdighet, men det hadde ikke «Shrek» heller, og den klarte virkelig å skildre monarkiets utfordringer fra innsiden.

Kidman ser ikke ut som Grace Kelly, men hun er zen-versjonen. Hvis man kjenner godt etter, finnes det en slags buddhistisk tilstedeværelses-poesi i australierinnens emballerte skikkelse. Hun ser ut som om hun egentlig driver og blir til en løvetann, men så er hun dessverre fyrstinne i verdens minste og latterligste monarki, og der går kortstokkens forskjellige notabiliteter rundt og formaner voksne folk med «ikke ta på tissen din før etter solnedgang» og «hvis du bøyer deg, kan alle se at du er tjukk i rævva». Det heter etikette.

Vi møter Kelly noen år etter hun har gifta seg med den dritkjedelige lille whisky-regenten Rainier. Hun har rukket å få to barn som ser ut som søsknene til Damien, og hun vimser rundt i kasino-kongedømmet mens du kan høre den stille hvisken fra stiva underskjørt eller tyritørre strømpebukser.

grace av monaco-2

Og så kom fader meg Hitchcock på besøk.

Så kommer Hitch. Alfred Den Store vil ha Grace til å spille frigid kleptoman i «Marnie», og dermed våkner villdyret i alve-vesenet, og hun setter alt inn på at fyrstinnen av Monaco skal ut i arbeidslivet igjen. Det er filmens første feministiske øyeblikk. Rainier ser stadig ut som om han kommer til å sovne før lunsj, men han skvetter litt da kona vil tilbake til Hollywood. Og hele på stas-styrken er i mot. Også Gud er på monarkiets side, for han sørger for at Monaco blir truet av Frankrike og De Gaulle, som vil gjøre invasjon og innføre skatt hos minimoyene. Dermed har Rainier problemer nok, og Kidman snakker om skilsmisse med import-presten Frank Langella, som spiller enten esel eller Timmi Gresshoppe i dette dramaet.

Etter det kommer det andre feministiske prosjektet. Du skal gjøre jobben din. Men du skal gjøre den jobben du har akkurat nå, ikke den du hadde i 1954. Slik Rocky trente kondis skal du trene deg opp til å bli verdens stiligste fyrstinne-kjerring, og folk kommer til å slikke tennisgrusen der du har servet.

Hvordan vil det gå med Fiona? Vel, det vet vi jo egentlig. Hun kjører seg i hjel som 52-åring. Men filmens fortelling om fyrstinnen og politikken er egentlig ikke helt til å stole på, så her kunne Grace godt ha gifta seg med Henry Miller, men det gjør hun ikke.

Det er ingen gode scener i «Grace av Monaco». Men det finnes et personlighets-behag, og det heter Nicole Kidman. Man lener seg inntil hennes beinete fravær av mjukhet og nyter at historien mangler både aggressivitet og vanlig forstand. Jeg tror helt ærlig at mange kommer til å føle seg vel med denne filmen, sjøl om de ikke skjønner så mye. Sødme er en kvalitet. Søvnighet kan føles som champagne-ro en lun formiddag på Sola flyplass. Filmen om Grace har eskapismens uutgrunnelige kvaliteter, så gi den en sjanse.

godzilla 2014 hoved

«Godzilla» er en oppvisning i forteller-impotens

 

Godzilla: Amerikansk skrekkdrama. 2014. 2 timer. 11 år. Regi: Gareth Edwards. Med: Aaron Taylor-Johnson, Elizabeth Olsen, Bryan Cranston, David Strathairn, Juliette Binoche. 

Kortversjon: En amerikansk ingeniør og sønnen hans skal finne ut hva myndighetene i Japan gjemmer i krasja kjernekraftverk, og de finner monstere som flytter til New York.

terning 2 liten Egentlig burde jeg ha ha gitt «Godzilla» terningkast 1 i protest mot en kunstnerisk idolisert latskap og en arrogant eufemisering av udugelighet som «Godzilla». Noen driter i flink og eksellerer muligens i kul til vi sklir inn i søvnen på likegyldighetens lune laken.

Da jeg så «Godzilla» ante jeg ikke at den muligens skal funke som gjen-oppstandelse av 1954-stil. Jeg ville heller ikke ha oppdaga det om jeg ikke hadde lest det en plass, sjøl om jeg vokste opp med femtitallsfilmer.

Filmen ser bare ut som en oppvisning i forteller-impotens, og den er ikke aleine. «Pompeii» og «Godzilla» vralter av gårde med sine formløse framvisninger som mest av alt likner myten om overvektige McDonalds-kunder, tjukke på midten og ingenting i hodet.

Advarsel: Jeg kommer til å røpe detaljer som noen folk i sin sjels ufattelige fattigdom kan oppfatte som vesentlige.

godzilla 2014

Far og sønn i arbeidstøy: Bryan Cranston og Aaron Taylor-Johnson.

«Godzilla» er et hekkans rot av en film. Den opererer med tre halvforklarte monstere, og de er av uforståelige grunner hverandres fiender mens enten den ene eller den andre av dem ødelegger japansk kjernekraft og etterlater seg mistanker om jordskjelv eller noe annet.

Filmen starter med at Bryan Cranston og Juliette Binoche er amerikanske kjernekraft-eksperter og foreldre i Japan. Cranston er en forenkla TV-fyr som du syns burde spilt i Dallas og siden gikk hjem, og han utøver en triviell blanding av bekymring og forferdelse da kona plutselig dør i stråle-katastrofe. Det føles fint når vi tror at han også dør. Det gjør han dessverre ikke, for etter 15 år sitter mannen ett eller annet sted og er uforståelig ensom ulv som ikke kan glemme fortida.

Sønnen er også blitt voksen. Han spilles av Aaron Taylor-Johnson, som ble kjent i den sjarmløse geekomedien «Kiss-Ass». Han er blitt soldat og minerydder. Den stillferdige mannen står rundt i terrenget og øver på mørke øyenbryn. Taylor-Johnson har ingen energi i kroppen sin, og dette burde vært en action-fantasi. Elizabeth Olsen spiller kona hans med en nesten filosofisk fremmedhet. Det er få ektepar-scener, og de som finnes, skaper en sår fornemmelse av likegyldighet, som varsler fra en eksepsjonelt kjølig blind date. Men de har altså avla en guttunge som minner om Dudleif i Harry Potter-slekta. Han gjør virkelig ikke filmen bedre.

godzilla 2014-2

Her detter det en godzilla.

Gråhåra David Strathairn skal spille den forkava amerikanske militære som leder kampen mot monsterne, og langs ham lunter Ken Watanabe med et så konsistent ansiktsuttrykk at han til tider er mer uttrykksløs enn en dødsmaske. Handlingen roter rundt fra hepp-hepp-aksjoner for dårlig skildra blackops-soldater til dramatisk innesnakk blant haukene. Men det finnes ikke driv i den. Handlingen er uten tema, den er uten cliffhangere, den er uten mcgyvers eller oppildnende macguffins. Davy Wathne og gjengen skaper mer samlende dramaturgi av samtlige søndagens Tippeliga-kamper enn «Godzilla» klarer å få til med tre monstere.

Jeg skal si noe om monsterne: To av dem har alien-kjeft og teflon-overflater, de kan fly og de minner om sammenleggbare Toys ‘R’ Us-versjoner av grøsser-kakerlakker fra nittitallet. Monsterne er lite skremmende og imponerer ikke. De har ingen episk styrke, de utøver ingen form for autoritet. Tredjemann er en klassisk Godzilla, men Onkel Tom-versjonen. Tjukk og dum og med et unyansert tryne som ikke en gang CGI-folk kan bry seg om. Alle kommer de til New York for å gruse hus, og nyorkere er så overfølsomme for destruksjonsstøv i gatene at de antakelig kjenner noe.

Jeg kjeda meg så grasat når monsterne starta boss-fighten sin at jeg ville blitt oppmuntra hvis alle stanset, kledde seg i kjoler og sang Abba-klassikere mens de småklinte litt.

godzilla 2014 olsen

Elizabeth Olsens Oscar-moment.

Jeg kan ikke ramse opp alt som er dårlig i denne filmen. Men jeg skal nevne noe. Fantasiløsheten er fornærmende, som gjenbruken av det forlatte barn. Først skal vi tro at Ford-guttungen er foreldreforlatt. Så skal vi bekymre oss for en liten japansk gutt som kommer bort fra mamma og pappa, men finner dem igjen. Så er det vel med enda en unge før vi skal engste oss før minerydderens sønn – som mirakuløst og uforklart kommer til rette i en påklistra slutt-scene som egentlig hører hjemme i en annen film. Det andre er leksikalsk replikk-forfall. Samtaler er tildels informative, men sjelløse, humørfrie og uelegante. Det finnes ikke én eneste stilig replikk, det finnes ikke ett eneste gudskjelov-tilløp til humor. «Godzilla» er som en Powerpoint-visning av ideene til en film, den er som et saklig utkast.

Likheten med «Pompeii» er urovekkende for framtida: Ukarismatisk hovedrolle, ukonsentrert og uvesentlig handling og mangel på det medrivende drivet som skal gjøre at computer-grafikken blir noe mer enn uengasjerende pixel-misbruk. I en film som dette bør det være i hvert fall én skikkelse som du ikke syns burde dø.

Jeg kjøper ikke unnskyldningen at «Godzilla» skal være som en 1954-film. Jeg har vokst opp med 1954-filmer. De var også ille. Glem dem,

pompeii hoved

«Pompeii» er en kataz-z-z-z-ztrofe

 

Pompeii: Amerikansk katastrofedrama. 2014. 1 time, 45 minutter 15 år. Regi: Paul W.S. Anderson. Med: Kit Harington, Emily Browning, Kiefer Sutherland, Adewale Akinnuoye-Agbaje, Carrie-Anne Moss, Jared Harris.

Kortversjon: En keltisk unge blir gladiator og forelsker seg i kjøpmannsdatter som senatoren er ute etter. Så bryter Vesuv ut.

terning 2 liten Jeg er han som ville ha blitt rørt av en film der Adolf Hitler grein fordi han blei svikta av sin ungdomskjærlighet Hildegard Wagner til fordel for kommunisten Liam Neeson i flosshatt. Jeg blir rørt av alt. Men «Pompeii» passerte meg med så bukse- og blikktørr avstand at romerne kunne ha massakrert kattunger og barnehagebarn uten at jeg hadde tenkt annet enn at dette var da litt leit.

pompeii

Adewale Akinnuoye-Agbaje og Kit Harington utsletter Romerriket.

Filmen mangler en grunnleggende autentisitet. Dumheten smitter over på alt. Det blir som å se «Life of Brian 2: The death of Biggus Dickus», men uten humor. «Game of Thrones»-stjerna Kit Harington er en gneldrete og uelegant liten krølltopp med mindre karisma enn utgått Biola. Han og filmen utsondrer et felles-fravær av tilstedeværelse, og både katastrofe-romantikk og underklasse-erotikk dør langsomt i en sær, uforståelig og energifattig påståelighet. Å føy og fader. Dette var kjedelig.

Underveis plaga jeg meg med minner fra Kampen skole, der de sa at Pompeii ble ramma av et hermetiserende støvlag midt på natta, og mange ble gravd fram som lik fra senger der folka lå og sov da katastrofen rammet. Det gjør de virkelig ikke her. Fra de første utbruddenes murring til de elskende omsider kysser i ildstormen går det så mye dagtid at man kunne ha evakuert hele New York på sykler.

Ildkuler faller som Midtøsten-prosjektiler over byen i det uendelige, det kommer en diger tsunami og hiver alle skipa på land, jorda revner her og der – og det eneste som mangler er Godzilla og amerikanske jagerfly på vei til Syria. I følge regi-snekker Andersons Pompeii-versjon var det antakelig nord-koreanerne som sprengte en underjordisk atombombe ved Pompeii, for det skjer dramatisk mye mer ild enn støv. Egentlig hadde jeg ikke trodd jeg skulle etterlyse mer støv noen gang.

Filmen starter med keltisk opprør i Nordbritannia. Ei lita jente ser at familien blir massakrert av romerne. Hun tas med som slave, og 17 år etter er hun mirakuløst nok blitt en sint og rå kamp-mann, en X-mann, en sixpack-engel og garantert også fyllekjører. Dette er Milo. Etter hvert Milo fra Vesuv. Slaven kommer til Pompeii i all sin prakt, og han hestehvisker og jentehvisker med så øm innlevelse at han fanger fancyen til Emily Browning (Cassia), som er dattera til næringslivsgubben Severus som skal bygge ny Oilers-arena og folkebad i den litt herja byen.

Harington har myke øyne, men når de digre panserjævlene skal ta ham, ser han egentlig ut som en femteklassing i et russetreff. Det er noe feil ved mannen. Han er sur. Han har teit hår. Han kunne vært tredjemann i Modern Talking. Og slagsmålene virker fiksa.

pompeii sutherland

Ikke Biggus Dickus, men faktisk senatoren Kiefer Sutherland.

Naturen er ikke skurken i denne Pompeii-filmen. Kiefer Sutherland iført brynjefront som likner marsipanlokk, er keiserens utsendte og vil bestemme over Pompeii og gifte seg med kjøpmannens datter (som altså er forelska i hviskeren allerede). Kiefer snøfler med stemmen og snakker gammeldags nazispråk, men det er ikke mulig å bli skikkelig sint på mannen for han er et labert manuspåfunn uten farlighet.

Det blir verre. Mens fjellet dundrer og skjelver og egentlig signaliserer sterkere enn flyalarm-konsert at nå kommer katastrofen, blir det møljeslagsmål mellom romerske soldater på den ene sida og Milo med Balotelli-vennen Atticus på den andre. Romerne får så mye odds-ødeleggende juling at Suarez ville gått gråtende av banen, og så detter liksom himmelen ned med alle sine historisk tvilsomme CGI-er.

Her burde jeg ha sagt at jeg ikke skal røpe mer. Men det er ingenting å røpe. Dette er den dårligst filma katastrofen jeg har sett, og så flykter de to hovedpersonene i en avsjela erotikk som ikke ville ha ført til sex om du klistra dem oppå hverandre med gaffa-teip og holdt nede mannen med foten.

Måpende stirret jeg på den fæle slutten. Den går rett og slett ikke an.

other woman, the hoved

Overraskende rå hunndjevel-komedie

 

The other woman: Amerikansk komedie. 2014. 1 time, 49 minutter. 11 år. Regi: Nick Cassavetes. Med: Camerson Diaz, Leslie Mann, Kate Upton, Nikolaj Coster-Waldau, Don Johnson, Taylor Kinney, Nicki Minay.

Kortversjon: Husmor oppdager at ektemannen har elskerinner og får hjelp til hevn av to av dem.

terning 5 liten Det er noe ved dene filmen som treffer meg rett i den litt porøse hjerteklappen (neida, ikke hjerteklaffen) som gjør at jeg fremdeles liker film, sjøl om film forsøker intenst å bli mislikt. Cameron Diaz virket alltid som en misbrukt ungdom av den sorten som dessverre gikk innom en fotograf i stedet for å studere landskaps-arkitektur, og før hun visste ordet av det, levde hun av rumpevisning. I denne filmen ser hun motvillig voksen ut. Det er dessuten noe ved Leslie Manns brutalt overspilte førtiårings-desperasjon som bringer “The other woman” fra det trivielle til det dramatiske: Klovneriene hennes er sånn av en grunn. Hun er et absurdistisk prosjekt. 

other woman, the

Kate Upton, Cameron Diaz og Leslie Mann spaner.

Jeg lo slik man må når god smak blir rått overkjørt to ganger på samme fortau.

Leslie Mann er en solid komiker, og hun er i stand til å føre kroppen sin i plastiske overbevisninger som støtter både livskriseblikket og den atonale replikkføringa.

Filmen handler om en jentefut. Han er næringslivs-karikatur av den ubetydelige sorten som i vår verden har vorspiel på jazzkonserter. Nikolaj Coster-Waldau er tildelt et udansk, overdådig nititallshår som virkelig får ham til å se ut som en sosialdarwinistisk amerikaner. Han er gift med Mann, og han treffer Den Usannsynlige Advokaten (Cameron Diaz) på en måte som gjør at vi tror det handler om stor kjærlighet. Der viser filmen sin grunnleggende kynisme. Den later som kjærlighet. Det er nesten som kattunger under dampveivalsen.

other woman3

Niggers of the world: Upton, Diaz, Mann.

For da Diaz skal overraske kjæresten sin i heimen, blir døra åpna av en nesten surealistisk uforstående frue, og så knuser Diaz en diger vase med jord i.

Dermed starter kvinneriene. Woman was the nigger of the world lenge nok til at fornemmelsen av hevnbehov satte seg. Vi (over 123 år) husker alle «She-devil» der Meryl Streep ble utsatt for Roseanne Barrs voldsomme gjengjeldelser. Dette er en hunndjevel-film, men uten at hevnersken er tildelt sykkelkjedestemme og middelhavsmustasje.

Diaz spiller den rasjonelle som forsøker å holde husmora i frigjøringsrus litt i flettene. Manns kulturelle og psykologiske fundamenter har rast, så hun hiver seg ut i den eksistensielle voldsomhet som i sin tid medførte at småborgere ble beat-poeter. Når man ikke er i slekt med dem, er det fantastisk å se når kvinner drikker. 

other woman2

Se på luggen til Nikolaj Coster-Waldau. Øøh.

Inn i filmen kommer etter hvert også et helt overnaturlig vesen som heter Kate Upton. Hun består av badedraktkropp og et lite sannsynlig speiderpikefjes som får ord som vannbakkels til å virke fattige. Upton er også en Beckett-opplevelse. Jeg tror fremdeles at hun er en ekspresjonistisk animasjon.

Nick Cassavetes er regissør, og siden han ble satt til verden av antakelig egosentriske kunstnerforeldre, får han til kynisme. Han kan kynisme. Det finnes ikke sentimentalitet i denne komedien, den er ond. Regissøren syns sikkert at dansken ser altfor søt ut, for Coster-Waldau må spille en klimaks-scene der han blir ydmyket av et overstadig overspill som nesten er en korsfestelse.

Nå har jeg ikke røpet handlingen. Det er bra. Jeg har også formidlet den største overraskelsen så langt i år så godt jeg kan. Jeg har også vært så sta at den får terning 5. Det er tross alt 1. mai.