Månedlige arkiver: april 2014

glassdukkene hoved

Giddalaus Gaup-krim

Glassdukkene: Norsk krim. 2014. 1 time, 32 minutter. 11 år. Regi: Nils Gaup. Med: Stig Henrik Hoff, Henrik Mestad, Lena Kristin Ellingsen, Anders Dahlberg, Gard Emil Elvenes.

terning 2 liten Nils Gaup har laget en av de mest klønete kriminalfilmene jeg har sett på fryktelig lenge. Hvor mye kan egentlig gå galt før en mann havner i If-reklamen? Det er kanskje et filosofisk spørsmål, og det er kanskje bare snakk om utøvd kunstnerisk giddalaushet. Historien i «Glassdukkene» suger fra første drap til siste oppklaring. Skuespillerne er med få unntak ikke bare likegyldige, men sjenerende, smertefullt likegyldige. Filmstilen er gammaldags og klumpete. Resitasjons-ritualer raserer illusjonen om at dette skulle være levende mennesker. Og ikke bare mennesker. Nordlendinger. Mer levende folk finnes visstnok ikke. Men ikke her. I Nils Gaups film leser de for hverandre i kjedelige interiører. Noen av samtalene virker så uinspirert oppstylta at jeg leter nedtrykt i hukommelsen: Når så jeg sist noe så kontaktdødt som replikkene i «Glassdukkene»? Var det «Kautokeino-opprøret»? 

glassdukkene

Her vandrer Lena Kristin Ellingsen og Stig Henrik Hoff på jakt etter tare. Alle stillsbildene er fra utendørs-scener. Forståelig nok.

Stig Henrik Hoff er en slags favoritt. Han er vår Mikael Persbrandt. Alltid entydig, alltid envis, mandig som en ginseng-stram reinbukk, levende og intens som helten i et fantasy-spill. Han gjør en storarta hovedrolle som den samiske politimannen Aslak som egentlig skulle fiske fjellaure, skyte ryper og bo i lavvo i lag med sønnen sin på 15 år. Men der. Midt inne på vidda. Der ringer sannelig telefonen. For det har kommet ei Oslo-kjerring til politihuset i Tromsø, og hun vil bare snakke med han Aslak. Sønnen har sett amerikanske dramaer, så han blir sur for at faren må jobbe og så starter saken. 

Fra da av er alt urimelig.

Fra akkurat der oppstår en usystematisk krimhistorie med så lite troverdighet at man nesten ikke tror det man ser. Kripos er to tause stumfilm-aktører som kommer fra Oslo og sitter i ro ved politimesterens skrivebord i to døgn uten å åpne munnen en gang? Skulle ikke de ha stelt til ugreie for lokal-geniet ved å komme med søringanes hæstkuk-teoria? Og han som er morderen: Hvorfor fikk han ikke like godt et skilt der det står: «Jeg gjorde det, og jeg angrer ikke». I det øyeblikket mannen har snakka første gang (som jeg ikke kan røpe) vet vi etter én setning at vi har med en moralistisk seriemorder å gjøre. Og kem e hu derre psykologdama, og koffor later historien som om hun har en hemmelighet – og så detter kjerringa ut av handlinga? Og ka e det med den førbanna sneipen som egentlig er med for å antenne bilen med guttunge-gisselet, men så glemmer regissøren det? Jeg skal ikke holde på sånn. Scene etter scene er uferdige på det viset at det som muligens kunne vært et dramaturgisk tett innhold, forenkles ned til en rekke kjedelige innendørs-former for antiklimaks. Eksempel: Når Aslak og politimester Eggen (han imiterer Rosenborg-treneren) kommer til den sinte utkantgubben med naust og rifle – hvorfor innlemmes ikke de to fargerike figurene i handlingen slik at ikke det skjebnesvangre funnet til politimannen blir en monoton enmanns-greie der han ikke har staute folk å hausse opp dramatikken sammen med?

glassdukkene 2

Gard Emil Elvenes og Stig Henrik Hoff i den eneste scenen med litt nerve.

Filmen er i scene etter scene som å ha 37,9 i feber og gjøre mye vesen ut av det.

Jeg bør ikke si noe om de andre skuespillerne. Han som spiller guttungen er ålreit, men han har dårlige replikker. Eggen er OK, men heller ikke han har skikkelig melke i påsen. Den lyse politidama er et tamt forfatter-påfunn og snakker som ei oppslagsbok i dødelig personlighetsmangel. Resten er bare ille. Det vil si: Henrik Mestad er bra. Men han har en elendig skrevet rolle.

Naturen er fin. Hele filmen burde vært laget utendørs med folk som sa minst mulig og svettet tett som klima-skremt regn. Gaup er en regissør med naturfornemmelse, men folk kan han ikke. Han kan ikke by heller. Tromsø er kjedelig og upoetisk skildra og kunne like gjerne vært Drammen. Overalt er det for mange glassdokker. Det skrev jeg selvsagt bare for å kunne legge til: Aha. Det var sånn tittelen oppsto! For jeg lurte faktisk på det. .