Månedlige arkiver: mars 2014

en prest og en plage hoved

En skremmende og sjuk fanatiker

En prest og en plage: Norsk dokumentar. 2014. 1 time, 20 minutter. 7 år. Regi: Fridtjof Kjæreng. Med Børre Knudsen, Ragnhild Knudsen,

Kortversjon: Dokumentarfilm om Børre Knudsen som mest består av at han snakker med kona og trøbler med Parkinson, men også inneholder klipp fra nyhets-reportasjer.

 

terning 2 liten Først skal jeg redegjøre for mitt forhold til dokumentarfilmer. Jeg tror ikke på dem etter «Salmer fra kjøkkenet»-prinsippet: En observatør i rommet er en anonymisert deltaker, så observasjonen finnes ikke. Filmen blir som et elefantbilde der elefanten mangler.

Av den grunnen ser jeg ikke dokumentarfilmer, men nå ble det til at jeg så «En prest og en plage» fordi jeg trodde det var en spillefilm.

Det er en nifs dokumentar. Som venta og som vanlig ble jeg forstyrra av reality-fornemmelsen av at de pseudo-virkelige aktørene snakket til kameraet og ikke til hverandre. Innbilt virkelighet har en nesten absurdistisk virkning fordi du skjønner at alt de sier er silt gjennom et medie-bevisst formidlings-filter, sånn at replikker blir til sin egen motsetning: Dette er hva de ønsket å si. Ikke det de ville ha sagt. Alt skjer for vår del, fordi vi er der. Og vi er der ikke.

en prest og en plage

Børre Knudsen og kona Ragnhild i vakker natur i Balsfjord, en paradoksal ramme for en sint mann.

Når den gamle og sjuke Børre Knudsen av en eller annen grunn forsøker å hale i en båt på land mens han blir filma, roper han til kona: Kan du hjelpe meg med å dra båten? Det kan hun jo, men det tilhører dokumentargenrens usjarmerende paradokser at jeg får lyst til å rope tilbake: Kan ikke fotografen hjelpe deg, da, Knudsen?

Jeg tror jeg ropte det og.

Det nifse er med andre ord blant annet at vi får et slags portrett der presten utleverer en feika spontanitet.

Det andre nifse er den intense opplevelsen av religionens demoniske egosentrisitet. Det kan være befriende og vakkert med folk som tror på ting. Helt til man treffer dem. Og den Parkinson-sjuke eks-presten i Balsfjord skjelver under kjolen, og han remjer som en strøm. Det meste Børre Knudsen sier, handler om hans «jeg». Han måtte gjøre det han gjorde fordi Gud ville det. Han føler ditt og han føler datt, og med følelsesmenneskets sleipe utilgjengelighet tenker han ikke en eneste dritt om ting, han bare føler. Noen ganger bryter han ut i banale lykkekake-aforismer som ganske sikkert funker fint i en forkynner-situasjon, men virker ubetydelige på en film.

Det hadde jeg ikke ventet. Folk som mener sterkt og følger sine egne idealer skal imponere. Børre Knudsen virker bare skremmende. Ikke i de innkjøpte nyhets-innslagene fra hans mest fargerike opptredener på gater og i sjukehus, men ved at mannen formidler en selvoppslukthet som er nesten grådig i sin mangel på ydmykhet.

Filmen begynner å handle om hva som egentlig skjer med det fanatiske sinnet til Ibsens rare «En folkefiende» når det er gått noen år og det eneste han sitter igjen med er den litt ynkelige trangen til å befeste nok en gang at det var han som hadde rett og de andre som var dumme. Det var vel kanskje Ibsen som sa at den som har mest rett, er den som er mest alene. For idealisten har alltid rett. Og han har rett. Og han har rett. Og til slutt sleper han rundt dokumenter og taler og pamfletter i ei slitt, brun veske – og når folk får se ham, rømmer de kvikt.

Det har sin pris å være folkefiende. Man tenker bare på seg sjøl.

Slik blir «En prest og en plage» et portrett av en mann som brukte religiøs ekstremisme til å plage andre og opphøye seg sjøl.

Presten er blitt 76 år gammel, og han er sjuk. Mesteparten av filmen forteller om tilværelsens hans nå, som slitt og skjelvende gammel mann som blir passet på av kona si og mislikt av de voksne ungene. Jeg hadde egentlig tenkt at jeg kom til å like ham, for han er flott mann med et brennende blikk, og alderdom kan være djupt rørende sett utenfra. Jeg var faktisk ikke forberedt på at han skulle gjøre meg redd for religion. Men det gjorde han. Folk som tror voldsomt på ting er fascinerende helt til man treffer dem.

For ordens skyld. Filmen handler ikke om selvbestemt abort, men den gjør det likevel. Norge er et rimelig og snilt land, og abortloven baserer seg bare på en pragmatisk bestemmelse av når det som er en skjult befruktning går over til å bli et menneske med de fødtes menneskerettigheter. Ingen gråter om nybefrukta egg vaskes ut av naturen, for det skjer med millioner. Det er et påtvungent pragma at man må bestemme seg for når en celle-deling er blitt et fullverdig liv. Og det har vi gjort. Grunnen til at dette angjelder filmen er åpenbar. Selvbestemt abort er et uvesentlig moralsk dilemma i et land der både kirke og folk har velsignet militærvesenets planmessige drap på fødte mennesker. Man kan ikke se en film om Børre Knudsen uten å spørre seg om hvorfor han ikke sto utenfor militærleirene i stedet.

captain america the winter soldier hoved

Captain America 2: Morna Jens, det er dette du går til!

Captain America: The Winter Soldier: Amerikansk sci-fi eventyraction. 2014. 2 timer, 16 minutter. 15 år. Regi: Anthony og Joe Russo. Med: Chris Evans, Scarlett Johansson, Sebastian Stan, Anthony Mackie, Samuel L. Jackson, Robert Redford.

Kortversjon: Captain America blirsveket av sine egne og må rømme rundt med Natasha Romanoff med S.H.I.E.L.D.-foilk i hælene og en million-massakre i vente.

terning 4 liten Glem Putin. Han er bare en russer som prøver å bli populær uten å være dritings. Det er selvsagt USA som har skylda. Helt fra president Kennedy sto i Berlin og ropte østover: «We believe in God, and we are ready» har USA vært et krigshisser-prosjekt. Hollywood har skjønt det. I film etter film manipuleres det konspiratoriske kontinentet av psykopatiske kakser som planlegger å erobre hele Jorden minst to ganger før de er blitt overfladisk fornøyde, men fremdeles ikke får gått på do. Gale genier styrer også nasjonens sikkerhetssystemer.

captain america the winter soldier

– Øy! Skulle ikke jeg hatt på meg ei slags drakt her?!

«Captain America: The Winter Soldier» vedlikeholder USAs nasjonal-paranoia med mye ståk og lite eleganse.

Captain America er i utgangspunktet den kjedeligste superhelten. Han har verken Hulkens uregjerlige villskap eller Iron Mans døgnkontinuerlige arroganse. CA er en slags sunn fotballhelt. Han er en speidergutt. Han ble gitt superkrefter for å delta i den andre verdenskrigen, der man i grunnen hadde mange nok übermenscher fra führer av, og siden ble han nedfrüst for resirkulert bruk i vår tid.

Det er her han er nå. I tida da Justin Bieber illuderer Marlon Brando, og den mest interessante politiske bevegelsen i den vestlige verden heter twerking.

captain america the winter soldier2

Anthony Mackie, The Falcon etter at vingene datt av.

Det burde blitt en ironisk film, med CA som en anakronistisk ingenue, en forskrekka fremmed fra førtitallet. I stedet harver man av gårde med de gamle computere og deres overvektige video-minner, og voldsomme CGI-detonasjoner sprenger kunstig intelligens ut over himmelen. Sånne handlinger kan reddes av skuespillerne. Det skjer ikke her.

Chris Evans er en lyte- og livløs skapning med en overkropp som antakelig ble skapt for lagring av bøker eller oppbevaring av flytte-esker. Det står på en måte «Copyright Photoshop» over hele mannen, bortsett fra munnen som tilsynelatende ble sminka av ei åttendeklasse-jente på bussen til studio. Evansoppfører seg forstyrrende som definisjonen på det motsatte av intelligens, en kvalifikasjon som han deler med Scarlett Johansson, som igjen er Natasha Romanoff med en slags lammende rolle-forvirring. Johansson har sagt til medier som trykker denslags, at hun er lei av å bli sett på som kjønnsobjekt. Ikke bekymre seg, Scarlett. Som Natasha Romanoff likner du ei sånn ukjent dame som dukker opp i Facebook-innboksene våre og aldri røper at hun er eskorterer.

captain america the winter soldier3

– Ta den, du, din lille tøysekopp!

Jeg liker Samuel L. Jackson, og jeg syns også at Will Smith-etterlikningen Anthony Mackie er OK. Da har jeg altså havna der at jeg bare liker de svarte skuespillerne i filmen, og det kan bety at jeg har lest for mye Rogalands Avis i det siste.

Men det er ikke rart. Robert Redford er egentlig en fantastisk mann, og det bør da kunne gå an å gi ham en filmrolle der han ikke ser ut som en Muppet-figur. Verre er det at den overveldende fikse superskurken The Winter Soldier spilles av en fyr som ser ut som en lekeplass-snill og samtale-orientert norsk førskolelærer når han får av seg den tøffe astma-maska. Jeg er ikke i stand til å ta skuespilleren Sebastian Stan alvorlig. Mikke Mus og hans gullfisk ser råere ut.

Filmen starter omtrent med at CA og Natasha og noen andre frigjør et S.H.I.E.L.D.-skip fra franske (!) pirater med så elendig action-utdannelse at de stort sett faller over bord hvis du snakker til dem. Deretter trøbler ting seg til etter Bourne-systemet, og plutselig er alle kollegene i byrået (jeg orker ikke alle punktumene i shield) på jakt etter den rare kryo-kuriositeten CA fordi han har skyld i noe jeg ikke skjønte. Sam L. ut av soga, Scarlett på full fart inn i den som en slags etterretnings-Poirot – og da dukker altså Mackie opp som The Falcon og blir en bestevenn i hele verden-fyr med plastvinger.

Action-scenene er ikke uefne, og derfor står det en firerterning der oppe. Men de inngår ikke i en skikkelig, forståelig handling. Påstandene om skurkelig storhet rolser rundt i fortellingen som dårlige mandags-unnskyldninger, og engasjementet lider enormt. Det er ille når man må ta seg sammen for å gidde å følge med på dialogen.

Dessuten er det deprimerende at dette er hva vi taper Stoltenberg til.

grand budapest hotel hoved, the

The Grand Budapest Hotel: Konditor-estetikkens Europa

The Grand Budapest Hotel: Amerikansk komediedrama. 2014. 1 time, 40 minutter. 11 år. Regi: Wes Anderson. Med: Ralph Fiennes, Tony Revolori, F. Murray Abraham, Adrien Brody. Edward Norton, Saoirsie Ronan, Jeff Goldblum, Harvey Keitel, Willem Dafoe, Jude Law, Tilda Swinton og mange flere.

Kortversjon: En forfatter kommer til The Grand Budapest Hotel og får historien til eieren av hotellet, Mr. Moustafa.

terning 5 liten Uansett hva jeg skriver om «The Grand Budapest Hotel» kommer jeg til å angre på det. Jeg angrer allerede. Derfor er det like greit å skrive seg i hjel.

grand budapest hotel, the

Tony Revolori som Zero og Ralph Fiennes som M. Gustave.

I mangel på en virkelig god forklaring, tyr jeg til det ikke-eksisterende naivisme-begrepet udynamisk poetikk. Følg med. Wes Anderson har laget en framgangsfattig, tablåvakker film som under-kommuniserer fantastisk ved hjelp av udynamisk poetikk, en stillestående form for observasjons-briljans som forholder seg til seg selv. Ikke meta, for meta leker med det allerede etablerte. Andersons Europa-fantasi er esoterisk briljant, en slags geometrisk perfekt brudulje, og den er ufølsomt forteller-orientert. Vi tar den enkle versjonen: Filmen forteller fargerikt om folk. Den gjør det med fakter, men uten forklaringer og annet fanteri. Merkelig nok er Anderson inspirert av Stefan Zweig, en pasifistisk Wien-forfatter som tok sitt eget liv i Persepolis ved Rio De Janeiro i 1942 i fortvilelse over verden og i redsel for at den europeiske kulturen skulle forsvinne. 

Det finnes nok en tilbakeskuende begeistring og en angst for framtida også i Andersons film. Men suicidal er den virkelig ikke.

grand budapest hotel4, the

Det klassiske Europa handler om kaker. Her sitter Tony Revolori og Saoirsie Rinan midt i dem.

Historien om ett av de siste siviliserte mennesker i et vulgært Europa fortelles med naivistiske og finurlige form-fantasier, den er full av introverte, estetisk fullkomne detaljer som fyller opp handlingen med så mange distraksjoner at hva som måtte finnes av fornuft blir usynliggjort, det blir anonymisert. Vi får se en kronisk verdensdel. Europa er en tilstand og en stillstand. Det klassiske europeiske beveger seg egentlig ikke. Selv reisene er egentlig bare forflytninger av uforanderlighet fra et sted til et annet, og så lenge vi befinner oss i det klassiske Europa, er alt samme sted.

Grand Hotel Budapest starter som en søt og patetisk pappkulisse i en barnebok-aktig fantasi med Fløybane. Bygningen er som å se inn i en gal konditors livsverk. Hotellet har nesten ingen gjester lenger, og de få som finnes, sitter rundt i en smertefull eller selvvalgt ensomhet og dyrker fraværet av tid. Dit kommer den selvopptatte forfatteren Jude Law og får øye på Mr. Mustafa, som er hotellets eier.

Den sørgmodige enkemannen Zero Mustafa (F. Murray Abraham) forteller om hvordan han fikk hotellet, og han forteller om M. Gustave (Ralph Fiennes), det siste kultiverte mennesket i en grotesk tid. Europeisk historie er kopiert til det ugjenkjennelige. Invasjoner og militser, land uten egentlig identitet. Med utilsiktet treffsikkerhet har kinoen satt opp akkurat denne filmen den uka da Krims rolle i Europa plutselig er brakt tilbake på pokerbordet.

grand budapest hotel2, the

Dette bildet fra elevatoren forteller alt som kan sies om filmen.

Conciergen M. Gustave er overflate-sivilisasjonens siste skanse i en verden full av formelle svik. Gustave er hotellets gigolo. Han ivaretar rike, eldre kvinners behov for seksuelle utskeielser og overdådig muntlighet, og han gjør det med en autoritær stilsikkerhet som opprettholder hotellets renommé over hele den vesentlige delen av kontinentet.

I starten av historien tar Gustave avskjed med Madame D. (foreldet Tilda Swinton) som frykter at hun aldri får se ham igjen. Sannelig får hun rett, for hennes forbryterske sønn Adrien Brody tilrettelegger et blåsyremord som i neste omgang fører til at den unge lobbygutten Zero og Gustave jages rundt i Zybrowka (merk: På nettet ligger en mockumentar-site som forteller om landets historie og kultur – finn den!) både av politisjefen Edward Norton og Brodys psykopatiske morder Willem Dafoe. 

Gustave klarer å ivareta sin rolle som plettfri europeer gjennom de mest groteske prøvelser, som da han havner i fengsel sammen med utbryteren Harvey Keitel og klarer å redde maleriet av gutten med eplet fra Madame D.’s grådige slektninger blant annet ved hjelp av kake-assistenten Saoirsie Ronan som også er Zeros kjæreste (ikke flørt med henne!).

Filmen kommer til å minne deg om mange ting. Den nesten bildebok-aktige fortellerstilen finnes i mange av Andersons filmer. Men denne likner dessuten John Irvings ornamentoriske fortellerstil, med fargerike personer og paradoksale situasjoner som omsvermer hverandre i en ukonvensjonell biotop med minst ett hotell. Hvis du velger å engasjere deg i bildevalgene, får du en fin dag. Dersom du forsøker å følge den episke sentimentaliteten i historien, vil du bli totalt utslitt og ønske deg tilbake i danske dramakrim-serier. Hvor du antakelig hører hjemme.

«The Grand Budapest Hotel» er noe så sjeldent som et psykologisk uinteressant kunstverk uten smisk. Dette er en bildefortelling, og bilder betyr noe. Menneskene er ikke så dype. De er enten/eller, og de kan skildres i barnebok-aktige forenklinger av falsk historieskriving uten at det oppstår ett eneste problem.

Psykologi er falskneri. Handlinger er ekte. I Wes Andersons filmer er alle tilløp til psykologi parodiske, mens handlingene er utpensla og tydelige, på samme måte som omgivelsene. Jeg liker dette universet. En drittsekk er en drittsekk, en helgen er en helgen. Og det spiller ingen rolle hva grunnene er.

Femmer-terningen skal leses som sekser-terning. Av estetiske grunner.  

non-stop hoved

Neshornet Neeson i svett flythriller

Non-stop: Amerikansk thriller. 2014. 1 time, 46 minutter. 15 år. Regi: Jaume Collet-Sera. Med: Liam Neeson, Julianne Moore, Scott McNairy, Michelle Dockery.

Kortversjon: Flyvekteren Liam Neeson blir med et fly der ukjent mann truer med å myrde en av passasjerene hvert tjuende minutt hvis han ikke får 15 mill.

terning 5 liten Jeg skal starte med noen relativt trygge vitenskapelige observasjoner: Liam Neeson er i ferd med å utvikle et panne-nesebein-parti som gjør ham fortjent til hederstittelen Årets Neshorn (Rhinocerotidae). Yrkesgruppen psykopatiske massemordere har utviklet sin absolutte omnipotens henimot religiøs fullkommenhet. Flyvertinner har kontaktlinser som hypnotiserer dem så voldsomt at de likner komedie-brura i en film om utdrikningslag – eller de tar stoffer som er så heavy at ikke en gang Venstre vil selge dem fritt i butikker.

non-stop

Liam Neeson snakker til passasjerene mens Michelle Dockerty later som om hun lytter.

Det var avledningene. Av de mer opplagte nyhetene: Jaume Collet-Sera fra Barhelona («Unknown») har regissert en action-thriller fra innsida av flygende fly som kommer til å holde feste deg i setet med ryggsvette og lamme deg med bange anelser. Dette er naturligvis en overdrivelse, men Collet-Sera har faktisk fått til en spennende film som følger verdens kuleste mann så tett at du kan kjenne igjen lukta av gammal irsk whiskyfyll. Neeson spiller flyvakt, men livet hans og psyken hans er så elendig at han kunne vært noe Jo Nesbø hadde funnet på. Ikke bare er han kassert og skilt politimann med kreftdødt jentebarn, han jobber som alkoholisert kabinvakt med så liten prestisje at han sorterer lavere enn måke i maskinen. Men slåss kan han. Å jøye meg.

non-stop dockery øyne

Se på det Dockerty-blikket. Way gone.

Det er absolutt ingen lyspunkter i «Non-stop». Filmen starter med at Neeson smådrikker og kommer seg om bord på samme flighten som Julianne Moore. Hun preges som vanlig av samme resignerte gledesløshet som lam i slaktekøen eller Viking-spillere før tippeliga-start, og det ville vært en sann fornøyelse om Julianne viste seg å være en militant dansk islamist i forkledning. Men sånn er det ikke lenger. Sjansen for at skurken er en hvit mann med briller ligger antakelig på mellom 80 og 90 prosent. Hvis du dessuten er en tjukk hvit mann med gammel Nokia-telefon, blir du helt sikkert stansa av sikkerhets-kontrollen og kasta ut av flyplass-området sammen med allsangheftene dine.

Likevel stirrer kameraet mistenksomt på kjortelgubbe med muslim-skjegg, det merker seg at det er svarte mennesker om bord, og alt er for at vi skal bli urolige. Men vi vet at en araber er det i hvert fall ikke.

non-stop1

Irsk mann med pistol i flyet. Ikke bra.

For det viser seg at det er en morder på flyet. Hvis han ikke får 150 millioner dollar til en løgnaskonto, vil han myrde noen i flyet hvert 20. minutt. Dette tekster han Neeson om. Og siden Liam er fra IRA-land og heter Bill, går det ikke lenge før han faktisk er den hovedmistenkte i et verdensomspennende TV-drama om kapring og terrorisme. Mer kan jeg ikke si om det. Men han som spådde mord, tulla ikke. Han har beundringsverdige, guddommelige kvaliteter, og alt han sier skal skje, skjer. Frp burde hyre ham til program-arbeidet.

Mer er det ikke, bortsett fra det med ryggsvetten og lammelsene. Jeg er nødt til å ta med Malaysia jabb jabb jabb  piloter jabb jabb jabb, for det er hva man skal skrive om denne filmen i dag.

Til slutt: Dette var en anbefaling. Hvis det ikke ser sånn ut, så er det bare fordi jeg virkelig ikke hadde det godt i de 100 minuttene filmen varte.

doktor proktor hoved

For ikke å snakke om den fantastiske fisinga!

Doktor Proktors prompepulver: Norsk familiekomedie. 2014. 1 time, 27 minutter. 7 år. Regi: Arild Frøhlich. Med: Kristoffer Joner, Eilif Hellum Noraker, Emily Glaister, Atle Antonsen, Even Guddingsmo Bjørn, Arve Guddingsmo Bjørn, Linn Skåber, Ingar Helge Gimle, Mariann Saastad Ottesen.

 

Lise blir kjent med den knøttlille gutten Bulle og begge blir kjent med den eksentriske oppfinneren Doktor Proktor, som har funnet opp et fisepulver. Mye rart skjer.

terning 5 liten Denne filmen er laget etter yndlingsboka mi i hele verden, og i hovedrollen spiller yndlingsskuespilleren min i hele verden, så å se «Doktor Proktors prompepulver» var nifst. Særlig etter at jeg hadde forsøkt å forhåndsverve humørhemma kolleger før visningen ved å si at dette ville bli årets kuleste norske film. De hadde aldri hørt om Doktor Proktor.

Så hva sier jeg nå?

doktor proktor

Emily Glaister og Eilif Hellum Noraker ser gjennom hullet i Proktors vegg.

Jeg sier: Jo Nesbøs kompromissløst dritråe barne-humor er ikke lett å filme, for rollefigurene i boka er ikke i nærheten av norsk eller noe annet -sk realisme, og Per Dybvigs tegninger til bøkene ga en føring som ville ha ført til at Gud og alle Hans deus-designere ville ha klødd seg i hodet hvis de fikk dem som blueprints.

Du kan Google bøkene og se på tegningene av lille Bulle. Han er et slags konsept. Straks du har sett tegningen, får du en ny slektning, og han likner ikke på noen andre i familien. Proktor framstår en slags fussy staur, Lise har personligheten til den edle og uberørte, men intelligente norske kvinne som ingen av oss noensinne traff. De er spillere i en absurdistisk nesten-satire, en drøy, skjønn og mørk spøk som slipper sola ut i stedet for sola inn.

Men filmen? Hva sier jeg nå?

Personene er mirakuløst nok blitt perfekte. Jeg ser generøst bort fra at de av og til sitter og snakker litt oppstylta i et supernorsk klippeverk som består i at man skifter mellom brystbilder av snakk i stedet for å la det skje noe på lerretet. Det er (antakelig) sånn fordi innlevelsen i Proktor-historien er så komplisert at regissøren må forfalle til forteller-klisjeer for å fange folk med noe de kjenner igjen.

doktor proktor2

Anna Konda besøker Oslo havn.

Alle ser ut akkurat sånn som de måtte. Bulle (Eilif Helle Noraker) har en pipete, litt feildiksjonert musestemme som står både til oppsynet og frekkheten hans. Bulle err mer sleivkjefta enn det filmen får fram, og han har på en måte lommeruskets evige rett til oppsetsighet. Sånn er skikkelsen. Blid på en fanten måte. Lise spilles av Emily Glaister med en snodig og ujålete form for klassisk jentethet. Sånn måtte Lise bli. Man blir glad av fjeset hennes.

Og så har vi Kristoffer Joner da. Per Dybvig har i årenes løp tegna alle de uryddige frynse-folka som oppsøkte eksentriker-boden Skjenkestuen, og han utformet Proktor som om oppfinneren skulle være en god kamerat fra så seint på natta at Per også kjøpte pils til de som forlengst hadde gått hjem.

Kristoffer Joner bærer sånne folk inni seg, og han spiller doktoren med en jovial barnlighet og en naiv form for nervøsitet som bare folk med tankene helt andre steder kan tillate seg. Proktor kunne fort blitt en vits. Men det var han aldri. Og Joners skikkelse er overlegent mangfoldig, et hjertelig og vinnende mimikk-monster som kan fnise på en måte som ingen andre kan.

Joner er helt aleine en fullverdig begrunnelse for at Stavanger finnes.

doktor proktor 3

Atle Antonsen som herr Thrane med tvillingene Even og Arve Guddingsmo Bjørn.

Folka rundt dem er også blitt stiligere enn man kunne ventet. De teite tvillingene Truls og Trym er virkelige filmfunn. De er urimelig bmi-digre i forhold til klassekameratene, men det funker bare som en skjønn eventyr-overdrivelse og en påminnelse om at de sannelig ikke kommer fra småfolk. Jeg lurte litt på mora til Bulle da jeg leste bøkene, for hun er hjerteløst karikert, og Linn Skåber spiller henne med en formiddagskløft og hjemme-permanent som slår lufta ut av all tvil: Kjerringa var ei bitch. Ferdig med det. Atle Antonsen er omfangsrikdommen Thrane, en urimelig teit tosk av en mann som her har fått nordnorsk dialekt som en hellig hevn for alt det folk nord for Steinkjer har sagt om søringa. Og korpsdirigenten. OMG. Med sitt svette hår og sjelsforlatte flergangstaper-blikk er han så fantastisk at han skulle ha vært med mer. 

Jo Nesbø vet det om folk at de liker stygge historier, så Proktor-bøkene er politisk ukorrekte små-eventyr på alle slags vis. Politisk korrekthet har flere kronologi-lag. Først var det politisk korrekt å ironisere over grilldress-proletariatet. Så ble sosial stigmatisering egentlig ukorrekt fordi den er nedlatende og sosialt sårende. Nesbø bryter disse konvensjonene. Thrane er vulgær, mor til Bulle er vulgær og foreldra til Lise er henholdsvis oversart lampett-børsterske og idiotisk offiser. Foreldre er sjikanerte på en måte som fyller sinnet med høytid. Utdriting er deilig.

Man pleier å si at boka var bedre, men det er jo bare tull, for en bok kan ikke bli en bedre film enn en film er. Og dette er en film. Den funker flott. Den vil forhåpentlig glede mange Nesbø-venner med lykkelige gjensyn og frelse de forskrekka over til en filmstil som unnviker den norske barne-realismen slik en engel lister seg forbi Satans hule.

For ikke å snakke om den fantastiske fisinga!

reds 2 hoved

«Reds 2»: Men Malkovich er fantastisk!

Reds 2: Amerikansk agentparodi-action. 2013. 1 time, 56 minutter. 11 år. Regi: Dean Parisot. Med: Bruce Willis, John Malkovich, Mary-Louise Parker, Helen Mirren, Anthony Hopkins, Brian Cox, Catherine Zeta-Jones, David Thewlis.

Kortversjon: Bruce Willis og kona hans hyres motvillig til kampen for å finne den bortgjemte vitenskapsmann og hans superbombe i Moskva.

terning 4 liten«Reds 2» er slett ikke noen spenstig film, og det bør ikke overraske noen siden den bare er en skøyeraktig etterbyrde i et seriesyndrom. Men to betydelige komikere gjør den anstrengte agent-parodien til en liten fest i hvert fall. Som en hybelfest for tante Trauma, hennes flekkete tokjønna katt med arme riddere til kvelds. Ikke storarta, men særegent.

reds 2-2

Mary-Louise Parker og Bruce Willis med litt rare klær.

John Malkovich spiller halvpensjonert CIA-agent med en urealistisk blanding av absolytt kyndighet og en frakobla «finnes det en ferje til fjellet?»-fjernhet som er nesten ubeskrivelig. Det er som å se milde serier av små, små hjerneslag, det er som å se en mann som konsentrerer seg så uhensiktsmessig om bagateller at han fungerer som sitt eget haleheng. Han er fantastisk. Malkovich belærer forvirret omgivelsene som når en gammel lærer forteller om bussruter som ble oppheva i 1953. I denne filmen finnes mye deilig-dumt småsnakk. Mange vil like det.

Mary-Louise Parker spiller kona til Bruce Willis. Hun er eventyrlysten på en litt fornærma måte, som når kvinner klandrer spontanitet for at den ikke er planlagt godt nok. Hun forskrekkes kontinuerlig over verden med rare små, pipete damelyder som minner om den nesten tause jamringa fra sultne tarmer eller uventa sex.

Parker og Malkovich er vittige hele tida, også når handlingen skeiner usosialt rundt i sin egosentriske oppfatning av humor.

Det starter med at Malkovich dør. Døden er velkomment lakonisk behandla. Døden er en spøk.

reds 2-1

Bruce Willis i Russland med John Malkovich og Anthony Hopkins.

Så begynner freakshowet. Blond galning med vampyrører sender rare speidergutter etter hovedpersonene før The Pale Rider detter inn i filmen med hagle, hatt og en forbauset ikke-tilhørighet som kunne vært henta fra Beckett. Deretter en asiatisk supermorder som origamier folk i hjel. Og så Helen Mirren, som tilhører MI1 med utringa aftenkjole og syttitallsfrisyre, sexy som ei Roald Dahl-heks og stappfull av få overflødige forklaringer.

Og deretter Anthony Hopkins som småsnål vitenskapsmann. Han har vært sperra inne så lenge i et safehouse at han likner Arne Strand, og han fant opp den ultimate atombomba. Nydelig gal. Et snedig revynummer midt i en film med nok raringer fra før.

reds 2 zeta-jones

Catherine Zeta-Jones som russisk forførerske.

Den eneste som bommer her er Catherine Zeta-Jones. Hun skal spille forførerisk russisk agent, og det bør man ikke gjøre. Zeta-Jones har uvillige, sjokkbrune valiumkinn og likner en hepatittplaga gnager. Det følger mye manglende arbeidsglede med Catherine.

Egentlig er det ikke noen særlig handling. Folk skifter kostymer bråkvikt og uten egentlige motiver, og i tillegg samtaler de om bomba som er gjemt et sted i Moskva før den kan komme til å utslette verden. For å være helt ærlig kommer du til å føle like lite sorg for verden som for Malkies død, og i så måte er «Reds 2» en behagelig film og en påminnelse om at lykken der å drite i alt.

Jeg streama denne filmen på Headweb, og den var OK, men nok en gang savna jeg Blu-ray. Å se film på nettlinjer i stedet for på mirakeldisker er et feil valg.

300 rise of an empire hoved

Kjedelig møkkafilm som kurerer krigssnakk

300: Rise of an empire: Amerikansk krigsdrama. 2014. 1 time, 42 minutter. 15 år. Regi: Noam Murro. Med: Sullivan Stapleton, Eva Green, Lena Headey, David Wenham. Hans Matheson.

Atenerne vil ha med spartanerne mot perserne, men spartanerne er isolasjonister – og så blir det en kamp om det fremtidige Europa.

terning 2 liten Dette er en kjedelig møkkafilm, så la oss forsøke å ha det litt morsomt.

«300: Rise of an empire» kan ha en fortjent terapeutisk virkning: Du blir så uttømt av monologisiteten og så lei av krigshissing at du ikke orker lese aviser de neste ukene eller se TV-nyheter. Da jeg så den første «300», fikk jeg det for meg at Adolf og nerdegjengen hans kunne ha kost seg med den og grønnsaksdipp en lørdagskveld etter at de hadde vært ute i gatene og ropt «Sabbaten suger, sabbaten suger!»

300 rise of an empire

Sullivan Stapleton er en litt engelsk helt.

Men denne filmen er fader meg ikke for nazister en gang. Den er så full av parodisk draps-estetisme og så pompøst åndløs at dyremishandlere og seriemordere vil bli ta seg sammen og gå hjem for å vanne karsen. Den forrige filmen hadde Gerard Butler, som ser ut som en mann også i bar overkropp. Det gjør ikke grekerne i oppfølgeren. Jeg skal strekke meg til at Themistokles likner en fotballpøbel som kunne ha strukket kreativiteten sin til ølspruting på gamle damer på Europacup-kamp. Noen av soldatvennene hans er kanskje tøffe nok til å være alkoholiserte engelske Idol-dommere, men mest minner de om stamgjester i Blue Oyster Bar, halvfeika hooligans som vil være metode-skuespillere men kommer til å ende som trend-analytikere og informasjonskonsulenter.

300 rise of an empire green

Eva Green har kjøpt det usympatiske blikket i kosmetikkavdelingen på Hennes & Mauritz.

Filmen handler om at de slåss mot perserne, som vi kjenner som iranere. Iranerne har kjempehærer, de er mørke i blikket og fører sjøkrig med selvmordsbombere forkledd som NAVY Seals. Iranerne ledes av et patetisk par. Den ene er en eremittskapt gudekonge i gullshorts, en skalla evnukk-imitasjon som neppe ville tatt seg ut i skøytetrikot. Admiralå hans heter Artemisia. Hun er egentlig gresk, men var utsatt for overgrep som barn, og dermed ble hun uovervinnelig sverdmester og amatør-psykopat. I en scene som burde vært belønna med Razzles hvert eneste år, har hun flytoalett-sex med Themistestiklos. Det ser ut som når insekter slåss.

Eva Green er forresten en fæl skuespiller. Her sperrer opp hele fjeset med spøkelsestynn ansiktshud og har omtrent samme antikarisma som brun dunk-rester etter at noen kasserte Elizabeth Hurley.

300 rise of an empire2

Ai ai for en artig computerkrig.

Filmen er laget med en virkelig intens og sjøl-høytidelig estetisme. Kort fortalt består stilen av moderne eventyrfarger, som er metalliske og apokalyptisk kalde. Dessuten et virvar av fantasifulle blodspruter med så mørkt hemoglobin at du forestiller deg at kampdeltakerne tok en overdose jerntabletter og havner på svensk TV. Det er blod her og blod der, og det hadde virkelig vært befriende om en eller annen supersoldat bare rett og slett døde av tarmslyng eller giftige borealisbær. For krigs-begeistringen i den idiotiske filmen når sånne vulgærpoetiske høyder at det er rett før Obama kommer innom og taler så konstitusjonelt retorisk at perserne stanser og sier imponert: «Næh. Er ikke det han i «12 years a slave»?». 

Det formildner ikke voldshøytiden at manusforfatterne plutselig dropper merkverdige «fuck gutte-elskerne»-replikker og banaliteter som denne: «Du har sannelig kommet langt bare for å dra kugen din!»

Men filmen kan altså ha en befriende effekt. Den kan føre til at du blir drita lei Putin og Obama og Merkel og Solberg og alle i historien som invaderte andre land og etterpå kom sammen og snakket stivt om forbund mens normale mennesker var nødt til å gå på jobb.

ta meg med hoved

Norsk kalkun blir til små-svane, liksom

Ta meg med: Norsk musikkfilm. 2014. 1 time, 22 minutter. 7 år. Regi: Per Olav Sørensen. Med: Frank Kjosås, Marion Ravn, Kjersti Elvik, Haddy N’Njie, Magnus Rønneberg.

Sangene til Halvdan Sivertsen og Jan Eggum spinnes sammen til to tre kjærlighets-historier i et idyllisk nabolag.

terning 3 liten Denne filmen er en mild hån mot filmkritikere, den er en rått naivistisk hån mot filmkunsten og mot den seriøse visesangen og mot regnværet, drabantby-bebyggelsen og den gode smak. Men dere blir muligens sjarmert.

ta meg med

Frank Kjosås, Haddy N’Jie, Magnus Grønneberg, Marion Ravn og Kjersti Elvik foran småruta slyngplanter og malte solvegger.

Bildelegginga av Eggums og Sivertsens musikk fortjener egentlig terningkast 1, for «Ta meg med» er en nesten forbrytersk platt idyllisering av to nevrotiske visekunstneres halvstø univers. Dessuten er det enda verre at filmen bildelegger sangene slik barne-TV gjør med Prøysen-viser: Hvis teksten sier at bestemor gynger på ei stor potet, så får du se ei gammal mus på rotfrukt.

«Ta meg med» lar sangere være skuespillere i en solfylt, gammal trehusgård et sted i den mest femtitalliske syttitallsdelirium. Blomsterkasser og malte trevegger tar i mot beundringen til ei ustanselig sommersol som kjinner inn gjennom vinduene til kjærlighetens håpere og kjærlighetens ofre. Også når livet blir for svært og døden ikke heller, fortoner filmen seg som en kjerretur med vin og frukt og Durex og baguetter: Hvis det finnes eller fantes noe som heter søndags-selvmord, så hører de hjemme i denne kompromissløse banaliseringen av ulykkelighet og lidenskap.

Ikke spiller de spesielt godt heller, disse sangerne.

Men synge kan de. Det går litt mer enn en halvtime før det er bra nok.

Før det hadde jeg tenkt å anbefale forestillingen til en drøy time mellom vorspiel og pubtur, sånn at man på vei videre i lykksaligheten kunne more seg med å imitere Magnus Grønnebergs ansikts-iver når han sang «kjærlighet» i innledningen. Men til og med de hjemmerusa barjævlene kommer til å bli rørt etter hvert. Det er noe med artistene og det er noe med sangene til Sivertsen og Eggum som overvinner deg i løpet av tid. Framføringer er fantastiske. Og så oppdager du at du har det fint.

ta meg med2

Haddy N’Jie på bar aleine. I fint tøy.

For meg skjedde det akkurat da jeg satt og syntes det var latterlig at Frank Kjosås forsvant i taxien sin fra statoilen der Marion Ravn jobba mens hun satte i gang med «Ta meg med». Men så sang Ravn så hjertet mitt revna, og dermed gikk mye god og relevant kynisme rett i dass. Den som knekte siste motstand var Frank Kjosås. Jeg strevde først med at fotografen i annethvert bilde fikk ham til å se forstyrrende androgyn ut, men så kom scenen der han sang «Mor jeg vil tilbake» med en stemmeprakt og en intensitet i ansikt og uttrykk som fikk natta til å stå opp. Sånn skal Kjosås filmes. Inderlig og likevel litt rå.

Liksom-handlingen i denne endeløse musikk-videoen er til å grine av. Kjosingen er forelska Haddy N’Jie (som godt kan satse på film, for hun gjør det bra), men det liker ikke burgerjenta Ravn, og lærersken Kjersti Elvik sviktes så voldsomt av den gifte kjæresten sin at hun drikker anesteserende pappvin mens hun retter skolebøker (Røe Isaksen må ikke se denne filmen) inntil Grønneberg kommer luntende med rosa si på stilk

Det skjer nesten ingen ting, men alle synger som om det gjorde, og etter hvert oppløser romantikkens vesen seg i et følsomt simsalabim.

Ja, det er antakelig inspirert av «Hver gang vi møtes», men Eggum og Sivertsen medvirker bare som litt rufsete statister utenfor kjerka, så vi slipper å se på at de deltar i hagefester og frokoster med utsøkt sunn mat. Egentlig har jeg et prinsipp som sier at filmer som rørte meg til tårer, skal ha minst terningkast 4. Men det får være grenser.

Quiz: Tror du tekstlinja «og vinden ifra høyre snart vil snu» er med i «Kjærlighetsvise»?

gåten ragnarok hoved

NRK-tamt Ragnarok for småbarn

Gåten Ragnarok: Norsk actioneventyr. 2013. 1 time, 40 minutter. 11 år. Regi: Mikkel Brænne Sandemose. Med: Pål Sverre Hagen, Nicolai Cleve Broch, Sofia Helin, Bjørn Sundquist, Maria Annette Tanderød Berglyd, Julian Podolski.

Kortversjon: En norsk arkeolog forsker på rare teorier om vikingene og reiser til Finnmark for å finne det udyret som de jaktet på for tusen år siden.

Streama filmen på Get. OK kvalitet.

terning 2 liten Den norske eventyrfilmen om «Gåten Ragnarok» er en aggresjonshemma skuffelse for oss eksotikere , en fortelling om Midgardsormen som gjør tidligere tiders marine monster til en bekymra mor i et tjern i skogen. I skogtraktene innafor ferdes en trist menneske-far med oppfinnsom guttunge og ei datter med humøret til en fibrose-bloggerske. Han blir sveket to ganger etter nøyaktig samme kriminologiske system. Men han galer ikke. Og det gjør ingen andre heller.

gåten ragnarok

Monsteret til høyre i et sjeldent Kodak moment.

Mikkel Brænne Sandemose har tidligere laget «Fritt vilt III», så han står ikke på lista mi over pistrete osloregissører. Men «Gåten Ragnarok» må ha ramla mellom stoler som sto så langt fra hverandre at en orienteringsløper ville ha gått seg vill. Tiåringen min ville ikke se filmen, for han mente den var for skummel. Jeg trodde også den var i overkant nifs, for den ble markedsført som en eventyr-action med pupill-store utforskere i skrekkslagen utmark. Men sånn laget de den aldri.

Den første halvtimen går med til å presentere en enslig far og arkeolog. Han er sørgmodig, dattera hans er sur og sønnen litt oppvakt. Den arme fagmannen foretar en redselsfull americanisme – han glemmer at dattera skal synge på skoleavslutning. Det gjør ikke norske foreldre. Ikke en gang generaldirektører i Hydroene gjør det, ikke fedre i delirium eller mødre i yoga-stilling gjør det. En bagatell, men symptomatisk. For «Gåten Ragnarok» ser ut som om den er smitta med den dødelige NRK-genet, det som lager småsnurtne Smørøyet-filmer for halvstore Marienlyst-barn.

Pappa tror at Gokstadskipet seilte helt til Finnmark. Pause. Helt til Finnmark? Den eventyrlige Heyerdahl-sensasjonen i denne filmen er at Gokstadskipet kan ha seilt langs kysten enda seinere enn Hurtigruten, og så kom vikingene til Finnmark?

gåten ragnarok helin

Sofia Helin med klatrelineutstyr.

 

Sofia Helin med klatrelinevåpen.

Jeg kjente at forventningene mine krympa som kulderamma kjøttmeis-testikler. Jeg kunne ha ropt til regissøren: Nå må du færsken mæ få til litt hælvete her! Regissøren gjør ikke det. Han trekker inn Bjørn Sundquist og Nicolai Cleve Broch i handlingen. De spiller i og for seg utmerket, men det følger ingen spenning med dem, det følger ingen redsel & romantikk med disse mennene. I en kritisk fase der bare Conan the barbarian ville ha redda oss ut av likegyldighet, kommer det to halvsnille barnebok-tosker inn i filmen.

Pause. Det var antakelig aldri meningen at «Gåten Ragnarok» skulle bli nifs. Den var tenkt som en barnefilm som ikke skremmer noen. Jeg satt der aleine og så et norsk action-eventyr fordi sønnen min var redd for å bli skremt, og den kunne egentlig blitt sendt som serie på NRK3 etter skoletid.

Skuffelsen var så direkte plagsom at jeg syntes trærne så stygge ut. Den kompliserte geografi-turen ble plagsomt udramaturgisk og rotete. Arkeolog-faren blir først lurt av en person sånn at han ikke skal komme seg videre. Litt seinere blir han lurt på samme måten av en annen person. Man kan teoretisere seg til at manusforfatteren hadde glemt den første episoden da han skrev den neste, men man kan også anta uten saklig grunn at han tilhører den tallrike lav-adelen som syns det er kult med Mac, så da trenger man ikke talent eller noe å fortelle. En sånn som holder med Liverpool på Twitter.

Men fremdeles gjenstår Monsteret.

Vi som har et liv utenfor klosteret, har sett monstere før. Brænne Sandemose har klart å lage det kjedeligste. Jeg kan jo ikke røpe hva monsteret gjør, men beskrivelsen ville ikke tatt stor plass.

Pål Sverre Hagen spiller litt sympatisk arkeolog, men talentet hans ble nok mer utfordra i rollen som Heyerdahl. Sofia Helin har den rollefiguren som gir filmen temperatur og lidenskap i noen korte scener. Du får lyst til å bli bedre kjent med henne, du får lyst til at hun skal gjøre galne gutteting, for hun ser ut som om hun har ild i sinnet. Ingen andre ser ut som om de har ild noe sted som helst.