Månedlige arkiver: februar 2014

winters tale hoved

Kjærlighets-mystikk for din indre fjortis

Winter’s tale: Amerikansk romantisk drama. 2014. 1 time, 58 minutter. 11 år. Regi: Akiva Goldsman. Med: Colin Farrell, Jessica Brown Findlay, Russell Crowe, Will Smith, Jennifer Connelly, William Hurt.

Kortversjon: En forfulgt tyv i New York 1895 treffer den tuberkuløse ungjenta Beverly og opplever den djupeste meningen med lyset, kjærligheten og miraklene. 

terning 5 liten Jeg elsket å se denne kjærlighetsfabelen. Den har nok det vi i den begeistringshemma evalueringsbransjen kaller dramaturgiske svakheter, men reindyrka romantikk har lett for å fortape seg i sin egen verden. Det syns jeg er helt greit.

winters tale

Jessica Brown Findlay og Colin Farrell danser seg til the end of love.

Forelskelsen representerer den mest gjenstridige dyrkinga av metafysikk. De som er merkelig og forvirra berørt av den guddommelige osmose mellom mennesker, de tror på den sekundlange evigheten, de tror på at det finnes én vingefør svever som er den rette, de tror på at skjebner skapes i et blendende motlys i himmelen og at man kan eksplodere inne i et menneske man elsker uten å gjøre annet enn godt. Også de forelska har hørt om hormoner, men de tror ikke at hormonene er årsaken, de er bare verktøyet. Den kompromissløse kjærlighetsmystikken lever et forsømt liv i TV-serienes tid. Psykopatene har overtatt den vaglen der englene satt. Derfor er det helt uunngåelig at en film om kjærlighetens overnaturlighet vil føre til at mange stusser. Dette er en allmenn stussefilm. Men hvis du overgir din indre fjortis til opplevelsen, er den mirakuløs.

«Winter’s tale» er rein romantisk mystikk. Den har absolutt ikke en eneste fornuftig ting å formidle, den er muligens hva man i forbigående kynisme kan kalle skjemma av new age-forvirra verdensroms-anskuelser, men den er så vakker. Om det finnes noen ørsmå smuler av svermer inne i deg, så vil de vokse til brød (uheldig bilde) etter hvert som Colin Farrell elsker seg tvers igjennom isflata og blir en udødelig engel.

winters tale crowe

Russell Crowe spiller demonen. Han er verre enn dette og i kulere lys.

På ett tidspunkt hviska jeg til Kristin i nabostolen: Der blei fader meg ei jomfru redda av en helt på hvit hest, det har jeg ikke sett på smertelig lenge.

Da skjønner dere at dette ikke er en film, men en djup hjertemassasje, en slags østrogen-injeksjon som i beste fall også vekker svermerisk overdrivelses-glede i noen menn. De er ikke mange. Det finnes flere folk som føler at de blir ignorert på grunn av OL, enn det finnes romantikere. Men de som virkelig er der, de svikter ikke. Og de kommer til å nyte i hvert fall annet hvert sekund.

Det som gjør «Winter’s tale» til noe mer enn en Tingeling-film, er den snedige thriller-settinga. Her finnes det en demon. Han spilles av Russell Crowe med et hode som ble laga for at noen skal skli det inn i boet. Demonens fjes sprekker av sinne, han har magisk ødeleggelsesevne og en dyster, mørk Crowe-stemme som låter som et mørkeskadd orgelstykke fra helvete. Han stirrer som en nåsån. Når demonrussellen går på visitas til Djevelen i smuget, er det faktisk Will Smith som sitter der som en arvtager etter Morgan Freeman. Lyset er vakkert og ondt. For oss som elsker djevlefilmer gir det en følelse av å komme hjem.

winters tale2

Colin Farrell og Jessica Brown Findlay. Høytidelige elskere.

Guddommen i historien er lyset. Lys er magisk, alt i Universet er forbundet med lys, lyset er et mirakel som utsletter Opplysningstidens litt kjedelige vitenskap og byr på bevinga hester og skjebner som strekker seg over mer enn 100 år.

1895. Colin Farrell er en enkel tjuv. Crowe er ute etter ham. Men han har en skjebne, og ved en tilfeldighet treffer han den tuberkuløse ungjenta Beverly som må sove i et telt på taket for å holde feberen nede og straks kan dø. Hun er datter av William Hurt, som er redaktør (et yrke som ikke finnes lenger) og hun har en vakker og overraskende åpenhet som gjør at jenta og den unge tyven fanger hverandre i en sånn romantikk som folk pleier å lese på do. Samtalen mellom Crowe og Hurt er en fabelaktig påminnelse om at filmen ble laga etter en roman. Og demonen fra Australia følger etter den sjuke jenta for å hindre at skjebner blir oppfylt, og for å ramme gutten som ble funnet i en modellskute som bebi.

Filmen beveger seg over lange tidsavstander slik new age-filmer ofte gjør, og den snakker tildels i villelse om stjernene og miraklene og feber-fantasiene og alt det der. Mest krevende er overgangen til 2014. Jeg skal ikke røpe hva som skjer verken før eller nå, men sjøl når skrivinga begynner å miste grepet, overlever forelskelsen i filmen på rein og skjær treghet. Jeg driter i om fortellinga glipper noen minutter. Menneskene har vært så vakre, uforstandigheten har vært så hypnpotisk at du egentlig ønsker å fullføre hele greia enten det skurrer eller ei.

Colin Farrell er en vakker mann med et blikk som kan fylles av en kvinnes feber og få den til å bli lidenskap. Når Farrell elsker noen på film, da tror du på det. Han har den oppskaka, forvirra galskapen i øynene, han ser ut som om han har tenkt å dumme seg lidenskapelig ut når som helst. Sanne elskere gjør det. Jessica Brown Findlay (Beverly) vil noen huske fra TV-serien «Downtown Abbey» (vask munnen din, Arild), og hun spiller ungjente med en uimotståelig, intuitiv mottakelighet som ganske sikkert er både risikofylt og politisk tvilsom, så ikke prøv den hjemme.

Regissøren Akiva Goldsman er best kjent for at han skrev manus til «I am legend» og «Da Vinci koden». Han er en sann og svermerisk mann. Den skal han ha. Filmen er for de som svermer som ham.

dallas buyers club hoved

Tivolimager aids-dust blir Mor Teresa. Uff.

 

The Dallas Buyers Club: Amerikansk drama. 2013. 1 time, 57 minutter. 15 år. Regi: Jean-Marc Vallée. Med: Matthew McConaughey, Jared Leto, Jennifer Garner, Steve Zahn, Griffin Dunne.

Kortversjon: Arbeiderklasse-harryen Ronnie får aids av to horer og fordi han ikke vil dø, finner han opp en slags kur mot aids og danner en forening av det.

terning 3 liten Matthew McConaughey starter denne rollen som en slags tivoli-artist. Cowboy-mager, Hollywood-realistisk rodeo-harry som er så ekkel at han vi ønsker at han skal dø før handlingen kommer i gang. Han ender filmen som en tidvis helsunn Mor Teresa som kjøper cabernet til doktor-daten sin og kunne fått fredsprisen av en flegmatisk imponert Jagland. Transformasjonen er så påtrengende at den virker deformistisk; den gjør skikkelsen like latterlig og demonstrativ som den frelste forbryter i en frikirke-pamflett.

dallas buyers club

Matthew McConaughey etter at han ble snill. Jennifer Garner har studert, så hun bærer briller.

Antakelig er filmen laga for en menighet. Alternativ medisin-gjengen er tallrik og desperat. Hvis de får se en film om en detronisert geni-lege som sitter i Mexico og helbreder aids med larve-sekreter, da går de rett til helsekosten og kjøper bivoks til bihulene.

Nå har jeg sett tre amerikanske filmer basert på sanne historier. Alle tre er Oscar-nominerte, såvidt jeg vet. Den første avslørte den 200 år gamle slavehandelen i USA, og figurene var stereotype som brosjyre-illustrasjoner. Scorseses «The wolf of Wall Street» eufemiserer ikke hovedrollen, men gjør ham til et ikon for det menneskelige forfallet som følger med rikdom. Folka er ovedrevne innenfor en apokalyptisk-sarkastisk stil og funker fantastisk. «The Dallas Buyers Club» handler om en aidssjuk oljearbeider og rodeo-dust som får aids og forsøker å helbrede seg sjøl.

Filmen har et par gode folk med, men dreper seg med to roller som overdriver seg sjøl så monomant at du skulle ønske det fantes skolemedisin mot dem.

Matthew McConaughey er slanka 23 kilo og ser tynn ut. Det er ikke en kvalitet. Tvert om. Det gjør ham uønska som en gjest som spyr på det nye golvteppet. Men skuespilleren er tilsynelatende så besatt av sin egen rolle-hengivenhet at han flasher den, han blir en sørgelig ekshibisjonist som viser seg fram når han burde ha gått i skyggene. Dessuten overspiller han rollen som pokergubbe fra hore-avhengig idiotmiljø som om han medvirka i en svart cowboy-komedie. Alt han sier er parodisk. Alt han gjør er patetisk. Du ønsker virkelig at han skal dø. Men han blir jo så forbanna grei etter hvert. Rollen starter som aggressivt homo-fiendtlig og ender med at en klisjé-transe er blitt den beste vennen i hele livet. Hele livet. Hele livet.

Syns du at du har rett til å mislike en så flott fyr?

dallas buyers club leto

Jared Leto som den godhjerta klisjé-transen.

Jeg har, for jeg blir kvalm av Jared Letos (også han uttynna som en kristen damedrink) alminnelig-amerikanske skildring av den rørende homofile. OMG. Ingen har rett til å bruke seksuell legning som unnskyldning for å skildre mennesker som altruistiske sengekant-engler bare for at ikke noen burger-gubber i Texas skal mislike dem. Jeg blir forbanna og fornærma når man over-eufemiserer for at jeg skal skjønne hvor fine mennesker homsene er. Jeg er ikke så dum. Jeg har sett «Milk». Hører dere det: Jeg likte Harvey Milk, jeg er et fint menneske og dere trenger ikke behandle meg som en jævla harry.

Leto er ille. Rørende ille. Utagerende ille. Godhjerta homse-ille. En skikkelse for «Naked gun»-filmene.

Handlingen forteller nesten at Legemiddeltilsynet i USA er kjøpt og betalt av legemiddel-industrien, og den forteller nesten at et stoff som var nytt i 1985 funka som rein gift og at det var mord å anvende det. I ettertekstene står det at akkurat det middelet som er filmens krypton, har reddet mange liv, brukt i medisiner i mindre doser. Filmselskap vil ikke bli saksøkt for én milliard.

Også sånn detter bånn ut av filmen. Den har egentlig en ganske OK historie om et råskinn som fikk til en medisinklubb. Men han burde holdt seg inne i rollen hele tida, han burde ikke ha drukket vin med Jennifer Garner og han burde ikke ha blitt en slags gründer-kjekkas som plutselig flyr til Japan og trikser industrifolka der. Som om han skulle være George Clooney på bonusjakt. Det blir for dumt.

McC og Leto er nominerte til Oscar for beste hovedrolle og Oscar for beste birolle siden begge har kroppsendra seg.

De har fått Golden Globe, så det er for seint å be til Gud om at de ikke får hver sin Oscar.

død snø 2 hoved

Død snø 2: Kristoffer Joner som tidenes zombie!

 

Død snø 2: Norsk-islandsk splatterkomedie. 2014. 1 time, 40 minutter. 15 år. Regi: Tommy Wirkola. Med: Vegar Hoel, Kristoffer Joner, Amnita Acharia, Carl-Magnus Adler, Jocelyn DeBoer, Ingrid Haas, Martin Starr, Bjarte Tjøstheim, Stig-Frode Henriksen, Ørjan Gamst, Hallvard Holmen.

Kortversjon: Vegar Hoel blir tatt av politiet for mord på hyttevennene sine, men klarer å tilkalle amerikansk hjelp til et siste oppgjør med nazi-zombiene.

terning 5 liten Dette er enkeltpersonenes og enkelt-påfunnenes film. Rollene funker så overstadig hinsides en normal virkelighet at man sperrer opp øynene og fråtser i hensynsløs frodighet. Enkeltscener skaper så stor begeistring at det er lett å tilgi den lett smadra fremdriften. Det er på tide å ta fram det ufødte begrepet skratt-fnis, som oppstår når den latente tenåringen i deg spruter popcorn over seteryggene.

død snø 2

Vegar Hoel viser nazi-handa si med Zombie Squad og en medført museumsmann.

Derfor er det relevant å starte med det patriotiske: Han er tidenes zombie. Kristoffer Joner kommer sjanglende med rester av den høyre handa hengende som girlander fra skuldra. Han har et fjes som likner hagleskutt smalahove og piper i en blanding av kjæledyr-hengivenhet og Joner-nervøsitet. Etter mye annet fælt ble han overkjørt av stridsvogna. Daudingen Kristoffer er på en måte grøssernes Elling, og det er en skikkelse du aldri kommer til å glemme.

Dessuten er Vegard Hoel en av de få, om ikke den eneste skuespilleren i Norge, som kunne utøve et kunststykke som såvidt kan kalles å sannsynliggjøre denne sjuke hovedrollen. Han kommer ut av den første filmen med grapsa kjæreste og avkutta arm, men politiet tror at han massakrerte en hel hyttefest-gjeng og lenker ham til sykesenga etter at en uheldig kirurg har sydd en nazizombiearm på mannen. Dermed oppstår et slitesterkt «The hand»-syndrom.

død snø 2 herzog

Ørjan Gamst spiller Herzog.

Naziarmen kan ikke bare heile, den han hele de sjuke og vekke de døde, den kan slå tvers gjennom voksne tarmsystemer og dra hjertet ut av en stakkars liten 11-årig turist i traktene rundt Tafjord. Eller Tavik.

Hoel starter som relativt blodig krigsoffer og utvikler rollefiguren sin som et slags blodtype-skjema. Mot slutten er antakelig alle tenkelige rhesi representert på det som er igjen av klærne, men han er like fullt en romantisk mann som tett fulgt av Bonnie Tylers «Total eclipse of the heart» oppsøker den uberørte kirkegården ved havet og initierer det som kan komme til å bli norsk films mest rørende nekrofili noensinne. Jeg røper ingenting.

Det er på mange måter en snedden film. I Stavanger betyr snedden småpen. Tommy Wirkola starter fort en flørt med amerikanere ved at han innfører The Zombie Squad. Den holder selvsagt til på nett og består av en frakkekledd eksotisme-nerd som ser ut som et medlem av Talking Heads, ei jente med betryggende strikkevest og ei starwarsianer med Finse-kikkert. Ved forenklinger som ingen vil bebreide den kreative grapsen Wirkola, kommer de til Norge og er med på å utvikle ideen om en til dels underjordisk motstandsbevegelse. Det har ikke skjedd verre vekkelse i Nord-Norge siden læstadianerne. Heller ikke herligere oppstandelse.

«Død snø 2» vinner på en kompromissløs oppfinnsomhet. Politi-satiren med en parodisk nordnorsk tourettes-tjenestemann ligger i den småstive utkanten og sliter halvgode replikker, for å si det pent, men de groteske detaljene er fantastiske. Den absurde splatter-humoren frisk som fersk slakt, og det i en genre der det meste allerede er utretta. Det er som om Wirkola finner en ny måte å pynte juletreet på.

død snø 2 joner starr

Kristoffer Joner på et tidlig stadium sammen med Martin Starr.

Hoel spiller med et velgjørende alvor og troverdig frustrasjon. Bjarte Tjøstheim som kommer fra en kristen familie på Randaberg, spiller småbannende prest som også blir tvangs-konvertert til den internasjonale zombie-rørsla, og en av de minneverdige scenene utover i filmen er da den snille Joner sitter overskrevs på den milde Tjøstheim og banker ham mens blodet flyter. Det er ærlig talt ikke noe du ville ha venta å se på film. Det er ærlig talt et ekstremt trivelig påfunn. Det er det også når Hoel strekker sin ene blodstenkte hånd mot dashbordet – ikke for å starte bilen, men for å skru av P2.

Det er vanvittig mye tarmer i denne filmen, og folk blir reduserte til et detaljnivå som gjør dem best egna til å agne skrei-lina med. Dette er en splatterfilm, det er ikke en thriller om turen på landet. Så snakker vi ikke mer om det. Det er en skjønn film i slinser og biter.

august osage county hoved

Meryl Streep som gal Caprino-dokke i vinterstorm

August: Osage County: Amerikansk drama. 2013. 2 timer. 11 år. Regi: John Wells. Med: Meryl Streep, Julia Roberts, Chris Cooper, Julianne Nicholson, Ewan McGregor, Juliette Lewis, Sam Shepard, Abigail Breslin, Benedict Cumberlatch, Margo Martindale, Dermot Mulroney.

Kortversjon: Mamma har kreft, pappa er alkoholiker. Pappa blir borte, og etter hvert samles Oklahoma-familien i barndomsheimen der alle alltid har hatet hverandre. Så starter samtalene.

terning 2 liten Før dette filma skuespillet er skikkelig jamret i gang, har Meryl Streep rukket å ødelegge innlevelsen og interessen med et sanseløst, mimikk-sjukt overspill som like kunne gjerne kunne ha vært en Saturday Night Live-episode. Det gjør egentlig ikke så mye, for det er ikke noe å redde her, men Julia Roberts er i hvert fall i nærheten av å skape en engasjerende kvinneskikkelse. 

Jeg har bare sett korte teasere fra «Hotell Cæsar», men jeg har skjønt at familieoppgjør med oppsperra studio-fjes og gåtefull sex tilhører ingrediensene. Dette likner litt. Regissøren John Wells er da også en TV-serie-fyr som debuterer med kinofilm, og han har virkelig valgt å slippe villdyra laus. Her finnes det ikke mange spede nyanser.

august osage county

Julianne Nicholson, Juliette Lewis, Dermot Mulroney, Benedict Cumberlatch, Chrios Cooper, Ewan McGregor, Abigail Breslin, Julia Roberts, Margo Martindale. Samlet i ditt navn. Bestemamma Ravn.

Jeg sjekka Tracy Letts som har skrevet skuespillet og film-manuset, for å finne ut om han er satiriker. Men det er han ikke, og skuespillet om den overstadige familien Weston i den usiviliserte staten Oklahoma har fått Pulitzer-pris. Men amerikanere liker tradisjonelt dramatikk med hysteriske kvinneroller. Det er liksom greia deres. Vi har Ibsen og «assessor Brack kommer til middag» og «Agnete, jeg går inn til meg selv». Amerikanere liker dritings kvinner i satt alder som røper hva de egentlig føler og blottlegger familie-hemmeligheter med så skjærende røst at alle de med popcorn-bøtter hører hva de sier.

Og her er det mye. Jeez, her er det mye. Av fem kvinner har to kreft, det skjer ett selvmord, mor er narkoman, far er alkoholiker, det finnes syskonbädd, arvejuks, skilsmisse, det er tre tilfeller av tildels ufiks utroskap, ett barnerov og en ung gutt som blir hånet av mor si. De tre døtrene er systematisk arrangert for å utfylle behovet for eksotiske monologer og skjebne-mangfold: Den trøtte og leie Julia Roberts har en skjør 14 år gammel datter (Abigail Breslin) og en mann (Ewan McGregor) som har funnet ung elskerinne. Hun kommer til barndomsheimen da pappa forsvinner. Det gjør etter hvert også Juliette Lewis, som spiller vulgær og dum som ferdigtygd Hubba Bubba og har med seg den ti år eldre forloveden Dermot Mulroney som er sleip forretningsmann og liker mindreårige. Den tredje søstera (Julianne Nicholson) bor med mor og far, og hun er stillferdig og rasjonell, følsom og operert. Sam Shepard spiller poet og alkoholiker midt oppe i dette, og han starter filmen med å si at livet er for langt. Han er på en måte den utdøende Mannen i et USA der samliv med galne kjerringer er verre enn døden.

august osage county 2

Meryl Streep, Julianne Nicholson og Juliette Lewis. Jeg fant verken stillbilder eller trailere der Streep har rottefrisyren.

Og så er det Meryl Streep som veksler patetisk mellom en cellegift-frisyre som likner død kloakkrotte og en dyster parykk. Hun har munnkreft, hun røyker som dagen før muntlig eksamen og tar tjue forskjellige piller samtidig som hun skjeller ut alle for alt og virrer rundt med hode og øyne som ei Caprino-dokke i vinterstorm.

Streeps rolle er et slags overgrep på hennes talent for presise karakteristikker, for denne dama er bare desperat skildra, som om det satt en blind og skulle fortelle handlingen for en døv på første rad, og den døve skulle helst høre alt og den blinde burde kunne se. 

Det finnes noen få scener der Julia Roberts roer seg ned og blir en skikkelse. Hun kunne vært hovedpersonen i en god historie der ikke Streep herja rundt som et medlem av Manson-familien. Men Roberts er best når hun snakker, og scener der hun skal fortelle med mimikk blir en påminnelse om at vi har å gjøre med en enkel regissør, og han regisserer drama like følsomt som en hockey-kamp der folk banker hverandre med køller og biter ørene av hverandre. 

OK, T.S. Eliot. Livet er antakelig for langt. Men det er for kort til å rote vekk på denne filmen (billig sluttpoeng, takk for i dag).