Månedlige arkiver: januar 2014

wolf of wall street hoved

Imponerende DiCaprio i Scorseses skjærsild

The wolf of Wall Street: Amerikansk biografisk dramakomedie. 2013. 3 timer. 15 år. Regi: Martin Scorsese. Med: Leonardo DiCaprio, Jonah Hill, Matthew McConaughey, Jon Favreau, Rob Reiner, Kyle Chandler, Margot Robbie.

Kortversjon: Jordan Belfort blir såvidt aksjemegler før krakket i 1987, men han oppdager mulighetene til å jobbe seg opp i småsparer-markedet og utvikler en grotesk livsstil og et halvkriminelt yrkesliv.

terning 6 liten Jeg er nokså lykkelig over å kunne skrive at kapitalismens svakheter ikke er grunnen til at jeg liker Martin Scorseses brultete finans-komedie. Heller ikke at den med burlesk helvetes-svie utleverer pengers forgiftende virkning på sinnet, samt rikdommens iboende trang til tingliggjøring av kvinner. Det er filmen som imponerer. «The wolf of Wall Street» er en velskrevet, nydelig porsjonert og overraskende film der Leonardo DiCaprio gjør sitt livs Nicholson-rolle og imponerer meg så mye at jeg skal glemme «Blood diamond».

wolf of wall street

Leonardo DiCaprio spiller sjølgodhetens profet og horeriets hyrde.

Dette er den andre biografiske filmen denne uka, og siden den handler om en hvit, rik mann, skildrer historien et moralsk forfall og et kulturfattig og ekstatisk hovmod som kunne ha skremt sodomere så kraftig at de ville ha sletta gomorrerne som Facebook-venner.

Dette er amerikanernes «Le grande bouffe», også kjent som «Etegildet». Filmen forteller om hva som skjer med ganske vanlige mennesker når de både får penger til og aksept for et skjørlevned som må ha fortonet seg som en bibelsk feltutflukt til skjærsildens evig fortapte for den presteutdannede katolikken Martin Scorsese. Det hele er basert på bokskrivinga til hovedpersonen, og han er en utkrøpen kremmer som vet hva som selger. Det er så mye kokain her at du kunne ha snølagt femmilsløypa i Sotsji, og om noen skulle gi seg til å telle over hvor mange okersminka modellkropper som vandrer nyvoksa gjennom filmen, vil de antakelig resignere med ønsker om at det heller skal komme innom en russisk kulestøterske i barnehagedress. For det er mye. Det er inflatorisk. Scorsese liker kanskje å vise fram nakne jenter. Det får være hans sak. Men i denne filmen fører opphopninga av dem til frykt og avsky, for det blir etter hvert noe ekkelt og begeistra rumpeglatt ved filmen som gjør at du helst ville ha fløsja den rett i do.

wolf of wall street1

Jonah Hill og Leonardo DiCaprio im nok et begeistra øyeblikk.

Jeg velger å tro at alt er bevisst. Det er for mye av alt her, og det er logisk. Hvis man slipper laus dumme mennesker fra moral og medlidenhet, er de i stand til å ydmyke seg sjøl og andre i ufattelige mengder. Vulgariteten i Scorseses film blir til en integrert del av folka. De finnes ikke lenger som tenkende mennesker, de er fulle, kåte, brautende og brølende på en måte som egentlig skulle tilsi at Herrens engler møtte opp sammen med FBI og bare utsletta hele driden.

I midten av det hele Leonardo DiCaprio, som er med i nesten alle scenene og viser en evne til lidenskap og galskap som jeg aldri hadde tiltenkt ham. Dette kan være arvtakeren til Jack Nicholson. Han bruker ansiktet til det nesten sprekker, som Nicholson gjorde, han er sløvt og sleipt innsmigrende, han er vulgært karismatisk som en samvittighetsløs legpredikant eller en dreven førstemai-taler. Han kan spille narkotisert vrak i «cerebral parese»-fasen, han kan være redd og dum og fullstendig som en ynkelig oppkomling. Det er som om Scorsese har tenkt: «Nå skal jeg, Herren være mitt vitne, vise hva som bor i denne guttungen!».

DiCaprio er imponerende.

wolf of wall street2

Barbie i soverommet. Fruen Margot Robbie frister husbond med frisert trusefrihet, for hun hater ham.

Det er også filmrytmen. Scorsese tar seg tid til noen nydelige enkelt-samtaler som er presise som kortfilmer. Du kommer aldri til å glemme en alarmerende frisert Matthew McConaughey i rollen som synlig hodeskadd aksjemegler-kakse og chanter. Den blide samtalen med FBI-mannen om bord på yachten er en nytelse av smilende aggresjoner og intens understatement. Scenen der Jonah Hill (han er også ekstremt god) og DiCaprio tar et dop som de tror ikke virker. Masse-suggesjonen i et rufsete aksjemegler-firma der alle galningene, alle de alminnelige har fått en sjanse til å parodiere den amerikanske drømmen: Alle kan bli til noe i Amerika! Han med matta, han som brukte fem år på high school, blessed are the meek, for they shall inherit the earth. Og de gjør. Gjett om de gjør. Penger forvandler dem til villdyr som ingen noensinne ville finne på å frede.

La oss si det sammen: Penger er konsentrert aggresjon. Dop er egentlig også konsentrert aggresjon, for det slipper dyret fri. Sex er også aggresjon, for når penger gjør menn uimotståelige, kommer det latente kvinnehatet fram. Nå har de endelig beseiret de bitchene som fikk dem til å føle seg små.

Du kan tro at du ser en vittig film, men den er som en saudi-arabisk bannbulle («päpstliche Urkunde über die Verhängung des Kirchenbannes») mot Vestens gudløse tilbedelse av sex og dop (rock mangler). Jeg ble deprimert av den. Hvis du blir glad, trenger du ny fastlege.

12 years as a slave hoved

“12 years a slave”: Et billig sympati-hulk

 

12 years a slave: Amerikansk biografisk drama. 2013. 2 timer, 14 minutter. 15 år. Regi: Steve McQueen. Med: Chiwetel Eijofor, Michael Fassbender, Benedict Cumberlatch, Paul Giamatti, Paul Dano, Brad Pitt, Lupita Nyong’o.

Kortversjon: Solomon Northup er blitt en fri mann i New York 1840, men luringer kidnapper ham og selger ham som slave i sørstatene. Der kjemper han for å få livet sitt tilbake.

terning 2 liten Det er alltid noe galt med filmer som får mange Oscar-nominasjoner («Hurt locker» var et unntak), og denne er tung i buksa av piss og tårer. Grusomhetene under slaveriet i Amerika var helt sikkert mye verre enn hva et biografisk drama i det hele tatt kan vise, men film og virkelighet er konkurrerende dimensjoner i livet ditt. Når film er god, forteller den sånn at du får lyst til å tenke og føle videre. Film som har fylt opp den sentimentale småborger-vomma di med sympati før det er gått en halv time, burde vises med bøtte. Dette er bulimi.

Nå skal jeg røpe regelen denne ene gang: Følelsens metthet er tankens død.

12 years as a slave

Chiwetel Eijofor på bomullsmarkene.

Steve McQueens biografiske drama bommer på det meste. Filmen er basert på ei bok fra 1853, skrevet av afro-amerikaneren Solomon Northup, som ble en fremtredende motstander av slaveriet i de viktige åra fram mot borgerkrigen. Det starter med at Northup er en fin mann i New York, en populær felespiller med velkledd kone og to barn. Men han har vært slave, og sleipe tivoli-luringer kidnapper den frie newyorkeren og selger ham til slave-handlere fra sørstatene.

Dermed starter en historie som virkelig ikke utmerker seg ved kunstnerisk fingerferdighet, men skildrer tungt og dumt og forutsigbart som om noen hadde laga en musikal uten nevneverdig mye musikk.

12 years as a slave2

Onde Sarah Paulson (ikke nominert) smeller til Lupita Nyong’o (nominert).

En gammel digresjon i reprise: Da Henning Larsen hadde videobutikk kom det inn en stille fyr og spurte om de hadde «Mississippi burning». Nei, den var utlånt. «Har dokker en aen film der de slår negrar?»

Det gjør de til gagns her. Den ene hvite kjendis-skuespilleren etter den andre paraderer flott inn i handlingen som psykopater fra første rad, og etter at Benedict Cumberbatch har vært nokså snill kristen en stund, viser det seg at også han er fæl fyr. Da dybdepsykoen Paul Dano er småbankt, tar Michael Fassbender kaka med et kaklende, skulende og småblekt overspill som hører hjemme i en tragisk komedie. Han holder på lenge og er filmens verste tempo-drap; men det skal skje såpass mye voldtekt og tortur på hans gård at regissøren nesten slår seg til der. På den bomullsfarmen treffer vi også filmens eneste hvite kvinne: Hun er nådeløst ond og sadistisk akkurat som mannen. Og slik alle de andre mennene er, unntatt Brad Pitt som kommer streifende inn i soga med et håndverker-hår som får ham til å likne fugleskremselet fra Oz. Pitt lekser opp politiske sannheter for Fassbender. Han er filmens Marie Simonsen.

12 years as a slave3

Michael Fassbender en av sine Hitler-scener med Chiwetel Eijofor.

Tarantinos «Django unchained» ble en sterk film om slaveriet, for den var en action-komedie og skapte en avstand til rollene som gjorde at vi kunne føle for dem. Folka i denne filmen kliner seg innpå deg med en ubehagelig selvmedlidenhet. For igjen: Film er ikke virkelighet. Det blir ikke god film av at rollene på lerretet føler dobbelt så mye som deg. Det blir kliss. Hvis man skal karikere og eksotisere despoter, skal man gjøre det i en nennsom avstandsform, ikke som løgnasen Hitler i «Der Untergang», med scener som i ettertid er blitt Youtube-hits. I en scene i «12 år som slave» kommer en god kvinne og gir den opphengte Solomon vann fra en klut, omtrent som Jesus på korset. Det er patetisk. Det er fingeren i halsen.

For den som venter noe mer enn langvarig og sammenhengende medlidenhet,  er slavefilmen utålelig kjedelig. Chiwetel Eijofor har fått ingen ting annet å spille på enn lidelse, så i mer enn to timer ser han ut som en gråtemaske fra Thalias templer.

Hollywood er kynismens høyborg på jord. Der teller de tårer med kassa-apparat. Denne filmen er behørig kommersielt  laga, som et tablå-basert, oppramsende småborger-runk. Noen intense minutter, og så rett i toalettet. Det er bra finans, men dårlig film.

curse of chucky hoved

Morder-dokka kommer fryktelig tilbake!

 

Curse of Chucky: Amerikansk grøsser. 2013. 1 time, 37 minutter. 15 år. Regi: Don Mancini. Med: Fiona Dourif, Danielle Bisutti, Maitland McConnell, Brennan Elliot, Chantal Quesnelle, Brad Dourif (Chuckys stemme, som i 1990)

Kortversjon: Familie med sær mor og handikappa datter får pakke med dokke. Den har sin egen agenda og setter i gang med systematiske myrderier. Jeg så den på nydelig Blu-ray, den finnes sikkert også på streaming.  

terning 4 liten Ja. Du kan gjerne se deg i speilet. Fortida gjenoppstår. Det har kommet en ny «Child’s play»-film der den ondarta lille snakkedokka har beholdt sitt Toys ‘R’ Us-tryne, men med en tidstilpassa hud av cg-fersken som antakelig er behandla av Erna-sminkerne i TV2. Chucky er ikke så skremmende som han pleide, for utviklinga av den kreative fest-sadismen har gjort framsteg som det er vanskelig å konkurrere mned. Men den kortvokste spøkefuglen har sin sjarm, og handlingen i 2013-filmen er voldsomt forseggjort.

For det første sitter filmens hovedperson i rullestol i et hus med ugudelig mange trapper. Det er nifst nok. Mora er kunstmalerinne og naturlig nok eks-alkoholiker, hun er ond som ei Disney-dronning og tilhenger av puritansk realitets-oppdragelse for at det handikappa barnet aldri skal tro at verden er ålreit.

curse of chucky

Brennan Elliott triller rundt med misforstått Fiona Dourif.

Det er ikke verden, for posten kommer med ei anonym dokke som mora hiver i søpla, et resirkulerings-initiativ som vår gamle venn Chucky belønner med blodig død. Grøsser-rekkefølgen er ivaretatt: Dama har vært alkoholiker og hun går i morgenkjole langt på dag. Hun måtte dø først.

Filmen forholder seg til behagelige visuelle nedoverbakker. Her ligger det blå månelyset over kronglehuset med så digre stemninger at menn i Krepsens tegn vil begynne å hyle og kvinnene deres vil huske sommernetter så romantiske at de ikke merket det når de sto midt i myra. Mareritt-hyl fyller den tause stor-himmelen, og digitaliserte strenge-instrumenter jamrer som musikere midt i lønnsforhandlinger. Skyggene er skarpe som i gammeldagse kunst-filmer og folk får halve hoder lenge før Chucky har kommet skikkelig i gang med reduksjonismen.

curse of chucky2

Maitland McConnell har fått besøk under senga.

Ungen på do ser bevegelser i dusjforhenget. Det er rottegift i skapet. Det står chili con carne på bordet. Rullestoldamas fæle søster Barb har kommet på besøk med datter, mann, au pair og prest, og Fader Frank velsigner dessverre maten. Lesbisk kjærlighet midt på natta. Den elektriske sengen. Skype-seksuelle skjerm-flørter. Her er det virkelig mye. Jeg var imponert.

Dette er ikke en sånn film der man røper handlingen, for den finnes nesten ikke. Men filmen beveger seg stemningstungt og grøsser-lojalt mot et fatalistisk klimaks med det foreskrevne ettermælet. Man skal nok en gang ha gener fra den humoristiske grenen av familien for virkelig å sette pris på Chucky, og søster Barb har dessuten et demonisk-vilt Desdemona-fjes som ville ha solgt godt en lun lørdagskveld på Løkken Video.

jack ryan shadow recruit hoved

Jack Ryan: Et hekkans, uspennende rot

Jack Ryan: Shadow recruit. Amerikansk actionthriller. 2014. 1 time, 45 minutter. 15 år. Regi: Kenneth Branagh. Med: Chris Pine, Keira Knightley, Kenneth Branagh, Kevin Costner, Colm Feore.

Kortversjon: Den unge krigshelten Jack Ryan blir hyra til CIAs regnskaps-avdeling for infiltrerte bankfolk, og da han oppdager skjulte kontoer må han dra til Moskva for å stanse økonomisk terrorisme.

terning 2 liten Denne filmen hadde jeg virkelig gledet meg til, og det smerter som et ManU-tap, en Liverpool-seier, som en Solskjær-flytting til Wales, som en Northug-sprekk i siste bakke når jeg må skrive at «Shadow recruit» har de tre dårligste actionsekvenene jeg har sett på lenge. Tenk Dolph Lundgren. Tenk Steven Seagal. Kule folk, men svært mange av spennings-scenene deres var banale på det viset at du fikk den fornemmelsen at forbrytere datt og reiste seg etter overraskende randomiserte dødelighets-systemer. Der falt en fyr, og hvem var han?

jack ryan shadow recruit

Hauken Kevin Costner snakker fint til Chris Pine.

Her skal Den unge Jack Ryan stikke av fra en Moskva-bygning med Kenneth Branaghs private hær av konsonantsterke torpedoer i helene og Kevin Costner som bevæpna Tobias i Tårnet-coach. Scenene er mørke, de er uspesifikke og de er usannsynlige og rotete.

Seinere i filmen forfølger Ryan en svart kassevogn der dama Keira Knightley sitter forferdelig fanga. Biljakter har faktisk utvikla seg de siste åra. Nå er vi der at de bør oppheve begrensningens kunst og føre til gate-kaos som får FB-tilhengere av Trygg Trafikks kampanje for armhule-refleks til å reise seg og klappe uideologisk. Men i Kenneth Branaghs regi er det bare blitt rot. Når usannsynligheter blir pinlig synlige, skyldes det ofte begeistrings-tørke. Og det gjør det her. Likegyldigheten sniker seg på oss. Branagh tar den norske løsningen når evnen til å filme fysisk dramatikk svikter: Slepp laus noen forskrekka nærbilder og klipp istykker logistikken.

jack ryan shadow recruit2

Kenneth Branagh har regissert seg sjøl helt fint.

Henimot slutten skal agenten stanse den våkne versjonen av en russisk sove-agent i scener som skulle vært filmens klimaks. Jeg kan jo ikke røpe alt, men scenene der CIA-guttungen kjører bil med et ansiktsuttrykk som om han spilte Alene Hjemme 6 mens russeren sitter i samme bil og fikler med tennsatsene, er noe av det latterligste jeg har sett på lenge. Det forslitte klimakset ble overgått allerede i den første Herbie-filmen, og jeg tror faktisk det finnes Olsenbanden-filmer og ungdomsskole-prosjekter med bedre versjoner av sluttpoenget.

Det er ille.

Mye blir bra hvis du bare liker rolle-figurene (det analfabetene kaller «karakterer»). «Jack Ryan: Shadow recruit» havner på en femti-femti-løsning der de to viktigste hovedrollene aspirerer til brun dunk, mens de gamle mennene redder mange scener.

jack ryan shadow recruit knightley

Keira Knightley blir etter hvert svært forskrekka.

Chris Pine likner ørlite på Ray Liotta og han har etter hvert den litt kjøttfulle nakken til Marlon Brando, men han spiller med et dokketryne som man å til Caprinos glansdager for å finne maken til. Det virker søtt så lenge han er engasjert student. Det funker OK når han blir hyra av alvorshauken Kevin Costner. Men når finans-skitten treffer fjøsvifta blir han til en barnefilm-figur uten troverdighet. Den usannsynlige økonomi-nerden har faktisk tjenestegjort i Afghanistan. Han kan ikke bli lei seg hvis torpedoer dør. Herregud, de er med i filmen for å dø!

Keira Knightley er en katastrofe. Hun skyver på haka som om hun nettopp ble ramma av smittsom DiCaprio. For en gangs skyld virker den spede spurvestemmen som et handikap, for en film som dette skal fungere på en slags kontinuerlig tredjegir der brumminga av lidenskaper og mot skal gjelde begge kjønn.

Regissør Branagh har jobba litt ekstra med Kenneth Branaghs rolle som dyster og destruktiv rikmanns-russer. Fjeset hans er fint, de små skiftene nydelige. Rollen bærer en del scener i filmen og gjør dem til spennende oaser av forventning. Kevin Costner er alltid god. Jeg blir rørt når Costner dukker opp i en film, særlig etter at han ble en slags nasjonalstatue av den middelaldrende mann. Costner er bra. Jeg skulle virkelig ønske at han spilte Jack Ryan.

Filmen handler om at CIA plasserer Ryan i en bank på Wall Street for at han skal overvåke kontoer som kan kobles til terrorisme. Den virksomheten fører ham til Moskva, der mottakelsen er verre enn om han ankom Putin-baren i Liberace-kostyme og ba om å få se Bolsjoi-balletten. Det handler om økonomisk terrorisme.

Oi. Spennende. Og neste gang: Noen vil sabotere søppelhentinga i Beverly Hills?

elysium hoved

Elysium: Deiligdum action for Løkken Video

Elysium: Amerikansk science fiction. 2013. 1 time, 49 minutter. 15 år. Regi: Neill Blomkamp. Med: Matt Damon, Sharlto Copley, Jodie Foster, Alice Braga, Diego Luna, William Fichtner.

Kortversjon: Matt Damon har ei arbeidsulykke som gjør at han må til opprørernes hjelpemiddel-sentral og får superhelt-drakt. Med den skal han okkupere den urettferdige himmelen Elysium.

terning 4 liten Hvis veldig mange ble sinte på «Elysium», kan det være for at de venta seg enda mer enn både arabisk vår, frelse i himmelen og konstruktive gjengjeldelser. Antakelig var den hipsterbetente allmuen urealistisk krevende, for dette er en science fiction av den sorten der den kunstneriske samvittigheten skal stedes til hvile sånn at man kan nyte illusoriske harmoniseringer som ideen om wienerbrød, ettermiddags-likør og politisk lykke.

Profeten sier: Det er en tid for alt. Av og til skal du klø deg i ræva, andre ganger skal du rekke fram en hånd. Men ikke nødvendigvis den samme.

elysium

Medisinsk moderert Matt Damon kjemper mot den ville agenten.

 

I et åpenbart futurum på 2100 tallet er Matt Damon en synlig kriminell som i stedet for hår har tatoveringer, akkurat som myten om kommentarfelt-demonene. Han bor på en jord som ble forlatt av de rike og de salige, for de har flytta til et slags lykkehjul rett utpå himmelen.

Damon har stjålet biler og er kriminell. Sammen med alle verdens meksikanere er han blitt nødt til å bli igjen på en litt forslumma Tellus, uten at jeg egentlig fikk med meg hva som gikk galt med den.

Hva det nå enn var, så blir himmelen som vanlig styrt av en pompøs gjeng Star Wars-imitatorer, og sikkerhetssjefen spilles av Jodie Foster i en uvelkommen 2013-oppdatering som er så hudglatt at det får henne til å se ut som en brasiliansk voksa Eiganes-puddel. Det er den verste rollen Jodie har hatt siden «Kontakt», og for mange vil det være så sjokkerende at de ikke kan oppleve noe mer i «Elysium».

elysium copland

Sharlto Copland – han gjør filmen til noe mer enn Jodie Foster.

For eksempel ser de ikke den utrolige sør-afrikaneren Sharlto Copley, som ble henta på kontoret for å spille i «District 9» og straks var en kultfigur i den hurtigsekta som tilber kompromissløse overraskelser. Han spiller en overveldende kul mercenary (agent Kruger) med Peter Freuchen-skjegg, og han kommer digitalt overutstyrt, men sjelelig minimalisert i Fosters tjeneste for å huke tak i opprøreren Matt Damon.

Oppklaringspause. Damon forsøker egentlig å være snill. Men den onde kapitalismen overlevde flyttinga, og den styrer industrien på jorda. Damon blir varig og livstruende stråleskadd, og for at ikke ulykken skal være helt bortkasta, får han supermann-drakt av en opprørsk Mad Max-hysteriker med dårlig bein. Matt skal infiltrere himmelen. Han skal ta seg opp til Elysium og stjele organisk ID fra innsida av hodet til en korpie-kakse.

Med organisk ID kan alle jordas fattige få behandling på Elysiums private mirakel-sjukehus.

elysium2

Helsepolitikk: Vil Matt få Alice Braga til sykehuset i tide?

Her står vi overfor to uutholdelige paradokser. Filmskaperne aner ikke hva en sykehuskø er. Den oppstår når alle har samme krav på behandling. Da blir verden plutselig styrt av sånne folk som randabergenseren Bent Høie, som lever av å love velgere det umulige. Dessuten forsvinner gleden ved å være rik dersom menneskene oppnår samme fordeler ved å være fattige. Likhet svekker konkurranse-evnen og fører til tvinning av fingre i styrerom.

Enda verre er illusjonen om at alle kan bli rike. Når vi ser «Elysium» ønsker vi som lojale medlemmer av de rette FB-gruppene at alle må få bo i Beverly Hills-kopien i himmelen. Men der er det egentlig bare plass til de som allerede er der. Man kunne selvsagt ha oppretta asylmottak litt i utkanten av sirkelen, men det ville aldri kunne skjule løgnen: Alle kan ikke ha det sånn. Hvis alle de fattige på jorda kom samtidig til himmelen, ville den ikke være himmel lenger, men et helvete.

Jeg nekter meg sjøl å forlenge dette ut i religiøse liknelser.

Pause slutt. Premissene for «Elysium»-indignasjonen er dummere enn Lysbakken. Men filmen ble ikke laga for at du skal bry deg om sånt. Den handler ikke om noe. Dette er en Løkken-film. Det er en sånn rå og tøff og urimelig science action som du gikk og leide på VHS hos Løkken Video til tonene av «Is it me you’re looking for?», og deretter så familien den sammen med Helgøs-taco og de minste måtte kikke seg bort hvis noen dusja eller blødde.

Ikke still for store krav til denne filmen. De beste stundene i våre liv opplevde vi sammen med VHS og Moviebox og sånne konkrete ting, lenge før tilbudet av streama film fra et himmelsk Elysium blei så gigantisk at det ikke er moro å se noe lenger, og så velger folk deprimerte dansker som ikke kan finne morderne fordi de har tårer i auene.

Jeg skal ikke røpe den teite slutten.

lone survivor hoved

Filmen som rører deg fordi den er for krig

 

Lone survivor: Amerikansk krigsdrama. 2013. 2 timer. 15 år. Regi: Peter Berg. Med: Mark Wahlberg, Taylor Kitsch, Emile Hirsch, Ben Foster, Eric Bana, Yousuf Asami.

terning 5 liten Peter Berg har laget et krigsdrama som stiller seg demonstrativt utenfor kynismen og brauter blodig og forslått så du kan kjenne det der hvor barnet i deg bor.

Som publikum har du ramla ned fjellskrenter og steinurer, du er skutt og brekt og kan verken puste eller dø. Du ønsker at blåjakkene skal komme og du venter mistroisk på et hekkans mirakel, for håpløshet og fysisk smerte er et ondt par.

lone survivor

Inne i den afghanske skogen.

Da skjer det som gir filmen en helt uventa mening, og det skal jeg ikke si noe om, for det ville være å røpe. Til gjengjeld skal dere love at dere ikke leser noen andre, for de kommer til å fortelle om det.

Peter Berg er en sta og lidenskapelig filmregissør som mener at han kan tillate seg hva som helst. Her injiserer han deg med rein og usjenert sentimentalitet, som adrenalin rett i hjertet, og han skjems ikke av det, for filmen har en større idé enn å hedre fem amerikanske soldater som ble etterlatt for å krige aleine mot en Taliban-hær i bratte skogholt som likner vestlands-lier.

Forsiktig nå. Se opp for caffelatte-tenkere!

De kommer til å mislike alt. Fra innlednings-scenene der Navy SEALs-folka blir guttaktig skildret på en måte som heter krigsromantikk i de små kafeene i New York til det uventa møtet med Afghanistan. Mark Wahlberg, Ben Foster, Emile Hirsch, Taylor Kitsch er overtrente og merkelig hypnotisk overtente spesialstyrke-soldater ved en framskutt amerikansk flybase i Afghanistan. De har kjærester og barn. De takler døden med en gjenkjennelig garderobe-sjargong som er spesiallaget for å knekke frykt.

lone survivor2

Ned fjellsider og steinurer i et håpløst forsøk på å vinne og overleve.

De er rare folk. Slik filmen skildrer dem, er de hjernevaska til å bli irriterte hvis de dør. Det må man bare akseptere når man skal følge dem til fjells. Dette er krigernes film. Vi har vennet oss til å se på krigere som enten banale eller demoniske.

Teamet skal ta livet av en framtredende Taliban-leder uten øreflipper. Fire soldater i ei fjellside venter på det rette øyeblikket. Men øyeblikket er et helt annet sted den dagen, for de blir overraska av tre geite-gjetere, og de får ikke kontakt med basen sin. De tre fangene er et problem, og så oppstår diskusjonen om Geneve-konvensjonen. Den fører til at de fire må drive krig mot en Taliban-hær helt alene.

Det skal jeg heller ikke si noe om.

Krigsskildringene er langvarige og utslitende, detaljerte og emosjonelt høyrøsta. Inne i deg finnes det en hipster som sier at dette er jo bare en cowboy-film, men det finnes også en Rambo-broder som ønsker alt vondt for helvetes Afghanistan, la heller dronene ta dem.

Peter Berg snur begge de tilvente forestillingene og lager en film som er tilhenger av krig fordi bare krig kan fjerne barbarer. Barth Eide kommer ikke innom og holder tale. Det blir ikke sagt mange lange ord eller setninger om hva mennesker skal gjøre mot hverandre og hvorfor vi av og til slåss for andre enn oss sjøl. Men handlingen er forståelig. Den er enkel og sentimental som et italiensk guttegrinemaleri, men den sitter sterkere i sjela enn innsamlingssøndag på NRK der til og med Ole Paus opptrer.

Dette er Rema. Det enkle er det beste. Dette er Nike. Just do it. Og filmen blir helt uventa til et lite FN-charter av den svært sjeldne sorten som du ikke bare blir irritert av, men griner av. Jeg gikk rysta fra kinosalen og kjente på ektheten i den uironiske kultur-kovensjonen at hvis det kommer et menneske i nød til byen din, da beskytter du det. Og byen din er egentlig diger. Den finnes overalt.

Filmen er basert på en autentisk historie, og den er sikkert ikke korrekt fortalt. Men den er glimrende laga og relevant formidla. Det holder lenge.

kvinnen i buret hoved

Kvinnen i buret: Deilig å være dum i Danmark

 

Kvinnen i buret (Kvinden i buret): Dansk krim. 2013. 1 time, 37 minutter. 15 år. Regi: Mikkel Nørgaard. Med: Nikolaj Lie Kaas, Fares Fares, Sonja Richter.

Kortversjon: Uheldig politimann ved drabsavsnittet kommer tilbake og settes til å  katalogisere henlagte saker. Der finner han forsvinninga til en dansk politiker.

terning 2 liten Egentlig syns jeg Nikolaj Lie Kaas spiller en grei og behagelig fåmælt etterforsker. Han skal jo lide. Han er jo etterforsker. Vær nå glad for at han stort sett holder kæft.

Man må antakelig lære å akseptere den kaldhjerta avledningen i moderne krim: Vi skal være mer bekymra for politiet enn for ofrene, en pervers følsomhet som også Jo Nesbø driver med. Denne danske krimmen nøyer seg på danskers vis med det sentimentale, og det logiske blir hengende med røven ute. Men det er som venta. Krim er inne i en nedviklende periode. «Broen»-seriene viser at idiotisk føleri lønner seg. Det er deilig å være dum i Danmark.

kvinnen i buret

Her kommer Nikolaj Lie Kaas på jobb igjen, og kollegene stirrer som tredjeklassinger.

Etter en action-scene der politimenn blir merkverdig skutt, starter filmen med at Lie Kaas tar en Bodnia: Han kommer tilbake til etaten som en sjeleskaka og håndskjelvende nevrotiker som har mista kona si, partneren sin og politiets tiltro. Ansiktet er like uttrykksfullt som en svart-hvit Nixon-maske, og det liker jeg egentlig, for jeg tør ikke tenke på konsekvensene hvis det antatt hjerneskadde vraket hadde tødd opp og snakket ut om det.

Fares Fares spiller den nye assistenten hans, en klok og integrasjonskul innvandrer som riktignok ber til Gud på medbrakt teppe, men ellers oppfører seg som en eksemplarisk og underdanig dr. Watson. Jeg liker Fares. Han tilfører alltid film-scener en form for trivsel. Det arabiske halvmåne-fjeset strutter av liv og intelligens. Filmens detroniserte opprører-klisjé Lie Kaas blir av en opprømt politisjef-klisjé satt til kontorarbeid blant nedlagte saker i kjeller-avdelingen K11, der Kafka antakelig tilbrakte en del paranoiske år. Sammen med Fares.

Så har det seg sånn at mannen med steinfjeset oppdager en egentlig vanvittig usmuk henleggelse. En kjent kvinnelig politiker som til og med heter Merete (som er et nøkternt navn) forsvinner fra ei ferje (faktisk antas hun vel å ha hoppet fra broen) der hun etterlater seg en sterkt handikappa bror, og politiet har konkludert med at hun tok sitt eget liv. 

Ja, det er lov å le.

kvinnen i buret 2

Ei dame er forsvunnet, og bildene på veggen er av alle de hun hadde sex med de siste to timene. Tror jeg.

De to utskuddene Lie Kaas og Fares setter i gang etterforskning etter metoden «hvem så du henne sist sammen med da?», og samtidig skjer det katastrofale at filmen forteller oss alt som har skjedd med den arme dama. Hun blir kidnappa på båten, hun fanges og tortureres på flere slags vis og blir i scene etter scene mer og mer like sjuk og galen som en Zara. Det er ei plage å se på, og det tar luven fra etterforskninga og kveler rytmikken i den. 

Jeg skal selvsagt ikke røper hvordan filmen slutter, for det gjør den heldigvis ganske kjapt. Men motivet for forbrytelsen er patetisk, og cliffhanger-slutten er elendig porsjonert.

Jeg innbiller meg nok en gang at elendigheten skyldes smitte fra TV-seriene. Ingen filmatisk eleganse, ingen påfunn, ingen replikk-kreativitet, ingen personlighets-snop, ingen hendelser som skiller seg ut og gir filmen fart og styrke. Bare den evindelige langsomme og sentimentale dridlinga gjennom selvfølgelighetenes småskog, der banal skjensel og psykiatriske lidelser går rundt i klovnekostymer og driter seg ut.

 

amnesia hoved

Avskylig og ubegripelig offerfilm

Amnesia: Norsk dramathriller. 2014. 1 time, 18 minutter. 15 år. Regi: Nini Bull Robsahm. Med: Pia Tjelta, Christian Rubeck.

Kortversjon: Par på hyttetur blir uvenner om p-pillene. Han detter og får muligens hukommelsessvikt. Hun later som om han er en fremmed. Plutselig får han hele hukommelsen igjen.

terning 2 liten Jeg oppdaget aldri en eneste troverdig scene i «Amnesia». Usannsynligheten ville vært OK hvis Robsahm hadde laget en streit grøsser-thriller der Den Dominante Mann Rubeck ble hengende utfor stupet etter tarmene sine i sluttscenen, mens Pia Tjelta ropte: «Du lukter så rart, her er klysteret!»

amnesia tjelta

Pia Tjelta som kanskje-forfatter før elendigheta har startet.

Men sånn er det altså ikke. Den som venter thriller, vil fort få fornemmelsen av drama. To mennesker som skal illudere å være forfattere, snakker til hverandre i sms-språk under vekslende forutsetninger, og det er ingen ting ved personlighetene eller replikkene deres som antyder at de noensinne ville ha klart å skrive noe annet enn instagram-bildetekster. Den begrensningen ville også vært OK, om ikke filmen hadde lurket og lurt seg fram og tilbake mellom offer-dramaet og den psykologiske thrilleren. Filmer om at woman are the nigga of the world er den mest krevende og mest ødelagte av film-genrene for øyeblikket. Den psykologiske thrilleren er som oftest et håpløst prosjekt, for den krever psykologi, og for øyeblikket blir det ikke født folk med sjel. Vi venter på at det skal skje igjen. Vi ser etter stjerna og lytter til snorkinga fra de tre vise menn. No chance. Ingen sjel. Bare selvmedlidenhet og show off.

«Amnesia» er en dårlig tenkt og elendig utført film, og det blir jeg ikke veldig lei meg for. Man kan ikke grine over alt som havner i brun dunk. Men det er sørgelig for Pia Tjelta. Hun har et fint og variert filmfjes, hun har evnen til å uttrykke seg gjennom både styrke og svakhet, men det virker som om regissører blir besatte av tanken på at hun må ødelegges. Tjelta ble ufortjent berykta for replikken «Nei, ikkje i rompå, Odd!» i Eva Sørhaugs «Lønsj» i 2008. Fra «Amnesia» vil hun dessverre bli huska for et patetisk blodsøl-fjes som får henne til å likne spøkelset i en japansk grøsser. Den første halve timen er Tjelta imponerende og vekslende. Så kaster regissøren henne ut i visuelle og fortellertekniske urimeligheter som forvandler den arme skikkelsen til en karikatur. Det skjedde igjen. Og jaggu blir hun ikke voldtatt og.

Handlingen er filmens største svakhet. Den henger ikke på grabb en gang. Et par er på tur på ei diger øy der det bare finnes ei eneste hytte, og ferja kommer ikke tilbake før mandag. I fantasien til et kunstnerisk fingerferdig filmtalent kunne det ha funka som symbolikk. Men i «Amnesia» blir den usannsynlige rammen bare en litt hverdagslig nødvendighet for at regissøren skal kunne isolere de to personene, som tilsynelatende er nesten gift, men uenige om Pia Tjelta skal bli mor eller forfatter.

Dette orker jeg ikke skrive mer om.

amnesia rubeck

Christian Rubeck er ikke helt frisk lenger.

Christian Rubeck er en trestokk i rollen som forfatteren, og han klarer å forandre seg fra det pregløse til det parodiske. Hans framstilling av slem ektemann som bare vil voldta og voldta og bestemme og bestemme, er som fra en tegneserie eller en pervers Jul i Svingen-episode.

For det skjer noe sært med fyren. I ikke-begivenhetene som følger starten, forvandler hovedpersonen Den Dominante Mannen seg fra vennlig vestkant-forfatter av den sorten som bøyer ordet fitte i hannkjønn, til en uforklarlig, demonisk dustemann. Det er som om han skulle ha blitt ramma av et akutt glutensjokk, det er som The invasion of the body snatchers. Kanskje er det bare en nevrotisk kjønnsbeskrivelse: Mannen er så forferdelig at juletreet ville ha visna, og derfor må det bli så synd på den overgrepne Tjelta at framstillingen av personen detter langflat i de stygge parodienes synkemyr. Offeret blir et monster fordi det er altfor leit med henne og fordi framstillingen av den onde vestkantmannen med de dårlige pocketbøkene bokstavelig talt mister fotfestet og påkaller rå latter. Jeg forsøkte å henge med. Jeg forsøkte å gjette om han bare feika hukommelses-tap eller om han mirakuløst fikk hele hukommelsen plutselig tilbake. Men det nyttet ikke. Det er som om filmskaperen ble ramma av hukommelsestap underveis og glemte hva filmen skulle handle om.

Kanskje skulle den bare være sånn.

47 ronin hoved

Tomrommet Keanu Reeves i Slå-brok-land

 

«47 ronin»: Amerikansk historisk actiondrama. 2013. 1 time, 58 minutter. 15 år. Regi: Carl Rinsch. Med: Keanu Reeves, Hiroyuki Sanada, Ko Shibasaki, Tadanobu Asano, Min Tanaka, Rinko Kokuchi.

Kortversjon: Historisk tablåspill om da 47 samuraier mistet sin ære og kjempet for å hevne sin mester. Det skjedde i Japan på 1800-tallet. Keanu Reeves spiller bastard.

terning 2 liten Hva i helsike tenkte de på: Et seint og oppstylta bunadsdrama som kunne vært framført under Verdensvenene-veka til folkemuseet eller blitt sendt til toppidrettssjefen med beskjed om at elendigheta manglet både operasangerinne og melodi. Det er som et stevne-besøk i en fjern forverring av Setesdalen. Hva tenkte de på? Det utvalgte barnet Keanu Reeves er en slags anti-materie når det kommer til karisma, og han dreg med seg et digert hol hvor enn han går i li og fjell. Grunnen til at mannen funka i «The matrix» var jo nettopp at han aldri ser ut som om han hører hjemme på vår jord. Når han spiller reserve-samurai blir det bare som om sjela har forlatt ham.

47 ronin

Keanu Reeves er blitt femti år, men han er fremdeles ikke til stede.

«47 ronin» er en slags japansk Terje Vigen om de 47 samuraiene som først ble ronisert av storegubben og siden henretta i all offentlighet fordi de hadde vært like flinke som hjemmefronten.

Nei. Det var ikke å røpe noe. Dette er en kjent historie. Folk i busser besøker deres gravsteder og legger ned Nikon-kranser.

Men hva i helsike tenkte de på da de bestemte seg for å filmatisere en intern-japansk folkeakademi-fortelling uten verken å ha en visuell filosofi eller engasjerende skuespillere. Owen Wilson ville ha vært bedre enn Reeves, og ungene til Jackie Chan ville vært like høytidelige som den triste gjengen med japanske tablå-skuespillere. Og de er kinesere.

Ronin er en varg i veum. En hel haug av samuraiene til Asano blir herreløse fordi de lot bastarden Kai (Reeves) illudere som samurai. Siden gjør de opprør. Det er det filmen handler om.

Men først føres vi inn i en fortekstverden av epilepsi-bilder som ikke kan forhindre at blodtrykket synker til nivået for sovende vampyr da alle de slåbrok-kledde bunadsfolka samles med krigere i kostymer som ser ut som om de ble laga på sløyden. De er strevsomme å se på. Hvis bare noen hadde gjort noe med lyset. Hvis noen hadde gjort noe med replikkene og handlingen, kunne vi ha likt dem. Men ingen gjør det. Hva i helsike tenkte de på?

47 ronin kjempe

Japansk superkjempe fra 1800-tallet. Basert på sann historie.

Keanu har kommet dit som ikke raserein, så ingen skal snakke med ham. Men i Prøysenvise-sola sitter han og koser med lille Mika som har fotballfrue-stemme og er datter av sjefen. Keanu er visstnok litt magisk, for han ser heks i skogen. Lite annet skjer enn at bastarden dreper en åtte-øyd superbøffel. Det regner. Hashtag paraply i skogen. Folk likner tevarmere. Det har gått tjue minutter, og filmen er kjedeligere enn finsk Grand Prix.

Så kommer den sleipe karaoke-fyrsten Kira inn i filmen med sitt uvesentlige Elvis-fjes, og han har ondt i sinne og så spres det trolldom og så må Asano foreta seppuku iført frisyren til en gammel husstell-lærerinne.

Da skal Kira i følge storegubben gifte seg med Mika, så det ser ut som om det blir noe trieri på Reeves. Han føres bort for å dø med mindre innlevelse enn når spillere i annendivisjon får rødt kort. Ett år seinere dukker ideen om opprør opp. Keanu blir mobilisert i scener som minner om Pirates of The Caribbean, militsen oppsøker trollmennene i tenguskogen og så messer den hevngjerrige samuari Oishi sånne høytidelige ting som tilbakestående kulturer omga seg med: Vi skal hevne vår herres avfeldige frisør, vi skal hedre vår mesters syntetiske mesk, kjempe til døden for slimet i vår slush, for harmonien i vår hønes hav og hasten i vårt hekletøy. Sånne ting.

Og så starter krigen. Henimot slutten oppstår to ganske greie boss-fighter, men det hjelper fint lite. Fordi filmen er basert på autentiske hendelser som bare blir husket av de som er mer enn 200 år, må den ha en forferdelig teit slutt.

Hva i helsike tenkte de på?

man of steel

Supermann som hverdags-helt

 

Man of steel: Amerikansk sci-fi action. 2013. 2 timer, 23 minutter. 11 år. Regi: Zack Snyder. Med: Henry Cavill, Amy Adams, Michael Shannon, Kevin Costner, Laurence Fishburne, Diane Lane, Russell Crowe.

Kortversjon: Russell Crowes sønn sendes i kuvøse ut i verdensrommet og lander på jorden. Men fiendene hans følger etter.

terning 5 liten Kraftig etteranmeldt ettersom grønsj-versjonen av Superman faktisk kom på streaming og dvd allerede i den første julemåneden i fjor, da jeg faktisk så den med ærlig forskrekkelse og gikk i en lamslått formuleringsdvale fram til det nye året.

man of steel1

Henry Cavill i kamp med overlegent jernskrap.

«Man of steel» er egentlig superman-filmen for 2008 eller 1992 eller noe sånt. Den er laget med et ukurerbar livslede. Zack Snyder skal egentlig lage skyggevakker salong-estetikk, han skal gjenskape tegneserie-fortellingenes hang til tusjromantikk og uaktsom lyssetting. Det har han ikke gjort. Mannen som regisserte sviskeskjønnheter som «300» og «Sucker punch» har laget en bevisst stygg film, en slags reality-retro. Når supermannen herjer rundt i fiskebåt-biotopen blir det som å se en røff miljøvern-action fra før virkeligheten møtte Photoshop. Fotograferingen er så enkel at man kan se små urenheter av enkel sjel skinne gjennom epitelet, og menneskene er besluttsomt udeilige.

man of steel adams

Amy Adams, ei vanlig utejente som mor di ville ha likt.

Jeg ble litt fascinert. Men jeg tok ikke helt poenget.

Filmen starter med at Henry Cavill er den nyfødte sønn av Russell Crowe, som var kongen av Krypton inntil den revolusjonære idioten Zod (Michael Shannon) tar en arabisk vårløsning på ham, sånn at han må sende sønnen sin i kapsel til Universet. Cavill havner på Jorden, der Russell-pappaen blir bytta ut med en Costner-pappa, og Kevin imponerer som den store biff-avhengige bøffel-mannen i denne filmen: Han er bygdemild og prektig som en Senterparti-skulptur.

Så kommer Zod farende til jorden med folka sine. Han var nok egentlig soningsudyktig, men ble satt til somatisk omskolering i tjære. Mannen med de ekle øynene unnslapp imidlertid, og derfor må den mirakuløse adoptivsønnen til Costner vende tilbake til sitt gode skinn.

man of steel zod

Michael Shannons øyne var stygge nok fra før.

Og så skjer alt det som skal skje. Lois Lane finner supermannen i isødet. Hun ser så kosmetisk ubeskytta ut at hun antakelig kan felle strikketøy mens hun snakker om avkjøling av karamellpudding, og mor di ville ha likt at du gifta deg med henne. Der ute. På et isfjell.

Zod sirkler rundt jorden i månebane, og så starter supermann-filmen. Store ting skjer i røffe bilder som estetikk-skaperne hadde ønsker om. De ville at filmen skulle se mer dokumentarisk ut. Som om det virkelig kom men velbygd fyr fra et Jugend-aktig solsystem og fløy som en fugl som et fly.

Filmen er lang. Den er hurtig og spennende, og den ser ut som skitt. Men fascinerende er det, og for oss som faktisk syns våte kattunger er søtere enn franske kaker, blir dette en slags ideologisk opplevelse. Supermann var virkelig virkelig. Hvem skulle ha trodd.