Månedlige arkiver: desember 2013

walter mittys hemmelige liv hoved

Jeg savner en McDonalds i Himalaya

The secret life of Walter Mitty: Amerikansk dramakomedie. 2013. 1 time, 53 minutter. 11 år. Regi: Ben Stiller. Med: Ben Stiller, Kristen Wiig, Sean Penn, Adam Scott.

Kortversjon: Life-ansatte Mitty dagdrømmer, men da han mister et viktig fotografi, må han reise ut i verden og oppdage at han funker i virkeligheten.

terning 3 liten Når dagdrømmeren Walter Mitty sitter skjeggete og annonsefint allværskledd der oppe på nestentoppen av Himalaya, og Sean Penn viser så mange troverdighetsrynker at XXL burde skrive en sang om ham, da forventer man at det skal skje noe spesielt. Det gjør det ikke, og fraværet av et skikkelig poeng er det som kjennetegner hele filmen.

“Walter Mittys hemmelige liv” er gammeldags småvittig, men på den underytende måten som antyder at den bare vil bli småviktig. Her er en teit, gammel historie som man godt kunne ha skrevet fram til en lysning i bruktbilhaugen av oppbrukte eksistensielle klisjeer, men den smuldrer og smuler det til. Appelsinkake i solnedgang, alminnelighet og sødme. En slags kapitulasjon.

walter mittys hemmelige liv1

Ben Stiller i alminnelighets-uniform og Kristen Wiig som den vanlige enslige mora uten personlighet.

Verden er full av folk som higer etter noe mer enn den daglige dosen med gjentatt liv. Det er litt patetisk, for vi er skapelsens mirakler, og den rutinerte misnøyen er som om Enhjørningen skulle ha sittet småfull på kafé og klaget over at den er noe så alminnelig som en hest med horn. I 1947 var en dagdrømmer en oppkvikkende ting, for virkeligheten hadde nettopp sluttet (annen verdenskrig ble oppheva i 1945), og det var såvidt folk hadde oppdaget radioen. I vår over-utviklende tid da livsinnhold kommer strømmende som en sukkerspinn-tsunami, måtte historien fått et poeng. Her er det plass til en slags erkjennelse av ett eller annet. Her var det plass til et poeng, men det kommer bare et slags Facebooks-paradoks: Hvis denne slutten får én million Likes, skal vi donere trebein til alle landmine-ofrene i Afrika.

Ben Stiller har regissert seg sjøl som Mitty, en mann som ble spilt i 1947 av Danny Kaye, og i James Thurbers novelle var han visst krimbok-redigerer. Stiller-Mitty dagdrømmer voldsomme superhelt-scener, for han er en uanselig negativbehandler i magasinet Life (som må ha vært en fantastisk spennende jobb, egentlig), han har korterma ikke-snakk-til-meg-kostyme, han er en så velbrukt klisjé at folk som har gått mye på kino, ville ha hilst på ham som en gammel venn om han sto i kassakøen på Madla Amfi.

walter mittys hemmelige liv

Gutta på tur: Stiller med Sean Penn i fjellet. I Norge tar rullestol-brukere sånne turer.

Dette er den dagen bildet dør i USA, for Life Magazine blir lagt ned og erstatta av Life Online, som antakelig skal drives av den nye Aftenposten-redaktøren og hans likesinnede digitalhoder. Mitty oppdager at han har rota bort det viktigste negativet (noe man laget fotografier av i Kodak-perioden) til fotografen Sean, som er en pussig Hemingway-mime. Knust av sin egen ubetydelighet og bildets ubegripelige forsvinning drar mannen ut av sin kontor-uniform. Det blir som når Superman kaster av seg Clark Kent-dressen og viser fram S-brystet: Plutselig er den lille bakroms-nissen en værbitt, skjeggete globetrotter som kaster seg i havet fra helikopter.

Nå er det sånn i vår tid at folk gjør mer fantastiske ting enn å bestige Mount Everest når de blir 62 år og førtidspensjonerer seg. I Norge tar rullestol-brukere seg opp i fjellet. Men OK. For Mitty er dette en slags gjenfødelse. 

Grønland er et ødslig sted som virkelig trenger en klima-endring mer enn de trenger isbjørner. Island består av voldsom utendørs-romantikk, og de beste scenene er derfra.

Som røpet kommer dagdrømmeren til Himalaya. Der sitter Sean og stirrer på en katt. Det er da jeg savner et poeng: Det burde ha stått en McDonalds i fjellsida, det burde ha vært en sushi-bar der. Vi har vært over alt. Vi er blitt våte i håret. Eventyrlyst i 2013 er å finne igjen sin egen hverdag og gjøre en visjon av den.

Omtrent.

hobbiten smaugs ødemark hoved

Uforbeholden 6’er-terning til Hobbiten 2

Hobbiten: Smaugs ødemark: Amerikansk eventyrfilm. 2013. 2 timer, 41 minutter. 11 år. Regi: Peter Jackson. Med: Martin Freeman, Ian McKellen, Richard Armitage, Orlando Bloom, Luke Evans, Stephen Fry, Evangeline Lilly.

Kortversjon: Dvergene og Bilbo og Gandalv drar inn i dragens okkuperte land for at hobbiten skal stjele Dyrdesteinen. Revolusjonen kommer sakte.

terning 6 liten «Hobbiten» viser seg foreløpig å bli en henrykkende overflødighets-basun som ingen kunne ha forestilt seg. Noen kanskje. Ikke jeg. Del to av Peter Jacksons ubesindig ambisiøse Tolkien-filmatisering tar både handling og stil opp der hvor de feite damene synger. Voldsomheten er visuelt praktfull og berusende som ei tivoliferd med løpsk rollercoaster. Dvergenes motvillige Exodus fra den æreløse fred til sitt fraflytta hjemland har en stamina som må stamme fra puritansk kosthold. Når Action-Jackson først har pøst på med detaljflinke, presise handlingsbrokker som det lukter svett skogsfuru av, så pøser han enda mer. Og så spruter ilden og gullet om kapp, før ei av de mest mislykka helteferdene i eventyrfilmens svimle historie ebber ut med at nye katastrofe-trusler sendes av gårde i ei grå, gåtefull natt.

Denne historien har så mye pupp i parkasen at den formelig strutter.

hobbiten smaugs ødemark dvergene

Gretne dverger ledet av den bistre Richard Armitage.

Man skal aldri stole på hukommelsen når det gjelder den frodige regissøren, men jeg syns han virker i enda bedre humør enn før når han får åpna goth-sjela si i den blymørke ødemark inne i Smaugs domene. Han fantaserer og dikter noe som av og til ligger på grensen til action-komedie, som når alven Legolas balanserer på dvergehoder mens han bueskyter orker i titall. Den som har forbundet Tolkien med en streng fakultets-fortellerstil, vil juble når tønner med flyktninger skeiner nedover elva mens Evangeline Lilly fra «Lost» streifer etter fordi hun er øm i ovarien.

hobbiten smaugs ødemark lilly

Evangeline Lilly sikter på hjertet.

Denne Hobbit-filmen har nemlig noe så stilig som en ekte R+J-romanse. Det oppstår en poetisk tiltrekning mellom den bueførende alve-soldatersken og den litt storvokste dvergen Kili (Aidan Turner). Barnlig voksen-nerde-film får et innslag av varm, men ærbar jenteroms-menneskelighet. Du kan merke romantikken som en plutselig lukt av fersken i stinn brakke. Som når kvinner streifer innom kinnet ditt akkurat mens du banner over fastklemt sag i huntonitten.

Det var egentlig ikke meningen å beskrive «Hobbiten: Smaugs ødemark» som fortløpende action-maraton. Når Jackson bruker to timer og tre kvarter på den midterste filmen, er det både fordi historien har mange gode vinklinger og dessuten fordi regissøren gir scener tid til å sette seg.

Det var nesten enerverende tydelig i den første Hobbiten, da dvergene kom til ubedt gjestebud hos Bilbo. Scenen satte seg rett ned i sitt eget matjabb og breia seg ut. Men stilen har en fin rytme. Også i «Smaugs ødemark» får personene litt ekstra tid til å utvikle et solid miljø rundt seg, og Jacksons presisjon og omtenksomhet gjør at bildene aldri virker overflødige eller langvarige. Tvert om. Man rekker å fordøye de digitale kulissene og finne seg til episk (hihi-ord!) rette i vekslende eksotisme. For det er utrolig mye kult å se på. Hobbiten er laget med utsøkt visuell fantasi. Den bringer eventyr-forestillinger om monstre og udyr til måperienes betingelsesløse beundringsnivå. Plattform-action med edderkopp-uvenner. En varulv-bamse med egen skogs-støl. Og dertil de perverse orkene, som blir så hensynsløst sjikanert i filmen at den antakelig ikke kan vises i Sverige.

Handlingen skal dere egentlig få se sjøl.

Gandalv fører den bistre dvergekongen Thorin og hans menn på en risikabel natursti med tjuven Bilbo diltende (fristende å skrive dridlende, men bare stavangerfolk over 50 skjønner det ordet) på slep. Bilbo har gjenvunnet litt av roen sin, men er forvirra over ringen han fant og dessuten modig på en litt småtrippende, nevrotisk måte., som også har sammenheng med at han utprøver ringens superhelt-krefter.

hobbiten smaugs ødemark freeman

Martin Freeman har kommet til et sted. Jeg sier ikke hvor.

Martin Freemans mimikk er i rosin-klasse. Jeg er sikker på at han egentlig er hobbit langt tilbake i slekta, for han har en slags seintenkt vaktsomhet som må være henta fra genene. Som alle sikkert husker, finnes det også en lett oppløst necromancer på ferden, og den enarma banditt-orken fotfølger dvergene gjennom landskap som ikke en gang Aftenbladets guide til strevsomme søndagsturer ville ha anbefalt. På friskluft-ferda  treffer de også der sure alvene (Orlando Bloom ser ut som om det er rett før han tar med seg ballen og går hjem), for det er sånn i disse traktene at ingen liker dverger. De er verdens utstøtte, de er utlendige og elendige som må føres av en sopelime-lang og urovekkende lakonisk trollmann tilbake til sitt forjettede land. Som trua israelitter i et landskap av etnisk fiendskap. Det kan virke som om alle folkeslag hater alle folkeslag også i Tolkiens Norden-imitasjon. Dvergene er naturlig nok blitt gretne av all forfølgelsen og stort sett uenige. Men også besluttsomme på et passivt aggressivt vis. Fascinerende og stygge små Husfliden-figurer uten egentlig erotisk sjarm, bortsett fra den ene. 

Det er en flott gjeng som nærmer seg det okkuperte fjellet. Og underveis får de også venner i en sjøfolk-landsby etter at waliseren Luke Evans har smugla dem i pram. Jeg kommer aldri til å glemme scenen med det ustabile gullet, og jeg skal bare røpe såvidt at dragen Smaug har en framskutt birolle med Benedict Cumberbatchs stemme og så overraskende fornuftig argumentasjon at den kunne vært en ny Frp-statsråd.

Av alt dette ble jeg så begeistra at jeg ikke fikk med meg hva hensikten med Dyrdesteinen egentlig var. Jeg skal følge bedre med neste gang.