Månedlige arkiver: november 2013

escape plan hoved

Escape plan: Sly og Arnie med sanne selfier

Escape plan: Amerikansk action-thriller. 2013. 1 time, 55 minutter. 15 år. Regi: Mikael Håfström. Med: Sylvester Stallone, Arnold Schwarzenegger, Jim Caviezel, Vincent D’Onofrio, Sam Neill, Vinnie Jones, Farah Tahir og to kvinner med replikker.

Kortversjon: Sylvester Stallone kommer til et fluktsikkert, futuristisk superfengsel på mystisk sted, og der teamer han med Arnold Schwarzenegger i et kyndig forsøk på å slippe ut.

 

terning 4 liten «Escape plan» er langt fra en duo-versjon av «The expendables». Til det er den for utrangert tortur-voldelig, og dessuten vikler historien seg inni seg sjøl så den etter hvert ser ut som senvase i fuglerede.

escape plan

Mye stygg fabrikk-arkitektur, ensformige klær, men Sylvester Stallone og Arnold Schwarzenegger frisker opp.

Utover det har Mikael Håfström, en skånsk kulturflyktning som laget Clive Owen-thrilleren «Avsporing» og eksorsistfilmen «The rite» med Hopkins, fått til en nok en sjokkerende usvensk underholdning. I «Escape plan» finnes det såvidt to snakkende kvinner, men den ene har så stygg grønn filtkjole at hun går rett i kråkeradaren. Dermed står svenskens film igjen med noen av de tyngste mannerollene i moderne tid; du kan formelig høre dunkelydene av hvit, ekstremt middelaldrende mann som tramper over LillaGumman-landets bebisarte tær.

escape plan2

Den snakkende dama med den grønne kjolen har her en stygg grå kjole, så jeg vil ikke vite hva hun heter. Av prinsipielle grunner.

Sylvester Stallone og Arnold Schwarzenegger spiller usminka, og det gjør at de ser fantastiske ut. I «Expendables»-filmene minner den mascara-skadde Sly halvsvakt om en slags Don Juan De Marco-etterlikning i et Star Tours-karneval. I denne filmen kan du se urenhetene i huden, du kan se alders-tristheten i øyesiget, du kan se den lille anstrengelsesrødmen. Dette er en voksen mann, og sjøl om Stallone har et mistenkelig flatt bakhode, oppnår han en ny og reinere action-troverdighet.

Østerrikeren Arnold har virkelig et flott fjes, og han får spille kompromissløs film med et utall mimikk-skifter som gjør ham aktuell som Hitler i «Der Untergang Zwei – Aber Doch, Adolf!» Filmens høydepunkt er da Schwarzenegger, som egentlig aldri sa noe rikere enn «I’ll be back» før denne filmen, tungetaler fram Fader Vår på tysk i isolasjons-cella, en prestasjon som får Bruno Ganz’ frådende Parkinson-parodier til å virke uinspirerte.

Det er så bra. Det kunne vært en nydelig taima innslag i Facebook-kampanjen for ærligere selfies, også kalt «Du skulle ha sett meg hvis jeg ikke holdt pusten lenger!»

escape plan caviezel

Jim Caviezel. Bad guy med korpie-dress og seminar-mimikk.

Bonus-mann:  Vincent D’Onofrio som sikkerhetsselskaps-direktør med stadig håndkrem, som om han har vært i Pilatus-fatet så mange ganger at han fikk tørr hud. Og den pene Mount Vernon-amerikaneren Jim Caviezel, som har fått sadistrollen et sted som du ikke skal vite noe om, for det kan jeg ikke røpe. Ledsaget av Vinnie Jones’ intellektuelt utfordrende hooligan-skikkelse og dessuten legen Sam Neill, som faktisk oppdager Hippokrates’ ed og hva den sier om legers lojalitet til pasientene sine.

Ja, jeg har gått en lang tur før jeg forteller om handlingen, for jeg liker ikke å si noe om den. For det første skal dere unne dere å ikke vite. Det gjør filmen bedre. Jeg misliker tortur i underholdnings-film, særlig når den er påklistra poengløs og bare fører til at det som skulle blitt karisma-basert hygge-action får ufikse skygger av uelegant detaljvold over seg. I tillegg er historien litt rotete. Men det får dere finne ut sjøl. Jeg skal strekke meg til å fortelle at Arnold og Sly kanskje kan trikse seg ut av et litt grimt høyrisiko-fengsel fordi den italienske sjakkhingsten har en snedig evne til å forutse det uforutsigbare som vil få Magnus Carlsen til å føle seg forbigått.

Sentralt i handlingen står Mannheim. Det er en by i Tyskland der den første bilen ble bygd. Men det er altså også forretningsmannen som knekte Island. Det er ikke sikkert at han er basert på en autentisk historie. Men han finnes her.

Omgivelsene i et futuristisk fengsel er styggere enn konserthus og oljemuseer, og det svekker filmen litt. Men volden er den egentlige grunnen til at to kule menn må klare seg med en flau ungdoms-firer.

hunger games catching fire hoved

HG2: Turistforenings-ungdommens søte smerte

Hunger games: Catching fire: Amerikansk science fiction drama. 2013. 2 timer, 26 minutter. 11 år, jeg ville sagt 15. Regi: Frances Lawrence. Med: Jennifer Lawrence, Josh Hutcherson, Liam Hemsworth, Woody Harrelson, Donald Sutherland, Stanley Tucci, Elizabeth Banks.

Kortversjon: Katniss Everdeen tror at hun er fri fra flere Sult-turneringer, men den onde herskeren setter i gang jubileums-leker for at hun skal bli drept.

terning 5 liten Inderlighetens action-underholdning seirer. Eksistensielt alvor og ansvarsfølelse og lojalitet blir den sexy greia når «Hunger games: Catching fire» betvinger oss effekt-tilhengere med sin tungøyde, snille okkupasjonshistorie.

Det er en ny tid. Det er nye barn, som har vokst opp med stearinlys i alle de grøftekanter hvor et menneske mistet livet. Dette er laga for den voksne Turistforenings-ungdommen med TV-serie-innlevelse. Filmen tar også en forvokst Narnia-romantikk videre til sprelsk og sleggetung medie-satire som kommer til å få nåtids-puritanere til å tvinne småtær. Men det er følelsene som teller. Dette er alvor. Dette er omsorg. Dette er empati og lojalitet og alvorlig kamp mot en verden styrt av jålete overflødikere.

hunger games catching fire, the

Jennifer Lawrence med søstera si, den lille ungen med det magiske fjeset.

I sin tid tenkte jeg om den første «Hunger games»-filmen at den bare var et kunstig konsept. Det var feil. Etterpå tenkte jeg at den uventa jakt-romantikken ikke kunne gjentas. Men det kan den: Sult-lekene representerer en varig nyskapning. Jeg kommer antakelig til å angre den setningen hele livet.

Historien er velgjørende og gjennomført dyster og lei seg fra første bilde. Handlingen går rett inn i kategorien Livets Tunge Stunder, og der blir den. Jennifer Lawrence og Josh Hutcherson må late som om de er forelska for å redde Capitol fra skandale og sin egen familie fra utslettelse. Det blir gjort med en smal og bitter vennskapelighet, spesielt for Josh Hutcherson, som dystrer rundt med fonem forelskelses-ekthet bak det snille speiderfjeset.

På randen finnes opprøreren Liam Hemsworth, som glir nesten umerkelig ut av jakt-jentas kompliserte travelhet, for det forferdelige skjer at den onde hersker Donald Sutherland steller i stand en ny runde Sult-leker for at Katniss (Lawrence) skal bli drept. Herskeren er lei av henne.

hunger games catching fire2, the

Lawrence og Josh Hutcherson er tvunget til forelskelse, og glade blir de ikke.

Handlingen er som et paranoisk jenteblogg-essay med to behagelig atskilte hoved-deler som fyller hverandre med følelser og forbannelser. Den rå medie-satiren er hardnet og perfeksjonert. Etter filmen hørte jeg en VG-reklame på Radio Norge om graviditeten til Tone Damli Aaberg og gladiator-retorikken rundt sjakkspillet til Carlssen, og det var som å være tilbake i Stanley Tuccis hysteriske salgs-virtuositet. «The hunger games» tilhører en hederskrona oldis-genre som blander politisk satire med underholdning, og det vulgære reality-vrøvlet rundt keiser Donald føles faktisk både viktigere og virkeligere enn filmen om Julian Assange.

Arbeiderklassens elendighet blir en klassisk bakgrunn for den virtuelle overklassens utskeielser, og filmen damper av proletær indignasjon og opprørstrang. Det er godt. Det ligger revolusjon i lufta. Ungdommen kan komme til å kjøpe sine Gucci-vesker på Fretex, så kan herskerne ha det så godt.

Eter hvert starter lekene, og de skal jeg ikke si stort om. Men regissøren Francis Lawrence holder farten oppe, han har den relative sannsynlighet (her finnes mange tekno-triks) under kontroll og skuespillerne hengir seg til kampene med en følsom og moralsk inderlighet som effektivt fjerner påstander om at dette er voldsporno for unger. «The hunger games: Catching fire» handler om lojalitet, oppofrelse, anstendighet, sorg og empati, filmen er som en orgie i emosjonell flotthet, men det føles ikke falsk. Som jeg antydet: Dette er følsomhets-nivået til den nye og alvorlige ungdommen, den som kan klare å unnvære ironi en hel kveld uten å få abstinenser. Det er ikke stor sjanse for at de skal lage revolusjon i virkeligheten, men om de gjorde, ville det være for å sette fri de fattige i England på 1800-tallet og kurere Dr. Livingstone for spedalskhet. Og gi mat til småfuglene. OK. De søte småfuglene.

Den viktigste grunnen til absolutt suksess er Jennifer Lawrence, som kan spille sin verdige offer-rolle så man kjenner dypet i både smerte, sorg, hat og håp. Lawrence er egentlig grunnen til å filme disse bøkene, for alle rundt henne suger troverdighet fra den sarte bueskyttersken med det småforvirra kjærlighetslivet. Lawrence er dama. Når hun ser djupt inn i deg fra sin lille Unicef-idyll, vet du at du er et dårlig menneske som sløser vekk livet på film. Men du liker det og, for hun ser ut som om hun bryr seg. Alle liker det. Til og med Storebrand har oppdaget at det er ansvarlig man skal være, ikke kynisk og flink.

Har du noen ganger følelse av at du bor i en slags fortløpende begravelse? Du er i Stepford-samfunnets «The hunger games», og det er bare sånn at du ikke brenner skikkelig ennå.

Den femte statsmakt hoved

Klønete om Assange i vampyr-skikkelse

Den femte statsmakt (The fifth estate): Amerikansk-belgisk biografisk drama. 2013. 2 timer, 8 minutter. 11 år. Regi: Bill Condon. Med: Benedict Cumberbatch, Daniel Brühl, Carice van Houten, David Thewlis, Laura Linney. Basert på bok av Daniel Domscheit-Berg og bok av David Leigh, som er journalisten i The Guardian.

Europeisk it-ungdom blir med i Julian Assanges Wikileaks inntil det oppstår uenighet om virkemidlene i organisasjonen.

terning 2 liten Filmen om Wikileaks og Julian Assange er ei nifs kløne-greie. Manuset består av tallrike wikipedia-sannheter formidlet som om en tonedøv regissør forsøker å kopiere melodien i den gamle telefonkatalogen. Den egentlige hovedpersonen spilles av en av filmhistoriens mest ubetydelige spanjoler, og Julian Assange blir vast i hjel i en halvslarven, tam overdrivelse. Ja, det finnes tamme overdrivelser. Benedict Cumberbatch er en fin skuespiller, men her ser han ut som en karnevalsfigur med Familien Addams-motiv.

Jeg kommer ikke til å skrive ett ord om Wikileaks.

den femte statsmakt

Benedict Cumberbatch og Daniel Brühl er festlige folk.

«Den femte statsmakt» er laget av Bill Condon. Han er amerikaner, men ble antakelig ramma av ondartet utlendighet. Framdriften er som i et foredrag, den små-pertentlige detalj-surringa lukter HR-avdelingens overhead, klippinga mellom scenene er traust, gammeldags og temposvak. Europeisk film må ha blitt en smittssom sykdom, og alle som kommer innenfor EUs grenser begynner å tenke som østtyskere. «Den femte statsmakt» kunne virkelig vært enda en kjedelig film om Baader Meinhof, for det europeiske forklaringssyndromet dreper alt som skulle ha skapt politisk sting og menneskelig engasjement.

Historien starter med at man resymerer utviklingen av kommunikasjon fra steintavler til internett. Det kunne vært en upåkosta BBC-produksjon, og det varsler en indre tørrhet som ville ha trengt kjerrelass med glidemiddel om noen skulle fått det moro.

Assange spilles av skurken fra «Star Trek», og med sin overdrevent umenneskelige elitisme virker australieren bare som den uvennlige fetteren til Edward Cullen. Uberegnelig og ekkel, men samtidig så unødvendig full av forklaringer at det burde tyte Post It-lapper ut av lommene.

Men Assange er ikke drivhjulet i sin egen historie. Han er offer for den unnskyldende oppsummeringen til Daniel Domscheit-Berg (nei, jeg fant ikke på det navnet) som ble en Wikileaks-Judas og strever vettet av seg med å forklare hvor gal Assange er. Daniel spilles av spansk-tyske Daniel Brühl, som likner en litt umoden bisamrotte og utstråler så lite personlighet at du blir redd for at han kommer til å bruke lommelykt og anatomiplansjer i scenen der han nesten skal ha forsonings-sex med den sure dama som ikke kan skjønne at verden er viktigere enn å være med henne. Pust ut.

den femte statsmakt2

Å neiånei sier man i amerikansk UD, og der sitter også Laura Linney og tyter.

Filmen foregår i en hel time før de store avsløringene rammer USA og resten av verden. Da har Condon brukt opp sitt forråd av uvesentlighet, men med en kraftanstrengelse klarer han å mobilisere enda litt. Amerikanske utenriksfolk sitter i kontorer og sier harmløse uffameg-ting, Wikileaks-folk funker fremdeles udramatisk som en slags sjakk-klubb med få medlemmer. The Guardian-journalisten David Thewlis kommer innom med noe som i hvert fall minner om en filmrolle – men så setter Condon ham til en kronikk-monolog i slutten der han oppsummerer fortida og spår framtida.

«Den femte statsmakt» handler ingenting om avsløringers dynamikk og formidler ingenting av dramatikken i sivil ulydighet. Kollisjonen mellom det moderne overvåkingssamfunnet og IT-dugelige freds-spioner er ett av vår tids store dramaer, og man kunne ha laga musikal eller Alene Hjemme-film av temaet uten å drite seg ut. Men Condon klarte å få det til, for hans kinosjel ble lamma av Europas overforklarings-kryptonitt.

counselor, the hoved

På trynet i Sartres Satan-humor

The counselor: Amerikansk thriller-drama. 2013. 1 time, 57 minutter. 15 år. Regi: Ridley Scott. Med: Michael Fassbender, Javier Bardem, Penélope Cruz, Cameron Diaz, Brad Pitt, Rosie Perez, Rubén Blades.

Kortversjon: En  advokat skaffer seg øyeblikkelig finansieringsbehov og involverer seg med den delen av virkeligheten der man tjener penger fort. Det er også den delen av virkeligheten der alt går galt.

terning 5 liten Å Ridley, å Ridley, du lager så elegant film at jeg får følelsen av å se et stykke hermetisert fortid. Folka dine er riktignok umulige å like, men antakelig mener du noe med det. For «The counselor» er en ordrik og egentlig filosofisk film. Den er også en dypt tilfredsstillende underholdnings-thriller med sensualitet i utkanten av det smakfulle, som vi også kan kalle det smalføkka, og den har overlegent lange replikk-vekslinger av både filosofisk og sarkastisk karakter. Det vi kan kalle karsastisk. Nydelig formulert av Cormack McCarthy, som skrev romanen «The road». 

counselor, the bardem

Michael Fassbender og Javier Bardem, kort-kamerater i katastrofer.

Filmen starter med et luksus-problem. Michael Fassbender er en lite troverdig sengemann som tilfredsstiller Penélope Cruz med en slags bresen sjåvinisme som gjør at du fornemmer at du ser en av historiens mest åpenbare orgasme-feiker. Kjærligheten skal være til stede i dette rommet, men sengetøyet damper mer av lidenskap enn folka gjør. I ettertid tenker jeg: Det er det antakelig en mening med. Dette er elskoven til en bortskjemt sjølnyter som vil vise seg for dama si og kjøper noe han ikke har råd til. Han skal være en patetisk lidenskapsklovn.

Fassbender gjør en storarta rolle, bortsett fra at han ikke funker som forelska mann. Jeg har et problem med den tyske skuespilleren, for jeg har sett for meg at han kunne komme til å spille i «40 shades of Grey» (men det skal han ikke), og bare tanken på at det kunne skjedd er nok til at jeg syns han ser ut som et kiosk-påfunn.

Han drar til Amsterdam og kjøper en dyr diamant som man bare ser i gamle filmer. Dermed trenger han penger. Mye penger. Uten at vi blir plaga med prosessen roter han seg borti meksikaneren Javier Bardem, som jobber med anestesi i helvetes forgård, der alle følelser og all tilgivelse forlengst ble brukt opp.

Da jeg fikk se Bardem med et hår som får ham til å likne Tim Burton like etter frokost, tenkte jeg: Nei, hør her, nå får vi en grusom «Freefall»-rolle igjen. Men det gjør vi ikke. Bardem er i stand til å bære sin ukule luksus-ham med patos. Han spiller som om han vet at han er en latterlig figur, og han snakker deilig.

Cameron Diaz har ingen av disse fortrinnene. Dama ser redningsløst vulgær ut som en 90 år gammel handelsreisendes drøm om eskorte-jente med Brasil-understell. Hun er forferdelig på alle tenkelige måter. Det forvirrer meg, for jeg innbiller meg at hun skal framstå som jegeren i denne filmen. Hun sitter i sexy-mjuk kveldssol og ser på at yndlings-gepardene hønter ned harepuser, og helt fra starten blir det åpenbart at det er Cameron som er det dødelige pelsdyret i historien. Men hun ser ut som juksepels, og erotisismen hennes er så ufiks at den vil kunne kurere porno-avhengige. Kanskje er det en mening med det også. Kanskje skal dama være så uspiselig at du begriper den utvida eksistensialismens æreløse biotoper.

counselor, the

Brad Pitt og Fassbender: – Disse folka tror ikke på tilfeldigheter.

 

Den siste store personen er Brad Pitt, som kommer slengende i hvit løgnasdress med langt, viltert hår og litt pils-runde kjaker som gjør at han etter hvert ser litt ut som et marsvin. Han spiller nedtona og bra. Han er den onde brudbinger. Jeg mener budbringer. Glem det med brura.

 

counselor, the 2

Penélope Cruz, snekkern som laga stegan. På en måte.

Jeg røper helst ikke handlinger, men her kommer en litt flat antydning i kamuflasjefarge: En av Guds små detaljer forvandler advokaten Fassbenders kriminalitets-eventyr til en verifisert katastrofe. En smart meksikaner redegjør for eksistensialisme for viderekomne i telefonen, mens Fassbender lytter slik Dante gjorde da de fortalte ham at Beatrice sitter der borte i lavapølen og svir tærne sine. Den forenkla, gammeldagse hverdags-eksistensialismen er at du skal gjøre dine valg slik Nike gjør dem. Bare gjør det. Du er laga for valg. Men for de avanserte er det omtrent sånn, om jeg forsto cantina-geniet rett: Ditt liv er ikke bare de valg du gjorde. Livet ditt består også av de helt uforutsette komplikasjonene som oppstår i utsidene og etterkantene og i parentesene til et tilsynelatende enkelt valg. Helvete er usynlig, men det var du som skapte det. Oppdatert Sartre. Ny-Sartre med Satan-humor.

Cormack McCarthy har skrevet et manus som består av nesten perfekte replikk-vekslinger. Fassbender spiller en puslete mann som blir så forelska at han forlater det trygge fundament. Dermed havner han i Uforutsigbarhetenes Helvete. Der hersker de fantasiløse. Som Brad Pitt sier i en oppsummering av den utvida eksistensialismens moral: «Disse folka tror ikke på tilfeldigheter. De har hørt om dem, men har aldri sett en.»

Dere trenger ikke vite mer enn det.

«The counselor» er en nydelig laga film med mennesker på kanten av parodien, men det funker. Å veksle mellom telelinse og vidvinkel-shot er også på kanten av parodien, men det funker. Lyset ligger og velter seg i filmen som det nysølte innholdet i en eksotisk aftendrink, og det er umulig å ikke føle sensualismen. Sjøl om salpeter-dama Diaz er med.

Og glem ikke filmens snedige lærestykke: Den onde delen av verden er ikke stilig, og den tenker ikke. Den er vulgær og uintelligent og kompromissløs. Aldri gå dit. Hold deg hos sosialdemokratene.

call, the hoved

Blu-ray: Halle Berry med telefon mot bortføring

The call: Amerikansk thriller. 2013. 1 time, 34 minutter. 15 år. Regi: Brad Anderson. Med: Halle Berry, Abigail Breslin, Michael Eklund, Morris Chestnut.

Kortversjon: 911-operatøren Halle Berry har fått nerveproblemer, men hun må trå til igjen da et bortførings-offer ringer midt i en student-omvisning.

terning 4 liten Dette er enda en solid firerkrim, for den har egentlig ikke særegne kvaliteter som gjør at navnedroppende filmnerder og nervøse blind-datere vil snakke om den for å bli mer akseptert, den er bare OK. Halle Berry var såvidt jeg husker ikke spesielt oppkvikkende som Catwoman (jeg kan ha tatt feil der), men dama har Houston-karisma og får deg til å føle engstelig engasjement bare hun henter seg en Biola i kjøledisken.

Før jeg sier noe mer om Halle, må jeg nevne at regissøren Brad Anderson laget «The machinist» med hud-gespenstet til Christian Bale i 2004, så han er liksom ikke en vanlig 50 år gammel Madison-gutt med stygg utelue.

call, the2

Halle Berry tar over samtalen. Hodet hennes koker. Hvordan skal dette gå?

I «The call» spiller Berry 911-operatør i Los Angeles. En nesten teologisk jobb, for i ett eneste digert rom sitter en bråte offentlig ansatte og tar i mot nødhjelp-samtaler fra en verdensby, og hvert eneste ord de svarer, kan bety forskjellen på liv og død. Kirurger har det ganske greit. 911-operatører representerer den eneste formen for engle-inngripen som vi vet om, og de burde være mer nevrotiske enn fotballtrenere og Frp-statsråder og framtids-forskere og folk som heter Finn.

Berry har en hårfasong som ser ut som om katten har vært i lader-ledningene, hun er like kaotisk på innsida av hodet og dessuten skikkelig lei seg. Hun var så dum at hun ringte tilbake til jentunge som gjemte seg under seng sånn at forbryteren hørte det og fant offeret sitt.

call, the

Den kanadiske psykopaten Michael Eklund kjefter på Abigail Breslin.

Så en dag ringer Casey Welson (Abigail Breslin) fra bagasjerommet til en bil, og hun er åpenbart blitt bortført av en steingalen morder og vet ikke sin arme råd. Nervevraket Berry tar samtalen, og så starter en detaljrik «gjør som jeg sier»-samtale som skal tilføre den ulykkelige jentungen de arme rådene og dessuten rettlede bagasjeroms-offeret sånn at politifolka fra 911 kan finne henne. Det minner litt om Kim Basinger-thrilleren «Cellular», men filmen er langt fra lik.

De svært kresne vil stusse på utviklinga fram mot klimaks, men de skal nå alltid klage. Historien er ikke hemma av ydmyk troverdighet, den skeiner av gårde slik thrillere skal. Det hjelper godt at morderen (nei jeg røper ingenting, vi vet hvem han er) blir spilt av Michael Eklund, for kanadieren ser så åndelig uhygienisk ut at han ville blitt forsmådd av monsterflått og Ebola-viruser.

Jeg så filmen på Blu-ray, og bildene er OK.

frozen ground hoved 2

Nicolas Cage jager morder i snøen

The frozen ground: Amerikansk dramakrimthriller. 2013. 1 time, 45 minutter. 15 år. Regi: Scott Walker. Med: Nicolas Cage, John Cusack, Vanessa Hudgens, Dean Norris.

Kortversjon: Nicolas Cage spiller politimann i Alaska, og han overtar en kidnappingssak og må overbevise kolleger og statsadvokat om at en fyr er seriemorder. Jeg streama filmen.

terning 4 liten Sjøl om Nicolas Cage er med og faktisk den urovekkende voksen-versjonen av John Cusack er med: Alaska-thrilleren «The frozen ground» er ikke så god at du virkelig fryder deg over å se seriemordere i snøen. Men den er bra nok, og en film med Nic Cage er alltid som å få donert en lille julaften midt i februar.

frozen ground hudgens

Vanessa Hudgens blir hyra som påledanser og.

For de som vokste opp med «High School Musical» og nå har konvertert til porno-prosjekter som «Moren» og «Fifty shades of Grey», kan jeg nevne at Vanessa Hudgens er med. Var ikke hun kjæreste med Justin Bieber? I denne filmen spiller hun jønkihore i demotiverende minusgrader, men Nicolas Cage tror på henne, for han er en alvorlig mann med nycunnet østrogen-fedme og viker så vakre som sørlandssomre på begge siden av hodet. En stødig fyr.

Jeg vet godt at Cage ikke skal spille stødige karer. Og jeg kan tenke meg at han ble ganske utagerende da agenten hans kom og sa at han måtte spille utendørs-politimann i Alaska, som de fleste veststats-amerikanere tror er hunden til Sarah Palin. «Men hva med National Treasure 14?» spurte Cage. «Skrapa,» sa agenten. «Men hva med Ghost Rider 8?» spurte Cage. «North to Alaska,» svarte agenten med et lite smil.

frozen ground Cusack

John Cusack, en mann med uvanlig ekkelt sex-liv.

Filmen starter med at politiet finner blodig dame på bad og ikke tror på noe hun sier. Det er nemlig sånn at Hansen har alibi, og i etnisk interesserte nordområder er det ingen som heller fester sin lit til brunøyde horer enn til samfunnsstøtter som heter Hansen.

Men så kommer den avtroppende utkant-politien Jack Holcombe (Cage) inn i saken, uten at kjapptankenes bypurk blir spesielt glade for det. En ung politimann med skjegg tror også på Hudgens, og han begynner å rote i gamle forbrytelser som ligger så langt i ødemarka at de ble skrinlagte for at ikke politistyrken skulle få blærekatarr.

frozen ground hoved

Nicolas Cage ble mer bekyrma.

Vinterkrim er den beste som finnes.

Ingen interesserer seg egentlig for å oppklare forbrytelser i badesesongen. Men vintermørket og alle kuldegradenes geografiske prøvelser bekrefter ryktene om menneskets ondskap. Folk må jo bli gale som finnmarkinger i det hekkans været!

Cage farter rundt og forsøker å skaffe nok bevis til en husundersøkelse hos Hansen, men dommeren vifter arrogant med sakligheten sin, og Cage blir uroligere enn en tenåringsfar i russetida.

John Cusack spiller en nydelig psykopat og er en opplevelse. Seksualnevrotiker-forbundet burde gjøre ham til æresmedlem med utmerkelsen Den Gylne Skalpell.

Filmen er basert på en hendelse. Debbie Peters spilles av Gia Mantegna, som er datter av Joe Mantegna.

gravity hoved

Gravity: Sandra i kresent tekno-mareritt

Gravity: Amerikansk dramathriller. 2013. 1 time, 30 minutter. 11 år. Regi: Alfonso Cuarón. Med: Sandra Bullock, George Clooney.

Kortversjon: En romferje-ekspedisjon til Hubble blir plutselig utsatt for en storm av vrakrester.

terning 5 liten Cuarons nerveslitende romferje-havari består av 99 prosent teknisk perfeksjon. Himmelbilder i velforma 3D er vakrere enn soloppgangene over Youtube, illusjonen om at et Reodor-blidt lite verksted-team jobber på Hubble-periskopet rett utenfor atmosfæren er nesten avslappa flott gjort. Men den siste prosenten i filmen heter Sandra Bullock, og det er hun som gjør at du sitter på den harde ytterkanten av relativt ny kinostol og gnir håndflatene tørre mot skjelvende jeans-lår.

gravity1

På tross av fraværet av vifteovner svever Sandra i NASA-undertøyet sitt.

Vi har fulgt den litt klønete og sjenerte Bullock-ungen fra hun mot all formodning og vesentlig fornuft kjørte buss i «Speed». Det er en tjue år gammel ryggmargs-refleks at vi blir faderlig bekymra når Sandra griper et ratt – og i denne filmen handler det om en ferd der ute hvor bremsespora er virkelig lange. Bullock er blitt 49 år gammel, og sårbarheten og sartheten har festa seg i et modent ansikt, slik den første julesnøen såvidt dekker sommerens gjenglemte trillebår. I can feel you when you breathe, synger Leonard Cohen. Du kan virkelig føle Sandra når hun kveles.

«Gravity» er skrevet av Cuaron-familien med litt brummende støtte fra George Clooney, og den er enkel og den treffer gang på gang innenfor relativt liten målskive. Det er ikke lett å lage en thriller uten skurker og uten natur-katastrofer. Stedet er ei lita romferje, og man kan ikke plutselig avatare seg avagårde ut i eventyret, man må holde seg til det teknisk sannsynlige og det teologisk troverdige. Logisk sett skulle hovedpersonen være død etter cirka ett kvarter, og når det ikke skjer, må de små tekniske miraklene både komme overraskende og funke som fornuft.

gravity2

Bullock erstatter datakort i stor høyde.

Bullock spiller IT-professor som er sendt på sin første romferd for å fikse et havarert datakort på Hubble. Hun er sjøsjuk og nervøs, mens den ene av ferjemennene, George Clooney, space-danser til køntrimusikk i sirkler rundt de harde varene, for dette er hans siste tur. Langt der nede, men så nært at du kan fornemme avstanden, ser du jorda ligge som en vakker påminnelse om hva man aldri kan forlate uten å lengte hjem. 3D-effektene er ikke demonstrative, men gir filmen behagelig dybde. Å ha en skrue løs blir ganske fiffig i vektløsheten.

Så skjer det som ikke skulle skje.

Dusten Putin har bomba sin egen satellitt for å bli kvitt den, og snart fylles himmelrommet av vrakrester. Bullock blir slengt med jobbe-krana si som den største karusellen på Tusenfryd, og så forteller jeg ikke mer om det.

gravity clooney

George Clooney er en mild ledsager i verdensrommet.

Skildringen av det som videre skjer, er elegant og stilrein. Cuaron veksler inn førstepersons-vinkler som i et dataspill, og han balanserer nydelig nærhet mot fornemmelsen av det uendelige, tause og dritkalde ingentinget. Til og med skuespillernes bevegelser er computerskapte, og den tilsynelatende uproblematiske verdensroms-balletten består egentlig av et sinnrikt puslespill i datamaskinene.

Mange skikkelig ubehagelige ting kan skje også i det jordnære verdensrommet, og Sandra Bullocks nyanserike evne til nervøsitet gjør at du bokstavelig talt holder pusten når oksygenet minsker og jamrer pinlig når sjabre romdrakt-mennesker blir slengt mot ferjevegger med en kraft som ville knust knauser.

En kresen spenningsfilm.

solan og ludvig jul i flåklypa hoved

Kino: Sjokkerende skjønn Flåklypa-jul

Solan og Ludvig: Jul i Flåklypa: Norsk animasjonskomedie. 2013. 5 år. 1 time, 10 minutter. Regi: Rasmus A. Sivertsen. Med. Stemmene til en del norske skuespillere.

Kortversjon: Snøen kommer seint i Flåklypa, det går mot en bar julaften og lokalredaktøren er i ferd med å bli skikkelig desperat.

terning 5 liten For oss store er den risikable Flåklypa-toeren en stor oppmuntring. Den er nesten for god til å være sann.

For barn kan det bli en traumatisk greie, for de er ikke vant med norske filmer uten mobbing, miljø-angst, skilsmisse-hat og jålete vestkant-unger uten sjel og empati. Noen må snakke med barna og fortelle dem at Norge var ikke alltid sånn som landet er nå. Det fantes et sunt og ubekymra Norge en gang i tida, og Kjell Aukrust var kanskje det sunneste av alle.

Jeg vet sannelig ikke hva som imponerer mest.

Manuset tar vare på den kronglete alvdølens fantastiske overdrivelses-prosa, for han skreiv med samme infløkte formingsglede som han tegnet.

solan og ludvig jul i flåklypa 3

Ludvig og Solan sammen med Reodor.

I denne filmen undrer den hedonistiske kråka seg over nevrose-pinnsvinets bestrebelser i høyden, ettersom han pleier bli svimmel av å ha på tjukke sokker. Flåklypa-stilen har en frodighet som utrydder minimalismen, som når det heter lakonisk om Solan Gundersens passiv-aggressive personlighet at han trives med det meste bortsett fra bok-ettersyn og polstreik. Filmen har arva nok av Aukrusts formuleringsglede, men den overdriver ikke, så man kan trygt ta med barn som et tilvendt nettmedienes snusk-tørre reklame-prosa.

Persongalleriet er fremdeles så perfekt at man antakelig må til NAV-registrene for å finne et tilsvarende mangfold. Den storkjefta kråkejævelen Solan drikker konjakk ved høylys dag, og det er egentlig verre enn kors i Dagsrevyen. Ludvig-skikkelsen er gjenskapt med kjærlighet og forstand, og det sarte lille piggvesenet vekker både ømhet og sympati. Reodor Felgen pleide å ha skyggelue og Northug-nese. Uten hodeplagg ser han forstyrrende ut som Tarjei Vesaas med sin blanke skalle og tunge underkjeve, men det virker egentlig logisk.

solan og ludvig jul i flåklypa2

Redaktør Frimand Pløsen viser fram avisas digitale hode.

Sentralt i handlingen står medie-teamet Frimand Pløsen og Melvin Snerken. Pløsen utvikler seg til en dr. Frankenstein-gal tabloid-redaktør, for opplaget i Flåklypa Tidende synker faretruende siden abonnementsavisa gjentatte ganger har lova en julesnø som aldri kommer. Uten å røpe for mye, skal jeg også ta med at den mentalt ubalanserte opplags-hysterikeren kopierer trollmannens læregutt fra Goethe og sannsynliggjør at kampanje-journalistikk egentlig er å skape katastrofer i stedet for å skildre dem.

Snerken er avisas late journalist, og til min gigantiske begeistring skriver han innimellom på en skjerm som tilsynelatende har grønn Hercules-grafikk og ND tekstbehandling

Moderniteten besøker den veggskeive lille innlandsbygda da redaktøren i fortvilelse henter fram fra skapet en slags moderne Aftenposten-journalist, et digitalt hode med få motforestillinger og skremmende automatiserings-journalistikk. Det sitter en nasefin hvit hare på den snølause stien og er altfor synlig når vinteren kommer seint til Flåklypa. Det går en tannlaus gubbe rundt i tettbygd strøk og er irritert fordi han investerte i ny snøskuffe under påvirkning av sensasjonspressen.

De er perfekte. Slik interørene hos Felgen er det, og hele den eufemiserte norskhetens godlynte bygdesjarm.

Jeg skal ikke røpe dramatikken. Men det finnes en ny racer her, for Aukrust var en tilhenger av raske biler. Ubekrefta anekdote fra gamle dager forteller at han skulle kjøre ti minutter til kiosken for å kjøpe Dagbladet, men ble forbikjørt på Mosseveien av en svenske i Volvo. Da han omsider ringte hjem, hadde den bilgale tegneren kappkjørt med svensken nesten til Göteborg. Jetkjelken Sklimaks eller hva den het, er i opphavsmannens ånd, og det er visst hele filmen, på et virkelig mirakuløst vis.

Den nye Flåklypa-filmen ble virkelig sjokkerende vellykka.

Thor the dark world hoved

Thor 2: Tøffere, villere, sprøere heavy metal

Thor: The dark world: Amerikansk fantasy-action. 2013. 2 timer. 11 år. Regi: Alan Taylor. Med: Chris Hemsworth, Tom Hiddleston, Natalie Portman, Anthony Hopkins, Rene Russo, Christopher Eccleston (Malekith), Jaimie Alexander, Kat Dennings.

terning 5 liten Thor-toeren er tøffere enn den første, full av helt urimelige påfunn som kommer til å bringe norrøne mytologer og danna kulturmennesker fra gatene rundt Aftenposten til ny fortvilelse og kronikk. Det er nok ikke rett at gudene i Åsgård skjøt med laserspyd, og det er ikke riktig at de ble angrepet av Star Wars-jagere. Men det virkelig urimelige ligger på jenteplanet: Hva ville en heftig håndverker som Thor med den pysete laboratoriedama Natalie Portman?

thor the dark world

– Du sa du skulle komme fort tilbake, jo. Natalie Portman og Chris Hemsworth.

Nå er det sånn i happy-harryenes heaven at vi kritiserer ikke kameratenes valg av dame. Men var jeg Thor, ville jeg til og med heller hatt Miley Cyrus, for hun har i hvert fall lidenskap og faenskap i hele kroppen. Portman er en seilbåt uten vind.

I så måte skiller hun seg ut, for filmen om Thor og vennene hans mangler ikke akkurat utagerende ungdom i festklær.

 

 

thor the dark world - sif

Sluggeren Sif er den utvalgte.

Det starter med at de mørke alvene som kjent mista Eteren, og det ble Malekith alvorlig sur av. Men tapet skapte fred i de ni verdener (filmen er mer multikulturell enn et julekort fra FN), så alle burde være glade. Loke er henvist til fangehullet, og det gjør heller ikke noe. Thor bør gifte seg med ei innfødt Åsgård-jente dame som har utseendet til ankerkvinner i TV2, for hun kjempet med ham i Vanarheim, som ikke er en kafé på Lura. Men han kan altså ikke glemme Jane Foster fra steingalne Stellans forhutla flokk av lett-nerder.

 

 

thor the dark world 2

Malekith og vennene hans kommer ikke akkurat fra Hundremeterskogen.

Menneskelige ting skjer på Jorden. Portman dater en dust, men kan ikke konsentrere seg. Gamle Skarsgård løper naken rundt i Stonehenge som en Ylvis-video. Jorden kan gå under. Noen unger i ei bakgate har funnet en svevende buss og et hull i virkeligheten. Når de hiver søppel nedi der, forurenser de faktisk en annen dimensjon. Natalie P. måper med utkanten av sitt talent og måler universet med et slags bebi-nettbrett som likner en Kurio. Og så står plutselig Thor i gata, med gåbort-drakta si.

«Du sa jo du skulle komme snart tilbake, jo!» sier Portman.

Men det som verre er. Jane Foster (Portman) fraktes heim til Åsgard av den nytente Thor, for jorddama er blitt fylt av energi og kommer til å dø. Det er en jorddameting. Energi tåler de ikke. Så de må enten kjøpe sko eller snakke i timesvis på kafé for å bli kvitt den igjen.

Nå må jeg ikke røpe mer. Men det er nå det skjer, og jeg trenger virkelig karakterstyrke for ikke å fortelle om detaljene. I dyngen sitter Loke og ser ut som Nick Cave i bakrus. Åsgård må kjempe mot de mørke alvene i et land som likner på Island en stormfull januardag. Jeg må røpe at Portman svever som svart svane og har et blikk som man ellers bare får av islendingers lava-brennevin, og at Thor som spilles av en australier og følgelig bruker Mjølner (som kan risikere opprykk til 2. divisjon) som bumerang, har boksekamp med ei overnaturlig ku.

Nå skal jeg ta det med ro.

«Thor: The dark world» er fargerik og full av kule «hit the pedal heavy metal tell me you care»-påfunn. Den er goth-dystert fantasy-vakker, og de digitale spesial-effektene er overlegent elegante. Igjen er det sånn at de som egentlig ønsket å sitte hjemme med «Kristin Lavransdatter» eller «Filthy shades of Grey», antakelig vil føle seg bortkomne i en fortelling der det faktisk skjer noe. Du føler ikke at du blir skikkelig kjent med personene. Takk for det. På mine knær: Takk for det!