Månedlige arkiver: oktober 2013

jobs hoved

Kino: “Jobs”–filmen du skal se uansett

Jobs: Amerikansk biografisk drama. 2013. 2 timer, 8 minutter. 7 år. Regi: Joshua Michael Stern. Med: Ashton Kutcher, Josh Gad, Dermot Mulroney, Lukas Haas, Matthew Modine, Lesley Ann Warren.

Kortversjon: Steve Jobs er en problematisk ukonsentert student som ikke kan gjøre som folk sier. Men han starter et garasjeverksted for computere og skaper gigant-selskapet Apple.

terning 4 liten Filmen om Apple og Steve Jobs er ikke håpløs, sjøl om alt er feil. Legenden Jobs forfører, den fantastiske Apple-fortellingen og hovedpersonens opprør trivsler fram et uvilkårlig engasjement som historien har æra for, ikke filmen. Ashton Kutcher er fremdeles en dust, men det forhindrer ikke at du virkelig skal se “Jobs”.

jobs 2

Ashton Kutcher som Jobs i et sjeldent øyeblikk med fruen.

Askeladden Steve Jobs var vår tids Edison. Med ipod, iphone og ipad forandret han økologien så voldsomt at det fremdeles føles ufattelig. Hvis vi skal tro ryktene og filmen var han en sjølopptatt og kompromissløs karismatiker, et problematisk, ressursrikt anti-menneske av den sorten som i hovedsak antar at det alle de andre sier er idioti, og har rett. Hvis du skal framstille et vilt geni på film, trengs en skuespiller med menneskeforakt i sinnet, en mann som kan visualisere og utvikle egosentrisitetens skeive briljans.

Derfor var det forutbestemt. Alle visste at alle ville si at Ashton Kutcher mangler både den galskapen og den intensiteten som skal til. Kutchers rekkevidde kan antakelig gi troverdighet til en litt ettermiddagsflink volleyball-spiller med småjente-tekke i annen strand-divisjon. Han er en mildt uferdig Jobs. Av og til forsøker han seg på et ufølt, skeivt Lilleulv-blikk mot Californias finansklovner, men det er ikke poison i det. Det er ingen glimt av genialitet, det er ingen ild, det er ikke kreativ overstadighet i noe Kutcher gjør. Han lener seg luntende framover i terrenget som en tillært revy-Jobs, men du føler virkelig at det virker litt merkelig at denne gutten skal ha funnet på noe viktigere enn den spiselige bindersen.

Men han skaper en skikkelse. En slags sur Adam Sandler som får suksess sjøl om han er en dust.

jobs

Josh Gad spiller teknonerden og kameraten som var kompetansen i utviklingen av en personlig computer.

Det føles også feil at de ressursrike nerdene han omga seg med, kvikksander ned i historien og blir borte. Spøkelsene deres står flatt tilbake som halvferdige overhead-eksempler på kule folk som Jobs ignorerte. Hvis bare én av dem hadde sluppet seg litt løs og spilt film, ville antakelig Kutcher ha sett ut som en lillebror på jakt etter trådsnella under sofaen. Derfor får ingen lov til å gjøre noe med rollenes muligheter. De står stille og beundrer.

For å gjenta det opplagte så ingen misforstår: Siden Ashton virkelig ikke er en Dracula, blir Jobs-skikkelsen uunngåelig en fornærmende lettversjon av den problematiske oppfinneren. Handlingen berører med vaska fingertupper Apple-skaperens hensynsløse omgang med de som elsket ham, og psykopaten tøyles ned som en gal hingst på monster-valium. Han var nok verre enn dette.

Men det han utrettet, fascinerer. Og det gjør et så sterkt inntrykk at du etter hvert glemmer at du ser på truse-Kutcher. Det er nærliggende å fortape seg i det usannsynlige eventyret. Jobs var en hensynsløs kommunikasjons-guru. Han kjempet for pc-er og kontaktskapende digitalisering i ei nær fortid da fornuftige folk gang på gang mente at teknologi var overflødig. Jobs utvikla industri-miraklet Mac-en som er en legendarisk data-maskin for jålete hipstere. Etter at filmen slutter, fant han opp ipoden som forandret måten vi hører musikk på. Han fant opp iphonen, som sammen med Nokias tidlige modeller forma den mobil-virkeligheten som nå er viktigere enn innpust selv i familier med Møllestu-panel og bokhandlernes bokhyller. Under ham fant Apple opp ipaden for kort tid siden, og det fantastiske, ubegripelige er at også da sa ekspertene at nettbrett aldri ville bli en suksess. Jobs var en mann som kunne se klart i stummende mørke. Som en Borges-novelle om allvitenhet.

Historien er egentlig så sterk at ingen regissør ville kunne ødelegge den, med mindre hun var svensk.

 

jobs 3

Matthew Modine er henta inn som glatt Pepsi-gubbe.

Engasjerende er også den sjelerispende skildringen om det forferdelige, tragiske forholdet mellom talent og finans. I det øyeblikket Jobs overlot garasjeverkstedet Apple til business-gubbene, ble han en detronisert prins i sitt eget kongerike. Dette er også en viktig del av soga om vår tid. Der hvor det fantes kreativitet, styrer nå de tynne pengeflytterne. Sjelløse økonomer som blir fornøyde hvis de ansatte tjener 15 kroner på å vise fram pikken i et smau torsdag kveld, og da betyr det ingenting om de er skandaliserte på fredag, for  firmaet går videre til noe annet. 

I tida vår ligger pengenes vulgaritet som en ukurerbar kulturell influensa, og mange har opplevd hvordan idealisme og visjon ble kjøpt opp og vulgarisert. De vil føle med Jobs’ kamp mot de kortsynte, hjernetomme dollar-zombiene. Også indignasjonen overlever Kutchers klønerier.

Egentlig skulle jeg ønske at den ukjente regissøren hadde laget en annerledes film om Steve Jobs. Antakelig var det mest interessante ved mannen måten han tenkte på, måten han levde med skjønnhet og dybde. Den visjonære syttitalls-guttungens fantasier får såvidt plass da han og to venner har tatt syre, og den synske vandrer i kornet. Kanskje skulle filmen om Jobs vært et drømmende bildedikt om det fjerne sinnets skjønnhet og evnen til å føle framtid. Jeg tror det ville blitt en fin historie.

insidious hoved

På kino: Tarmknytter-grøss i Ibsen-hus

Insidious Chapter 2: Amerikansk grøsser. 2013. 1 time, 46 minutter. 15 år. Regi: James Wan. Med: Patrick Wilson, Rose Byrne, Barbara Hershey, Lin Shaye, Ty Simpkins, Steve Coulter.

Kortversjon: Familien fra den første filmen blir etter et besøk i pappas barndom plaget av en dauding som vil ett eller annet.

terning 4 liten Spøkelsesfilmer er reint fysiske opplevelser, som oppkast-sjukdom, motbakker og ubrukte ereksjoner. De slår deg akkurat når du mest venter det, og så kjenner du blodårene krympe seg i nakken. Det er OK, og «Insidious Chapter 2» har evnen. Den kleiser riktignok på med alt en ond okkultist kan tenke ut, men det virker.

insidious

Dette er ikke en utdrivelses-nøktern akademiker.

Jeg så ikke «Insidious», men ryktene insisterer på at den var mesterlig, mens toeren osv. Toeren er bra nok for meg, og jeg vet hva det kommer av. For å drive med spøkerier skal man ha skikkelige hus. Gudene vet om folka i denne filmen vokste opp i et Steinerskole-reservat, men de har hus og innredninger som ser ut som gamle Ibsen-kulisser eller hippe-heimer fra syttitallet. Mørke, kronglete romantikk-farger som nesten ikke reflekterer lys. Et grosserer-flygel, mellombølge-radio, psykedeliske skjønne minner om bomulls-fortid da ingen hadde hørt om den djevelske minimalismen.

Interiørene er perfekte. Du ville ha følt nærværet av okkult fortid om aldri en eneste entity dukket opp. Men det gjør de altså.

insidious2

Dette er heltene i denne historien. Lin Shaye i midten.

Filmen forteller en relativt ornamental komplikasjons-historie om hvordan en familie kom i konflikt med de transvestistiske levningene etter en mishandla gutt. Det trenger jeg ikke fortelle mer om, men to ting kan jeg røpe: I dødsriket er det ingen grunn til å oppholde seg, for der jamrer og bråker de misfornøyde lika verre enn varehuskunder. Det andre er: Aldri undervurder en paranorma-nerde. Det finnes tre-fire ghostbusters i denne filmen. De ser litt ut som naturfaglærere, men er fader meg modigere enn Frp-folk som blir statsråder. Da de får mistanke om at hemmeligheten kan spores fra Elises hus til det forfalne Crane-huset, begir de seg inn det insidiøse med flakkende lommelykter og forvirra pågangsmot.

entity

Og sånn så det ut da Barbara Hershey spilte spøkelsesgrøsser i 1982.

Fram til da har mamma Renai utviklet synlig skepsis overfor sin mann Josh, mens de faderlige av oss skrukker tarmene av forskrekkelse over at det finnes to sarte gutter og en bebi i huset. Dessuten er Barbara Hershey (65 år) med, og de flinke av oss husker hvordan det gikk den gang hun møtte entiteten (1982). Finslig var det ikke. 

«Insidious Chapter 2» er den filmen du skal se hvis du virkelig føler for å bli skikkelig skremt. Jenter kommer til å krøsje popcorn-begeret ditt, gutter med tynn stemme vil skrike i mørket og ingen bryr seg om at filmen er et overstadig virvar.

2 guns hoved

Kino: «2 guns», bedre enn 3 omega

2 guns: Amerikansk actionthriller. 2013. 1 time, 49 minutter. 15 år. Regi: Balthasar Kormákur. Med: Denzel Washington, Mark Wahlberg, Paula Patton, Bill Paxton, Fred Ward, James Marsden, Edward James Olmos.

Kortversjon: To tilsynelatende ubekymra skurker planlegger å rane en bank der det overraskende nok er lagra altfor mange millioner til at de kan få være i fred etterpå.

terning 5 liten Når en action-komedie starter med at Denzel Washington bærer lakonisk stråhatt i samme oktan-sleden som Mark Wahlberg og han har den gamle sniper-capsen, da vet du at dette antakelig blir en film med uansvarlige oppgjør og uhøflige samtaler.

Vi som ikke nødvendigvis får hår under armene av filmer der middelaldrende kvinner kjenner etter om de savner krigen, vi liker sånt som dette, for det er seksti meter høst mellom huset og garasjen, og alt som kan minne om at sevje stiger, ønskes velkommen. Hvis du står opp om morgenen og føler at blodtrykket krymper til og med når du ser økonomi-nyhetene på TV2, da tenker du ikke «nå skulle jeg hatt en skje tran og en Bergman-film», du tenker rock’n’roll og marsipanbrød til espresso-kakaoen.

2 guns

Denzel Washington og Mark Wahlberg planlegger ran.

«2 guns» er en sånn film. Den er så full av sukker og koffeiner at den er dømt til å lide samme skjebne som kaffe-drikkere: Etter voldsom mental opptur faller de sammen som en bipolar regnværsdag, men heldigvis kommer ettermiddagen med wienerbrød og cappucino. Jeg vil ikke si at «2 guns» er kjedelig i midten. Den er bare naturlig. Det vil alltid finnes en typisk arbeids-etappe mellom forspillet og orgasmen. «2 guns» er en sånn film.

Her i Norge elsker vi islendinger, for vi innbiller oss at det fåtallige vulkanfolket bærer et hemmelig Norge-gen bevart dypt mellom svartadaudir og utvanna gammalnorsk. Vi syns de er bedre enn oss i fotball. De er bedre enn oss i film. Baltasar Kormákur imponerte noen med den deprimerende NAV-filmen «101 Reykjavik», der den arbeidsledige pornoslaven lå med sin mors elskerinne. Han imponerte også meg & oss andre med den amerikanske actionfilmen «Contraband». Mark Wahlberg spilte også i den, og i actionkomedien «2 guns» viser Baltasar at han ikke bare er en lavasvart sosial-kikker, men også kan regissere elegant komedie-underholdning. Historien er hentet fra en tegneserie-roman, og den er fiks nok. Kjappheten, rytmen og den smilende likegyldigheten er Kormakurs.

«Aldri ran en bank ved den mest populære smultring-sjappa.»

2 guns dama

Paula Patton spiller dama. Det er forsåvidt greit.

Det er filmens eneste budskap. Washington og Wahlberg planlegger å ta den lille nipsbanken rett overfor dineren, men vi skjønner ikke hvorfor. Det er fordi de ikke er det vi tror de er. Noen av dere vil ikke vite hvem de egentlig er heller, så jeg skal ikke røpe det – men de andre gjør det, så ikke les dem.

Fordi Washington og Wahlberg til sin egen og mange andres overraskelse bærer 43 millioner dollar ut av banken, oppstår det som i dårlig administrerte sykehus heter uforutsette komplikasjoner. Én viktig komplikasjon er den meksikanske dop-fyrsten Edward James Olmos, som har en hær av olme undersåtter og mange onde okser. James Marsden er også en uforutsett hindring. Han er fin i uniformen, mamma-kort på håret og bakepulverskurt i tantes yndlingsfjes, men gutten er uforutsigbar. Den viktigste forskrekkelsen står Bill Paxton for. Han ser ut som en sodomittisk Gestapo-offiser fra «’Allo ‘Allo», kommer ut av ingenting og et regjerings-helikopter og vil ha de svarte pengene tilbake.

Jeg har fremdeles ikke røpt hvem Markberg og Denzelton egentlig er når de ikke flørter rundt undercover, og jeg kommer ikke til å gjøre det. Men de har sine hemmeligheter.

De to hovedpersonene står fint til hverandre. De krangler uten å påføre deg fornemmelsen av mislykka familie-selskap, og Wahlberg fornærmer folk med en detaljert innlevelse som det egentlig burde være en egen Oscar eller MTV Award for. De utfører et ran som er stilig med sløyfe og to billetter til operaen sammen med dyr champagne og peanøtter. Mange scener er faktisk så elegante at du fniser.

Du kan ta tran i stedet, hvis du absolutt vil.

hummingbird hoved

Hold Statham borte fra England!

Hummingbird (Redemption): Britisk actiondrama. 2013. 1 time, 40 minutter. 15 år. Regi: Steven Knight. Med: Jason Statham. Agata Buzek, Vicky McClure, Benedict Wong.

Kortversjon: Jason Statham har vært elitesoldat i Irak, og derfor stakk han fra militærsjukehuset og ble alkoholiker i en boks i slummen. Men tilfeldigheter skaffer ham en annen manns rikdom. Så da går det bedre.

terning 3 liten Kan man kontakte WWF og be om å få freda Jason Statham? Please. Den 47 år gamle londoneren kan ikke jobbe i England. De får ham til å se ut som fjorten dager gammalt avispapir rundt frityrskadd fisk med akrylamid. Statham bør være en innvendingsfri  arketyp, han kan tilhøre den fredløse mannsslekta som ulver med eksistensen og erter apolitisk testosteron inn i de moderne systuene. Han skal ikke lunte rundt som Frelsesarmé-klient og forsømme sin eksistens fordi han opplevde én plagsom ting i livet. Men sånn er han her. Uh. Jeg var i Irak. Uh. De skjøt på oss. Uh. Men jeg overlevde.

hummingbird

Agata Buzek tar seg av den arme mannen Statham i en rød kjole han kjøpte til ballettforestillingen.

Regissør og manusforfatter Steven Knight har tidligere skrevet «Dirty pretty things» som også handler om hvor fælt folk har det i London. Men der var ikke Statham med, og det skal vi være glade for.

Knight har de engelske nevrosene. Da Jason S. kommer seg ut av møkka i smuget, squatter han leiligheten til en bortreist riking. Huseieren er selvsagt en enslig homofil, og på homofiles vis har han bilder av nakne mannerumper over hele huset. Man kan høre Monty Python juble: «He’s a puff!»

Den polske nonna som både hjelper Statham og blir kåt på ham, er selvsagt overgrepsoffer for pedofil idrettsleder, ellers ville ikke hun ha jobba for Jesus. Hovedskurken er en veldig rik, veldig pervers ung mann som banker prostituerte så voldsomt at de dør av det, men dessverre for ham var en av dem den jenta som Statham delte soveboks med i slummen.

Engelske filmer er om igjen og om igjen ubehagelige på det viset at de føles som en uønska rundtur i en sjuk kulturs seksualangst. Det kan godt tenkes at engelskmenn har like umiddelbart og sunt forhold til sex som ei naken svensk bondejente, men filmene deres ser ikke sånn ut. De er litt sånn å gid, nå vil  jeg vaske hendene.

hummingbird 2

Jason S. tar seg av problemene i restaurant-bransjen.

Filmen starter altså med at Jason bor i en kasse i et smug. Der bankes han av gate-apene i lavlivs-mafiaen, og så tar han tilfeldigvis tilflukt i en rikmanns-leilighet som står ledig til oktober. Der ligger alt. Kredittkort, kode og bilnøkler, så Statham shaper seg opp og begynner å bruke den bortreiste vertens penger.

Blant mottakerne er nonna Cristina, som er filmens behagelige overraskelse. Hun har sensuelle syttitallsbriller og tjukk lue som får henne til å likne en boklærd kvinnelig bratsjspiller fra 1978, ei dame som beveger seg rundt i grønsjete, stygge klær og følgelig er bortimot uimotståelig.

Statham blir hennes beste venn. Men hun liker ikke så godt at han jobber som torpedo for kineserne. Men OK. Han har gitt opp brennevinet, og han kjøper pizza til alle i suppekjøkkenet.

Jason S. banker folk slik han pleier. Men siden filmen er britisk, skjer det med en sutrete selvmedlidenhet fulgt av så melankolsk musikk at du kan føle bass-strenger begå selvmord. Da Statham finner ut at venninna i smuget er drept, må han i tillegg til penger og klær også ha hevn. Jeg skal ikke fortelle hvordan det går, men hvis oktober ikke er deprimerende nok for deg, finnes filmen på Headweb-streaming.

bling ring hoved

Luksusens groteske øglisitet

The bling ring: Amerikansk komediedrama. 2013. 1 time, 30 minutter. 11 år. Regi: Sofia Coppola. Med: Katie Chang, Israel Broussard, Emma Watson, Claire Julien, Taissa Farmiga, Georgia Rock, Leslie Mann.

Kortversjon: Marc kommer til taperskole for rikinger. Der forelsker han seg platonisk i Rebecca, som drar ham med på tyveritokter i rike hjem. Etter hvert blir de en hel gjeng, og etter hvert stjeler de mye.

terning 5 liten Hvis du på tross av statsborgerskapet (der det stort sett henger fire jeans og en dunjakke) skulle tilhøre de som vet navnet på utenlandske skomerker og blir forvirrende opphissa hvis du får se en dyr Merde du Mouton-veske, da bør du ikke se Sofia Coppolas «The bling ring». Den er en apokalyptisk film om rikdom, og den vil gjøre det samme med begeistringen for dyr stil-stash som «Etegildet» gjorde med matlysten.

Handlingen beskriver noe såkalt autentisk. En gjeng overklasseunger i Hollywood brøt seg inn i hjemmene til kjendiser og stjal deres bling, som er en hip hop-betegnelse på glitter og stas.

bling ring

Egentlig misliker du ikke tyveri-banden. Den er bare sånn den må bli.

Coppola er en stilsikker og intelligent observatør, og hun har helt tydelig ikke laga filmen for å drite ut noen sjukt oppdratte clueless-unger. Sjøl om den eneste virkelige satan-skikkelsen i filmen er den rosa mora som hjernevasker jentene sine i en slags halv-okkult new age-versjon av skikk- og bruk-skolen, er det heller ikke foreldrene som slaktes og flås. Dette er en film om at rikdom er synd. Rikdom er øgli som bare fasiken. Idiotene i den nifse sløsinga med deprimerende graps er innbrudds-ofrene. Man fascineres først av at noen late Hollywood-unger skal vise oss hvordan den andre tusendelen bor. Men nysgjerrigheten forvandles raskt til avsky og vemmelse: Har folk som Orlando Bloom og Megan Fox virkelig så mye dyr dritt?. Lever de i en slags bad taste-orgie, blir de ikke kvalme av den nesten dystopiske oppsamlingen av sinnssykt kostbar småjente-stash? Er dette de folka som vi ser i rørende dramaroller og dikter menneskelige egenskaper inn i? Lever de i patetiske nouveau riche-binger?

Vel. Bare hjemmet til Paris Hilton er virkelig. Men de andre tilhører den samme påstanden om estetisk helvete.

I bånn av Coppolas onde utleveringer ligger en smart erkjennelse:

Stygghet er masse. Hvis alle vegger i byen og alle gatehjørner og kafeer og offentlige bygninger var dekorert med Picasso-bilder, ville Picasso føles plagsom og vulgær. Hvis Youtube utelukkende besto av søte kattunger og labbene deres, ville søte kattunger være det pinligste du visste om. Hvis alle synger «What does the fox say?» hele dagen i alle land, vil Ylvis-brødrene bli et skjellsord.

bling ring 2

Leslie Mann spiller oppdragerske og rosa-mamma.

Hvis vi skal tro Coppola: I Hollywood har de rike folka skuffene sine overfylte av grusomme whatdoesthefox-banaliteter. Garderobene og skuffene deres reflekterer den filosofiske selvfølgeligheten at virkelig rikdom er ubrukelig. Man kan ikke fly på førsteklasse hver dag hele livet, man kan ikke tilbringe mer enn tre kvarter på den private tennisbanen, det er grenser for hvor mye champagne man kan drikke uten å dø, en indrefilet er det samme på Helgø og i Sunset Boulevard, og det er grenser for hvor dyr mat det går an å få tak i.

Derfor kjøper rike folk mye overprisa dritt, og livet deres blir sært, stygt og uvirkelig. I hyller og garderober ser ikke stashen ut som stilige misunnelses-ting fra Tiffany’s og Dior. Du får følelsen av å måtte glo på smykkesamlinga til Fretex satt sammen med en litt tragisk loftsrydding på gamle Eiganes. Dyre ting blir påtrengende ekle når det finnes mye av dem.

Det handler «The bling ring» om. Filmen utleverer den kaotiske, barnslige styggheten ved rikdom i mengder og i detaljer. Den mesker seg i virkelig sjokkerende mengder fjortis-bling som koster formuer og likner Halloween-partier eller bad taste-lek med overdrevne teater-effekter. Coppola bruker mye filmtid på mengdene. I likhet med oss bryr hun seg ikke så veldig om den dumme B-gjengen. De var rike, og de stjal. Det er egentlig hva overklasse handler om.

Filmen starter med at Katie Chang og den Google-kyndige lavlivs-sleperen Israel Broussard starter innbrudd hos kjentfolk som hobby. Filmen følger dem lidenskapsløs fra milliardbrakke til milliardbrakke, og så treffer de Emma Watson og den sære familien hennes. Watson er en ivrig, men ukarismatisk skuespillerinne, men i en udramatisk film som denne virker hun troverdig i stedet for kjedelig. Vi får følge ungene til de omsider blir tatt. Da oppstår omsider den rå satiren.

“The bling ring” er ingen stor opplevelse, men den kommer til å forandre livet ditt. Så får det heller være greit nok at Kleenex-pakka ligger uåpnet i sofaen.

epic hoved

Epic: Halvbra nazi-alver i småskauen

Epic: Amerikansk animasjonskomedie. 2013. 1 time, 42 minutter. 7 år. Regi: Chris Wedge. Med norske stemmer da jeg streama den på Get. På Blu-ray får du nok også røystene til Amanda Seyfried, Josh Hutcherson og Beyonce.

Kortversjon: Ingen tror på biologen som påstår at han ser små grønne vesener i skogen. Men da dattera hans dukker opp med alle sine bebreidelser, oppdager hun ei lite hær-samfunn av grønne soldater som slåss for dronninga si.

terning 3 liten «Epic» var på forsommeren en urimelig opprost film på tross av at den lunter så opptråkka skogsstier at de er i ferd med å bli underholdningsfilmens motorveier. Filmen er en usjarmerende versjon av «Arthur og minimoyene», og den har et slags alve-tema som får deg til å føle at Tingeling plutselig ble så kjønnsmoden og steinkåt at hun la rogn.

epic2

Pappaen og den sure dattera er opprinnelig like store.

Det er for mange små grønne jævler her. De vrimler gjennom en eufemisert bymanns-skog som minner om søndags ettermiddag-oppdateringer på Facebook, og i tillegg er de avskylig, samtidstrofast militære. Alvene har grønne hjelmer og faste blikk. De ser ut som gamle naziplakater med fargefeil, og de ledes av en slags mini-romersk kommandant med nøtteknekker-hake og urimelig kampvilje til å være et lite krek. En slags Putin.

Opprinnelig blir de oppdaga av den forvirra forskeren som har mista både sjelsro og familie fordi han mener at han har funnet kolibrier med sadel på ryggen. Han er en troverdig tynn fyr med en slags normal-britisk sjarm, som om han skulle spille gruvearbeidersønn med hemmelige ballett-interesser. Han bor i et kult hus, og han har en trebeint hund som likner mistenkelig på en skotsk kjøttrett.

Forskeren får besøk av den oppgitte dattera si, men hennes tvil blir gjort til skamme da hun minsker katastrofalt og blir Tommelise i graset.

epic

Men de grå-gothiske skurkene er forsåvidt helt OK.

Der nede treffer hun også en ung gutt som egentlig ikke interesserer seg for militæret for han har bekymringsfrihet som hovedhobby. Ikke desto mindre er det han og de andre alvenes oppgave å beskytte ei bollywood-brun dronning som enten er bi-polar eller har røykt honning, for hun svimer psykopatisk rundt og vil ha oppmerksomhet.

Jeg skal ikke dvele mer ved majesteten. Det skjer ting der.

Det er mer stil på fienden. De er fargeløse, har musekraniker som hjelm og har forvandla landskapet til så grått at det ser ut som om noen tømte støvsugerposen.

Dette høres sikkert ikke så ille ut, og det er det ikke heller. Men for det første tilbrakte jeg høstferien med å se fire Shrek-filmer og «Over hekken», og det var en sjokkerende påminnelse om hvor bra animasjonsfilm egentlig kan være. «Epic» er ikke talentløs, den er bare påbegynt uten at ideene førte til noe. Dessuten finnes det to klassiske paradokser. Når ei jente får en kjæreste som er tusen ganger mindre enn henne, oppstår en sjenerende visualisering av vitsen om musa og elefanten. Dessuten griper biolog-pappaen inn i utviklingen av en fremmed kultur, som om han skulle være en alien som kom til jorden. Det er vi motstandere av.

Dessuten: Snegler er ikke kule animasjonsdyr. Snegler blir myrda i milliontall i norske hager hver eneste sommer, og de er mer forhatte enn flått.

Og de norske stemmene er ikke akkurat på «Shrek»-nivå.

side effects hoved

DVD: Enda galnere krim-damer

 

«Side effects»: Amerikansk krimdrama. 2013. 1 time, 46 minutter. 15 år. Regi: Steven Soderbergh. Med: Jude Law, Rooney Mara, Catherine Zeta-Jones, Channing Tatum, Ann Dowd. Streama på Get. Bra. 

Kortversjon: Når ektemann kommer ut av fengsel er kona blitt ganske gal, og så skjer det ting som fører til at psykiateren får skylda for alt vondt og må finne ut hva som egentlig skjedde.

terning 4 liten «Side effects» er en vellykka og effektiv psykiatrisk film som for det første har med den verdenskjente pasienten Catherine Zeta-Jones. Dessuten og for det andre er den filma i et manisk gult lys som bare kan skyldes at gallefargestoffet har samla seg i koloristiske katastrofer som minner om lukta i gamle pissoarer eller at regissøren Steven Soderbergh har fått et tilbakefall og må starte på den oppkvikkende cola-kuren sin igjen. De stygge bildene kan også skyldes at Soderbergh er skap-skandinav.

Det snedige er at handlingen lurer deg en stund, og det kompliserer arbeidet til folk som skriver om film og helst ville kunne slå fast at en hjemkommet Vietnam-veteran tråkker på yndlingskaninen sin og utvikler en dypt mimisk sorg som gjør at han tar livet av den neste presidenten, ligger med kona hans og dessuten blir kommandør på romskipet Enterprise. Sånne handlinger er det for få av. Denne er det vanskelig å fortelle om.

side effects 2

Rooney Mara er ikke helt bra.

Filmen starter med at det er blod på golvet og modell-seilbåt i lenestolen. Så går den tre måneder tilbake da Channing Tatum komemr ut av fengsel der han satt inne for ekstrem-økonomi og skal gjenoppta livet med kona Rooney Mara, som har kul lue og bor i fattige kår.

Mara er skikkelig sjuk. Hun møter den berømmelige veggen, som i vårt tilfelle er styggere enn råtten frukt. Slik treffer hun psykiateren Jude Law, en forvirra utvandra brite som tjener ekstra ved å pushe nye medisiner for den farmasøytiske industri.

Han gir merkelige Mara den magiske sjelefreden Ablixia, som ikke er et treningsstudio, men så begynner blodet å skje, for den 28 år gamle dama får blackouts som er hukommelsessvakere enn 18. mai, og i ett av dem misbruker hun kjøkken-utstyr.

side effects

Jude Law snakker ut med kollega Catherine Zeta-Jones.

Siden lyset er så stygt og alle folk ser ut som mislykka appelsiner eller døende kakaobønner, tror du nå at Soderbergh skal problematisere legemiddel-industrien og dens manglende evne til å ta ansvar for egne bivirkninger. Jude Law får hele skylda. Han mister ikke bare datteras skoleframsyning, han mister hele familien. Pressen spør ham om ting, og det er skilsmissegrunn i USA. Herfra er handlingen en hemmelighet, men den er like engasjerende som den er usannsynlig.

Og slik kommer Catherine Zeta-Jones inn i filmen med en urovekkende, edderkoppaktig intensitet. Hun spiller også psykiater, og da lo antakelig Michael Douglas så høyt at strupekreften kom tilbake. Law blir flakkrere og flakkrere i blikket for hvert sekund, men filmen fester et solid magegrep på deg, og ingen skal fortelle meg at de ikke brydde seg. Skuespillerne er akkurat mystiske nok, utviklingen ligger tett opp til den med Vietnam-veteranen og den flate kaninen og Soderbergh krongler til logikken såpass at man kan hygge seg uten å bli urolig av det.

homeland hoved

Homeland: Enda en av diagnose-damene

Homeland: Amerikansk TV-serie. Første episode. Ny sesong. 2013. Med: Claire Danes, Mandy Patinkin, Damian Lewis.

terning 3 liten Jeg har sett første episode av TV-serien «Homeland», og det var egentlig bare av nysgjerrighet, for jeg hadde ingen planer om å se de samme folka spille gjennom den samme handlingen hver uke resten av den våkne delen av livet.

Jeg trengte ikke være redd. Her var det lett å bli avhekta.

homeland2

TV-underholdning har beveget seg fra det idiotisk muntre over i en psykiatrisk dysterhet som antakelig ble laga for å markedsføre tabletter. Når trente skuespillere blir instruert til å spille konstruerte menneske-karikaturer, oppstår både kunstneriske og medisinske fenomener som antakelig også vil overraske eventuelle fagfolk. Jeg mener: Hvis det finnes fagfolk. Når tre psykiatere ikke kan bli enige om diagnosen på én galning, kan man lure på hvor egentlig kompetansen deres ligger. Er de blitt svimete svermere? Som meteorologene?

I «Homeland» spilles parodidama av Claire Danes, som var en sjarmerende tenåring som Shakespeares Julie, men er en patetisk tenårings-imitasjon som voksen Carrie, et navn som skaper assosiasjoner til De Palmas psykotiske kynisme-offer fra det overspente syttitallet.

Hun har bipolar lidelse, som er en ultra-trendy betegnelse på mennesker med oppsperra blikk og dårlig impulskontroll, med andre ord de fleste. Såvidt jeg husker skal Sofia Helin spille en politi-etterforsker med asperger i «Broen 2», så for meg føles dette som en trend: Dette er den ytterste kvinnefrigjøring.

TV-serie-folka ser det sånn: Etter å ha fått både stemmerett og retten til selvbestemt orgasme i løpet av få tiår, har kvinner oppnådd det de egentlig var ute etter: De vil ha en skikkelig diagnose. De vil ikke gå fra legekontor til legekontor uten at helsevesenet innrømmer at de er sjuke. I moderne TV-serier får vi se kvinner som virkelig er sjuke. Det er en slags porno.

Claire Danes er virkelig på trynet. Hun har en mimikk som antakelig er synlig for sersjant Ripley i svært fjerne solsystemer. Hun overspiller så veslevoksent at hun burde fått en neve smågodt og My Little Pony, for det er ingen ting ved Danes’ skikkelse som antyder at hun har vært CIA-agent i årevis. Det er som å se Adam Sandler spille hjernekirurg; hvis dette er yrkes-standarden går jeg heller til Clas Ohlson og kjøper meg ei sag.

Like ille er det med den middelaldrende mannen. Mandy Patinkin spiller lidende CIA-sjef Saul med en gnurete impotens som virkelig er en utfordring for engasjementet. Skal vi ta dette brutale hypokonder-spillet inn over oss? Saul gnir hodepinen sin langt inn i hjernen mens han sitter på sengekanten hos den dama som flytta fra ham med klassisk TV-serie-høytid. Han griner kanskje ikke så fælt s om Kim Bodnia i «Broen 2», men jeg tror han også har mista noen. Alle har jo det.

I «Broen 2» var det med en tuslete guttunge som rota livet til med bilder på mobilen. I første-episoden til «Homeland» er det selvsagt også det. Helin hadde asperger-sex med den uanselige kjæresten sin så du fikk følelsen av at hun egentlig ønska å utvide bekkenet. Danes har sex med en fyr fra spritbutikken i trappa. Mye stønning og mas med disse diagnose-damene.

Første episode av årets «Homeland» handla om at CIA-folka måtte møte i en komité som egentlig vil legge ned hele virksomheten. Hvorfor så de ikke at elskeren til Carrie hadde med seg ei bombe inn i Pentagon?

Nei. Det kan man virkelig undre seg over. Første episode burde i rettferdighetens navn ha slutta med at den umodne dama fikk sparken, og så var serien slutt.

furious 6 hoved

Furious 6: Møte med det heilage hekkan

Furious 6: Amerikansk action. 2013. 2 timer, 10 minutter. 15 år. Regi: Justin Lin. Med: Vin Diesel, Paul Walker, Dwayne Johnson, Michelle Rodriguez, Jordana Brewster, Tyrese Gibson.

Kortversjon: Dominic Toretto og gjengen hans slår seg sammen med etterretnings-purken Dwayne Johnson for å stanse terrorist og få tilbake dama til Dom, som egentlig var død. Sett på Blu-ray. Finnes også på streaming.  

terning 5 liten OK. Guttene svulmer. Kjøret funker. Bil er hellig. Familie er hellig. Du skal ikke smile når du omtaler bil, og du skal ikke smile når du snakker om familien. Men hvis du noensinne finner på å holde en fartsgrense, må du gå i reine dametruser og fredagshusarbeide-tørkle og dessuten lage muffins.

furious 6-1

Vin Diesel har ny dame, Dwayne Johnson har konvolutt fra myndighetene.

Jeg tror jeg begynner å få grepet på «Fast & furious»-filmene nå. Opprinnelig oppfatta jeg dem som rein Turtlewax-zoologi med eksos-hymner til bilpolare (ja, jeg vet at det ikke heter bilpolare) lidelser. Historiene var som roadkill-fascistiske frihets-seremonier. Menn levde i sjølvalgt konflikt med samfunnet, og damer uten førskolelærer-utdannelse gneid de nybonte bommene sine mot panseret som en markering av at bak en fri mann står alltid en ufri kvinne. Det var i beste mening Frp-stoff. Individet i sentrum. Og i sentrum feilparkerte de, og tok konsekvensene.

Jeg så «Furious 6» samtidig med at Frp og KrF falt hverandre om halsen i dypt rørt kristen-anarkisme. Derfor oppdaget jeg omsider at de frie mennene på de frie veiene, de er egentlig familiens forsvarere. De er ikke fuck-around-The-Christmas-tree-sladdedasker. De tar vare på familien sin som om den skulle bestå at jomfru Maria, det lille Jesus-barnet og ei heil korg med grillklare duer.

furious 6 2

Paul Walker i London. Ikke for å se «Cats».

Dette er substansen i «Furious 6», og den er lett å like. Den rånete action-filmen er laget med et fravær av sjølironi som feier både Harald Eia og Bård Tufte Johansen av bagasjebrettet. Bil-fundamentalismen er et opprør mot det useriøse nittitallet. Det er følelsen av høytid som skaper filmen. Når disse singletkledde kroppsbyggerne kommer sammen ved barbequen i arbeiderklasse-strøket, er det som ei improvisert høymesse for skråsikre religions-stiftere. Familien. Du gjør hva som helst for den. Du møter til og med opp i bursdager der de ikke serverer øl.

Vel. Teoretisk. Her serverer de øl.

Handlingen i «Furious 6» kommer antakelig ikke til å løfte ditt sinn. Men det er høytiden som gjør filmen. Og jeg ga egentlig terning 4 fordi den starter litt teit og fordi jeg var lei av å gi 5-er-terninger, men egentlig fortjener en forkynnelse som dette at man verdsetter den.

Starten er fra Kanariøyene, og det er sjokkerende ukult. Vin Diesel og Paul Walker kappkjører på soltørka kystveier som om de befant seg i en spesielt avfeldig Bond-film, og så når de fram til stua der kona til Paul og søstera til Vin føder. Gutte-høhø: Det gamle livet er forbi. Sannelig om jeg vet.

Men der tar de feil. Dwayne The Rock Johnson ankommer med gul konvolutt fra myndighetene. Vin har fått hvit singlet fra himmelen og ser ut som en protein-frelser. Dama hans har like hvit singlet. Hun ser ikke ut som en engel. The Rock sier til Vin, som nettopp har utforska den bibelske metoden med den blonde kjæresten da hun ennå ikke hadde klær: «Du må være med og finne dama di, for hun er ikke død likevel».

Shit! Familien! Vin var mannen til Michelle Rodriguez, men hun døde. Men Dwayne har gul konvolutt fra myndighetene. Den triste blondina som nettopp var naken, er en engel likevel og sier at hun ville ha dratt sin vei hvis hennes mann hadde gjenoppstått. Familien!

furious 6-3

Skurkene har den kuleste bilen.

Dermed kommer Michelle Rodriguez inn i føljetongen igjen med sin slum-bistre, men sympatiske steinbitt-mimikk. Det blir byrace, det blir slåssing, det blir skyting, og vi får fantastiske replikker som disse: «You want bloody we can do bloody». «What u found out is for u, what we gonna do now is for her.»

Det blir ikke lett for Letty har utvikla et solid hukommelsestap. Da har filmen gudskjelov flytta seg fra Kanariøyene til London. Det varer bare en stund. Etter en del unødvendige eufemiseringer av Englands hovedstad, drar folka tilbake til Spania.  Der aksler menn og kvinner sitt massive oppdretts-kjøtt til solid action først på bru og deretter i vanvittig digert lastefly da det går mot klimaks.

Da kom Gabriel på ti utilsikta inn i stua, og han hoppet i sofaen av bare innlevelse. Hopping i sofa er den beste karakteren en gutt kan gi film, også når aldersgrensen er feil.

PS: Etter-tekstene røper at Jason Statham er med i «Furious 7». Kommer neste år.

mud hoved

“Mud”– en fin film om såra barn

Mud: Amerikansk drama. 2012. 2 timer, 10 minutter. 15 år. Regi: Jeff Nichols. Med: Matthew McConaughey, Tye Sheridan, Jacob Lofland, Reese Witherspoon, Sam Shepard.

Kortversjon: To 14-åringer finner en båt i et tre, og de finner også en særegen mann på flukt fra politi og røvere. Fordi han elsker kompromissløst, vil skilsmisse-barnet Ellis at de skal hjelpe ham.

terning 5 liten «Mud» ble en uventa fast og vinnende film, og som opplevelse overgikk den sin detaljerte fortellerglede og ble til forstand. Filmen står ikke helt som spett i matjord, men den forteller noe viktig om hvor forferdelig det føles for de unge og de idealistiske når kjærlighet svikter.

Jeg fryktet opprinnelig at «Mud» skulle være en film der voksne er sadistiske mot barn, siden sadisme er et slags trend-fenomen og folk helst vil grine på kino. Men sånn var det ikke. Jeff Nichols, som også har skrevet manus, skildrer på mumlende indiefilm-vis snille og feilbarlige mennesker som prøver å være bra for både seg sjøl og andre, men ender med å være gode bare mot seg sjøl. Filmens sårhet ligger der, for det er sånn de voksne er. Etter alt de har sagt, etter alt de har lest, etter alt de har lovet ender de stort sett med å være gode mot seg sjøl.

mud

Tye Sheridan, Matthew McConaughey og Jacob Lofland studerer båten i treet.

Det er ikke lett å være ganske ung i en verden som dyrker svik. Omskiftelighet er de voksnes vesen og barnas svøpe. Voksne mennesker er som barn. De er uforutsigbare i livsvalg og kjærlighet, de vaser rundt i tilværelsen med alle sine konkurrerende behov, og man skal være et sterkt og ganske flegmatisk barn for å holde ut med dem.

14-åringen i filmen holder ut, men hjertet hans blør og øynene lekker. Barn er voksne. Lojale og trofaste.

«Mud» betyr slam eller søle, men jeg ser ikke noen dypere grunn til det. De to guttene Ellis og Neckbone bor ved Mississippi et sted i Arkansas. Pigg-sveisen Neckbone med onkelen sin som dykker etter østers. Ellis med mor og far i en husbåt. De er fattigfolk og sosialt halvtilpassa, men filmen gjør ikke så mye ut av det, sjøl om pappaen til Ellis har ei lue som ser ut som om den deltok i sprengninga av Statens Hus i Oklahoma.

Ellis og Neckbone har funnet en båt i et tre på lita øy i elva. Den kom med flommen. Det viser seg at den voksne streiferen Mud bor i den båten, og Mud er en veldig spesiell fyr. Etter innledende skepsis velger de to guttene å hjelpe ham sjøl om han er ettersøkt. Dette handler filmen om, så det forteller jeg ikke. Bortsett fra at de flytter en shitload av jønk til holmen.

Det er noe berørende ved den geografiske stemninga i filmen. Elva blir som en metafor for den illusoriske bestandighet. Den ser ut som trygg fars-rygg, men det følger bare omskiftelighet med ei elv. Den frakter trøbbel til deg, og den flyter håp bort.

Ellers er det skuespillerne som skaper «Mud». Tye Sheridan spilte i «The tree of life», og han har et sårbart, sint gutte-ansikt med en urovekkende stahet i seg. Han spiller Ellis usentimentalt og stolt. Jacov Lofland debuterer i rollen som kameraten hans, og han er imponerende og konsekvent.

De to gutterollene står til Matthew McConaughey som Mud. Ungene er ferske, men elvesmarte og kompromissløse. Han er flott, men sær; en skadd mann som bor i båt i tre. Jeg blir veldig lykkelig når McC gjør gode roller, for han er laga for det. Skuespilleren kan sveve som en erke-engel, han kan skli som en quarterback og ikke minst, han kan bære et barn sånn at du kjenner følelsen i brystet. McC er en mann, og han burde spilt manneroller. Når han beveger seg, er det som å se en gepard eller en Ferrari.

Jeg må dessuten innrømme at det føles godt å se Sam Shepard med sniper-rifle. Cowboy kommer hjem.

Filmen har formen til en vellykka novelle med mye å fortelle. En lang stund følte jeg at den aldri ville nå fram til poenget. Men så gjør den det. Og de to guttetrynene sitter i lenge etterpå.