Månedlige arkiver: september 2013

turbo hoved

«Turbo»: Lykkepille for moderne barn

Turbo: Amerikansk animasjonskomedie. 2013. 1 time, 36 minutter. 7 år. Regi: David Soren. Med: Litt strevsomme norske stemmer.

Kortversjon: En ulykkelig snegle opplever at han blir blod-dopa av bensintilsetninger og begir seg av gårde til racet Indiana 500 sammen med rare venner.

terning 4 liten Man skal ikke egentlig starte anmeldelser med å fortelle om snekker Andersens luftveisinfeksjoner eller dagliglivet i faraoenes Egypt. Man skal si: Det var filmen sin det! Eller: Ujevnt.

Men jeg skal gjøre et unntak. «Turbo» er en animasjonsfilm som tilhører en sekt av utopisk optimisme som er så sterk at om barn tok en halv prosent av handlingen på alvor, ville den vestlige verden være oppvokst ved unge mennesker som mener alt går helt greit og det evige livet sjøl om du er teitere enn ost i dieselen. De halvbeinte kan løpe fortere enn en F-16, han med strutsehjernen regner potensligninger bedre enn Abel, de feite er tynne, de late er energiske (Kung Fu Panda), de stygge er pene (Shrek) og hvis du egentlig er en sein hagesnegle som alle mennesker i hele verden hater verre enn dobbeltsidig svine-influensa, da vinner du bilrace. Du løper fortere enn Ferrari på flat mark. I Indiana 500.

turbo

Her er gjengen: Stygge, usjarmerende og pjattete.

Jeg er bare millimeter fra å si at dette må være skadelig. Jeg er bare minimillimeter fra å si at for eksempel finanskrisen skyldes at økonomien ble ivaretatt av en gjeng blåøyde drittgutter som trodde de var dollarens Spider-men. Jeg er nano-minimillimeter fra å påstå at soldater som drar til krigene i utlandet, de tror at de skal respawne og spille brettet om igjen.

Men man skal ta vare på nanoene. De kan ha rett. For egentlig syns jeg det vokser opp unger som er tryggere på seg sjøl enn forgjengerne var. De tar bedre vare på hverandre. De har en enklere og mer selvsagt lojalitet til hverandre. De tror at de klarer ting. Stort sett. Det kan godt være at meningsløs animasjons-utopisme gir dem en mangel på realisme som livet trenger. En vakker dag sitter de der i Nydalen og skal late som om de liker formannen i Fremskrittspartiet.

«Turbo» er virkelig ikke spesiell på noen som helst måte, og det er jo logisk, ettersom den skal skildre de uspesielles vei mot den øverste hyllest. Sneglen Turbo lever i en en forstadsfrodig tomatskog sammen med alle de andre sneglene. Men han drømmer seg bort og tror han er en rask racer. Så ramler han i jet-medisinen til en oktan-rusa harrybil og oppnår Spider-man-effekten. Blodet blir infisert av vrroooom. Hjertet blir en jeger. Kroppen stråler som en Fukoshima-snegle. Den enkle lille skapningen så egentlig ut som en nederlandsk landslagsdrakt. Nå rusher han i oktanblått.

I «Turbo» skjer det ikke noe som du kommer til å huske, og det finnes ingen originale påfunn. Blautingen teamer riktignok opp med en sjablong-rund taco-meksikaner (hadde han vært tegneserie, ville historien havna i Pressens Faglige Utvalg) i California, men det blir ikke mye ekstrem-moro av ham heller.

Ikke desto mindre: Jeg har sett unger la seg begeistre av mange virkelig dumme ting. Og denne er ikke kjedeligere enn filmer flest. Sånn er det bare.

broen hoved2

Broen 2: Vilt parodisk tåre-krim

Broen 2: Dansk TVkrim-serie. 2013. Med: Sofia Helin og Kim Bodnia.

terning 2 liten Egentlig anmelder jeg ikke TV-serier, men jeg kunne ikke fortsette mitt lattermilde forhold til «Broen» enda en sesong uten å at jeg hadde sett én eneste episode. Nå har jeg sett episode 1 av sesong, og nå kan jeg fortsette mitt lattermilde forhold til folk som ser «Broen».

broen 2

Nevrotiske Sofia Helin og psykotiske Kim Bodnia med den deprimerte brua i bakgrunnen.

Det forferdelige var at serien er akkurat som jeg hadde trodd, med ett unntak: Dama er sær hinsides «Twin Peaks». Skandinaviske filmskapere er like besatte av sterke kvinner som sovjetiske kultur-byråkrater var av traktorer. Og sammenlikningen er ikke tilfeldig, for Skandinavia er en verdig arvtaker, her lager man fremdeles nyttig traktor-kunst som skildrer det vi alle er enige om. Kunst reflekterer den gjeldende politiske korrekthet. Men Sofia Helin spiller ei dame som er så ubalansert sterk-svak at hun kunne vært Rasputins søster. At en kvinnelig hovedperson heter Saga Norén burde selvsagt vært en spøk, men denne etterforskersken er nevrotisk hinsides en Spinal Tap-satire, hun har spinnvilt Dikemark-blikk og en pågående, psykopatisk holdning som kanskje kunne ha funka hos keiser Nero når han pekte ut de kristne som skulle hives til løvene. Men som fremtredende politi-byråkrat i det Nord-Europa der Killengren og Nedre Buskerud Politidistrikt setter standarden, er hun en främling, hun er en «Men in black»-figur, et uforklart og uforklarlig stirrende vesen uten kontakt med omgivelsene.

Noen har tatt de sære kjøkkenbenk-jentene fra britisk påskekrim og gitt dem hasj blanda med koffein.

Utover det handler «Broen 2» om skandinavers triste blikk og voldsomme smerte. Jeg vet ikke hvorfor, men det følger antakelig en følelsesforende tilfredsstillelse med andres overdrevne sorg, den opphever kanskje lykkepillenes likegyldighet og imiterer en ekthet som nettaviser for alltid har sjikanert bort.

«Broen 2» starter tilsynelatende med slutten i «Broen 1», og der får Kim Bodnia høre at hans sønn er døde i langvarig smerte, og så blir det grining og sorg og elände ut av ville helvete; et slags potetchips-inferno for sofabruk. Det forferdelige ved scenen er at du skjønner hva som kommer til å skje: Noen har hyra Kim Bodnia til mimikk-pornografi. Her skal det bli så mye dvelende sentimentalitet at trente barkeepere vil ta til tårene, og de har allerede hørt alt sørgelig som finnes i virkeligheten.

Det finnes forresten en bar-keeper i filmen. Saga og Martin kommer til baren i ens ærend for å spørre om han så de som forlot baren sammen med de to jentene, og han sier nei, men da de forlater baren oppdager de to etterforskerne omsider politiets egne overvåkings-kameraer. Clouseau!

Bortsett fra det er ikke historien ille, når den klarer å bakse seg opp av tårehavet for å late som om den er hva alt dreier seg om. Starten er nydelig. Et førerløst skip grunnstøter ved en pillar på Øresundbrua (jeg elsker å skrive Øresundbrua), og om bord finner Kystvakta lenka ungdom i koma. Den er god. Men det blir straks ille.

Nesten helt til slutten av første episode forteller filmen historien til en mobilmobba skolegutt som får deg til å føle at du leser Aftenposten på en dårlig dag. Deretter handler det om at Bodnia går i terapi og terapi, og så har voldsomme Saga American Pie-parodisk hjemmesex med en søt kjæreste som bærer Kizz-t-skjorte. Alt dette er så fælt at folk som blir rørt av det, burde vaksineres mot ett eller annet, bare for at vi har gjort noe for dem.

Mot slutten tar historien over i ett par minutter, og det er bra. Men ikke før Bodnia har besøkt sønnemorderen (med Hannibal-holdning) i fengsel og har skåret ansikter som får den solide mannen til å likne en hemorrideplaget gnu.

Skandinavisk film-masochisme er nok sånn som dette, men føleriet i «Broen 2» er langt over i satiren. Vær så snill. Si at dere lo.

oblivion hoved2

Blu-ray: Tom Cruise som terrorist?

Oblivion: Amerikansk science fiction. 2013. 2 timer. 11 år. Regi: Joseph Kosinski. Med: Tom Cruise, Morgan Freeman, Olga Kyrulenko, Andrea Riseborough, Nikolaj Coster-Waldau, Melissa Leo.

Kortversjon: Tom Cruise bor på en forlatt jord der han jager skvattere og passer vakt-droner. Så en dag skjer det uventede at fortida vender tilbake, og så får han hukommelsen igjen.

 

terning 4 liten Hva skal til for at en nesten veltilpassa kristen saientist som Tom Cruise blir terrorist? Ganske mye egentlig. Ikke noe sånn “du frista søstera mi til å ville gå med bikini og spise svinekoteletter”-skitt. Den tredje verdenskrig må være over, ikke som et resultat av nord-koreansk rulett, men fordi aliens kom, og så måtte menneskene bruke så sinnssykt mange atomvåpen at jorda ble ubeboelig. Bare små gjenger med kriminelle madmaxere holder til på gamle tante Tellus, mens de med futuristiske designer-dresser bor ved Saturn og stjeler jordas vann. Sally bor i himmelen som en mekano-fascistisk purist og stjeler mennesker minner. Da blir Tom Cruise terrorist. Det skulle bare mangle.

At Morgan Freeman knirker fram den djupe Abraham-stemmen sin, er en annen god grunn. Den kan jeg ikke si så mye om. 

oblivion 2

De tok fra ham minnet, men ga ham et stilig helikopter. Godt bytte.

Tom Cruise bor sammen med en blanding av kjæreste og ordensdame på en jordstasjon som minner betenkelig om minimalistisk Malibu-villa med kaffetrakter fra Bang Olufsen og allergi mot katter. Romdrakta hans ser ut som en blanding av fjellvandrer-onepiece og SEAL-uniform, og han flyr omkring på en ødelagt jord og holder rede på dødsdronene og skvatterne. Det er en kjedelig jobb, men Tom har interessante flashbacks fra gatene i New York, for han en hukommelses-befridd av den slemme dama på den kunstige månen ved Saturn. Sally kan bare vente!

Dama han bor med, er interessert i bassengbad med sex, men hun har gått mellomlederkurs og kaster blomsten han gir henne fordi den er politisk ukorrekt. Hun fester riktignok et bastant østrogen-blikk, men dama er ei avgjort hurpe.

oblivion3

Morgan Freeman er terrorist, så han røyker akkurat når han sjøl vil, bare så du vet det, Dagfinn!

Men så detter det ned noen, og jeg har ikke lov til å fortelle hvem som ligger i kryokassen, for den internasjonale filmanmelder-unionen har sletta hukommelsen min. Dessuten blir den tause statstjenestemannen tatt til fange av terroristene. Og der er altså Morgan Freeman, en skuespiller som har ansiktstrekk som man ellers bare finner i rasområder og som får Mandela til å virke både frisk og lettsindig.

Jeg skal ikke fortelle mer om handlingen, men jeg er misfornøyd med slutten, for den er kryptisk. Men det er en stilig filma sci-fi. De støvgrå, uvedlikeholdte postwar-landskapene formidler nostalgisk Karius & Baktus-ekstremisme: “Ikke gjør som mora di sier!” – og siden “alt som var av søtt og godt, det er borte, stort og smått. Alt har børsten feiet bort, det var veldig dårlig gjort.” Dessuten er Cruise en mester i å formidle ufølt melankoli, som hvis du leser høyt fra “Doktor Zhivago” for støvsugeren din.

Forleden sto det i en nettavis at DU kan leve på jorden i 1,7 milliarder år. Det vil si at pessimismen i filmen er relativt uaktuell. Dessuten er det slik at folk på Jæren ikke tror at gjestende aliens har laga kornsirkene, sjøl om mobilene ikke virker i landbruksgåtas midte. Liten sjanse for at vi blir invadert av romfolk. De må ha hørt hvordan det gikk med de forrige.

this is 40 hoved

Vittige 40-åringers frykt og klage

This is 40: Amerikansk komedie. 2012. 2 timer. 11 år. Regi: Judd Apatow. Med: Paul Rudd, Leslie Mann, Maude Apatow, Iris Apatow, Jason Segel, Albert Brooks, Megan Fox, John Lithgow. Sett på Blu-ray.

Kortversjon: Pete og Debbie opplever en slags krise i ekteskapet da de fyller førti år samtidig med at plateselskapet hans sliter og nye utfordringer melder seg.

terning 5 liten Judd Apatow har laga en uventa replikk-vittig og rørende film om sjølopptatte mennesker som burde skamme seg, men det gjør ikke folk, så hvorfor har vi egentlig tatt vare på det ordet? Antakelig for å ære generasjonene før Freud.

Pete og Debbie var bipersoner i «Knocked up», og nå lever de med to oppvakte jentebarn i et snusfornuftig forstadshus og blir førti år. Nettopp. Jeg skulle også ønske at noen skrev «Who cares?» med reklame-røyk på himmelen, men Apatows film sjarmerer til og med meg, som hater det når ungdom klager over at de ble gift og fødte barn. «This is 40» er det man i klisjéskadde stunder kaller et overskudds-fenomen av en film, og jeg kan ikke tro at jeg virkelig skrev det.

this is 40

Iris og Maude Apatow, Paul Rudd og Leslie Mann feirer det ufeirbare.

La oss først gjøre én viktig ting klart: 40 år er den alderen da egosentrisiteten blir en form for religiøs ekstremisme og slår inn med patologisk styrke. Patologisk betyr at man er så egosjuk at man må slutte med å gå til lege, for folk blir enda mer sjølopptatte av legebesøk. «Det er ikke umulig at de som går sjelden til lege, lever lenger», sier fastlegen min. «Takk for i dag,» sier jeg da. «Jeg kommer innom og tar den blodprøven hvis jeg får tid.»

Filmen starter med bursdags-samleie i dusjen. Den begeistra ektemannen Paul Rudd (44) avslører at han har tatt Viagra for å stivne opplevelsen ytterligere, men kona hans Leslie Mann (41) sier at «vi er unge og trenger ikke medisin» og «jeg vil heller ha den halvslappe pikken din».

Det høres litt underlig, og det er det. Men i «This is 40» blir underlighetene holdt på plass og samla i severdige kirsebær-klaser av helt reelt vidd, av lekelyst med ord og situasjoner. Tenåringsjenta i familien har klesproblemer med alle de usannsynlige overdrivelsene som gjør henne gjenkjennelig. Minstejenta på ni framstår som den skjebneskadde bæreren av en halvt filosofisk fornærmethet, en egenskap som faktisk er ganske sjarmerende hos ressursrike barn som ikke slår dyr eller bomber varehus. Rudd trener frenetisk på førtiåringers vis og sitter i halvtimer på do for å få fred med ipaden. Med stemmer som ligger der oppe hvor nervesammenbrudd til slutt brister i vakker bløming, krangler de om kaker og barn og svigerfedre. Men ikke på den nedslående, skandinaviske måten. Ikke slik føkkings Kim Bodnia gjør det, som en slags fortsettelse av en eksistensiell anger, en beklagelse over at menneskene bor på jorden og spiser hakkebøf. Nei. Dette er livs-ironi med snert, med fortellerglede. Og under det ligger medfølelsen og hygger seg med smuler fra de frustrertes bord. Det er deilig. «Ikke fis i senga!»

this is 40 2

Mamma og pappa må krangle med Melissa McCarthy på rektors kontor.

Filmen vrimler av sjokkerende intelligente ufinheter. Som den der ekteparet må møte rektor og Tom Petty-trynet Josephs utfrika mor Melissa McCarthy – og hvis du ser ettertekstene kommer en nydelig sketsj der McCarthy improviserer sin aggresjon ytterligere. Scenen der den hekse-hormonelle Mann truer en mobbete guttunge, er også stor. I tillegg finnes noen fine, reelt rørende scener med intelligent avstand. Vi snakker ikke om dem.

Skuespillerne er velplasserte, som var de skapt av en full, forelska og glad gud på ferie i Toscana. Paul Rudd er søt på en helt unødvendig måte som passer godt i filmer som denne. Leslie Mann likner akkurat på førtiåringer som du ser i nordsjøritt og sånn, og som alltid fører til at du tenker: Hva gjør du her? Du ser jo perfekt ut. Men det er redselen. Redselen for endring og fattigdom og en framtid med stygge sko.

Dypest sett handler filmen om at amerikanere har begynt å frykte penger. De tror på nederlag. De tror på konkurs. De tror at huset blir borte sammen med potensen og at begge deler er en slags straff for at de hadde sex i ungdommen. Kanskje er det sant. Gud jobber på merkelige vis.

Men det er ikke ofte at redsel for virkeligheten er så stilig gjenfortalt som dette.

were the millers hoved

For kosete til å være vulgær

We’re the Millers: Amerikansk komedie. 2013. 1 time, 50 minutter. 11 år. Regi: Rawson Marshall Thurber. Med: Jennifer Aniston, Jason Sudeikis, Emma Roberts, Will Poulter.

Kortversjon: En liten marihuana-langer mister pengene han skulle gi kaksen, og for å betale de tilbake må han gjøre smugler-jobb fra Mexico. Som kamuflasje feiker han en familie i bobil.

terning 5 liten «We’re the Millers» er en fragmentert grovis utført av perfekte skuespillere som vi egentlig ikke burde latt oss lure av. Men problemet er at de er søte som ei julepynta Toys ‘R’ Us-hylle, og filmens vulgære, små Rorbu-kynismer blir til småborger-trivsel i deres nærvær. Det er som når teologer kler av seg på badestranda. Uansett hva du får se så vitner det bare om Guds storhet, også hvis Herren har materialisert seg i en histamin-skadd testikkel.

La oss nå bare se hva slags småtroll vi har med å gjøre. Jennifer Aniston spiller stripper med den samme hyggelige urimeligheten som da fonetiske tilfeldigheter i sin tid fikk det til at LO-sjefen hadde ei hard høne. Hun kler riktignok av seg til undertøyet og vrikker på 7000 timer helsestudio, men det ser ut omtrent som når mor di solte seg i hverdags-bhen mens hun satt i solveggen på Sjernarøy. Uprobematisk. Familiært. Personlig.

were the millers

Emma Roberts, Jennifer Aniston, Jason Sudeikis og Will Poulter feiker familie.

Jason Sudeikis var merkelig nok ikke med i «Hangover»-filmer eller «Superbad», men han kunne vært, for han er konstruert av den halvsløve guttaktigheten som for alltid preger skuespillere fra Saturday Night Live. Man kan ikke bli sint på avisgutten. Emma Stone, som spilte Nancy Drew, er liksom uteligger og snakker åpent om analsex. Men jentungen ser så uskyldig ut som en lommepult skolelagsjomfru, så egentlig låter det bare som om hun refererer til måling av heftig feber. Den unge gutten i familien Miller blir spilt av Will Poulter, som var med i en Narnia-film og har så forskrekka øyenbryn at han vlle ha strøket i matte muntlig på grunn av uakademisk oppsyn.

Det finnes ikke noen som heter familien Miller. Den blir dikta opp. Sudeikis spiller en nabolags-langer av illegale små-urter, men så mister han alle pengene til gatemuggere og må gjøre den store kaksen en Mexico-tjeneste. Ungkaren oppdager at bobil er verdens beste kamuflasje, for alle ser ut som snille femtitalls-zombier i den. Så han improviserer en familie av strippersken, uteliggerdama, den enkle gutten i første etasje og seg sjøl. Og så kjører de til Mexico. I et slags taco-fort som minner om Alamo, treffer de en cyklop som ser ut som om han til vanlig pleide trekke Tuborgs ølvogner, og deretter blir de forfulgt av han og av bror til Messi.

were the millers 2

Dettye er bobil-familien Fitzgerald. Mamma har kort skjede.

Det kan jeg ikke fortelle mye om, men de treffer også bobil-familien Fitzgerald, som styres av en ewok-aktig gubbe med Nicolas Cage-stemme. Denne familien utvikler sin seksuelle åpenhet til et vitse-areal som ligger tett inntil den berømte kanten. De med god smak vil føle seg utfordret.

Egentlig var jeg sikker på at det ville bli masse hasardiøs kjøring og kuer som fløy og pappa som våkna inne i en zebra og forviklinger av Superbad-sorten. Men det gjør det ikke. Sjøl om den inneholder både seksuell surrealisme og tilløp til forfølgelse, beveger historien seg småsøtt og vinglete. Det er ingenting over-flinkt med den. Skuespillerne finpusser på de koselige personlighetene sine, og til og med de som vanligvis ikke ser underholdningsfilmer fordi sånne lettvinte ting ikke sier noe om livet, vil håpe at hovedpersonene a) blir glade i hverandre og b) ikke kommer i fengsel. Humoren oppstår på en måte i de sprekkene som i følge Cohen slipper lyset inn. Det finnes ikke fart her, det finnes ikke oppsiktsvekkende komedie-poenger, antakelig er det bare lateksballene til Poulter som imponerer noen, men mange vil nok føle en sær form for trivsel som ingen trenger være stolte av.

Den småfrekke filmen har dessuten et beroligende budskap: Inne i alle usympatiske mennesker og inne i marihuana-selgere, strippere, uteliggere og skoletapere ligger en latent drøm om småborgerlighet. Alle vil egentlig bo i liten boboks og ha familie som de kan elske når de er på reise og hate i julen. Man blir litt glad av det.

monica z hoved

Monica Z som fæl Wikipedia-stjerne

Monica Z: Svensk biografisk drama. 2013. 1 time, 49 minutter. 11 år. Regi: Per Fly. Med: Edda Magnason, Sverrir Gudnason, Kjell Bergqvist.

Monica Zetterlund beskrives fra hun reiser fra sitt hjemlige Hagfors til hun gifter seg som av-alkoholisert svenskejazz-stjerne.

terning 2 liten Jeg pleide å like Monica Zetterlund. Det gjør jeg ikke egentlig lenger. Filmen om Monica Zetterlund skildrer et menneske som aldri gjør én eneste ting for andre enn seg sjøl. Og fortellingen er ikke klarnet med avstand, moralske funderinger, begeistring, kynisme eller innsikt, den er forma som et tamt, feministisk manifest. Nesten motvillig sier filmen: Se på denne skjønne dama som trosset alle som mente at hun hadde ansvar, og så ble hun ei stjerne.

Karriere er det styggeste bannordet jeg vet om. Det betyr: «Jeg jobber for meg, og jeg ser deg ikke.» Filmens steinkalde hyllest av den svenske jazz-stjerna skyldes tydeligvis at hun var sånn.

monica z

Edda Magnason og Sverrir Gudnason som veldig langvarig gode venner og gode venner og gode venner…

«Monica Z» er dessuten en nesten mirakuløst talentløs film. Regissøren Per Fly har klart å ta magien ut av den mest fantastiske kulturperioden i Sverige noensinne. Zetterlund jobbet sammen med Hasse og Tage, med Beppe Wolgers, med Povel Ramel, hun bodde med Vilgot Sjøman – men alt og alle er sjarmløst framstilt og amatørmesig spilt av anonyme svensker med så synlige karisma-problemer at de burde vært erstattet av animasjoner. De hjelpeløse figurene har fått kneipp-tørre transport-replikker, de har ingen tanker, de utstråler ikke ideer eller lidenskaper. Dette er den avsjela versjonen av de mest spennende menneskene i svensk underholdning noensinne.

Det fører til vansmektelse av tredje grad. Man lider når Vilgot Sjøman oppfører seg som en full sjømann fra en tysk pornofilm. Man lider når handlingen raser gynosentrisk gjennom det svenske nöjes-miraklet, og den eneste grunnen til hastverket er at Monica Zetterlund hadde problemer med sin far i Hagfors. Pappa er en gammeldags bondetulling som riktignok har oppdratt frøken Zs forsømte datter, men dog! Jentungen lider taust når mamma skal reise til New York for å synge på julaften, men dog! Foreldrene forsøker å holde anstendige liv i gang, mens dattera deres knapt nok ville lagt merke til mamma om begge beina hennes datt av og hun fødte Jesus. Store Z skal bli stjerne. Greit nok. Men det ville ikke ha skada filmen om den syngende papp-dama hadde litt sjel.

Noen sketsjer fra Zetterlunds liv blir oppsummert på Wikipedia-vis med det ene etter det andre, og med alle de rette små anekdotene. Vi skal gjennom suksessene, festene, alkoholismen, sjukdom og det sedvanlige repertoaret av firkanta selvmedlidenhets-faktorer. Fordi tidskoloritten er økonomisert ned til noen blå busser, ser filmen mest ut som en revy-kulisse. Fordi menneskene ser ut som demonstrasjons-objekter, blir den som en lettvint overhead-dramatisering for bruk i bevissthets-seminarer.

De to sluttene er grusomme. Først sjablong-sentimentaliteten da pappa ringer til USA, så den da Monica omsider gifter seg i kjerka og englenes copyrighta nimbus fyller det ufølsomme tomrommet rundt bruras skikkelse med et mystisk motlys som må ha oppstått fordi Satan kommer for å levere sjela hennes tilbake.

Jeg tror ikke på denne filmen. Jeg tror ikke Monica Zetterlund var som denne dama. Døde mennesker er maktesløse mot svensk films udugelighet. Akkurat som Cornelis.

 

Olympus has fallen: Amerikansk action. 2013. 2 timer. 15 år. Regi: Antoine Fuqua. Med: Gerard Butler, Aaron Eckhart, Morgan Freeman, Radha Mitchell, Finley Jacobsen, Rick Yune, Dylan McDermott. Stream på Headweb. Bra kvalitet. 39 kroner. 

Kortversjon: White House blir okkupert av nord-koreanske terrorister som har tenkt å utslette verden, men presidentens avsatte livvakt Gerard Butler hjelper det amerikanske forsvaret med å bli kvitt dem igjen. 

terning 4 liten Denne andre filmen om terrorist-angrep på Det hvite huset i Washington er så lik «White House down» at sammenlikningen blir litt pinlig opplagt. Som å være den naive nassenøffen som oppdager at Luke er Darth Vaders sønn i 2006. «Vet du hva!?» Ja, vi vet hva.

De to største forskjellene er sånn: «Olympus has fallen» baserer dramatikken på pedantisk og usannsynlig sadisme, og det gjør den av mangel på sjøltillit. Regissør Fuqua stoler ikke på folka sine. En stund føles det befriende at terroristene kommer fra et av virkelighetens møkka-land og ikke er politisk nøytrale og halvt anonymiserte sjablong-fascister uten land og ideologi, men med puslete psykopatiske traumer som egentlig hører hjemme i en Raundalen Reality. Men sosialismens lojale nord-koreanere er virkelig ikke superskurker, og de kommer aldri til å besette noe som helst. Den skal de ha.

Likevel: Det er barnlig morsomt og eksotisk med Hvite Hus-action, så hvorfor kommer to filmer om kidnapping av amerikansk presidenter først nå? Hvorfor ikke for sju år siden, hvorfor ikke mye før det igjen?

Svaret er greit:

USA måtte først få en president som noen brydde seg om. Hvis commander in chief ble angrepet mens George Bush var president, ville noen feite kristen-fundamentalister fra Texas ble lei seg, mens resten av verden lo seg skakke. Hvis Bill Clinton ble tatt, ville vi fått en pornofilm.

olympus has fallen

Gerard Butler må støtte Aaron Eckhart sjøl om Eckhart egentlig ikke liker ham.

Det geniale med «White House down» er at presidenten faktisk framstilles som en uomtvistelig afro-amerikaner med Nobel-temperament. I «Olympus has fallen» spilles residenten i Det hvite huset av Aaron Eckhart, sønn av en barnebok-forfatterinne og søvndyssende inne-lun som en lang opplesning av «Det suser i sivet». Bortsett fra at førstemann vrenger på seg et litt patetisk raseri-tryne så lenge han sitter stripsa og ikke kan gjøre noe likevel, blir Eckhart en av disse tomme parentesene i amerikansk film. En slags genser-mann. En hvit Cosby, som kunne båret Benetton-kreasjoner fra det mønstrete åttitallet uten å virke utkledd. Eckhart er hyggelig, men la oss være ærlige: Han kunne like gjerne vært dau.

Men det er da heller ikke han vi skal bry oss om.

olympus has fallen2

Nei, ikke Paradise Hotel-fest. Forsvarsministeren blir torturert. Ekkelt.

På samme måte som Tatums oppvakte datter er den lille strikkmotoren i «WHD», blir det omsorgen for presidentens veslevoksne sønn som holder engasjementet vårt i gang. Sjøl når den kvinnelige forsvarsministeren blir avskylig torturert av en steinfjesa koreaner, bekymrer vi oss fremdeles for at Gerald Butlers lille bestekamerat Connor. Han mista tross alt mor si. Man kan ikke miste både mora og livet i samme filmen. Den underholdnings-filosofiske konsekvensen av disse to filmene må virke nedslående på tilhengere av republikk. Kinogjengere bryr seg ikke om at presidenter dør. Men den koselige ungen må overleve. Og helst hunden hvis den er med. Og nonna. Hvis hun er med.

Helten Gerald Butler er virkelig ingen Channing Tatum. Butler spiller en av disse miskjente politimennene som var ute og spaserte akkurat den dagen da huset til president Asher ble utrolig merkelig angrepet av en gjeng som ser ut som om den kom for å bytte pakning på blandebatteriet på badet. Mens det amerikanske forsvaret blir meia ned av et fåtall utlendinger slik det pleier, stikker Butler rundt hjørner og skyter så mange beinsterke nord-koreanere at han antakelig har krav på tivolibamse. Det virker latterlig uforklart at den amerikanske staten angriper med et soldat-team som kanskje ville vært tilstrekkelig til å jage de siste camping-turistene fra Mosvangen. Du får følelsen av Nedre Buskerud politidistrikt. Men kampene er litt rare i denne filmen. De føles ikke virkelige.

Butler er forsåvidt OK, men han snakker ut av den ene munnviken slik nylig bedøvde rotfyllings-pasienter gjør, og på meg virker han først og fremst som en intelligent, men distrahert operette-figur som gleder seg veldig til å synge.

Skurkene i «Olympus has fallen» er henta fra de billige vhs-enes utømmelige forråd av ubetydeligheter. Rick Yune spiller den fanatiske og ubeseira skurken Kang, men han vet at han bare vikarierer for noen folk fra Jemen og virker heler tida som en kronisk snill mann som egentlig skulle ha båret rundt posten. Han har med seg ei pregløs computerdame som trolig ville ha strøket i Schibsteds intensivkurs for digitale hoder. I det store og hele blir Washington besatt av en hverdags-trist gruppe ipad-soldater som ingen tror på.

Det blir umulig å imponere bortskjemte film-streamere med heltens fortreffelighet så lenge han bare skyter folk som Mister Bean ville ha vunnet over.

Jeg tror amerikansk film har et fiende-problem. Al-Qaida gjennomførte en psykopatisk vellykka terrorist-aksjon inne i USA i 2001, og de skremte vettet av Hollywood. Dessuten tror hele den liberale befolkningen at det er rasisme å bruke ordet muslim (som jeg ikke sa), akkurat som hvis du sier neger. Som jeg heller ikke sa. I ikke-krigens ikke-aggressive etterpåhet lages action-filmer som skildrer terrorisme på samme måte som hvis du filma annen verdenskrig-historie i Europa uten å ta med noen tyskere.

På grunn av Connor blir det likevel en spennende film. Og Gerard (som dessverre er navnet på hønene i Addexios Minecraft-videoer, nei det er Gerald) funker når det virkelig begynner å smelle. Og som nevnt: Det er kult når Det hvite huset brenner. Man skal være ganske intellektuell for å stå i mot.

mama hoved

DVD: Mamma Bøh fra helvete

Mama: Spansk-kanadisk grøsser. 2013. 1 time, 40 minutter. 15 år. Regi: Andrés Muschietti. Med: Jessica Chastain, Nikolaj Coster-Waldau, Megan Charpentier, Isabelle Nélisse, Daniel Kash.

Kortversjon: To jenter har vokst opp aleine i skogen, og da onkelen og kjæresten hans skal forsøke å sivilisere dem, oppdager man at de bringer med seg en dyster beskytterske.

terning 5 liten Denne grøsseren er på mange måter ekstremversjonen av “Eventyrland”, men av hensyn til den alminnelige spenning og mye annet, lar vi det ligge.

Det jeg helt sikkert kan røpe allerede fra starten er at hvis to små skogsøstre påsto at de var blitt holdt i live av et spøkelse som de kalte Mama, så ville folk fra den fundamentalistiske seminar-overbevisning ha funnet opp en bokstav-kombinasjon for dem. IMSS for eksempel. Irrelevant Mama Skog Syndrom. Eller KMIR, som betyr Kyss Meg I Ræva-syndromet.

Det skjer nesten her.

mama

Nikolaj Coster-Waldau og Jessica Chastain med barna.

Filmen starter med en sjokkerende versjon av finanskrisa. En dressgubbe har åpenbart utrydda kollegene sine og kona si, og han er på vei ut i skogen for å skyte sine to små døtre. Jo, dette kan jeg røpe for det skjer i løpet av de første minuttene. Mannen spilles av dansken Nikolaj Coster-Waldau, en skuespiller som man alltid syns litt synd på fordi han ser ut som om han går rundt og grubler på molbovitsen om de som skar hakk i båten.

Waldau har pigerne med ud i skoven der han parodierer foreldrekjærlighet og blir øyeblikkelig tatt av en kråkesvart skygge av den sorten som pleier besette japanske mobiltelefoner.

Tiden går.

Faktisk går tiden så lenge at Coster-Waldau etter hvert spiller sin egen bror. Han er tegneserie-forfatter og bor sammen med bassisten i et tatovert jenteband som ganske sikkert heter Fuck You og bare spiller på steder som ikke serverer pelsdyr med skinnet på. Han har hyra to høstavhengige frilufts-alkoholikere til å lete etter den forsvunne broren og de fordufta døtrene hans. En dag da høstbladene blafrer sørgmodig som papiraviser uten abonnenter, finner de to gode naboene fram til hytta der jentene bor i en slags Mowgli-familie med det ubeskrivelige.

Til da har filmen vært passelig vakker og ganske god.

Nå blir den urovekkende og nifs. For den alternative tegneseriefyren og dama hans (nydelig spilt av Jessica Chastain) blir installert i psykiatervilla for å bringe de to naturbarna tilbake til sivilisasjonen. Det kunne ført til at Robin Williams stakk innom i klovnenese og hadde funnet opp en vaksine som siden gjorde dem til varulver, men sånn er det ikke. Det finnes en skygge i skapet. Det er ikke lett for en jentebassist som antakelig har røykt Ingvar Ambjørnsens petuliaer også på første juledag, å innrømme at hun ser spøkelser i lavlyse netter. Men sånn går det.

Det dukker ikke bare opp ei barnebesatt rik tante, men ut av kott og fram under senger svimer en mors-tilblivelse med skingrende biologiske klokker og uvanlig sterk østrogen-galskap. Jeg kan ikke røpe mer enn det. Men filmen tar både den skyggeskadde dansken og jentene og rockedama ut i den blåkalde klippenatt for det endelige oppgjøret med spøkelseskladden.

Jeg hadde et håp om at de hadde laga en ny slitt til Blu-ray-versjonen av denne grøsseren. Jeg skal ikke si mer om det. Men stilig er den.

white house down hoved

WHD: Deilig Die Hard-kopi!

White house down: Amerikansk action. 2013. 2 timer, 11 minutter. 15 år. Regi: Roland Emmerich. Med: Channing Tatum, Jamie Foxx, James Woods, Maggie Gyllenhaal, Jason Clarke, Joey King, Richard Jenkins.

Kortversjon: Politimann tar dattera med da han søker jobb i Det hvite hus, men akkurat den dagen fylles presidentboligen av alle slags terrorister som tar gisler og truer hele verden.

terning 6 liten Dette er den beste actionfilmen jeg har sett siden «Die hard», og med det mener jeg ikke at den konkurrerer med den nyeste samlingen av Nietzsches samlede skrifter, men at filmen underholder på et overlegent spenningsnivå der klisjeene kommer tettere enn kanin-orgasmer, men føles sterkere. Antakelig. Du kan kjenne at den gamle kinoen gnir granitt mot granitt av bare underholdnings-hygge.

white house down

Tatum og Foxx: Var det her Kennedy smugla Marilyn Monroe?

«White House down» bekrefter det alle egentlig vet: Hvis du skal lage film som væter håndflater og gnisser stolseter, så skal du gjenta det vante, men med så mye ekstra-energi at vanskelig antennelige Venstre-folk vil forlange øyeblikkelig dybde-boring i Lofoten. Med mye bråk! “White House down” treffer den enkle og edle filmelskerens erogene soner akkurat der hvor ingen liker at de er. Action-filmenes viktigste G-punkt er galskap, og her finnes den til overmål. 

white house down 3

Tatum i t-skjorte-singleten.

Channing Tatum er den nye mannen med den møkkete t-skjorta. Han virker breid som en prosjektørfeil, men har så mye blikk inne at burger-metaforene blekner for en mann som er sånn som menn skal være på film. Følsom når dattera blir berørt, vittig uten å sløse tid på lange replikker og så tøff at han ville ha gått rett inn igjen i Pompei med verdens biggeste moddafokkers støvsuger mens Vesuv raste.

Etter ei valgnatt lengter du etter å se en skikkelig mann. Her er klisjeen din. Ikke nevn ham hvis du søker stipend.

Tatum er ekssoldat og livvakt for speakeren i Det hvite huset, og han heter John Cale, som nesten er John McClane. De av dere som ikke husker hvem McClane var, skal straffes med at kollega Dan Tagesen og jeg forteller for nittifjerde gang om det året vi trodde vi skulle se det tyske dramaet «Die Hard» i Haugesund, og så var det altså det årets skitneste biceps, Bruce Willis, som skulle redde kona si fra terrorister.

Ingen har koner lenger. Men fraskilte døtre har de, og John Cale tar med seg sin da han skal søke om jobb i Secret Service, et jobb-intervju som skal skje i det hvite huset.

Mens far og datter er in da house hos den svarte presidenten skjer voldelige ting, og den gamle Lincoln-stova blir invadert av noen av de minst beroligende skurkene siden idioten Harald Hårfarge innlemma Bergen i det nye Norge.

Jason Clarke (torturist i «Zero dark thirty») er en kaldøyd, kyndig og ekkel, en fascinerende fyr som kan spille så ubarmhjertig at du kan se kattunger dø under støvlene hans. Jimmi Simpson har et snedig perverst Gestapo-skin, og han hacker verdens uhackelige hemmeligheter med dissidentens profesjonelle selvfølgelighet, for han misliker Apples strenge holdning til fildelere. Pervoen tilhører Piratpartiet. Det finnes gudskjelov også en mager homeland-nazi med bart puslingbryst og patetiske tatoveringer for at ikke muslimene skal ha noen skyld, og det finnes en god del nakkefeite jobb-psykopater i den kategorien som skal bli drept tidlig i historien.

Presidenten spilles av Jamie Foxx, som er tildelt en mjuk og politisk beroligende rolle. Big Chief har aldri vært soldat en gang, og er så sympatisk at han til og med vil ha fred i Midtøsten. Men duer blir ofte populære skyteskiver, og atskillige folk er ute etter presidenten av grunner som jeg ikke skal nevne. Presidenten som gissel er en karismatisk action-figur. Og det er sannelig også Tatums 11-årige datter (spilt av Joey King), som ser rundt med seg med det statsvitenskapelige kyllingblikket til en forskremt politikk-nerde og gir historien mye effektiv magefølelse.

white house down 2

James Woods vil gi West Wing-hipsterne tenning.

Dessuten det karismatiske huset. Det gir en egen stemning når folk stormer rundt og knuser kunstferdighetene i presidentens bolig, der James Woods til alt overmål er sikkerhetssjef med milliondollardress, en diagnostisk bisterhet som kan skremme sikkerhetsråd og macho-grå børstefrisyre som ser ut som om den ble laga for rensing av kruttstenkte kanonløp. En storarta mann som vil få eldre-hipsterne til å føle at de er tilbake i West Wing.

Handlingen skal jeg fortelle ingen ting om. Men Roland Emmerich treffer både med de voldsomme spesial-effektene og med de enkle emosjonelle tinga som holder engasjementet på topp. Viktigst av alt: Figurer og bifigurer står til hverandre, effektene er vidunderlig drøye, farten er flott og man blir nesten rørt og takknemlig over fraværet av pauser og dumheter. Dessuten: Skurken spiller Beethoven, heltene jubler til Rolling Stones. Overstadig.

Men kanskje det viktigste av alt: Oppskriften på vellykka action er gjentakelser. Lag en ny vri på en egentlig gammel handling og skyt koffein inn i den. Vi samles ved latte-maskinen!

Bare en liten advarsel: Roland Emmerich er regissøren som laget “Independence Day”, “The day after tomorrow” og “2012”. Hvis noen sier ordene politikk og Emmerich i samme setning, faller bokstavene sammen i krampelatter. Ikke gjør den tabben.

Tatum i t-skjorte-singleten.[/caption]

Bare en liten advarsel: Roland Emmerich er regissøren som laget “Independence Day”, “The day after tomorrow” og “2012”. Hvis noen sier ordene politikk og Emmerich i samme setning, faller bokstavene sammen i krampelatter. Ikke gjør den tabben.

hokus pokus albert åberg

En teit og sjarmløs Albert Åberg

Hokus pokus Albert Åberg: Norsk tegnefilm. Regi: Torill Kove. Med: Henrik Forsbak Langfeldt, Kim Haugen, Hallvard Lydvo.

Kortversjon: Albert Åberg ønsker seg en hund, men pappa sier nei, han kan ikke passe på en hund for han er for liten, og derfor forsøker Albert å skaffe penger sjøl. 

 terning 2 liten Hvis du mot alle antakelser skulle være et følsomt menneske fremdeles og ikke bare vanemessig misfornøyd, vil du oppleve denne kompromiss-stappa Grandis-versjonen av Albert Åberg som et taust skrik om nåde, et sånt som oppstår når ekte melankoli massakreres.

Mange barn vil kanskje hygge seg, som de også ville ha gjort om du viste dem tegnefilm-komedien «En morsom dag i Sachsenhausen» eller “Den tomme kofferten ler høyt og blir en banan”.  Men Albert Åberg sto for noe spesielt. Han var trist på en behagelig innendørs-måte, han var en uforklarlig november med altfor rundt hode.

De gamle filmene kan nok ikke ses lenger uten en bråte med hottentot-forklaringer. Den yngste sønnen min var et fire år gammelt barnehage-barn som aldri hadde tenkt den tanken at det er flaut å leke med jenter før Albert Åberg presenterte ham for den forsofne gutte-ideologien. Han hadde heller aldri hørt om mørkeredsel før Alberts lille grøssersekvens med et monster i skapet. En voksen-naiv rettledelses-iver henger over filmene som en snill, rund pekefinger.

Men det overraska 2007-barnet falt for stemningen i de gamle filmene, og vi ba stille om at han ikke ble veldig skadd av å se Albert Åberg med den parodiske sosialdemokraten til far.

hokus pokus albert åberg2

Gubben blunker friskt og deler ut penger til gatas barn.

Den nye versjonen mangler så mye atmosfære at man burde se den med surstoff-apparat. Albert og vennene har fått de uvesentlige stemmene til opplagte, men pregløse velstandsunger. I de gamle filmene finnes bare en voksentrist fortellerstemme. Han er filmenes melodi.  «Hokus pokus Albert Åberg» manglerdet gåtefulles musikalitet, men den hakkes opp av banale små musikal-numre uten sjarm eller identitet; dette er musikk-oppsop fra den store bakgrunns-støyens urydda støvkroker.

Fordi filmstilen nærmer seg den allmenne liksom-realismen som til vanlig fyller barnefilmer med sitt sjokkerende fravær av stemning og poesi, betyr det at den morløse lille svenskefamilien blir et paradoks som også unger vil undre seg over. Hvorfor har ikke Albert en mamma? Har hun dratt sin vei med sigøynere og andre felespillere? I så fall, hvorfor snakker ikke gutten om henne til noen? Er hun død, men det henger ikke ett eneste bilde av henne på veggen? Det finnes ingen morfar eller mormor. I originalen er det fordi de små hendelsene rundt Albert Åberg er følsomme barnedikt, ikke fortellingen om en familie. Den skeive skjørheten blir trampa vekk i hokus-versjonen.

Bortsett fra at alt er drid, virker filmen ganske uspiselig. Ungene slår seg til hos en tvilsom gubbe og kona hans, og gubben gir dem småpenger og viser tryllekunstene sine. Moderne barn går ikke hjem til gamle menn som gir dem penger. 

Dessuten er de store barna på skolen forenkla sjablong-mobbere av den sorten som gjør norske barnefilmer like spennende som brosjyrehylla hos fastlegen.

I slutten får ikke Albert en hvalp, slik barn skal i en «jeg vil ha en hund»-filmer. Han arver tryllekunstnerens gamle bikkje, som bare omplasseres til familien Åbergs blokkleilighet uten at de gamle hunde-eierne syns det er trist at den blir borte fra dem. Det er manus-skvip. Det magiske ved hunder er at de sover på eierens grav av bare lojalitet. Men som sagt: Følsomhet er brutalt fjerna fra Alberts biotop, og tilbake finnes en uvanlig dum liten sjuåring som tror at det er greit å ta tusenvis av kroner fra naboens pengeskrin siden han kan jo trylle nye.