Månedlige arkiver: august 2013

smurfene 2 hoved

«Smurfene 2»: Rettferd for de små blå!

Smurfene 2: Amerikansk animasjonseventyr. 2013. 1 time, 45 minutter. 7 år. Regi: Raja Gosnell. Med: Hank Azaria, Neil Patrick Harris, Jayma Mays, Brendan Gleeson og norske stemmer på alle.

Kortversjon: Smurfeline blir kidnappa av Gargamel som vi åpne en portal med Eiffeltårnet. Menneske-familien har problemer med pappas stefar.

terning 3 liten Etter en komplisert mentalhygienisk logikk valgte jeg å se «Smurfene 2» i stedet for filmen om Liberaces elsker. Det var et slags verdivalg.

Det lille blå utkantfolket og dets forskjellige utenom-statskirkelige magier har ikke vært velsett i Norge. Det er ikke ofte at en barneplate får en fiendtlig motsang, men Trond Viggo Torgersen møtte Geir Børresens muntre rusløyer med «Tramp på en smurf», som unge foreldre med stygge sko samlet seg om som var den et evangelium.

smurfene 2

Se på denne uimotståelige designdop-gjengen.

Smurfene bor på landet, selv om de er blå. De har KrF-hvite hatter og lever i et paradoksalt sosialdemokrati, så egentlig er dette en kortfatta og politisk nøytral hobbit-fortelling, og i stedet for å røyke Brun Midgard tar de små soppfolka et sentralstimulerende middel i blått. Den onde Gargamel er historiens Sauron, og han er ute etter oppskriften. Med den skal han beherske verden. Jeg stussa litt over det. Jeg kan skjønne at man kanskje regjerer verden (minus Afghanistan) hvis man har utslettende strålevåpen i satellitter, men designdop i Bygdøy-fargen?

I toeren er det sånn at den selvutslettende blondina Smurfeline egentlig er datter til Gargamel, og han kidnapper ungen sin til Paris, der hun skal gjenoppdras av en trollmann-klona goth-smurfeline og en åpenbart feilprogrammert gutt som jeg trodde het Haggis fordi han var oppkalt etter hjernen sin.

Dette kunne Gargamel gjøre fordi den teite jentungen trodde at smurfene hadde glemt bursdagen hennes. Jenter kan være utrolig dumme, og de rekker å bli fornærma før du har gnidd søvnen ut av øynene. 

Så var det menneskeslekta. Den er en katastrofe. Victor og den tilsynelatende mindreårige kona hans har fått barn, og rundt dem er samla nok økologisk opphissa paranoia-elite til å holde et svært lite parti med visesang og spelt. Mannen i huset har Brendan Gleeson som stefar, men for at hans noe flakkende menneskelighet skal bli utfordra, vil han ikke like stefaren eller være med ham, for den egentlige faren dro av gårde og ble far igjen, akkurat som Ingebrigt Steen Jensen.

Kleint og klissete klarer handlingen å komme fram til et slags alternativt FN-charter om at bare familie betyr noe (og de andre kan sitte der aleine på kule kafeer med Dostojevskij-bøkene sine). Like fullt: Smurfer ble stygt behandla på syttitallet, og de fortjener venner. Jeg er en sånn venn, for jeg sang om trampesmurfing for barna mine, og jeg angrer at jeg ikke hadde større vidsyn og redeligere kulturell forståelse. Dessuten er smurfer dritsøte, og unger kommer til å elske dem.

pioner hoved

“Pionér” – Arbeider-Aksel redder vaset

Pionér: Norsk thrillerdrama. 2013. 1 time, 46 minutter. 11 år. Regi: Erik Skjoldbjærg. Med: Aksel Hennie, Jørgen Langhelle, Stephen Lang, Wes Bentley, Jonathan LaPaglia, Ane Dahl Torp, Eirik Stubø.

Kortversjon: Norge vil ha sine egne dykkere ned da amerikanere skal undersøke mulighetene for en oljerørledning fra Nordsjøen til land. Under den første prøve-sveisingen skjer det en ulykke. Hvem har skylda?

terning 4 liten «Pionér» er blitt en mye bedre film enn den litt oppstylta sladderhistorien den formidler. Det varer ganske lenge før du merker at energien svikter. Da står til behovet for logikk nakent tilbake, og så begynner du å lure på hva i helsike dette egentlig handlet om.

Hvis Erik Skjoldbjærg hadde regissert denne gammel-politiske indignasjonen som en Varg Veum-episode der folk stiller seg opp i korridorer og sier «faen heller, ordfører Hansen!», ville handlingen ha dødd fort. Men filmen farer frenetisk av gårde som en dopa dykker-cowboy med uer-øyne og åndenød, og det fysisk imponerende ved åpningen gir framdriften en holdbar traktor-tyngde. Du kan kjenne den gode fornemmelsen av at jern flytter på seg, og da er handlingen i seget. Det er veldig bra. Men ikke evig.

pioner-1

Aksel Hennie og Wes Bentley på jobb.

Aksel Hennie har mye av æren. Jeg tror ikke på Hennie hvis du kler ham opp i slips og later som om han er en pistrete kontor-hipster. Men som en stygg liten arbeiderklasse-jævel fra Grorud er han perfekt. Hennie er faktisk perfekt fra første bilde, og de første bildene er perfekte. Et simulert 500 meters forskningsdykk. Voksne menn med kinnbarter og Creedence-fjes grynter og stønner som feika fellesorgasmer i et skremmende miljø av jern og slanger. Oi, sallan. Du kan kjenne på den mandige tungpust-sensualiteten at dette er viktige greier. Når filmen kommer så langt at pioner-dykkere fra det urokkelige Norge skal foreta en prøvesveising i kammer på 320 meters dyp sammen med amerikanske kolleger, da er du fanga. Dette funker.

Nå er det sånn at jeg ikke skal fortelle mye om den videre handlingen, derfor skal jeg virre litt med refleksjonene.

På tross av overdreven tiltro til Darwin har menneskene ikke lært seg å fly med vinger eller puste med gjeller. Utfordringen av de fremmede elementene er svære, fatale risiko-områder. Da jeg så Hennie og gjengen dykke i Nordsjøen, følte jeg at filmen hadde samme historiske desperasjon og samme overmotet som en rom-odyssé. Dette er en slags “Alien” der naturen er monsteret. Aqua-kosmos har den samme ensomme evnen til å motsette seg tilpasning; du er en liten fremmed i dypet, og du er der egentlig for å dø.

Hvis man sender folk 300 meter under havflaten for at de skal utforske mulighetene for å jobbe der, kan man ikke etterpå være forskrekka fordi noen mister livet. Filmen forer en fornemmelse av historisk heltemot som den etter hvert tar livet av ved å jamre over konsekvensene. Det er en dramaturgisk svakhet. Disse mennene er ikke jernbindere for entreprenøren Risa og Sønn, de er forgjengerne, de er stifinnerne, de er våre astronauter. Og jeg presiserer: Jeg skriver ikke om virkeligheten, men om filmen. Filmen skildrer ikke menn som tar med seg Arbeidsmiljøloven på jobb.

Men det skjer altså ting på denne prøveturen som forvandler den modige Hennie-figuren Petter (hvem i helsike heter Petter?) til en sorgfylt, vaklende, iherdig hevner. Og den skal skuespilleren ha, at han holder koken lenge. Fra korridor til korridor, fra lege til dykkerleder Langhelle til Oljedirektoratets Bør Børson-aktige framdriftsleder Stubø, til den stive laboratorie-musa Dahl Torp, til den amerikanske prosjektlederen Stephen Lang – og så innom broderens kone, som spilles av Stephanie Sigman. Det er en troverdig, sjenerøs energi i Hennie, og han klarer å være en blanding av sjokkskadd dykker og mester-detektiv overraskende lenge. Men rollen han slites ned etter hvert, og grunnen er nokså åpenbar:

Det er egentlig ingen historie her. Det finnes et temperament, men historien mangler. En nokså naturlig hendelse blir sjokkgjæra til en diger, seig deig av lettvinte insinuasjoner og gammal moro. Dette kunne Jon Michelet ha skrevet, og så kom Helge Jordal inn fra ishavet og ropte «Hælvete, karer!», og så måtte Nato gå. Det lukter ml-noia av storien, det lukter billig dress-hat og rituell-manisk myndighetene-mumling i gammelt, brukt skjegg. 

Det ødelegger «Pionér», som enten skulle vært en rein actionfilm uten historiske komplikasjoner eller et seint og veldokumentert drama om at sånn kan vi ikke behandle rørleggere i Norge, sjøl om vi skal bli milliardærer.

Men filmen er lett å like. Og dere kommer til å bli imponerte av Aksel Hennie.

gi joe retaliation hoved

G.I. Joe – Trivelige toy soldiers

G.I. Joe: Retaliation: Amerikansk sci-fi action. 2013. 1 time, 50 minutter. 15 år. Regi: John M. Chu. Med: Dwayne The Rock Johnson, Channing Tatum, Adrienne Palicki, Jonathan Pryce, Byung-hun Lee, Ray Stevenson, Elodie Yung, D.J. Cotrona. Basert på streaming, denne gang fra Get, til 49 kroner i HD.

Kortversjon: G.I. Joe-gruppen blir sveket, og plutselig må de kjempe mot alle mens hele verden står i fare for å bli utrydda med strålevåpenet til Cobra. Den opprinnelige Joe blir med.

terning 5 liten A propos Robbie Williams, som fikk både seks og fem for konserten i Stavanger: I 2009 ga jeg sekserterning til actionfilmen «G.I. Joe: The rise of Cobra», en begeistring som gjorde at jeg datt ut av aftenbønnen til mange hipsterjævler. Men som også førte til at jeg ble fryktet, slik man frykter en rullestolpasient med diaré.

Det forrige avsnittet var et skole-eksempel på hvordan man ikke skal starte en anmeldelse. Det skal ikke stå noe om Henrik Ibsens ungdom i en innledning, det skal ikke stå noe om den forrige filmen til regissøren, det skal ikke stå noe om etiopiske barns menneske-rettigheter eller prisen på agurker. Det skal stå hvordan filmen er. Derfor starter jeg igjen. Uten kolon.

gi joe retaliation 2

Bruce Willis på pick-up-planet.

De som har laget «G.I. Joe: Retaliation» er spinngalne folk, og de gjør det man ikke skal. Man skal ikke ta livet av en hovedperson og populær skuespiller etter femten minutter, for det er juks og kan føre til at den ansvarlige aldri kan bli norsk landslagstrener. På tross av det får den unge regissøren John M. Chu fra California skikkelig fart på filmen sin, og det varer ikke lenge før du glemmer han som ble borte, og så nyter du den plysj-patetiske, men deilige fornemmelsen av «Akkurat sånn var gamle James Bond»-filmer.

Det var de ikke, for gamle James Bond-filmer var slåbrok-kåte kjønnsrolle-katastrofer, og det er ikke rart at Sean Connery måtte gå i terapi til en seksolog.

gi joe retaliation 3

Jeg heter Adrienne Palicki, og jeg heter ikke Brenda. Ikke for deg og ikke for noen.

«G.I. Joe: Retaliaton» er egentlig laga for sånne tiåringer som vil spy i 1D-capsen sin hvis folk kysser på munnen, så den vaser ikke rundt med martinifyrte smoking-ereksjoner. Dette er full fart action, der de to damene er tøffere enn Stokkavatnet-joggere og innleide asiater svever rundt og beviser at man blir lett og sprek av kullhydrater. Bruce Willis er en gammel mann, så han forsøker seg med en Brenda-kommentar (man kaller ikke kvinner Brenda, det er synonymt med «lag meg en kolbe kaffe»), og han blir satt på plass med skarpladde BWC 85 kaliber-blikk.

Vi starter i Nord-Korea der den nesten surrealistisk nakkeløse klumpen Dwayne Johnson smelter gammel-kommunistisk hønsenetting med futurum-hanskene sine. De skal hente en avhopper. Det er ikke Snowden.

I neste sekvens skyter G.I. joene på pakistanske opprørere som drepte sin egen president, og allerede da aner man uråd. USA er utrolig presise når det gjelder å velge feil side, så fienden er antakelig en gjeng idealister fra Amnesty, og de kom for å fjerne en pervers undertrykker som også plaget små lam med høytlesning av halal-ritualer. I alle fall blir kjernefysiske våpen beslaglagt, men så er det dette med den amerikanske presidenten. Han spilles av Jonathan Pryce, og ingen henter inn den britiske mimikk-akrobaten for at han skal spille snill.

Forræderi og svindel fører til at G.I.-soldatene blir angrepet med ørkeneksplosjoner som flammer så vakkert i appelsin-rødt og fosfor-hvitt at man ser seg om etter fruktfatet. Så starter den egentlige filmen.

Den forteller jeg ikke noe om. Men vi får være med til The Rock Johnsons lyckliga gata, det blir klatring i Himalaya-fjell, det blir stormaktsmøte med nedrustning øverst i tidsplanleggeren (politikere er tradisjonalister, og noen av dem har sikkert 7. Sans). Satellitter sirkler i den evige kosmo-natten. Alt er påpasselig høytidelig, alt er ironisk ment på samme måte som Korea-krigen egentlig var det – og alt er bra.

En detalj må jeg ha med, for Robbie Williams sin skyld: Den rødhåra soldatskreppa Adrienne Palicki råkjører pick-up der Bruce W. sitter bakpå og sprayer fiendefolk med maskingevær. Da alle er døde, snur hun seg mot veteranen og sier: «Er du OK?» Willis svarer med mild stemme: «Kolesterolet er litt høyt».

Regissøren Chu er 34-åringen som laget Bieber-filmen «Never say never» og to «Step up»-filmer. Han er lett å like. Gjett om han skal regissere den planlagte treeren.

skyggejegerne-hoved

Heia Zwart, heia Djevelen & kjærligheten!

Skyggejegerne – Demonens by (The mortal instruments: City of bones): Amerikansk fantasy-romantikk. 2013. 2 timer, 10 minutter. 11 år. Regi: Harald Zwart. Med: Lily Collins, Jamie Campbell Bower, Robert Sheehan, Kevin Zegers, Emma West, Lena Headey, Jonathan Rhys Meyers.

Kortversjon: Ung byjente oppdager at hun egentlig tilhører ei slekt av djevlebetvingere, og djevlene er faktisk ute etter det begeret som hun vet hvor er – men i underbevisstheten. 

terning 5 liten Det er som syttende mai, det er som Holmenkollenstafetten til Kjempeviseslåtten og Ari Behn som konge over et befridd Østfold: En nordmann har laget durabelig dyktig demon-action med sommerens beste slåsskamper og dessuten en nervøs romanse mellom litlå fra New York og den uendelige Joner-kopien Jamie Campbell Bower.

Dama med det hypnotiske navnet Cassandra Clare har skrevet en moderne goth-romanse for voksne barn. Clare vokste opp i hele verden og bodde blant annet i pappas ryggsekk i Himalaya før hun bosatte seg i USA og forvandla seg fra tabloid-journalistikk til pentagram-erotikk. Romanen hennes har Harald Zwart filma slik den skal filmes: Handlingen vandrer mellom mjuk Narnia-kåthet og kompromissløs overmenneske-action; her finnes det bare ei pyse, og han spilles av en ire med Potter-briller. La det være nevnt at synet hans blir merkbart bedre etter møtet med vampyrene. Jeg tar med det, i tilfelle legen din sa det var laserteknikk.

«Mortal instruments»-diktinga skrever på en måte det unngåelige skrittet tilbake til et underkjent åttitall da Demi Moore fødte det siste barnet (1988) og Mickey Rourke forhandla med djevelen Robert De Niro (1987). Det var den gang de useriøse av oss lette etter VHS-covere med pentagram-symboler på. Pentagrammet er tilbake. Det formes i sverd av en Netherportal-frakta satan, og plutselig står det nok en gang ei ildsøyle over New York og rett inn i den himmelen som i følge eksistensialisten Paul Bowles er et tak.

skyggejegerne

Jamie Campbell Bower og Lily Collins kikker i hålet sammen.

I den flammende bybanen som oppstår fraktes djevler av ulmende grillkull til vår jord, og der må Bower og vennene hans forvandle dem til sveve-glør, sånn at filmen rett som det er likner roting i St. Hans-bål. Jeg liker denne shitten. Den treffer nåtida i pubertets-arketypene; en helt skal være problematisk og han skal ikke være bare fresh from the fight, han skal være fremmedere enn enhjørning og vakker som Legolas. Kjærlighet skal ikke komme gratis på skolebussen, men være en voldsom ting som man må kjempe for inni seg, noen ganger til og med iført et rystende «Syskonbädd»-motiv.

skyggejegerne-1

Gjengen på farten i bybildet.

Filmen starter i en behagelig urban New York-familie der mor bare såvidt rekker å bekymre seg for alt dattera ikke vet før hun får hjemmebesøk av tilsynelatende uvaska Mad Max-torpedoer som kommer brautende fra ingensteds og aldri skal få begeret. I mens har Clary (Lily Collins) havna på en slags raveklubb der den tungøyde dama plutselig trekker sølvslange og så fanger de en fyr. Nei, hun er ikke fienden. Fienden er for eksempel ei bikkje med demonbrine-øyne, og den urovekkende alveskjønnasen med Uma-fjeset er faktisk vår venn skyggejegeren Jace.

Jamie Campbell Bower er en engelsk modell og skuespiller med smalt equus-tryne og en virkelig overveldende karisma. Han kunne ha båret en Knerten-film, han kunne ha spilt mormora til de åtte skilsmissebarna og gjort det bra. Mot ham står Clarys ungdomsvenn Simon, som spilles av iren Robert Sheehan. Mundanen (vanlig byboer) ser ut som en ubehjelpelig forelska Harold Lloyd og er den svakeste kateten i nyoppstått hormon-trekant.

Derfra forteller jeg ikke mer. Varulver oppstår. Vampyrer oppstår. Jonathan Rhys Meyers oppstår som ondskapens opphav Valentin og mamma Lena Headey er tilsynelatende håpløst borte. Etter skikkelig actionstart, kommer damenes midtparti så å si der de nedslåtte blikks tvilrådighet utvikles – og så eksploderer handlingen i et hedensk kaos. Hedenske kaoser er de beste kaosene som finnes.

Til slutt: Den nasjonale stoltheten Harald Zwart regisserer også oppfølgeren, der Sigourney Weaver er med og der mamma Headey dessverre ligger i koma fremdeles i den litt mjuke nattkjolen sin. Gled dere.

kick-ass2-hoved

Kick-Ass 2: Så dum at ord råtner

«Kick-ass 2»: Amerikansk actionkomedie. 2013. 1 time, 43 minutter. 15 år. Regi: Jeff Wadlow. Med: Aaron Taylor-Johnson, Chloe Grace Moretz, Christopher Mintz-Plasse, Jim Carrey, Morris Chestnut.

Kortversjon: Kick-Ass er blitt en etablert superhelt og engasjerer seg i en vigilantegruppe. Hit Girl savner pappaen sin og forsøker å tilpasse seg et vanlig ungdomsliv.

terning 1 Det finnes katastrofer som er så perfekt ustabla at det nesten ikke finnes noe å si om dem. De ramler om seg sjøl i ubeskrivelig fyllmasse og man kan tenke: Det er ikke sånn at ord ikke strekker til. Det er sånn at orda både enkeltvis og samla er for gode for dette mølet. Alle sammen. Det er kanskje å skyte spurv med elefanter, men slik foregikk en reise mot den absolutte tomheten. 

Det gjør vondt når det som egentlig var en satire, begynner å ta seg sjøl på alvor. Oppfølgeren til den anstrengende geek-spøken «Kick-ass» vakler fra første scene av gårde i en stilistisk ambivalent fiasko-komikk som fort svaier fall-truende mellom bablende pubertets-fantasi, fjorten milligram uengasjert superhelt-humor og snurtent, sentimentalt TV-snakk av sorten «hvis du tror at jeg er en sånn som bryter et løfte, kjenner du ikke meg».

kick-ass 2

Chloe Grace Moretz er utkledd ungdom. Funker ikke.

Merkelige Mindy (det allerede utbrukte hjertetynet Chloe Grace Moretz) er blitt beklagelig pappaløs og bor sammen med en slags svart Michael Caine som forsøker å passe på at superdama ikke drar av gårde og dreper folk, for han er jo politimann. At det lille vimsevesenet var en kaldblodig morder funka som genre-skrudd vits i den første filmen. Her er overdrivelsen oppgradert til virkelighet i den grad at mutant-ungen snakker om at «det er dette jeg er», som om filmen inneholder et eksistensielt dilemma. I den opprinnelige ideen var Hit Girl en slags alien, et oppdikta anti-vesen med kort holdbarhet som galningen Nicolas Cage hadde oppdratt til vigilante-vold. Oppfølgeren skildrer henne som litt oppgitt forstadsjente med plagsom ekornstemme.  I en knestående hyllest til det absolutte idioti har manusforfatterne dessuten latt henne bli med i en gjeng rike clueless-jenter der hun vinner danse-konkurransen. Det er ikke vittig, det er utenfor fortvilelsens rekkevidde.

Ordene svikter, de segner om og blir liggende gispende på golvet med beina i været.

kick-ass2-1

Aaron Taylor-Johnson og Moretz er vanlige elevfolk. Funker ikke.

Aaron Taylor-Johnson gjentar rollen som Kick-Ass, en ubestemmelig og sjarmløs gutteroms-geek som ved et uhell ble usårbar. Den idiotiske forvandlingen hans var den opprinnelige filmens eneste poeng. Igjen: En spøk har avleira seg som grunnfjell i manusforfatternes virkelighetsoppfatning, og plutselig driver gutten og diskuterer James Dean-ting med pappa. Min far forstår meg ikke. Han syns ikke jeg skal kle meg i grønt og banke folk.

Adjektivene og adverbene er døde, det går små tog av modale hjelpeverb gjennom sal 2, og de chanter falskt om alle tings ubestandighet.

Med totalt tomme hjerner sitter vi der og ser den skandaløse forverringa av en idé som var tvilsom nok fra før. En ugjenkjennelig Jim Carrey setter opp vigilantegruppe av idiotiske nabolags-superhelter uten at det fører til friskere ting enn at bikkja heter Eisenhower og den militære karikaturen henfaller til «bit ham i tissen»-humor. Og det verste av alt, og kanskje en slags milepel når det gjelder suicidale filmpåfunn: Den rottørka grønnsaksungen Christopher Mintz-Plasse spiller overklassegutt som blir så frustrert at han utvikler seg til dugelig superskurk, iført et overdådig tivoli-kostyme. Mintz-Plasse kunne spilt farlig gjengleder slik Woody Allen spilte elsker – med en lun ironi og visshet om skikkelsens sarte urimelighet. Men her er det rett på med full traktorspeed og høy harryfaktor.

Ord råtner i denne filmens nærhet.

Filmen er dessuten latterlig voldelig uten at blodsølet fører til de befriende knis.

broken city

DVD: Ta kontrollen, Mark!

 

Broken city: Amerikansk krimdrama. 2013. 1 time, 49 minutter. 15 år. Regi: Allan Hughes. Med: Mark Wahlberg, Russell Crowe, Catherine Zeta-Jones, Barry Pepper, Jeffrey Wright, Alona Tal, Natalie Martinez.

Kortversjon: Mark Wahlberg mister jobben som politimann og blir hyra av borgermester Russell Crowe til å spionere på den vidløftige hustru Catherine Zeta-Jones. Filmen er regissert av Allan Hughes fra The Hughes Brothers, som laget «Menace II Society». 

terning 4 liten Hvis man helst vil se tuslete menn har Woody Allen stilt sitt nevrose-rike kinokø-liv til disposisjon, og mange har hatt glede av en mann som syns det er macho å huske Schopenhauer-sitater. Men ikke Wahlberg. Det er greit at han blir lurt, som i «Shooter». Men han skal ikke lunte uskjønt i den drikkfeldige ordførerens skygge som når haleløs hund logrer.

«Broken city» er en uelegant blanding av amerikansk kommune-pampanoia, politikk-moralisme og privatdetektiv-romantikk, og filmen overspiller seg sjøl som en meddelsom småparti-politiker med plutselig mikrofon-tilgang.

I midten av en vagt klassisk krim-konflikt vagger den sørgmodige action-mannen Mark Wahlberg, en fyr som ble skapt for at de urettferdige skulle jage ham som freda vegetar-ulv i blodstenkt saue-biotop. Wahlberg ser alltid lei seg ut. Det er fordi han har rett, og de andre tar feil. Det var ikke han som spiste Blåmann, Blåmann bukken sin. Det var ikke han som skøyv Lille Trille ned av veggen.

Men her kjenner vi alvorlig tvil om heltens integritet. Den skjeggete purken Wahlberg starter filmen med å skyte en afro-amerikansk ungdom i seine natta. Gutten var riktignok blitt frikjent for voldtekt, men man dreper ikke svarte streetfolk i amerikanske filmer, og så er alt helt greit.

broken city 3

Det er min skyld, det er min skyld!

Derfor må Wahlberg bli privatdetektiv i sidesprang-bransjen og ordførerens bitch. I «Broken city» er både sannheten og rettferdigheten ofre for den krongletheten som oppstår når manusfyren har tenkt at dette vil nok folket skjønne av seg sjøl. Lenge vet du ikke om Catherine Zeta-Jones trekker sitt emiratiske hodeskjerf langt ned i øynene fordi hun skammer seg over utroskap. Kanskje er hun rett og slett en sleip utøver av førtiårskritisk bymiljø-aktivisme og har giftet seg med borgermesteren for at han skal hisse henne med leopard-håndjern og korrupsjons-bekjennelser? Dama har riktignok så innbydende sminke at hun likner et Instagram-foto av spansk frokost-tapas, men det trenger ikke være for at hun skal lokke den mystiske mannen til sengs midt i valgkampen. Er det en dokumentrull, eller er du bare glad for å se meg? Wahlberg overvåker borgermesterens kone og tar bilde med smittende gledesløshet.

broken city 2

Catherine Zeta-Jones og Russell Crowe som uvennlig ektepar.

Russell Crowe spiller den blide mayor. Vi som pleier holde med Crowe, er mest tilbøyelige til å fortsette med det, men vi aner tidlig at han har viet sin whisky-blide karriere til amerikanske krimforfatteres pjolter-mareritt om autoriteters uunngåelige yrkes-uærlighet. Crowe er så usympatisk at han ikke kan få influensa.

«Broken city» er en sein og sedvanlig indignasjons-krim, men den blir litt for rotete underveis, og man blir ikke hjertebankende engasjert. De sarte vil kjenne det litt i tynntarmen.

zero dark thirty

Zero Dark Thirty: Beware of Maya!

Zero dark thirty: Amerikansk krigsdrama. 2012. 2 timer, 37 minutter. 15 år. Regi: Kathryn Bigelow. Med: Jessica Chastain, Joel Edgerton, Mark Strong, James Gandolfini, Jennifer Ehle, Kyle Chandler. 

Kortversjon: I et detaljert dokudrama forsøker Kathryn Bigelow å skildre CIA-etterforskninga og SEAL-aksjonen som førte til at Osama Bin Laden ble drept i mai 2011. Jessica Chastain spiller den kvinnelige agenten som drev denne prosessen. På DVD, streaming og Blu-ray.

terning 5 liten Bin Laden-jakten «Zero dark thirty» handler ikke om terrorisme, men den handler litt om besluttsomhet og gjengjeldelse. Akkurat i de tidene her, da du og jeg og alle villstyrige liberalere samler oss i CIA-paranoia fordi det ikke finnes noe annet å engasjere seg i, akkurat i de tidene her er filmen det vi kaller en utfordring.

Mest handler den om to ikoniske kvinner.

zero dark thirty3

Kathryn Bigelow, fra «Point Break» til «The hurt locker» og «Zero dark thirty».

Den ene dama er Kathryn Bigelow. 62-åringen var en gang gift med James Cameron, og det betyr at hun rangerer oppe i det vinternatt-barske Nansen-segmentet for kvinner med stor overlevelsesevne i krevende terreng. Dessuten lager hun usjenert og uten femi-forklaringer og hood ornaments (jeg aner virkelig ikke hva det heter på norsk) mandige filmer der det egentlig ikke er synd på folk. Ingen andre kvinner lager filmer der det ikke er synd på folk. Det trenger ikke være noe galt i medlidenhets-kunst. Jeg kan ikke helt forestille meg hvordan verden skulle være uten, men man kan bli utslitt og møkka lei av den. It will hit you, it will hurt you, make you sore and what is more, this it not what you came here for. Ingen ting tærer på den generelle livsviljen som medlidenhetskunst. Det er verre enn å lese om at livet ditt går til helvete fordi CIA kan lese Facebook. Da var det ikke rare livet.

zero dark thirty1

Aksjonen i Bin Ladens hus foregår i mørke.

«Zero dark thirty» handler om CIA, og den forteller en uanstendig og sjukt god historie. Før de liberale (du og jeg og Obama) fikk stanset den umenneskelige behandlingen av Guantanamo-fanger, klarte faktisk CIA å utrette et mirakel. Å ha tillit til CIA har egentlig vært mer naivt enn å tro på julenissen. Dette er organisasjonen som aldri fikk til noe. Sammen med FBI slapp de historiens mest åpenbare terrorister inn i USA og ga dem flytrening. CIA mente i fullt alvor at det fantes produksjon av masseødeleggelsesvåpen i Bagdad, og en lettlurt president Bush ble gående med rumpa dinglende bar som en bukseløs bajas for resten av president-tida si.

I mai 2011 dro to helikoptre med amerikanske SEAL-soldater inn i Pakistan og drepte Osama Bin Laden. Bigelow har sagt at «Zero dark thirty» setter spørsmålstegn ved bruken av rå makt. Det gjør den ikke. Bigelow er seg sjøl. Hun lager film om handlingsmennesker og paradoksene som driver dem.

Så her kommer vi til fjorårets kvinne-ikon Jessica Chastain, som spiller den CIA-ansatte Maya. For å vende tilbake til George Harrison ett øyeblikk: «Beware of Maya.»

Jessica Chastains rollefigur blir hyra inn i den brutale utspørringa av antatte Al-Qaida-tilhengere i årene etter 2001. Dette er den mest nervepirrende delen av filmen. Ikke fordi det er spesielt spennende å se på at Joel Edgerton bedriver vanntortur på fanger, men fordi du vet at Chastains valg av ansiktsuttrykk kommer til å avgjøre hva slags film du ser. Hvis hun tar en Vibeke Løkkeberg og er åpenbart indignert, blir «Zero dark thirty» en banalitet om den menneskelige CIA-er som selvsagt var kvinne og reagerte mot de meningsløse mennenes råskap. For filmen ville det bety: Rett i dass. Jeg satt på nåler og studerte Chastains mimikk. I noen korte øyeblikk var hun helt i nærheten av Liv Ullmann, og hjertet sank – men det var bare for å lure folk. Maya er ei annerledes dame. Hun er tøffere enn Christian Bale som Batman, hun er råere enn Daniel Craig som Bond. Maya gjør det som må til. Hun stanser aldri og klapper små barn på hodet, hun tæres ikke av nattlig tvil og blir ikke alkis av å medvirke til tortur. Hun gjør jobben. Dama er slik menn pleide å være i handlingsfilmer, før folk som Christopher Nolan kom slepende med de trøtte beina og kafé-følsomheten sin.

zero dark thirty2

Jessica Chastain og Joel Edgerton i forhandlinger med Det Hvite Hus.

Maya er den mest imponerende kvinnerollen jeg har sett på lenge. Jessica Chastain ser tradisjonelt flott ut med det flommende, røde Hayworth-håret, men ikke ett eneste øyeblikk stanser hun i motlyset og bruker sensualiteten sin. Sjefen for Virke flørter mer med kameraene enn Maya gjør. Chastain skaper et kvinne-ikon for framtida: Også kvinner er i stand til å ta pragmatiske valg uten at det må forklares med at de var incestofre som barn. Ufølsomhet er et virkemiddel i noen yrker. Ufølsomhet er av og til en profesjon. Maya blir profesjonelt besatt av jakten på Osama Bin Laden, og hun ville egentlig ha bomba hele villaen hans med unger og koner og alle som var der. Men da ville CIA aldri fått vite om det virkelig var den nasjonale 2001-djevelen de drepte.

Nå, midt i indignasjonens tid, er dette en stilig film og et forfriskende kvinnebilde. Noen folk må gjøre jobben sin, og jobben er ikke at de skal være snille. Den mannlige torturisten blir så utbrent av jobben sin at han søker tilflukt i Langley. Men Maya har ikke én eneste motforestilling, og det er ikke fordi hun er et sjeleskadd offer som Uma Thurman i «Kill Bill».

Filmen er blitt kritisert av fine folk for at den aksepterer tortur. Det er selvsagt tull, for det er ikke mulig å skildre grusomheter mot en utvalgt fange i tjue minutter på en sånn måte at det virker helt greit. Men man lar ikke lidelsene til en Al Qaida-kurer stanse filmen før den har begynt. Han er en historisk brikke, han er en del av et pragma som er så fullt av paradokser at man bør ta med seg hele pakken ut i ørkenen på en hest uten navn og sette seg med farris i ettermiddagssola og tenke skikkelig gjennom dem. For det er hva «Zero dark thirty» innbyr til. Den forteller deg ikke hva du skal mene om ting. Hos oss heter det kynisme når noen avstår fra misjonering. Men du blir lei av misjonærer, for de finnes overalt. Du blir lei av medlidenhetskunst fordi den alltid starter med å være slutt før den begynte. «Zero dark thirty» holder deg fast i undring i to timer og trettisju minutter fordi den aldri røper hva den syns.

pacific rim hoved

Sjuke barba-mammaer fra helvete

«Pacific Rim»: Amerikansk science fiction grøsser. 2013. 2 timer, 10 minutter. 11 år. Regi: Guillermo del Toro. Med: Charlie Hunnam, Idris Elba, Rinko Kikuchi, Charlie Day, Robert Kazinsky, Burn Goman, Ron Perlman.

Kortversjon: Voldsomme sjømonstere angriper de store byene på Jorden, og for å stanse dem, finner menneskene opp gigantiske roboter som blir styrt av heltemodige sjelefrender.

terning 5 liten Jeg har grunn til å være fornøyd. Jeg etterlyste skikkelige helter på kino. Her er en av dem og ei kvikkfota actiondame på kjøpet.

Charlie Hunnam er en gutt fra Newcastle, en av de tre vesentligste engelske byene Newcastle, Liverpool og Manchester, og han har Steve McQueens avisbud-kvikke rampeguttfjes og umedgjørlige tiggerprins-adferd. Hunnam er selveste mannen i Guillermo del Toros intense monster-kaos i Stillehavet, en science action som kan sprenge de veikbrystas lungeblærer og er like hjertestansende intens som å sitte på med øst-europeisk lastebil.

pacific rim 2

En skikkelig rugg.

Det starter dypt nede i Stillehavet, et oceanisk miljø med et uvanlig ironisk egen-navn. Der får vi se hvordan tidenes biggie-monster kaster seg over menneskeheten med lavarød kjeft og kjøttrik predator-kropp i Godzilla-format. Slekta til kaiju-ene (japansk for rart beist) har imidlertid ikke Godzillas sjarmerende dinosaur-snute. I følge en eller annen logikk ser munnen ut som åpen gane fra «Alien», og kjevepartiet alene er i stand til å skremme vann av verdenshav. Meksikaneren del Toros japanske uhyrer er digre og klumpete som haleløse mutant-hvaler, de er som sjuke barba-mammaer fra helvete og de er ute etter sivilisasjonen vår i likhet med alle andre.

For ikke å bli akutt utsletta av monstere som kan knuse skyskrapere, finner menneskene opp digre roboter styrt av menneskepar. De heter Jaegere, og Hunnam styrer en sånn sammen med den åndelig tilkobla bror sin i starten.

pacific rim 3

Enda en skikkelig rugg.

Ingen grunn til å røpe hvordan det går, men del Toro er en uspekulert sadist. Han kombinerer TV-serie-sentimentale allmenneske-følelser med voldsom undergangs-dramatikk, sånn at verken den sarte sjela di eller mottaker-apparatet for fysiske overdrivelser får hvilesekund. Ikke før er de hjerteskjærende scenene med kinesisk småjente borte, så dundrer jegermeistere (den måtte komme) og kaijuer sammen i opprørt hav, og virkningen er slik hunder opplever tordenvær, og den voldsomme slagsmålsdramatikken dundrer mot deg som en ubønnhørlig mur av lyd og lys. Det er utrolig bra gjort, og igjen: Medietilsynet burde ikke gitt filmen 11 års aldersgrense i og med at den åpner også for yngre kinogjengere. Dette er ikke for de som er under 12 år.

pacific rim 1

Rinko Kikuchi, kjappfot-jente i tunge klær.

Historien balanserer ganske slankt. De uunngåelige scenene med sjefen i Verdens Kontrollrom blir tilsatt følsomme sidehistorier, og dessuten har handlingen to humoristiske forskere som antakelig ble ferdig uteksaminert fra Monsteruniversitetet. Ron Perlman er kul sjef i den Blade Runner-aktige anatomisjappa. Den lille kinesiske stavsprang-jenta (Rinko Kikuchi) har smilehull som antakelig kopierer mandarinske hjelpeverb. Fra Russland kommer Blondus og Blondine og likner begge på Dolph Lundgren.

Mens folket gjør opprør mot myndighetene i den store Stillehavs-våren, forbereder monster-jegerne seg på å redde hele hekkans menneskeheten. Så kommer neste timen. Den så jeg ikke, for kompanjongen ble skremt av Stillehavskrigen så vi gikk hjem og samtalte om naturen. Det gjorde ikke noe. Den siste timen hadde jeg ikke røpet uansett.

Guillermo del Toro har sagt at han er inspirert av gamle japanske monsterfilmer. Det kan godt være at han har tenkt sånn, men «Pacific Rim» er en moderne maskineri-psykose, og det skjer nesten en hel film i løpet av de første 15 minuttene. Filmen funker som effekt-eventyr, men den mangler mystikk, og igjen savner man den litterært kompliserte mareritt-uroen fra mytiske møter med ondskap som vi kjenner fra for eksempel «Alien»-filmene.

«Alien»-serien fikk oss til å forvente mer. Filmer som «Pacific rim» får oss til å bli fornøyde med mindre.

span style=»font-size: small;»

monsteruniversitetet

Akademisk speedparty på MonU

 

Monsteruniversitetet: Amerikansk animasjonskomedie. 2013. 1 time, 44 minutter. 7 år. Regi: Dan Scanlon. Med norske stemmer i 3D-versjonen.

Kortversjon: Oppfølger til «Monsterbedriften». Animasjonskomedie om monstere som starter på universitet for å kunne jobbe i Monsterbedriften.

terning 3 liten Det finnes egentlig bare to historier i amerikanske filmer fra virkeligheten. Oppfølgeren til «Monsterbedriften» kunne ikke ha brukt standard-soga om opprørske prestedattera som ikke får lov av faren å bli med i mc-moonshinerne «The Fucking Nun Rapers», men til slutt skjønner den humrende brumlebassen at ungdommen alltid har rett og serverer karbonade på kneipp til nadverden. Derfor måtte det bli historien om å følge drømmen sin.

Michael Wazowski har et navn som hører hjemme i en Bukowski-roman eller «Paragraf 22», men han ser ut som noe de gravde ut av Woody Allens utslagsvask i regissørens likør-periode.

monsteruniversitetet2

Mike er et monster, sjøl om han er på størrelse med Nasse Nøffs saccosekk. Han vil inn på Monsteruniversitetet, som er en streng læreanstalt. Dit kommer monstere i et mangfold som man ellers bare finner i akvarier der sjette klasse dumpa smågodtet sitt på Halloween. De skal lære seg å bli effektive skremmere. Du syntes kanskje at «Saw»-serien besto av onde filmer. Tenk gjennom denne: Fordi verdens energi er avhengig av intensiteten i barneskrik (himmelen over Lofoten!) må monsterne lære å gjøre småunger redde i eget soverom. Da skriker ofrene i sann frykt og traumatisk skrekk, og så løper de inn på foreldrenes soverom og hyler «Coitus interruptus!»

Det er ondt det. Å skremme søte sovende barn til gale paranoikere. Denne animasjonsfilmen handler om hvor gjevt det er.

Siden jeg geografisk tilhører et område der folk går i blå eller beige allværsjakke, hadde jeg trøbbel med den maniske karnevals-flimringa helt fra starten. Når monsterne kommer til campus fortoner miljøskildringa seg som en Redbull-drevet blanding av Norway Cup og kronprinsens førtiårsdag. Her er så mange rare vesener, og ikke én av dem er Petter Stordalen.

Mike teamer opp med den håpløse gjengen: En middelaldrende eks-selger, en femøyd og feit liten klisjétaper, en ferskenfarga geléskapning som jeg ikke finner forklaring på og et kult troll i blå hippiefuskepels. Han er Sullivan, og Sullivan er filmens Jeff Bridges på en måte.

På grunn av Sullivan funker handlingen bedre etter hvert. Manusforfatterne følger bruksanvisningen så slavisk at man forundrer seg over fraværet av den opprørske prestedattera, men det er alltid OK når de små og hjelpeløse flashdancer seg til en slags sein suksess i livet.

Barn vil hygge seg på denne filmen. Rett som det er.

Et ps til slutt siden dette er en barnefilm: Barn bør ikke lese mine filmanmeldelser. De gjør det sikkert ikke heller. Ikke før jeg legger dem på Youtube, og det skjer ikke riktig ennå. Men jeg blir litt nervøs av tanken på at foreldre kanskje viser unger tekstene mine for at de skal se hvordan det går med de som ikke er med i Speider’n og drømmer smilende om annen kondisjonalis. Dette har de ikke godt av.