Månedlige arkiver: juli 2013

ripd-hoved

Ikke flere vittige dauinger, jeg vil ha en helt!

 

R.I.P.D.: Amerikansk sci-fi actionkomedie. 2013. 1 time 33 minutter 11. år. Regi: Robert Schwentke. Med: Jeff Bridges, Ryan Reynolds, Kevin Bacon, Mary-Louise Parker, Stephanie Szostak, Marisa Miller, James Hong.

Kortversjon: Ryan Reynolds dør og kommer til en himmel der man må bruke eks-purk som bounty-huntere for å finne rømte døde på jorden. Han blir partneren til  westernsheriffen Jeff Bridges.

 Sciterning 4 litenence fiction-humor og kvernende amerikansk nasjonal-ironi er OK. Men den viktigste grunnen til at jeg ser film i stedet for å lese bøker, er at jeg trenger en skikkelig helt. Som Bonnie Tyler heser det ut i sangen som ble skrevet til “Footloose”: 

I need a hero
I’m holding out for a hero ’til the end of the night
He’s gotta be strong
And he’s gotta be fast
And he’s gotta be fresh from the fight.

Men “R.I.P.D.” er bare enda flere ironi-skadde dauinger på kino, denne gang innenfor det religiøse regimet til en innbilt rydde-Gud eller en slags ærends-Gud som må bruke tidligere politifolk for å finne zombier på jorda. Historien, som paradoksalt nok ble skrevet som Dark Horse Comic-tegneserie for gutter som elsker helter, innbyr til risikabel omgang med muntre science fiction-konvensjoner, og man skal være en manusforfatter av djupere makters unåde for å kunne finne på noe vesentlig nytt.

ripd-1

Ryan Reynolds og Jeff Bridges kjører politibil gjennom gatene og krangler. Overraskelse!

Jeg vil ikke at noen skal bli overrasket, så jeg røper dette med en gang: Samtalene i «R.I.P.D.» er skrevet av forfattere som med fordel kunne bli satt til å dikte bursdagsglasur på billige marsipankaker eller av forfatternes ubestemmelige fetter. Det finnes lange sekvenser der til og med «Gratulerer med 93 års dagen fra mor og far» ville blitt et litterært høydepunkt. Jeff Bridges spiller en brummende evighets-sheriff som likner Buffalo Bill-attraksjonen i et Hedmarks-tivoli i regn, og han har fått sommersesongens foreløpig ubrukeligste replikk-ark. Stemmen til Bridges er en legende blant folk med stemmegaffel i hjernen, og i «R.I.P.D.» har et famlende, snublende overtall manusfolk  gitt cowboyen sadel-tomme vitser av den sorten som gjør at du forlater venterommet med brekt bein rett før dama sier «neste».

ripd-3

Mary-Louise Parker administrerer englepurken.

Det er leit. Bridges ser ålreit ut. Litt for glatt etter min smak, men OK.

Ryan Reynolds har fått en rolle som kler talentet hans. Det følger ingen forventninger med den 37 år gamle kanadieren. Du føler ikke at buddy-krangler og småsalige kjønnsvits-rester blir en trussel mot hans verdighet.

Til å begynne med er Ryan R. i live. Kona hans (Stephanie Szostak) har kul klatremus-snute og klyver trusekledd på ektemannen sin med livsvarig hengivenhet. Det er OK. Allerede da han kommer på jobb starter bange anelser å boble, for forfatterne markerer nivået sitt med håndkle foran tissen-humor i politigarderoben. Det er intellektuell slum.

ripd-2

Marisa Miller er Bridges’ jordiske utseende, James Hong er Reynolds sitt.

Puritanerne ute på nettet syns sikkert at det er helt greit hvis jeg røper at Kevin Bacon spiller kollega av Reynolds. Jeg skal ikke fortelle hva han gjør. 

Noe må jeg ha med: På jobb blir Reynolds uavvendelig skutt, sånn at verden omgjøres til still leben, og mannen sjøl porteres til en portal i skyene. Vi nervøse i salen kan advare med John Irvings “keep passing the open wind-doors”, men før vi vet ordet av det sitter Reynolds hos kontordama Proctor (Mary-Louise Parker) og blir hyra som evighetens bounty hunter – det vil si at han skal finne og sette håndjern på døde som har rømt tilbake til jorda. Jo, det lukter Men in Black. Odøren gjelder også veteranen Jeff Bridges, som spiller den gretne gamlingen (som Tommy Lee Jones) Roy og skal være Ryans partner.

De reiser til jorda.

En bønn, sjøl om det antakelig er feil ord: Kan ikke noen konstruere udøde som ser litt kule ut? Ofrene for drømme-teamets rydde-aksjon er ikke bare ekle. De ser ut som lateks-installasjoner fra Eddie Murphy Plastic Band, og har ikke vært interessante siden «Professor Klump». Likevel er de for lite med. Filmen består først av altfor lange samtaler, men så samler den seg til en noenlunde OK handling. Skurkene tar en demolition-Risa med Tanke Svilandsgate-hus, det samler seg Ghost Buster-skyer over jorden, Kevin Bacon blir ekstra sprø og de siste femten minuttene er ganske ålreite.

Forestillingene om det evige livet veksler veldig fra film til film. I denne formidler man den typisk vestlige versjonen at Himmelen er et uforsiktig og utrygt sted der politiet strever skikkelig med å holde orden, som om Rigmor Aaserud eller Grete Faremo satt ved den ofte omtalte høyrehånda. Jeg vil tro at den muslimske himmelen er ordentligere, om ikke den endeløse arabiske våren har nådd dit også.

world war z hoved

What a man! Brad Egeland!

 

World war Z: Amerikansk zombie-sci-fi. 2013. 1 time, 56 minutter. 11 år. Regi: Marc Foster. Med: Brad Pitt, Mireille Enos, Daniella Kertesz, Fana Mokoena, Pierfrancesco Favina, David Morse.

Kortversjon: En amerikansk familiefar som pleide å være trøbbelskytter for FN, blir hyrt inn til vaksinejakt da hele jordens befolkning kvikt blir omgjort til kjøtt-etende zombier. Brad Pitt i intens action.

terning 5 litenDet låter antakelig ikke bra at en zombie-film ser ut som fortsettelsen av samlivet med Angelina Jolie. Men Brad Pitt jobber for FN som en Ylvis-inspirert superhelt-versjon av Jan Egeland, og han starter dagen med å lage pannekaker til kona og ungene sine, for nå er han blitt hjemmeværende. Seksbarnspappaen Pitt er virkelig overkvalifisert til rollen,

Men en ekte FN-mann kan ikke alltid bli værende ved kjøkkkenbenken, for verden er en risikabel og krevende kunde, og før WHO vet hva, kaster antilopene seg over leopardene og spiser dem.

Den marginale adferden brer seg til mennesker i store byer. De biter hverandre i voldsomme kaoskøer som minner om varehusåpninger, og straks en fysisk utrent forstadsboer får virus i blodet, så blir han til en uslåelig miks av tusenmeter-løper og fotball-supporter. Det virker fortere enn VitaePro. Gatene blir fylte av hylende kjøtt-etere, det er som et Pamplona for litt mer rasjonelle gatehorder. Pitt og den sarte kona hans Mireille Enos (tynt rødlig hår og hud som en sint småsei kunne bitt tvers gjennom) tar med seg jentungene i bilen. Men kjøretøy dresdner seg opp slik de pleier ved amerikanske katastrofer, og snart må familien løpe til takene for kanskje å bli henta av de forente nasjoner.

 

world war z-2

Mireille Enos med datter.

Neida. Jeg har ikke fortalt hele handlingen. Det er nå det starter.

For hva vil fredskorps-dressene gjøre nå? Vil de satse på The Expendables og sende Pitt hjem igjen til frokost-serveringa? Bare nesten. Jeg skal ikke røpe så mye, men legg merke til den uforstyrra bakgate-fyllikken som sitter midt i zombie-svermen og er like trygg som en hvitløks-veganer ved Myggetjern. Hva sier du, Poirot? Står vi overfor et spor?

Det kunne selvsagt vært så irriterende at zombier er avholdsfolk, og at de skyr alkiser. Men hemmeligheten er nok mer komplisert, og etter å ha hilst på Black Ops-gjengen søker Super-Egeland frelsen i Jerusalem, for israelerne så faktisk faren på forhånd og har som vanlig bygd mur mot inntrengerne. Han teamer med seg mørkøyd soldatjente med Sinead-frisyre (Daniela Kertesz), og mer enn det kan jeg i hvert fall ikke røpe.

 

world war z-1

Daniela Kertesz er israelsk lånesoldat.

Jo. Jeg kan jo røpe at Pitt i det forjettede land også oppdager verdens stiligste politiske filosofi , og den er sånn: Den tiende mannen. Hvis ni mann er enige om noe, plikter den tiende å være uenig. Jeg kjenner mange som burde søke på akkurat den jobben.

Bayern-tyskeren Marc Foster har valgt å dempe ned blodutgytelsene i forhold til tradisjonelle zombie-slaps. På det viset blir «World war Z» til en litt for spennende familiefilm der slekt som ellers pleier krangle om alt fra bearnaise-oppskrifter til internett-konspirasjoner, kommer til å tviholde på hendene til hverandre. Effektene ligger på litt tvilsom 11 års aldersgrense, men du kjenner intensiteten. Regissøren har nemlig droppa virus-genrens lange laboratorie-scener («Professor Heimat, zat iz juzt not pozzibel!»), og hovedpersonene tiltrekker seg forflytnings-hektisk sjukdoms-action hvor enn de kommer. «World war Z» er en kjappfota film, og du glemmer ikke ett øyeblikk at Pitt har lova ungene sine at han ikke skal dø. Brad har selvsagt ikke falt for fristelsen til å spille zombie-trua far slik Nicolas Cage ville ha gjort det, han er ikke sjukelig som Bale ville blitt eller majestetisk som Day-Lewis. Pitt opptrer som en enkel og seriøs fyr. Han er en dedikert pannekake-baker. Skikkelig verdens-pappa.  

world war z-3

Hvor det det fine været når du trenger det?

Og med splatter-vegring unngår Foster det som egentlig dreper flest zombier: De redselsfulle gjentakelsene, alle de håpløse scenene der udøde bare kommer løpende og de dødelige bare skyter på dem. Tyskeren har laget en film med tøff stemning, mange ødeleggelser og sterke følelser. Slutten er litt for enkel, og Pitts familie blir stua bort litt for tidlig. Men det er moro.

Turistforeningsmedlemmer vil muligens bli støtt av at alt ondt som skjer er naturens skyld – og at den kortvarige barneprofessoren sier at «Naturen er en seriemorder». Andre vil mislike at man nevner Israel uten å ta avstand fra landet, en forglemmelse som kan føre til at folk driter i alt og spiser Jaffa. Dessuten antydes det at Jerusalem overvåker det indiske forsvaret. Ikke alle liker overvåking. 

Men vi som drikker appelsin fra glass og syns rever skal spise gulrøtter, vi har en fin dag. 

span style=»font-size: small;»

internship1

Helan og Halvan-harryer hos Google

The internship: Amerikansk komedie. 2013. 1 time, 59 minutter. 7 år. Regi: Shawn Levy. Med: Vince Vaughn, Owen Wilson, Rose Byrne, Aasif Manvi, Max Minghella, Josh Brener. 

Kortversjon: To utdaterte amerikanske selgere forsøker å finne nåtida og framtida ved å søke seg jobb i nerde-bedriften Google. De to spilles av Vince Vaughn og Owen Wilson.

terning 3 litenOwen Wilson og Vince Vaughn er både sammen og hver for seg de siste årenes Eddie Murphy; de gir den samme håpløse frykten som ubehagelig nei-ikke-nå-igjen-skeining med slitte helårsdekk på julivarm asfalt, de er som Helan og Halvan-imitatorer på et tredjerangs tivoli. En treer-terning til en Wilson-Vaughn-komedie er egentlig et vennligsinna kjærtegn. Den reddende attraksjonen i denne filmen er Google.

De fleste vet at Google er en søkemotor og som folk bruker hvis de må svare på hva som er forskjellen på 2 ganger 2 eller hva de heter. Google er også et sjølopptatt Askepott-selskap der geek- og nerd-idealer er blitt virkeliggjort i en utopisk nåtid som kan tillate seg å være rar fordi Google aldri kan falle. 

internship2

Josh Brener spiller hygge-nerden hos Google.

Den amerikanske mannen er det motsatte av Google. Den amerikanske mannen er en dementert gigant. I 2013 finnes ikke den stramme sjekkhefte-cowboyen Gordon Gekko. Den amerikanske mannen er en haleløs dinosaur som selger illusjoner i mørke utveier. Wilson og Vaughn spiller klokkeselgere som mister jobben og må finne noe nytt, de er på en måte urbefolkning i en tid da folk ser på mobilen for å sjekke klokkeslettet. Filmens tragiske fiksjon er at de får praktikant-stillinger hos Google sammen med en amerikansk intelligensia på under 21 år. I løpet av nesten to timer skal de bruke sin bikkje-kjute ubehjelpelighets-sjarm som kompensasjon for både ungdom, intelligens og kunnskap.

Filmfolka har fått bruke Google-bygningen til en handling som først holder hekkan med det eksentgriske (skal være eksentgrisk) cyber-tempelet og siden seifer seg ut av satiren og blir en trygg hyllest. Praktikantene ser ut som et frammøte til The Gathering, og alle har fargerike vindmølle-luer. Våre to venner svarer feil på alle spørsmål og tror at en bug i data-programmet er et skjult insekt.

Hvordan skal dette gå? Dere får se sjøl. Manuset komposterer seg. Møkk oppstår. Outsiderne bruker Flashdance-metaforen til selverkjennelse og prestasjonisme, og så klisser filmen av gårde med mye småsøt hygge og jabbete urimelighet.

Men jeg likte fire ting. Google er en kul og trivelig turist-attraksjon. Vince Vaughn får ikke kjæreste. De to førti-åringene blir stigmatiserte som åttitalls-oldiser uten X-men-kompetanse, og hvis du ser nøye etter, ser de faktisk både gamle og redde ut. Dessuten sier den unge sjefnerden i Google «nice» når datating stemmer, akkurat som Youtube-spilleren Addexio når noe stemmer i Minecraft Tekkit. Gud heter forresten ikke Google, han heter Youtube. Du-røret.

Every picture tells a story, don’t it. Til og med denne. Samtidig som det er et paradoks at nettopp Google faktisk er i ferd med å gjenoppfinne armbåndsuret.

Jeg er veldig uenig i at filmer med lap-dance på strippeklubb og samtaler om anal-sex skal ha sju års aldersgrense. Medietilsynet er også en middelaldrende dinosaur, og det vet ikke hvordan vi vil ha det.

lone ranger 1

Deilig western-ironi

The lone ranger: Westernkomedie. USA. 2013. 2 timer, 29 minutter. 11 år. Regi: Gore Verbinski. Med: Johnny Depp, Armie Hammer, William Fichtner, Ruth Wilson, Helena Bonham Carter, Tom Wilkinson.

Kortversjon: Johnny Depp og Armie Hammer gjør det overvinnende bra i de to hovedrollene, men ellers er «The lone ranger» en  ekte, veldreid, moderne underholdningsfilm uten sjenerende identitet.

terning 5 litenMens hele sivilisasjonen går og venter på at Den Store Fornyelsen skal ramme Hollywood, noe som er like sannsynlig som at Egypt blir en del av Vatikanet, kan vi uten samvittighetskvaler nyte rutinerte action-ironier som «The lone ranger». Tar du lakmustesten Ville jeg heller sett en Viking-kamp?, blir svaret helt sikkert «nei, det ville jeg ikke, men VM derimot». «The lone ranger» er ikke bare en gjennomført trivelig film, den myldrer også av velplasserte snedigheter.

lone ranger 2

Den hvite hesten er ikke fra Rosmersholm, men fra Narnia.

Lanobarn

Jeg er ikke filmklubb-nerd, og jeg redegjør ikke for hvordan myter oppsto og hvor bra de var da. Verbinskis film er en vanlig, men rik og sorgløs westernkomedie. Den dikter troverdige Rosa Panteren-mirakler, og den farter rundt i salong-parfymerte politiske korrektheter som til og med republikanere vil humre velvillig til. Filmen er et veltilpassa, nybada Lano-barn i en tid som alle egentlig vil helle i utslagsvasken. Dommedags-varslene som ellers gjelder uvesentlige ting som klimaet og økonomien, har nådd den amerikanske filmbyen fordi fornemmelsen av forfall smitter mellom organene i samfunnet, som en hurtig-voksende svulst. På et gatehjørne står Steven Spielberg og George Lucas og føler seg ubegripelig oversette, så de bærer en sirlig felles-plakat der det står: «The End is near, and there will be no kissing.»

Nyttårskonsert

Men det mangler et overraskende balletak i Verbinskis film. Det skulle vært blaff og en torden. Jeg forsøkte underveis å tenke meg fram til hva som ville gjort en film som denne spesiell på for eksempel syttitallet, og det eneste jeg kom til var: Bob Dylan. Dylan ville spilt indianer med elendig diksjon, og bildene ville vært styggvakre glansbilde-fantasier om realismen. På grunn av rockemusikk ville syttitalls-filmen gitt en salongsint rampe-fornemmelse. I Verbinskis komedie foregår det store oppgjøret til fest-musikk fra nyttårskonserten i Wien, og det er OK, men det er bare flinkt, det er ikke kult. De som laga syttitallsfilmer, fant atmosfæren i tida si. Vår tid har ingen atmosfære. Den har bare CO2.

Alt dette skriver jeg fordi dere kommer til å ha det skikkelig moro på en film som dere føler er littegrann feil. Det kan være vår egen feil. Vi er rastløse sjelenomader, og vi hygger oss uten å like hygge. Det er kanskje ikke Hollywood det er noe galt med, men folks evne til å like streit underholdning.

Filmen starter som «Little big man» (der kom det Rainman-stuff likevel): Johnny Depp er eldgammel indianer som ikke intervjues av journalist, men av en guttunge på museumsbesøk. Gammel hud ser ut som et Google-bilde fra Grand Canyon, og Depp har fått Betty Davis sine øyne. Tonto forteller om den gang han og The Lone Ranger utførte et forvirra bankran, men da protesterer guttungen, og så får vi hele 1869-historien. Vi drar tilbake til den gang jernbanen var det helt store framskrittet (og etter noen år ble Venstre danna og de har siden sett på tog som progressivt). Han som blir The Lone Ranger er en studentfin statsadvokat som kommer til sin gamle westernsmåby der ungdomskjæresten har gifta seg med hans egen bror. På en fortumla fangetransport treffer den pene mannen indianeren Tonto. Johnny Depp spiller utbefolkning (jo, det skal være det) med tørkeramma, kalkhvit hud og en dau fugl på hodet. Han driver med parodiske indianerting og er en fornærmelse mot alt fra Mari Boine til Carlos Castaneda. 

Lofoten

Voldemorten i historien er et usalig påfunn i utkanten av western-mytenes rekkevidde. William Fichtner spiller en lovløs splatter-kannibal og er en trussel mot 11 års aldersgrense. Han omgir seg med the usual suspects, en rusjen gjeng Folk Er Folk-eksentrikere som like gjerne kunne vært mannskap på The Black Pearl. Både røde og hvite er ute etter den sadistiske kjøtt-eteren Butch, og etter hvert forplanter historiens indignasjoner seg til også å gjelde kapitalister og investorer. Indianer-elvas ressursrike opprinnelse framstilles som en slags trua Lofoten.

lone ranger 3

Helena Bonham Carter med elfenben er klassisk horemamma.

Nok om handlingen. Johnny Depp har ny maske, men spiller Tonto så likt Jack Sparrow at små barn vil oppdage det og gripe etter legokassa. Det gjør ingen ting. Laurence Olivier var ungdomsopprøreren Hamlet på samme måten som han spilte alle andre roller, og han ble sett på som et geni. Depp funker aldeles deilig, og tross sin tønnerunde modenhet er han en visuell fest der han som sjaman og windigo-jeger stavrer rundt i sin etniske ironi. Skjønnasen Armie Hammer har egentlig en vanskelig rolle, for han skal være både naiv og tøff. Det er han flink til, for til å være en pen mann har han stilig mimikk. Damene er som vanlig horer eller husmødre, så de går vi bråkvikt forbi.

Jeg har forsøkt å finne ut om det er planlagt en Lone Ranger 2. Hammer har kontrakt. Depp har sagt at han stiller. Jeg tror ikke den kommer.